Vil ikke være psyk- men bør jeg la de diagnostisere?

[AnonymBruker]

hadde vært ok å ha en å forholde seg til , både mht terapi, Evt utprøving av medisin. Ønsker meg en eldre mann m varmt blikk ( ala Nhd) - gjør ikke noe om han et streng, bare hm behandlet meg med respekt. Men nå høres jeg vel mannegal ut. Bør nok heller ha enkvinne m varmtblikk:) er visst litt sprø i dag- nå tur a 70 min.

Håper på noe bedre for deg.

 

Alder ofte ok, men best finne noen som SER deg!

 

Min sønn fått en ung psykiater, utrolig flink, pga av to ting:

 

Ser han

 

Vil hjelpe han.

 

Det psykiateren ikke har er:

 

Ikke understilt av legemiddelindustrien, fristilt, sterk og idealist, de fins.

 

Ikke overmodig og stolt .

 

Og:

 

Uten alderstilstivning, dvs ingen artrose i tankene:-)

 

Min psykiater er: gammel, klok, fri, romslig og regelstyrt, en fin balanse.

 

Jeg kunne godt fått hjelp av en ung psykiater, det som er avgjørende er dette:

 

ærlig,

 

De fleste unge mangler erfaring, det er utebtinget en ulempe i mange sammenhenger, men det fins mange unntak,

 

jeg er daglig sammen med unge rundt 20 år, halvparten er som barn, den andre halvpart er voksne, modne på bølgelengde med meg, hvorfor så stor forskjell vet jeg ikke?

 

Jeg ser imidlertid at de smarteste ofte er modne, de gjennomsnittlige er oftere opptatt ev fest og morokultur, og ofte fullfører de ikke utdanning, selv om de ikke har noen utviklingsforstyrrelse.

 

De er en del av, og nettopp det gjør at de ofte har det så gøy at de ikke gidder.

Jeg vet ikke, men tror det er noe sånt.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 56ce4...462

[Gjest]

Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å engasjere meg i deg når jeg er den du hører og stoler aller minst på her inme.

Jeg har masse erfaring med dette, og du skulle bare visst hvor mye jeg bryr meg om deg. Men nå vil jeg ikke utsette meg for dette lenger. Det sårer meg for mye.

Du får ha lykke til videre, det trenger du, for den veien blir kjempelang slik som du holder på (egen erfaring).

Endret 22. september 2014 av hww

[Gjest]

Jeg har forståelse for at det er betryggende med en erfaren person som har litt pondus.

med eller uten pondus .. Kanskje erfaring kan være nøkkelen. Men bør kanskje ikke være en jeg får lyst til å pynte meg ( og min fasade ) for.. Akk.. Litt flåsete i dag, sliten av å ha det kjipt. Så unødvendig , jeg har forutsetninger for å ha det bra. Skjønn mann ( men vi strever litt med vår mentale nærhet, tror det er begges skyld- vi er ulike, men og like, kan ha det veldig bra, men og nokså hva skal jeg si ? Distansert i perioder..). Tror ikke mine problemer ligger i ekteskapet , men sliter m å forholde meg til hans familie. En gjeng besserwissere ( leger og lærere hele flokken nærsagt). Får prestasjonsangst av dem, enda de er snille og sikkert gode & kloke. Savner varme i livet , mental varme. Sikkert veldig utakknemlig nå. Mannen min vil gjerne være go , øm- snakke med meg.

Mine foreldre lettere nevrotiske, men nokså varme. Men de blir så lei seg over min manglende kraft til å fungere . De har sluttet å bebreide meg, men jeg kjenner det.

Min tvilling og jeg to alen av samme stykke, han et bare en litt bedre utgave. Billedskjønn og får til det han vil i livet, men litt pussig sky.. Iniativløs sosialt- om han ikke kuppes. Da kan han underholde hele rommet.. ( flyver og. Men kvinner er et emne for seg.. De som kaster seg over han matcher Han ikke , og er ikke i vater...! Men sammen med ei koselig ei nå- men hun et emosjonelt ustabil tror jeg.. Hun sa.. Er du det, er i alle fall jeg det!! Hun henger seg for øvrig til alternativ terapeutisk tilnærming ( gestalt/ og mener dette ville være noe for meg..,)

Hvorfor sier jeg dette til deg? Kjenner på gikta du er klok og varm og har pondus.(det må være lov å si uten å bli mistenkt for " noe"). Jeg er godt gift:)

Endret 22. september 2014 av En namnlaus

[Gjest]

Jeg er enig i at en uriktig diagnose ikke nødvendigvis er så uskyldig og kan komme til å skape en del tilleggsvansker. Problemet med måten du skriver om dette på, er imidlertid at du virker overdrevent redd for bestemte diagnoser og at du ser ut til å mene at du med sikkerhet kan vite om du kvalifiserer for en diagnose eller ikke - samtidig som du periodevis viser dårlig selvinnsikt.

Noe risiko må man ta i håp om å få et bedre liv. Jeg synes du bør ta den risikoen kontakt med behandlingssystemet innebærer. Sannsynligheten for at du kan få hjelp til å bli bedre er vesentlig større enn at du skal bli påført skade.

Frosken; fikk brev i dag, fra psykologen " min" , meget formelt. Skriver jeg etter eget ønske avsl behandlet m henne og etter eget ønske bedt om ny behandler. Dette har jeg blitt tildelt og vil visst høre fra vedkommende. Står ikke når.. I det minste et svar på hvorfor hun ikke ringte.., også fått brev fra helfo .. Har plutselig to fastleger.. Skjønner ingenting.. I sag har jeg en slik dag jeg tenker jeg kunne hoppet i det ..,( jobb) men når natten faller på endret jeg nok mening..

[Gjest]

Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å engasjere meg i deg når jeg er den du hører og stoler aller minst på her inme.

Jeg har masse erfaring med dette, og du skulle bare visst hvor mye jeg bryr meg om deg. Men nå vil jeg ikke utsette meg for dette lenger. Det sårer meg for mye.

Du får ha lykke til videre, det trenger du, for den veien blir kjempelang slik som du holder på (egen erfaring).

sårer jeg deg- unnskyld, det visste jeg ikke. Du bryr deg og vil gjerne dele dine erfaringer du tenker er aktuelle for meg. Det et snilt av deg. Jeg leser hva du skriver. Ikke alltid jeg svarer. Akkurat som jeg kjenner meg invadert , vet ikke hvorfor. Helt sikkert ikke din skyld. Mvh

[Gjest]

Håper på noe bedre for deg.

Alder ofte ok, men best finne noen som SER deg!

Min sønn fått en ung psykiater, utrolig flink, pga av to ting:

Ser han

Vil hjelpe han.

Det psykiateren ikke har er:

Ikke understilt av legemiddelindustrien, fristilt, sterk og idealist, de fins.

Ikke overmodig og stolt .

Og:

Uten alderstilstivning, dvs ingen artrose i tankene:-)

Min psykiater er: gammel, klok, fri, romslig og regelstyrt, en fin balanse.

Jeg kunne godt fått hjelp av en ung psykiater, det som er avgjørende er dette:

ærlig,

De fleste unge mangler erfaring, det er utebtinget en ulempe i mange sammenhenger, men det fins mange unntak,

jeg er daglig sammen med unge rundt 20 år, halvparten er som barn, den andre halvpart er voksne, modne på bølgelengde med meg, hvorfor så stor forskjell vet jeg ikke?

Jeg ser imidlertid at de smarteste ofte er modne, de gjennomsnittlige er oftere opptatt ev fest og morokultur, og ofte fullfører de ikke utdanning, selv om de ikke har noen utviklingsforstyrrelse.

De er en del av, og nettopp det gjør at de ofte har det så gøy at de ikke gidder.

Jeg vet ikke, men tror det er noe sånt.

Anonymous poster hash: 56ce4...462

hm- interressant analyse. " hvis du i sannhet skal hjelpe en annen må du vite mer enn han, men du må også vite det han vet". ( Kierkegaard )

[Gjest Gargamel]

med eller uten pondus .. Kanskje erfaring kan være nøkkelen. Men bør kanskje ikke være en jeg får lyst til å pynte meg ( og min fasade ) for.. Akk.. Litt flåsete i dag, sliten av å ha det kjipt. Så unødvendig , jeg har forutsetninger for å ha det bra. Skjønn mann ( men vi strever litt med vår mentale nærhet, tror det er begges skyld- vi er ulike, men og like, kan ha det veldig bra, men og nokså hva skal jeg si ? Distansert i perioder..). Tror ikke mine problemer ligger i ekteskapet , men sliter m å forholde meg til hans familie. En gjeng besserwissere ( leger og lærere hele flokken nærsagt). Får prestasjonsangst av dem, enda de er snille og sikkert gode & kloke. Savner varme i livet , mental varme. Sikkert veldig utakknemlig nå. Mannen min vil gjerne være go , øm- snakke med meg.

Mine foreldre lettere nevrotiske, men nokså varme. Men de blir så lei seg over min manglende kraft til å fungere . De har sluttet å bebreide meg, men jeg kjenner det.

Min tvilling og jeg to alen av samme stykke, han et bare en litt bedre utgave. Billedskjønn og får til det han vil i livet, men litt pussig sky.. Iniativløs sosialt- om han ikke kuppes. Da kan han underholde hele rommet.. ( flyver og. Men kvinner er et emne for seg.. De som kaster seg over han matcher Han ikke , og er ikke i vater...! Men sammen med ei koselig ei nå- men hun et emosjonelt ustabil tror jeg.. Hun sa.. Er du det, er i alle fall jeg det!! Hun henger seg for øvrig til alternativ terapeutisk tilnærming ( gestalt/ og mener dette ville være noe for meg..,)

Hvorfor sier jeg dette til deg? Kjenner på gikta du er klok og varm og har pondus.(det må være lov å si uten å bli mistenkt for " noe"). Jeg er godt gift:)

 

Hjernen er alene. Mannen din støtter deg, men han kan nok ikke leve seg 100% inn i din fortvilelse om han skal fungere normalt.

 

Takk for hyggelige ord, forresten 

[frosken]

Frosken; fikk brev i dag, fra psykologen " min" , meget formelt. Skriver jeg etter eget ønske avsl behandlet m henne og etter eget ønske bedt om ny behandler. Dette har jeg blitt tildelt og vil visst høre fra vedkommende. Står ikke når.. I det minste et svar på hvorfor hun ikke ringte.., også fått brev fra helfo .. Har plutselig to fastleger.. Skjønner ingenting.. I sag har jeg en slik dag jeg tenker jeg kunne hoppet i det ..,( jobb) men når natten faller på endret jeg nok mening..

DPS overstrekker seg ikke akkurat i forhold til deg;-)

 

Jeg tror jeg synes du skal prøve deg i jobb, basert på det at du pleier å ha sterke oppstartkvaler selv når du har hatt det bedre enn nå.

[frosken]

Skjønner ikke hvorfor jeg gidder å engasjere meg i deg når jeg er den du hører og stoler aller minst på her inme.

Jeg har masse erfaring med dette, og du skulle bare visst hvor mye jeg bryr meg om deg. Men nå vil jeg ikke utsette meg for dette lenger. Det sårer meg for mye.

Du får ha lykke til videre, det trenger du, for den veien blir kjempelang slik som du holder på (egen erfaring).

Du har gjentatt flere ganger i det siste at namnlaus ikke stoler på deg, til tross for at hun har avkreftet dette tidligere eller påpekt at det ikke er så mange hun har tillit til.

 

Synes ikke du skal overdrive likheten med din egen situasjon med namnlaus sin. Forskjellene kan være like store eller større enn likhetene. Ingen tvil om at du ønsker å hjelpe, men kanskje ønsker du for sterkt.

[frosken]

trodde dette fortrinnsvis gikk via fastlege? Trenger noen på " det sentrale østlandet--". Min veileder i Oslo spurte meg om hun skulle anbefale noen terapeuter- angrer jeg ikke sa ja til det ( plutselig ble det så personlig for meg, selv om jeg erkjente min kollaps for henne. ).

Jeg bor en bit de hovedstad- andre byer mer aktuelle egentlig. På den annen side har jeg stor tillit til henne. Men blir ekkelt å utlevere seg slik, og den gode terapeut for henne behøver jo ikke være det for meg- selv om jeg aldri har følt meg så styrket som når jeg snakket m henne under master. Vi hadde så god kontakt- hun sa jeg forsto hennes teoriforankring ( som har sine røtter i klinisk psykologi bedre en mange hun har møtt - når jeg overførte den på den praktiske setting jeg gjorde min undersøkelse.

Styrken forsvant imidlertid utenfor hennes kontor:( eier visst lite tro på meg selv om jeg merker vibber hos andre på at de ikke entydig vil meg vel el har tillit til meg. Trøste! Kjenner meg så skjør ute blant folk

. Og når jeg var på foreldremøte ville hun hyggelige jeg var ute å spiste med( drakk vin ) og kommuniserte godt m i flere timer ta en prat. Jeg ble helt stakato( og vel blikket hennes)... Men forberedt henne på at jeg er litt nervøs og stiv i ulike settinger --

Nå sitter jeg og teller på knappene. Skal jeh våge meg ut i arbeid. Klarer ikke komme til noe svar. Har mange visjoner i ft mitt arbeid ( som jeg finner mye mening i og kan få brukt meg selv på gode måter i). Men den vonde erfaringen fra forrige i satt seg fast- og når jeg møtte opp og ble vist rundt kjente jeg sterk angst.. Tror virkelig ikke jeg tørr. Uansett om jeg skuffet meg selv og andre veldig.

Mener du jeg ikke har selvinnsikt? Tenker du på hvordan jeg tenker rundt diagnostikk? Huff, rådløs- men setter inderlig pris på at du følger meg litt og kommer med innspill. Så vanskelig og tabubelagt område i en familie hvor det egentlig ikke er lov å være psyk ( el syk).

Det er noe ulik praksis rundt om i landet. I Oslo-området er det vanlig at pasienter selv må ta initiativ i mange tilfeller. Synes du kan be broren din prøve å hoste opp navn på noen terapeuter som anses som dyktige innen overkommelig omkrets. Du trenger ikke si fra deg psykologen på DPS selv om du også sonderer etter andre muligheter. Dersom du liker psykologen på DPS, så kan du bare avslutte jobbingen med å finne en utenfor.  

 

Når det gjelder dette med selvinnsikt, så er jeg ikke imponert over hvordan du tenker rundt personlighetsproblematikk, ei heller din rigide insistering på hva du feiler og ikke feiler. For øvrig synes jeg du har skrevet mer innsiktsfullt om din egen situasjon de siste ukene enn du gjorde tidlig i sommer.

 

Jeg er usikker på om du kan klare å jobbe nå eller ikke, men heller i retning av at du bør prøve. Noe sier meg at det kanskje kan gå, siden det kun er noen dager i uka.

[Gjest]

DPS overstrekker seg ikke akkurat i forhold til deg;-)

Jeg tror jeg synes du skal prøve deg i jobb, basert på det at du pleier å ha sterke oppstartkvaler selv når du har hatt det bedre enn nå.

i dag har jeg hatt en slik dag hvor jeg har orket å tenke på litt annet enn min angst & beven. Var i butikken og tittet på klær til og med.. Tenkt på ting jeg kan gjøre i arbeidet mitt ( som åpner for mye kreativitet ) og dukket bittelitt ned i fag..

enhetsleder på lokalt dps ser regelrett slem ut, så et bilde av han på nett. Men antar det ikke finnes slemme enhetsledere--;)eller?

litt lei meg for at de ikke kunne gi meg tidspunkt for time. Er det noe vits i å spørre en lege jeg ikke kjenner ( pes) om medisin?

Ville gjerne klart å holde nervene i sjakk den første tiden , kanskje sovemedisin og.. Redd konsentrasjonen min og hva andre vil tenke. Min far ( pensjonert bedriftsleder ) synes jeg " selger" meg selv på billigsalg og ber meg kun underskrive på månedskontrakt. Orker imidlertid ikke være " vanskelig ."

så utrygt å ikke ha noen jeg kan snakke med om nervene tar over:( lurer på om dette er en sjanse til et bedre liv, men så usikker. Sier jeg opp vil sikkert nav nekte meg ledighetspenger og då blir det ny evindelig mølle..

Jobb som assistent er litt ydmykende når jeg har så høg utdanning. Noen sier dette ikke er verdt fem sure sild om jeg ikke fungerer, det er bare det at jeg kan fungere om angsten ikke spiser meg opp. Vingler enda om jeg skal våge eller ikke. Når jeg gikk fra jobb etter samtale og omvisning tenkte jeg, dette klarer jeh ikke.. Likevel trist, for jeg vil gjerne fungere... Huff

[Gjest]

Det er noe ulik praksis rundt om i landet. I Oslo-området er det vanlig at pasienter selv må ta initiativ i mange tilfeller. Synes du kan be broren din prøve å hoste opp navn på noen terapeuter som anses som dyktige innen overkommelig omkrets. Du trenger ikke si fra deg psykologen på DPS selv om du også sonderer etter andre muligheter. Dersom du liker psykologen på DPS, så kan du bare avslutte jobbingen med å finne en utenfor.

Når det gjelder dette med selvinnsikt, så er jeg ikke imponert over hvordan du tenker rundt personlighetsproblematikk, ei heller din rigide insistering på hva du feiler og ikke feiler. For øvrig synes jeg du har skrevet mer innsiktsfullt om din egen situasjon de siste ukene enn du gjorde tidlig i sommer.

Jeg er usikker på om du kan klare å jobbe nå eller ikke, men heller i retning av at du bør prøve. Noe sier meg at det kanskje kan gå, siden det kun er noen dager i uka.

Her i distriktet er det nok mest vanlig med henvisning fra fastlege. Savner fastlegen min. Syntes han var litt halvskummel , men tror til syvende og sist han ville meg vel.

Men skal se om jeg kan finne på noe. Bror liker ikke involvering i meg på denne måten tror jeg. Men han kan være hjelpsom, skal se han om litt over en uke. Bor utenbys .

[frosken]

i dag har jeg hatt en slik dag hvor jeg har orket å tenke på litt annet enn min angst & beven. Var i butikken og tittet på klær til og med.. Tenkt på ting jeg kan gjøre i arbeidet mitt ( som åpner for mye kreativitet ) og dukket bittelitt ned i fag..

enhetsleder på lokalt dps ser regelrett slem ut, så et bilde av han på nett. Men antar det ikke finnes slemme enhetsledere--;)eller?

litt lei meg for at de ikke kunne gi meg tidspunkt for time. Er det noe vits i å spørre en lege jeg ikke kjenner ( pes) om medisin?

Ville gjerne klart å holde nervene i sjakk den første tiden , kanskje sovemedisin og.. Redd konsentrasjonen min og hva andre vil tenke. Min far ( pensjonert bedriftsleder ) synes jeg " selger" meg selv på billigsalg og ber meg kun underskrive på månedskontrakt. Orker imidlertid ikke være " vanskelig ."

så utrygt å ikke ha noen jeg kan snakke med om nervene tar over:( lurer på om dette er en sjanse til et bedre liv, men så usikker. Sier jeg opp vil sikkert nav nekte meg ledighetspenger og då blir det ny evindelig mølle..

Jobb som assistent er litt ydmykende når jeg har så høg utdanning. Noen sier dette ikke er verdt fem sure sild om jeg ikke fungerer, det er bare det at jeg kan fungere om angsten ikke spiser meg opp. Vingler enda om jeg skal våge eller ikke. Når jeg gikk fra jobb etter samtale og omvisning tenkte jeg, dette klarer jeh ikke.. Likevel trist, for jeg vil gjerne fungere... Huff

Du er jo ganske opptatt av hvordan andre oppfatter deg. En god del mennesker vil ha dyp respekt for at du til tross for din utdannelse jobber en periode i en assistentstilling, de vil tolke det som sterk motivasjon til å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Det vil nok også finnes _noen_ som sladrer litt om hva som kan være grunnen, men de mest reflekterte personene vil høyst sannsynlig skjønne både at dette koster deg en del og respektere deg for det.

 

Jeg synes ikke det er noen god ide å spørre en ukjent lege om medisin nå. Vent til du er i gang på dps, få en spesialistvurdering. Jeg synes ikke det er noen god ide med beroligende (dvs. sobril ol), tror det bare vil føre problemer med seg på sikt. Du er jo vant til å håndtere mye angst, så jeg tror det er best at du fortsetter å håndtere den som før. For øvrig bør du vel allerede fra i dag forsøke å innføre en mest mulig normal døgnrytme igjen, slik at du kan ha håp om å få sove om natten og være våken om morgenen.

 

Jeg er ikke imponert over at dps bruker såpass lang tid på dette terapeutskiftet, da de burde ha vært i stand til å oppfatte hvor fortvilet du har vært.

Endret 22. september 2014 av frosken

[Gjest]

Du er jo ganske opptatt av hvordan andre oppfatter deg. En god del mennesker vil ha dyp respekt for at du til tross for din utdannelse jobber en periode i en assistentstilling, de vil tolke det som sterk motivasjon til å komme inn på arbeidsmarkedet igjen. Det vil nok også finnes _noen_ som sladrer litt om hva som kan være grunnen, men de mest reflekterte personene vil høyst sannsynlig skjønne både at dette koster deg en del og respektere deg for det.

Jeg synes ikke det er noen god ide å spørre en ukjent lege om medisin nå. Vent til du er i gang på dps, få en spesialistvurdering. Jeg synes ikke det er noen god ide med beroligende (dvs. sobril ol), tror det bare vil føre problemer med seg på sikt. Du er jo vant til å håndtere mye angst, så jeg tror det er best at du fortsetter å håndtere den som før. For øvrig bør du vel allerede fra i dag forsøke å innføre en mest mulig normal døgnrytme igjen, slik at du kan ha håp om å få sove om natten og være våken om morgenen.

Jeg er ikke imponert over at dps bruker såpass lang tid på dette terapeutskiftet, da de burde ha vært i stand til å oppfatte hvor fortvilet du har vært.

Vet ikke hva jeg skal tro vedr dps - føler meg ikke " sett", men tenker kanskje de har verre " tilfeller en meg gående ute på gress .

Klart meg uten psykolog til tross for angst mer og mindre siden 17 års alder. Fikk valium av en lege som student men kastet den da min bror og søster syntes det var " styggedom". Litt der at jeg har lyst til å gjøre hva jeg vil mht medisinbruk nå uten deres innblanding.

Min bror synes stilnoch og var pyton, dps så opptatt av søvnen min i starten - og fikk dette av fastlege. Kanskje ikke lurt for meg å ha slikt liggende , jeg har impulskontroll - men tok 3 sovetabletter en gang i vår.. Da jeg var fortvilet og bare ville sove.. Trengte pause fra noen skumle tanker. Var rar og spøkefullt til psykolog i den anledning , innrømmet også mine synder . Regner med hun tok notis , derfor ikke tort å spørre om mer. Kanskje like bra. Ble en flukt--

Ba fastlege om beroligende siste gang jeg så han i juni. Vedk sa vi kunne drøfte det om jeg skulle ut i jobb , men mente jeg bare ville bli trøtt.. Hadde vært fristende å prøve.

Endret 22. september 2014 av En namnlaus