Gruer meg til resten av livet.

[frosken]

Du bør slutte å tolke og tro og heller bare se akkurat det som blir skrevet. At hunder er en form for terapi for meg som får meg til å komme meg gjennom dagene og at jeg ikke ville hatt noe liv uten dem er en sannhet og ikke en dårlig vane. At jeg blir så sliten av folk at jeg etter en dag på jobben (en halv dag også) er så sliten at jeg bare vil bort fra alt er en sannhet og ikke en dårlig vane. At jeg har en kropp som er fryktelig dårlig skrudd sammen er en sannhet og ikke en dårlig vane. At jeg trår rett på skjelettet hver gang jeg setter ned foten fordi fettputa er totalvrak er en sannhet og ikke en dårlig vane. At jeg har vestibulitt og stive muskler fordi jeg er ekstremt stressensitiv er en sannhet og ikke en dårlig vane. At jeg hver dag på vei hjem fra jobb gråt fordi jeg var så frustrert, stressa og sliten er en sannhet og ikke en dårlig vane.

 

Men hva gjør at du er helt uinteressert i diskusjoner om redusert deltakelse i arbeidslivet? Greit nok at du neppe bør jobbe 100 %, men trenger du av den grunn å være helt utenfor arbeidslivet?

[Trine]

Ja, det kan jeg forstå. Det er ikke alltid så lett å jobbe når man er deprimert heller, men da kan man iallefall prøve å ta seg litt sammen de timene man er på jobb - putte på seg en maske. Men har man asperger, så har man asperger. Det er vel ikke så lett å late som ingenting da. Det er synd at ikke arbeidslivet er bedre tilrettelagt for aspergere.

 

Prøv å spill et skuespill hele din våkne tid, så kan vi snakkes etter det! Man kommer seg igjennom ting som går over. Jeg har vært på jobb selv om jeg har vært ekstremt deprimert, jeg har vært på jobb med feber, jeg har vært på jobb med forstuet ankel (jeg hadde en fysisk jobb). Det går greit, for det går over etterhvert. Men når man har flere plager man vet ikke går over (jeg vet det fordi jeg har hatt det i mange år + legene har sagt at jeg bare må leve med det) så er det noe ganske annet enn en akutt tilstand.

[Trine]

Mistet oversikten jeg, så blir multisvar. Jeg er jo tross alt en såpass avansert DOL-bruker at jeg klarer å trykke "multisitat"

 

Så vidt meg bekjent kan man ikke sykemelde seg selv.

 

Det er min erfaring også. Jeg har vært hos legen mange ganger for å få noe undersøkt, men endte aldri opp med sykemelding. Jeg prøvde ikke få det heller for jeg tenker at det vel er legen som vet når det er ille nok til at man bør bli hjemme. Hvor lurt det var er en annen skal for skadene ble provosert så mye at de endte med å bli kroniske.

 

Igjen, man kan se litt på konteksten rundt en person også. Det handler ikke bare om hva som blir sagt, men også hva som faktisk blir gjort. Å tro noe annet er naivt.

 

For eksempel hvis du hadde tatt meg i å skrive mange ting her som motsa hverandre, så hadde du sannsynligvis sluttet å tolke det jeg skrev om meg selv som sannheter om meg. Hvis jeg stadig truet med selvmord så hadde du etterhvert sluttet å ta det alvorlig.

 

Hva blir gjort da? Kan man egentlig forholde seg til noe annet enn det som blir skrevet på et forum? Den eneste informasjonen man får er jo det som blir skrevet her.

 

Jeg mener personlig at det er unødvendig å trekke det fram så ofte. La oss si at det jeg egentlig svarte deg denne gangen var at: "Hvis ikke du slutter å skrive kritiske innlegg til meg nå så kan jeg like gjerne ta selvmord!"  Hadde du da gitt meg rett bare fordi at jeg gikk over til en mer følelsesladet argumentasjon?

 

DOL er jo generelt ikke så veldig glad i selvmordsinnlegg. Hadde det vært mer konkrete trusler så hadde de bare blitt fjernet.

 

Jeg mener personlig at det er unødvendig å trekke fram "vil ikke" så ofte, spesielt etter at vedkommende har sagt at det ikke er pga viljen.

 

Jeg blir "skremt" om noen snakker om selvmord... ville nok hatt mine mistanker i det scenariet du skisserer, men jeg ville trukket meg.

 

Så sånn er det.

 

Nå skal det sies jeg ikke opplever at Trine er suicidal eller forsøker å fremstå slik.

 

Nei, jeg er ikke suicidal, jeg har tenkt mange ganger at det hadde vært bedre å bare avslutte det hele, men det har jeg ikke samvittighet til. Første gangen jeg tenkte på det var jeg rundt 10 år, så det forklarer jo at livet mitt aldri har vært særlig enkelt. Men det var aldri noe jeg "truet" med, jeg sa det aldri til noen. Men jeg må jo ærlig innrømme at jeg ikke ser poenget med å være på denne kloden om man skal vie absolutt all sin energi til andre og ikke ha noe igjen til seg selv. Jeg ser også at ingen av de her som ikke klarer forstå det kan fortelle meg hva vitsen er med å kun leve for alle andre og ikke noe for seg selv.

 

Jeg synes du skal ta til deg kritikken mht  bruk av "selvmordskortet". Det hører ikke helt med i en diskusjon å komme med antydninger om selvmord når folk er uenig med deg.

 

Du har misforstått du også. Men det er vel bare jeg som er dårlig til å forklare meg. Jeg ser at noen her er flinke til å lese akkurat det jeg skriver, mens du og endel andre er for opptatt av å tolke.

 

Men hva gjør at du er helt uinteressert i diskusjoner om redusert deltakelse i arbeidslivet? Greit nok at du neppe bør jobbe 100 %, men trenger du av den grunn å være helt utenfor arbeidslivet?

 

Jeg har vel ikke sagt at jeg er helt uinteressert i redusert deltagelse. Jeg har skrevet at om jeg kan få en jobb hvor jeg jobber et par timer hver dag, kanskje klarer jeg bare annen hver dag, hvor føttene ikke blir belastet og jeg kan få holde på i fred uten forstyrrelser fra andre, hvor jeg kan få gjøre ting i mitt tempo og ikke pushes til å gjøre ting fortere enn jeg klarer, så kom med det.

 

 

Jeg vurderer sterkt å slutte med hobbyen min t.o.m fordi de andre menneskene som er innvolvert sliter meg ut. Jeg prøver å finne en løsning hvor jeg omgås dem uten å måtte ha noe med dem å gjøre. Jeg mener jo at når jeg vurderer å slutte å gjøre noe jeg elsker å gjøre fordi andre mennesker sliter meg ut, da er det ikke bare noe jeg finner på fordi jeg ikke gidder.

[frosken]

 

frosken, on 27 Mar 2015 - 08:22, said:

 

Du har misforstått du også. Men det er vel bare jeg som er dårlig til å forklare meg. Jeg ser at noen her er flinke til å lese akkurat det jeg skriver, mens du og endel andre er for opptatt av å tolke.

 

Jeg legger merke til hva du _gjør_ i denne diskusjonen, og jeg synes begrepet "selvmordskortet" er passende på det du gjør. Jeg synes det er en dårlig måte å oppføre seg på i en diskusjon å trekke frem selvmordskortet.

[Trine]

Jeg legger merke til hva du _gjør_ i denne diskusjonen, og jeg synes begrepet "selvmordskortet" er passende på det du gjør. Jeg synes det er en dårlig måte å oppføre seg på i en diskusjon å trekke frem selvmordskortet.

 

Jeg gjør ingenting annet enn å skrive det jeg føler og mener, om du mener det er feil å føle som jeg gjør så er det ditt problem. Ingen kan nekte meg å føle som jeg gjør. Jeg har forklart meg mange ganger. Noen her forstår det, mens andre ikke vil forstå og er mest opptatt av å motsi. Det er faktisk rimelig frustrerende når folk nekter å bare se det som står, men absolutt må tildele meg utsagn jeg ikke har sagt og ikke mener. Denne diskusjonen er egentlig bare nok et bevis på at jeg er på feil planet. Jeg klarer ikke kommunisere med de såkalte "normale", som i mine øyne egentlig bare er forbanna innviklede.

[slabbedask]

Jeg gjør ingenting annet enn å skrive det jeg føler og mener, om du mener det er feil å føle som jeg gjør så er det ditt problem. Ingen kan nekte meg å føle som jeg gjør. Jeg har forklart meg mange ganger. Noen her forstår det, mens andre ikke vil forstå og er mest opptatt av å motsi. Det er faktisk rimelig frustrerende når folk nekter å bare se det som står, men absolutt må tildele meg utsagn jeg ikke har sagt og ikke mener. Denne diskusjonen er egentlig bare nok et bevis på at jeg er på feil planet. Jeg klarer ikke kommunisere med de såkalte "normale", som i mine øyne egentlig bare er forbanna innviklede.

 

Ville ikke bry meg så veldig om hva folk skriver anonymt på et nettforum. Bli ferdig med utredningen først, og diskuter så hva som skal skje videre med fastlege og NAV.

[Trine]

Ville ikke bry meg så veldig om hva folk skriver anonymt på et nettforum. Bli ferdig med utredningen først, og diskuter så hva som skal skje videre med fastlege og NAV.

 

Ja, det er nok lurt. Men det var aldri meningen å starte en diskusjon, jeg hadde bare behov for å få ut litt bekymring. Det var visst ingen videre god idé.

[Nicklusheletida]

Jeg gjør ingenting annet enn å skrive det jeg føler og mener, om du mener det er feil å føle som jeg gjør så er det ditt problem. Ingen kan nekte meg å føle som jeg gjør. Jeg har forklart meg mange ganger. Noen her forstår det, mens andre ikke vil forstå og er mest opptatt av å motsi. Det er faktisk rimelig frustrerende når folk nekter å bare se det som står, men absolutt må tildele meg utsagn jeg ikke har sagt og ikke mener. Denne diskusjonen er egentlig bare nok et bevis på at jeg er på feil planet. Jeg klarer ikke kommunisere med de såkalte "normale", som i mine øyne egentlig bare er forbanna innviklede.

Nei, det er utsagn du HAR kommet med. Det er nok.  Det er ikke nødvendig å tildele deg utsagn.

 

F.eks sa du noe om at du ikke skjønte poenget med å jobbe med andres dyr når du kunne være hjemme å ta vare på egne hunder. Det er en uttalelse som sier MYE.  De fleste andre vil se poenget med å ha en inntekt. Tenk om de med barn skulle sagt det samme om å jobbe i barnehage. - Ser ikke poenget med å jobbe i barnehage når jeg kan passe egne unger.

[Trine]

Nei, det er utsagn du HAR kommet med. Det er nok.  Det er ikke nødvendig å tildele deg utsagn.

 

F.eks sa du noe om at du ikke skjønte poenget med å jobbe med andres dyr når du kunne være hjemme å ta vare på egne hunder. Det er en uttalelse som sier MYE.  De fleste andre vil se poenget med å ha en inntekt. Tenk om de med barn skulle sagt det samme om å jobbe i barnehage. - Ser ikke poenget med å jobbe i barnehage når jeg kan passe egne unger.

 

Der gjorde du det jo igjen. Jeg har aldri sagt at jeg ikke skjønner poenget med å jobbe med andres dyr når jeg kan være hjemme med mine egne. Du forstår ikke, eller vil ikke forstå, at jeg har en psykisk og en fysisk helse som er veldig utmattende. Det jeg sa var "Hvorfor skal jeg slite meg ut for andres hunder...." Om jeg skal jobbe med andre dyr betyr det at jeg må kvitte meg med de hundene jeg har fordi jeg ikke har god nok helse. Hundene mine fungerer som terapi for meg og er det som holder meg i gang, uten dem har ikke livet mitt noen verdi (Nei, det er ikke et selvmordskort, det er en sannhet).

[Kjøter'n]

Hva er vitsen.

Endret 27. mars 2015 av Kjøter'n

[stjernestøv]

Der gjorde du det jo igjen. Jeg har aldri sagt at jeg ikke skjønner poenget med å jobbe med andres dyr når jeg kan være hjemme med mine egne. Du forstår ikke, eller vil ikke forstå, at jeg har en psykisk og en fysisk helse som er veldig utmattende. Det jeg sa var "Hvorfor skal jeg slite meg ut for andres hunder...." Om jeg skal jobbe med andre dyr betyr det at jeg må kvitte meg med de hundene jeg har fordi jeg ikke har god nok helse. Hundene mine fungerer som terapi for meg og er det som holder meg i gang, uten dem har ikke livet mitt noen verdi (Nei, det er ikke et selvmordskort, det er en sannhet).

Jeg forstår godt hva du mener.

[Trine]

Jeg forstår godt hva du mener.

 

Tusen takk. Det betyr mye for meg å vite at ihvertfall noen forstår.

[stjernestøv]

Tusen takk. Det betyr mye for meg å vite at ihvertfall noen forstår.

[Madelenemie]

Der gjorde du det jo igjen. Jeg har aldri sagt at jeg ikke skjønner poenget med å jobbe med andres dyr når jeg kan være hjemme med mine egne. Du forstår ikke, eller vil ikke forstå, at jeg har en psykisk og en fysisk helse som er veldig utmattende. Det jeg sa var "Hvorfor skal jeg slite meg ut for andres hunder...." Om jeg skal jobbe med andre dyr betyr det at jeg må kvitte meg med de hundene jeg har fordi jeg ikke har god nok helse. Hundene mine fungerer som terapi for meg og er det som holder meg i gang, uten dem har ikke livet mitt noen verdi (Nei, det er ikke et selvmordskort, det er en sannhet).

Hei!

 

Dette var en laaang tråd.

 

Har ikke lest hele, men sett noen "trekk" feks at andre ikke forstår hva du skriver, tydelig og presist, men jeg forstår deg godt.

 

Du skrev mail til meg, du ordla deg konkret og velformulert, jeg tolker ikke, men leser og forstod nok, så jeg skrev og svarte deg som jeg gjorde:-)

 

Jeg er faktisk sikker på at du som er et friluftsmenneske ikke nyter å ha vondt i bena, og sitte med dem høyt,  at du gjør så godt du kan, at det å ha hund gir deg så mye at da tåler man det vonde i beina. At du ikke har helse til det arbeidet du har prøvd og at du nå er mer enn bare litt sliten.

 

Sånn leser jeg det du skriver, men jeg leser ordene og tolker ikke...dvs tenker at aha, hun skriver det, men her er det noe muffins.

 

Jeg har selv "bare" asperger, ikke vondt noe sted som du har, og jeg jobber ikke!

 

Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg har autisme. (kort skrevet)

 

Som du og jeg vet medfører det alt fra stress-sensitivitet, til behov for mer skjerming og ro, og når både du og jeg har strevd med å passe inn, i så mange år...så fører det ofte til at man "møter døren", da har man ikke noe sted å hente ny energi, til å fortsette.

Sånn omtrent og kort skrevet sa min psykiater det.

 

Syns da ord som utbrent passer godt.

 

Jeg har for tiden håp om å komme ut i arbeid, men jeg har ikke som deg fysiske smerter og konsentrasjonsproblemer i den grad, 

men jeg er ekstremt stress-sensitiv, så sånn som det er nå, er eneste mulighet for meg å jobbe i en bedrift med andre med autisme...

 

og dem er det ikke akkurat mange av

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: cd68e...3b8

[Trine]

Hei!

 

Dette var en laaang tråd.

 

Har ikke lest hele, men sett noen "trekk" feks at andre ikke forstår hva du skriver, tydelig og presist, men jeg forstår deg godt.

 

Du skrev mail til meg, du ordla deg konkret og velformulert, jeg tolker ikke, men leser og forstod nok, så jeg skrev og svarte deg som jeg gjorde:-)

 

Jeg er faktisk sikker på at du som er et friluftsmenneske ikke nyter å ha vondt i bena, og sitte med dem høyt,  at du gjør så godt du kan, at det å ha hund gir deg så mye at da tåler man det vonde i beina. At du ikke har helse til det arbeidet du har prøvd og at du nå er mer enn bare litt sliten.

 

Sånn leser jeg det du skriver, men jeg leser ordene og tolker ikke...dvs tenker at aha, hun skriver det, men her er det noe muffins.

 

Jeg har selv "bare" asperger, ikke vondt noe sted som du har, og jeg jobber ikke!

 

Ikke fordi jeg ikke vil, men fordi jeg har autisme. (kort skrevet)

 

Som du og jeg vet medfører det alt fra stress-sensitivitet, til behov for mer skjerming og ro, og når både du og jeg har strevd med å passe inn, i så mange år...så fører det ofte til at man "møter døren", da har man ikke noe sted å hente ny energi, til å fortsette.

Sånn omtrent og kort skrevet sa min psykiater det.

 

Syns da ord som utbrent passer godt.

 

Jeg har for tiden håp om å komme ut i arbeid, men jeg har ikke som deg fysiske smerter og konsentrasjonsproblemer i den grad, 

men jeg er ekstremt stress-sensitiv, så sånn som det er nå, er eneste mulighet for meg å jobbe i en bedrift med andre med autisme...

 

og dem er det ikke akkurat mange av

 

Tusen takk

Jeg klarer ikke å gjette meg til hvordan folk vil tolke det jeg skriver, så jeg kan ikke skrive annet enn akkurat det jeg mener/føler. Da er det frustrerende at folk klarer å vri på det. Du har vist at du ikke prøver å tolke og du forstår akkurat hva det er jeg prøver å formidle.

 

Det har du helt rett i, jeg nyter absolutt ikke å ha vondt i bena. Tenke på alle stedene jeg vil gå til, men som jeg ikke får gått til, som jeg aldri får sett fordi jeg har vondt i bena. Det er ingen hyggelig tanke.

 

Føler din psykiater forklarte akkurat slik som det føles.

 

Nei, autismebedrifter er det nok ikke mange av. Tror ikke det er noen her jeg bor ihvertfall.

 

Tusen takk for at du forstår meg At jeg ikke bare ønsker å være vrang og lat. Jeg er egentlig veldig aktiv, liker å bruke kroppen. Men kroppen vil ikke mer og det er frustrerende. Jeg har vært hos fysioterapauter, ortopedispesialister, kiropraktor, osteopat, naprapat, manuell terapaut, prøvd alt som er verdt å prøve av ulike smertestillende medisiner, prøvd operasjon og prøvd utallige mange fotsenger. Legen min sier at det ikke er noe mer vi kan gjøre og det er fortvilende.

 

Utbrendt er nok det rette ordet ja. Når man har alle de psykiske utfordringene som man har kjempet imot fra man var barn så er man allerede utslitt. Etter å ha jobbet med fysiske smerter, gradvis værre, i 7 år, hvor smertene var konstante de 3 siste årene for så å sette igang i det andre benet også. Da klarte jeg ikke mer. Mulig jeg er svak, det får så være, men hele livet mitt måtte legges om og det er en veldig stor påkjenning for meg. Du har jo barn du må ta deg av, jeg orker ikke engang tanken på å skulle få barn, kan tenke meg de tar det lille man har av energi. Forhåpentligvis blir det bedre for deg når de blir større og flytter hjemmefra.

[Madelenemie]

Tusen takk

Jeg klarer ikke å gjette meg til hvordan folk vil tolke det jeg skriver, så jeg kan ikke skrive annet enn akkurat det jeg mener/føler. Da er det frustrerende at folk klarer å vri på det. Du har vist at du ikke prøver å tolke og du forstår akkurat hva det er jeg prøver å formidle.

 

Det har du helt rett i, jeg nyter absolutt ikke å ha vondt i bena. Tenke på alle stedene jeg vil gå til, men som jeg ikke får gått til, som jeg aldri får sett fordi jeg har vondt i bena. Det er ingen hyggelig tanke.

 

Føler din psykiater forklarte akkurat slik som det føles.

 

Nei, autismebedrifter er det nok ikke mange av. Tror ikke det er noen her jeg bor ihvertfall.

 

Tusen takk for at du forstår meg At jeg ikke bare ønsker å være vrang og lat. Jeg er egentlig veldig aktiv, liker å bruke kroppen. Men kroppen vil ikke mer og det er frustrerende. Jeg har vært hos fysioterapauter, ortopedispesialister, kiropraktor, osteopat, naprapat, manuell terapaut, prøvd alt som er verdt å prøve av ulike smertestillende medisiner, prøvd operasjon og prøvd utallige mange fotsenger. Legen min sier at det ikke er noe mer vi kan gjøre og det er fortvilende.

 

Utbrendt er nok det rette ordet ja. Når man har alle de psykiske utfordringene som man har kjempet imot fra man var barn så er man allerede utslitt. Etter å ha jobbet med fysiske smerter, gradvis værre, i 7 år, hvor smertene var konstante de 3 siste årene for så å sette igang i det andre benet også. Da klarte jeg ikke mer. Mulig jeg er svak, det får så være, men hele livet mitt måtte legges om og det er en veldig stor påkjenning for meg. Du har jo barn du må ta deg av, jeg orker ikke engang tanken på å skulle få barn, kan tenke meg de tar det lille man har av energi. Forhåpentligvis blir det bedre for deg når de blir større og flytter hjemmefra.

Jeg vil forresten sette deg på sporet av en sak,

 

Jeg har merket meg at enkelte med autisme får nervesmerter med tiden... dette kan være slumpetreff at jeg har sett et vedvarende mønster av...

 

men satt i sammenheng med at vi med autisme er så stress-sensitive så er det kanskje en sammenheng?

 

Jeg har feks ikke smerter som er umulige eller stopper meg...men jeg fikk for tre år siden nervesmerter i den ene hånden, samt balanseproblemer. Jeg har funnet en grei løsning på dette, går ikke inn på det nå, men saken er at jeg ser at flere med autisme med tiden får nervesmerter...så jeg lurer litt på om det er mental overbelastning som går over i fysiske nervesmerter?

 

Bare i den lille autismegruppen jeg kjenner har flere nevrastemi, ME-symptomer, leddgikt, nevropatiske smerter, epilepsi, MS, m.m.

 

Jeg har ikke noe, enda, og mine egne nervesmerter har jeg funnet løsning på, jeg har med meg varmeelementer og har stort sett ikke smerter. Men jeg har fått erfare hva nervesmerter kan være!!! 

 

Når det gjelder barn...så ble det for meg, noe jeg endelig klarte, jeg følte meg våken, klar og orientert som gravid, bittelitt mer sosialt våken også, og jeg klarte fødsler lett, hjemme og uten kunstig sykeliggjøring. Å få barn, ble litt det første jeg følte jeg mestret av normale ting, men jeg holdt meg langt unna barselgruppen, de ville jeg ikke ha noe med å gjøre, heller ikke helsestasjonen. Og jeg liker barn mer enn jeg liker voksne, og autistiske barn er stille, bare man ikke maser på dem, og lar dem sitte for seg selv, så det var egentlig ganske så lett.

 

Men nå er det verre/mer strevsomt for meg, nå som vi ser at de også har arvet visse utfordringer med autisme, selv om de er langt bedrefungerende enn jeg var som barn, men igjen, det går på kunnskap, tidlig intervensjon, og god og riktig og tidlig nok hjelp.

 

Jeg hadde nok ikke fått barn om jeg fikk hjelp tidligere, eller råd om arvelighet, men nå er jeg glad for sånn det ble:-)

[Trine]

Jeg vil forresten sette deg på sporet av en sak,

 

Jeg har merket meg at enkelte med autisme får nervesmerter med tiden... dette kan være slumpetreff at jeg har sett et vedvarende mønster av...

 

men satt i sammenheng med at vi med autisme er så stress-sensitive så er det kanskje en sammenheng?

 

Jeg har feks ikke smerter som er umulige eller stopper meg...men jeg fikk for tre år siden nervesmerter i den ene hånden, samt balanseproblemer. Jeg har funnet en grei løsning på dette, går ikke inn på det nå, men saken er at jeg ser at flere med autisme med tiden får nervesmerter...så jeg lurer litt på om det er mental overbelastning som går over i fysiske nervesmerter?

 

Bare i den lille autismegruppen jeg kjenner har flere nevrastemi, ME-symptomer, leddgikt, nevropatiske smerter, epilepsi, MS, m.m.

 

Jeg har ikke noe, enda, og mine egne nervesmerter har jeg funnet løsning på, jeg har med meg varmeelementer og har stort sett ikke smerter. Men jeg har fått erfare hva nervesmerter kan være!!! 

 

Når det gjelder barn...så ble det for meg, noe jeg endelig klarte, jeg følte meg våken, klar og orientert som gravid, bittelitt mer sosialt våken også, og jeg klarte fødsler lett, hjemme og uten kunstig sykeliggjøring. Å få barn, ble litt det første jeg følte jeg mestret av normale ting, men jeg holdt meg langt unna barselgruppen, de ville jeg ikke ha noe med å gjøre, heller ikke helsestasjonen. Og jeg liker barn mer enn jeg liker voksne, og autistiske barn er stille, bare man ikke maser på dem, og lar dem sitte for seg selv, så det var egentlig ganske så lett.

 

Men nå er det verre/mer strevsomt for meg, nå som vi ser at de også har arvet visse utfordringer med autisme, selv om de er langt bedrefungerende enn jeg var som barn, men igjen, det går på kunnskap, tidlig intervensjon, og god og riktig og tidlig nok hjelp.

 

Jeg hadde nok ikke fått barn om jeg fikk hjelp tidligere, eller råd om arvelighet, men nå er jeg glad for sånn det ble:-)

 

De har målt nervene i bena mine og de fant ikke noe galt med dem, men jeg har tenkt litt på om det kan ha en sammenheng. Jeg vet at fettputene under hælene er ødelagt, men da burde det hjulpet med godt dempede sko, det gjør det ikke. Jeg har en følelse av at det er noe mer. Man kan jo kanskje ha smerter i nervene uten at det kan måles. Legen min sier at det kan være en teori, men at det ikke kan bevises og at det uansett ikke fjerner smertene å ha en teori. Jeg har generelt stive muskler, det tror jeg skyldes at jeg er veldig stress-sensitiv. Jeg er alltid anspent, men jeg tenker ikke selv over det. Bare merker at musklene er ømme og stive.

 

Jeg syns ihvertfall det er imponerende den jobben du gjør med barna dine

[Madelenemie]

De har målt nervene i bena mine og de fant ikke noe galt med dem, men jeg har tenkt litt på om det kan ha en sammenheng. Jeg vet at fettputene under hælene er ødelagt, men da burde det hjulpet med godt dempede sko, det gjør det ikke. Jeg har en følelse av at det er noe mer. Man kan jo kanskje ha smerter i nervene uten at det kan måles. Legen min sier at det kan være en teori, men at det ikke kan bevises og at det uansett ikke fjerner smertene å ha en teori. Jeg har generelt stive muskler, det tror jeg skyldes at jeg er veldig stress-sensitiv. Jeg er alltid anspent, men jeg tenker ikke selv over det. Bare merker at musklene er ømme og stive.

 

Jeg syns ihvertfall det er imponerende den jobben du gjør med barna dine

Takk:-)

 

jeg har nervesmerter i spesielt den ene hånden fordi jeg vrir håndleddene mine så voldsomt at det blir en avklemming av nervene.

 

Jeg vil ikke opereres da jeg takler dette på nåværende tidspunkt greit. Operasjoner blir det jo så mye komplikasjoner med.

Jeg skulle opereres men jeg avlyst alt, jeg liker ikke så godt sykehus og jeg har lite tro på operasjoner, generelt.

 

Min psykiater sa dette er da en grei liten operasjon, men jeg vil ikke.

 

Jeg syns de gjør så mye feil, da lever jeg heller med det.

[Trine]

Takk:-)

 

jeg har nervesmerter i spesielt den ene hånden fordi jeg vrir håndleddene mine så voldsomt at det blir en avklemming av nervene.

 

Jeg vil ikke opereres da jeg takler dette på nåværende tidspunkt greit. Operasjoner blir det jo så mye komplikasjoner med.

Jeg skulle opereres men jeg avlyst alt, jeg liker ikke så godt sykehus og jeg har lite tro på operasjoner, generelt.

 

Min psykiater sa dette er da en grei liten operasjon, men jeg vil ikke.

 

Jeg syns de gjør så mye feil, da lever jeg heller med det.

 

Om du klarer leve med det så er det jo greit. Pappa har tatt sånn operasjon og han ble bedre allerede etter en dag. Jeg tok en slik operasjon i den ene foten, men der er prognosene langt dårligere. Jeg ble ikke noe bedre. Er nok litt mer omfattende også for jeg fikk narkose og måtte bli der til dagen etter. De som opererer i hånden er det bare inn og ut igjen. Jeg opererte på Martina Hansens hospital, der tror jeg de er veldig flinke. Men uansett er det en risiko å operere og ihvertfall når det har med nerver å gjøre. det er veldig smått og skader de en nerve så blir det værre enn det var. Jeg er så plaget at jeg er villig til å prøve det meste for å få bort smertene. Var ganske skuffende når operasjonen ikke hadde noen effekt. Eller tærne dovner ikke bort like mye lenger, men smertene er der fortsatt.