Hva er det viktigste i behandling?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De to første der er grei, men det finnes vel mer i terapi som er tøffere enn dette, og som enkelte ikke klarer.

Da antar jeg at du snakker om psykoterapi. Ja, i timene må en snakke (om det som er vesentlig). Mellom timene må en gjøre hjemmeoppgaver, tenke gjennom forrige time og forberede seg til neste time.

[Gjest]

Da antar jeg at du snakker om psykoterapi. Ja, i timene må en snakke (om det som er vesentlig). Mellom timene må en gjøre hjemmeoppgaver, tenke gjennom forrige time og forberede seg til neste time.

Jeg har aldri hatt noen terapiform med hjemmeoppgaver. Jeg har prøvd å snakke om det som er vesentlig, og har alltid prøvd å forberede meg. Men jeg har aldri blitt utfordret i terapi. Nå har jeg sluttet hos psykologen. Men jeg er usikker på de forskjellige terapiformer. Hvordan de fungerer og hva som gir effekt.

[Gjest]

Jeg har aldri hatt noen terapiform med hjemmeoppgaver. Jeg har prøvd å snakke om det som er vesentlig, og har alltid prøvd å forberede meg. Men jeg har aldri blitt utfordret i terapi. Nå har jeg sluttet hos psykologen. Men jeg er usikker på de forskjellige terapiformer. Hvordan de fungerer og hva som gir effekt.

Dette er ikke kritikk av deg - men jeg har en mistanke om at du kanskje misforstår litt hva terapi er?

Jeg tror ikke det er slik i terapi at behandler presenterer et ferdig behandlingsopplegg for deg og dine plager ( feks kognitiv terapi for sosial angst). Jeg tror ikke det finnes noen fasit, men at behandling og teknikk tilpasses DEG og DINE plager UNDERVEIS i behandlingsforløpet.

Terapi er et samarbeid og samtaler mellom deg og behandler, der du tar opp dine vansker, og behandlers jobb er å være din rådgiver og veileder.

Jeg tror ikke behandler gir akkurat de samme rådene til oss, selv om vi har de samme symptomene og plagene. Jeg tror m a o ikke behandler jobber ut fra en mal og fasit, men at det tilpasses DEG fordi vi på tross sv samme plager er forskjellige og f eks kan befinne oss i ulik livssituasjon.

Behandlers oppgave er også å påpeke uheldig adferd eller tanker - ikke for at hn selv plages av denne adferden (hn er jo ikke en del av vårt daglige liv - kun i terapirommet), men fordi vi selv og/eller andre i livet vårt evt lider under denne uheldige adferden. Men det kan også oppstå uheldig adferd og følelser i terapirommet som bør eller må påpekes - ikke for at behandler lider under det, men fordi vi srlv gjør det.

Det siste synes jeg personlig har vært det tøffeste i min behandling - det har satt meg ut av spill mange ganger, og umodne deler av min personlighet har virkelig kommet til overflaten da. Det igjen har medført masse angst og skam når den emosjonelle stormen har lagt seg. Osv osv.

Også denne adferden (som altså i slike tilfeller skyldes behandlers påpekning av mine svært så ømme pubnkter) har da vært behandlers oppgave å også påpeke og hjelpe meg med. Andre ganger kan det være adferd jeg selv eller mine har påpekt og som jeg tar opp fordi det gir andre eller meg selv problemer.

Det er du som bestemmer hva du vil ta opp i terapien. Hvis du ikke tar opp ting du strever med (som feks emosjonelle vansker som resulterer i selvskading eller tanker omdet), så får du heller ikke hjelp til det. Behandlere er dessuten ikke tankelesere.

Det kan være smertefullt og flaut å ta opp slike ting, men behandlere er vant til det, og de vet hva de skal gjøre for å hjelpe oss med det.

Noen ganger har jeg ønsket min behandler dit peppern gror, og en sjelden gang har det gitt meg tanker om å både slutte med medisiner (fordi jeg har ønsket å bli syk igjen for på den måten å straffe han), en annen sjekden gang ønsket å ta livet mitt fordi følelser har vært for voldsomme).

Jeg tror behsndling av særlig vansker knyttet til pf/trekk av pf kan være svært tøft for pasienten samt en utfordring for behandler. Behandler må tørre å utfordre, og være hard når det trengs. Men hn må etter min mening også gjøre oss trygge og være støttende når det trengs.

Ang morivasjon: prøv å sammenligne det med en vanskelig utdannelse. Læreren (= behsndleren) er din veileder og rådgiver. Du må lese og forberede deg til neste time (forberede deg samt tenke gjennom ting til neste time). Du må jobbe med oppgaver i timene (=samtaler med behandler). Du må gjøre lekser (= hjemmeopogaver mellom timene). Du må kanskje også ut i praksis (=utfordre deg feks i sosiale situasjoner ved feks sosial angst). Du vil møte mange hindringer underveis (= feks vanskelige følelser og tanker om å gi opp).

Alt dette (hva som trengs for denne utdanningen) gjør du i en begrenset periode i livet ditt, fordi du har et virkelig indre ønske om å få en utdannelse du vil ha glede og nytte av resten av livet. Slik er altså også terapi: du må jobbe for å nå målet ditt, og det vil ikke bli lett. Men er læreren god og kan faget sitt (=kompetent behandler), så vil du også nå målet ditt.

Dette er veldig komplisert, så det er vanskelig å forklare. Men jeg håper du skjønner hva jeg mener, og at noen korrigerer meg om jeg tar feil (for dette er bare mine tanker).

Ps. Terapi er ikke bare vondt og hardt arbeid. Særlig er det etter min mening godt å snakke med en som både ser deg og forstår deg samt få tømt møkka - men det er også gledelig og godt når man kommer videre op mestrer ting

Endret 19. september 2014 av hww

[Gjest]

eller: mulig jeg er på bærtur og at jeg bare var i et emosjonelt øyeblikk i natt. Jeg burde ikke skrevet det og kanskje med det forvirre deg. Så du må bare se bort fra svaret mitt.

[XbellaX]

Jeg har aldri hatt noen terapiform med hjemmeoppgaver. Jeg har prøvd å snakke om det som er vesentlig, og har alltid prøvd å forberede meg. Men jeg har aldri blitt utfordret i terapi. Nå har jeg sluttet hos psykologen. Men jeg er usikker på de forskjellige terapiformer. Hvordan de fungerer og hva som gir effekt.

 

I mine øyne er ikke samtalen i terapirommet det viktigste i behandlingen, men hvordan du jobber med det dere har snakket om mellom timene. 

 

Du sier du ikke har fått hjemmeoppgaver, det synes jeg egentlig heller ikke er behandlerens oppgaver (med visse unntak), men hvordan har du jobbet med stoffet i hverdagen? 

[stjernestøv]

Hans Rotmo: Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl..

Torborg Nedreaas: Av måneskinn gror ingenting..

Hehe bra

[Gjest]

I mine øyne er ikke samtalen i terapirommet det viktigste i behandlingen, men hvordan du jobber med det dere har snakket om mellom timene. 

 

Du sier du ikke har fått hjemmeoppgaver, det synes jeg egentlig heller ikke er behandlerens oppgaver (med visse unntak), men hvordan har du jobbet med stoffet i hverdagen?

Jeg hadde den beste hjelpen jeg kunne få slik situasjonen var når jeg begynte i terapi. Og jeg jobbet mellom timene. Men dette var noe konkret. Når jeg etter flere år kom i mål trodde jeg at nå skulle jeg bli frisk. Men det ble jeg ikke. Så jeg fortsatte med støttesamtaler. Jeg ba om vurdering hos psykiater og fikk diagnosen BP2. Ble bra med lithium. Så har jeg disse restsymtomen som jeg velger å kalle de. Jeg vet ikke hva de kommer av. Er det bivirkninger så nytter ikke terapi. Er det sykdommen så går jeg ut fra at terapi har begrenset effekt. Men er det personligheten som gir meg disse problemene så er kanskje terapi det rette. Men jeg tror ikke jeg vil komme videre med den terapiformen jeg har hatt. Men jeg vet heller ikke om jeg ville taklet en tøffere terapiform. Og så har du det med å jobbe mellom timene. Jeg får det ikke til å jobbe med tanker og følelser. Er det noe mer konkret er det noe annet. Selvskading er jeg ikke motivert til å jobbe med mer enn jeg allerede gjør. Jeg har klart meg et halvt år og ser ikke på det som at et tilbakefall der skal være en alvorlig krise. Selvsagt er det ikke ønskelig, men det er den uutholdelige følelsen som er problemet og som jeg skulle ønske jeg kunne slippe.

[AnonymBruker]

Hehe bra

 

Men da må du virkelig ville for det, være inspirert. Man kan tvinge seg til å gjøre noe i kortere perioder, men for å klare å gjennomføre et 6 års + legestudium må du ville det, du må virkelig brenne for det.

Anonymous poster hash: 67dd4...393

[stjernestøv]

 

Men da må du virkelig ville for det, være inspirert. Man kan tvinge seg til å gjøre noe i kortere perioder, men for å klare å gjennomføre et 6 års + legestudium må du ville det, du må virkelig brenne for det.

Anonymous poster hash: 67dd4...393

 

Det er helt sant. Dessverre brenner jeg ikke for noe i øyeblikket, ikke noe som kan få meg fremover. Står på stedet hvil.

[Gjest]

Det er en ting jeg har tenkt litt på. Lurte på omm jeg skulle starte en ny tråd, men tar det her. Du har kanskje fått med deg at det er uro, destruktive tanker og en del andre følelser og reaksjoner som kommer i perioder. En del ganger kan jeg si hva som sannsynligvis har utløst reaksjonene, men andre ganger vet jeg ikke.

Vi mennesker har et beredskapssystem i oss. Kommer en bil i full fart mot deg på en smal veg, skal du ta en vanskelig samtale med sjefen så vil det normalt slå inn. Men når det er over vil kroppen roe seg ned igjen. Men det jeg føler er at det setter igang en reaksjon i kroppen som sitter igjen selv etter at alt har roet seg. Og at det får utvikle seg til mye av de problemene jeg får. Og jeg tror at noen korte øyeblikk med en slik alarmberedskapssituasjon kan være nok, selv om jeg ikke registrerte når det var.

Vet ikke om jeg klarer å få det frem slik jeg tenker, men det er noe som jeg har registrert mange ganger.

[XbellaX]

Jeg hadde den beste hjelpen jeg kunne få slik situasjonen var når jeg begynte i terapi. Og jeg jobbet mellom timene. Men dette var noe konkret. Når jeg etter flere år kom i mål trodde jeg at nå skulle jeg bli frisk. Men det ble jeg ikke. Så jeg fortsatte med støttesamtaler. Jeg ba om vurdering hos psykiater og fikk diagnosen BP2. Ble bra med lithium. Så har jeg disse restsymtomen som jeg velger å kalle de. Jeg vet ikke hva de kommer av. Er det bivirkninger så nytter ikke terapi. Er det sykdommen så går jeg ut fra at terapi har begrenset effekt. Men er det personligheten som gir meg disse problemene så er kanskje terapi det rette. Men jeg tror ikke jeg vil komme videre med den terapiformen jeg har hatt. Men jeg vet heller ikke om jeg ville taklet en tøffere terapiform. Og så har du det med å jobbe mellom timene. Jeg får det ikke til å jobbe med tanker og følelser. Er det noe mer konkret er det noe annet. Selvskading er jeg ikke motivert til å jobbe med mer enn jeg allerede gjør. Jeg har klart meg et halvt år og ser ikke på det som at et tilbakefall der skal være en alvorlig krise. Selvsagt er det ikke ønskelig, men det er den uutholdelige følelsen som er problemet og som jeg skulle ønske jeg kunne slippe.

 

Jeg mener du ikke kan ha som mål at den uroen du kjenner skal kunne løses kun ved hjelp av medisiner. Godt mulig at noen av toppene kunne blitt borte, eller pausene kunne blitt hyppigere (osv) ved medikamentell behandling men du vil uansett ha god nytte av å jobbe med hodet ditt i forhold til temaet. Jeg synes egentlig det er rart du setter så tydelig skille på hva medisiner kan hjelpe for, og hva terapi kan hjelpe med. Det fungerer sjelden slik, selv om sykdommen i utgangspunktet er medisinavhengig blir man ikke nødvendigvis bedre av den ene og alene. 

 

Du bruker så ofte ordene "jeg kan ikke, jeg klarer ikke, jeg får det ikke til". Du setter så tydelige begrensinger på hva du tror om deg selv. Da kan du heller ikke forvente å få "det" til (hva enn "det" er). Jeg er klar over at når man har vært syk over noen år kjenner man tydelig oftere på begrensninger, men desto viktigere blir det å jobbe aktivt med å ikke låse seg fast i sitt eget hode.

[Gjest]

"Er det bivirkninger så nytter ikke terapi. Er det sykdommen så går jeg ut fra at terapi har begrenset effekt. Men er det personligheten som gir meg disse problemene så er kanskje terapi det rette."

Jeg for min del tenker at du sliter like mye med det uavhengig av årsaken, og at det uansett vil hjelpe deg om du går inn for å lære deg å mestre det.

Altså: Selv om det skyldes f eks noe "kjemisk" og ikke personlighet, så står du stødigere og takler symptomene bedre når det stormer uansett.

[Gjest]

Hva skal jeg gjøre da? Føler meg mer forvirret enn klok nå.

Jeg er bra akkurat nå og vil helst ikke tenke mer på det. Men når neste nedtur kommer så vet jeg ikke lenger.

[Gjest]

Hva skal jeg gjøre da? Føler meg mer forvirret enn klok nå.

Jeg er bra akkurat nå og vil helst ikke tenke mer på det. Men når neste nedtur kommer så vet jeg ikke lenger.

Det er det kun du som må avgjøre. Det er ingen andre enn deg selv som lider i perioder - verken på dol eller i rl.

Men jeg tror du rett og slett må tenke gjennom om du skal søke hjelp for vanskene eller ikke..

[frosken]

Hva skal jeg gjøre da? Føler meg mer forvirret enn klok nå.

Jeg er bra akkurat nå og vil helst ikke tenke mer på det. Men når neste nedtur kommer så vet jeg ikke lenger.

Drøft dette med din psykiater og be om råd mht hva som kan være en god strategi for deg.

 

For øvrig synes jeg kanskje du skal tenke gjennom om det gjør deg godt å drøfte dette temaet på dol fullt så mye som du gjør eller ikke. Jeg er litt betenkt i forhold til om det gjør deg godt, blant annet fordi all den fremgangen du har oppnådd, alle tingene du har mestret i ditt liv overhodet ikke blir fokus i disse diskusjonene.

 

Du har fått til mye i ditt liv. Det er viktig å ikke glemme det. Du har også oppnådd mye bedring og vekst gjennom behandling. Jeg vet ikke hvorvidt du bør eller ikke bør gå nye runder i terapi (ut over den kontakten med psykiater du allerede har), - men det tror jeg i grunnen ikke andre på dol har forutsetninger for å mene så mye om heller.

[Gjest]

Drøft dette med din psykiater og be om råd mht hva som kan være en god strategi for deg.

 

For øvrig synes jeg kanskje du skal tenke gjennom om det gjør deg godt å drøfte dette temaet på dol fullt så mye som du gjør eller ikke. Jeg er litt betenkt i forhold til om det gjør deg godt, blant annet fordi all den fremgangen du har oppnådd, alle tingene du har mestret i ditt liv overhodet ikke blir fokus i disse diskusjonene.

 

Du har fått til mye i ditt liv. Det er viktig å ikke glemme det. Du har også oppnådd mye bedring og vekst gjennom behandling. Jeg vet ikke hvorvidt du bør eller ikke bør gå nye runder i terapi (ut over den kontakten med psykiater du allerede har), - men det tror jeg i grunnen ikke andre på dol har forutsetninger for å mene så mye om heller.

Nettopp derfor skrev jeg det siste også.

Jeg er helt enig med deg i at hun (og vi) ikke må glemme all fremgangen hun har hatt heller, er lett å glemme det i slike diskusjoner.

Beklager at jeg har lagt meg veldig mye borti ts - jeg blir engasjert fordi jeg ønsker henne bare godt..

[Gjest]

Takk frosken og hww. Jeg har fått litt å tenke på.

[Gjest]

kjenner ei med master i psykologi og hun trodde hun var bipolar, helt til hun så meg ha manisk psykose, da så hun hvor alvorlig det var. men sist jeg var på besøk så var hun liksom "manisk" igjen fordi hun hadde energi til husarbeidet. at hun var et slakt senere på dagen og hadde ingen andre symptomer er det vel bare jeg som la merke til...

Jeg har ingen mening om hva hun har, men går ut fra at det må være en stor forskjell på manisk psykose og en lett hypomani. Hvis du ser på eupf så er det 5 av 9 kriterier som skal være oppfylt. Slik jeg da ser det, så kan to forskjellige kun ha et fellessymtom.

Jeg har selv lett for å sammenligne meg med andre, og tenker at jeg ikke kan ha bp, for jeg er ikke slik som den andre med samme diagnose er. Men jeg tror vi skal være litt forsiktige med å sammenligne, for i en og samme diagnose kan det være store forskjeller.

Endret 20. september 2014 av eller

[missmas]

Jeg har ingen mening om hva hun har, men går ut fra at det må være en stor forskjell på manisk psykose og en lett hypomani. Hvis du ser på eupf så er det 5 av 9 kriterier som skal være oppfylt. Slik jeg da ser det, så kan to forskjellige kun ha et fellessymtom.

Jeg har selv lett for å sammenligne meg med andre, og tenker at jeg ikke kan ha bp, for jeg er ikke slik som den andre med samme diagnose er. Men jeg tror vi skal være litt forsiktige med å sammenligne, for i en og samme diagnose kan det være store forskjeller.

hun sa hun var manisk, ikke at hun hadde en lett hypomani

men hun hadde nok ikke det heller.

[Gjest]

hun sa hun var manisk, ikke at hun hadde en lett hypomani

men hun hadde nok ikke det heller.

Jeg ville bare påpeke at det er store forskjeller og at jeg tror vi skal være litt forsiktige med å sammenligne.

Jeg har kun hatt 2 sikre hypomanier. Noen episoder som er mer usikre. Men jeg gjorde ingenting dumt. Jeg ser på de som positive, for jeg fikk utrettet ting som har fått stor betydning, og jeg ikke ville klart uten hypomani. Men det jeg føler skiller disse episodene fra å være normalt giret og å ha mye energi var: jeg hadde unormalt stor tro på meg selv, så på meg selv som veldig viktig og veldig flink. Alt måtte skje straks. Jeg for rundt alle steder for å få ordnet ting uten å kunne vente på vanlig saksgang. Jeg følte jeg svevde på en sky. Det var litt mer også, men det var spesielt dette jeg reagerte på som veldig unormalt til å være meg.

Så jeg tror at det kan være veldig forskjellig. Nå hadde jeg nesten håpet at NHD leste det og bekreftet at det var hypomani, for usikkerheten og tvilen dukker stadig opp. Spesielt når jeg hører det som dere forteller.