Gå til innhold

Oppmøtetid på flyplass


påskelilje

Anbefalte innlegg

6 minutter siden, morsan skrev:

Altså, har man først fire plastbokser så skjønner vel også damen bak at du ikke kan bære med deg fire bokser bort derfra og til et sted der du kan sortere tingene dine. Kanksje hun himlet fordi det var nettopp fire bokser? ;-) Altså at du hadde så mange ting med deg gjennom sikkerhetskontrollen? Ikke vet jeg.

 

Vedrørende dette med lys og lyder og sanseinntrykk osv - jeg klarer ikke å sette meg inn i hva det betyr for en med din diagnose, og dette du sier med å prosessuere uventede spørsmål og kunne svare på dem er også en helt ukjent verden for meg, iallfall i den graden som dette gjelder for deg. Det er langt utenfor "ordinær overrumpling", så takk for at du forklarer nærmere hva diagnosen innebærer i praksis.

Ok:-)

Jeg skal se om jeg finner en film som forklare det bedre for deg, men ikke nå, senere.

Jeg syns forresten ikke en mobiltelefon må ha en hel plastboks, og jeg har mindre med meg enn de fleste, fordi jeg har en veske med bare det jeg trenger. Men når man flyr kan det hende man vil se film, eller lese, da trenger man ofte en bok og en PC, mange har med seg langt mer enn det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

7 minutter siden, morsan skrev:

Det er det IKKE bare deg som er opptatt av :-) Her er det nok datteren din som innfortolker ulik personlighet dere i mellom inn under diagnosen også.

mm,

det er min erfaring også, at veldig mye vanlig med meg, blir spesielt autismefortolket.

Psykologen på Ullevål sa feks at en av grunnene til at de var 100 % sikre på diagnosen min var interessene mine:huh:

Jeg vet det er godt ment, men de fleste med mine interesser har ikke autisme. (men hun nevnte mer enn det at jeg ikke har øykontakt, jeg skal ikke forklare det nå, jeg har øyekontakt, men de oppfatter det ikke, så det er en laang forklaring, vil bare være ærlig med at det var mer enn interesser)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Madelenemie skrev:

Ok:-)

Jeg skal se om jeg finner en film som forklare det bedre for deg, men ikke nå, senere.

Jeg syns forresten ikke en mobiltelefon må ha en hel plastboks, og jeg har mindre med meg enn de fleste, fordi jeg har en veske med bare det jeg trenger. Men når man flyr kan det hende man vil se film, eller lese, da trenger man ofte en bok og en PC, mange har med seg langt mer enn det.

Men legger de flyplassansatte mobiltelefonen i en egen boks? Eller misforstår jeg? Da jeg reiste nå i helga hadde jeg en boks, med jakka mi, håndveska mi (mobil oppi) og den lille posen med væske-ting oppå toppen. Hadde jeg hatt med sekk el lign hadde jeg trengt en boks til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, morsan skrev:

Men legger de flyplassansatte mobiltelefonen i en egen boks? Eller misforstår jeg? Da jeg reiste nå i helga hadde jeg en boks, med jakka mi, håndveska mi (mobil oppi) og den lille posen med væske-ting oppå toppen. Hadde jeg hatt med sekk el lign hadde jeg trengt en boks til.

Hei!

De gjorde det, tok mobilen ut av plastboksen der PC lå, og la den for seg selv, i en egen plastboks.(jeg har spurt datteren min, sånn er saken)

Denne gangen hadde jeg husket legge laderen til PC i kofferten som var sendt, samt alle ladere, da jeg ikke orket tanken på ledninger også i alle lyder og alt kaos og alt stress og vaktene som venter på en. Og vesken lå i sin egen plastboks, og sko, jakke og skjerf, i en annen, (Jeg har ikke noen metallklumper på meg, likevel er jeg redd for at det skal lyse, og jeg skal bli ransaket. Jeg har blitt ransaket før, jeg gjorde bare akkurat sånn som jeg skal, stod helt stille og lot med beføle med redskapet) (jeg har blitt befølt med hender også, det mislikte jeg mer, det var en dame, hun tok meg på brystene:-( i Asia var dette. Det var ubehagelig) Jeg kom over det fort, men jeg husker følelsen, jeg tror det må være verre å ha en sånn jobb.

Kanskje derfor ble det plastbokskollisjon på andre siden :lol:hvis alle måtte bruke så mange bokser, kanskje det er forklaringen.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Madelenemie skrev:

Hei!

De gjorde det, tok mobilen ut av plastboksen der PC lå, og la den for seg selv, i en egen plastboks.(jeg har spurt datteren min, sånn er saken)

Det kan tenkes at pc'n av en eller annen grunn skal ligge alene i boksen og at det var derfor de la mobilen i en annen. :) 

Ikke bekymre deg for om du lager litt kø på flyplassen, du har dine problemer som du hanskes med ganske godt synes jeg. Jeg hadde ikke kommet til å himle med øynene over deg altså! Sånt gjør jeg ikke. :) Jeg kunne ha tenkt mitt, men ikke gjort noe. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 15.2.2016 at 13.10, påskelilje skrev:

Når en skal på chartertur (Gran Canaria), når bør en møte opp på flyplassen, for at det ikke skal bli stress? 1,5 time før - holder det?

Vi pleier å møte opp 1,5 time før når vi reiser utenlands, og syns ikke vi har det for travelt. Kos dere på tur da - når reiser dere? :)

Endret av Kayia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den 2/16/2016 at 17.59, Lillemus skrev:

Det kan tenkes at pc'n av en eller annen grunn skal ligge alene i boksen og at det var derfor de la mobilen i en annen. :) 

Ikke bekymre deg for om du lager litt kø på flyplassen, du har dine problemer som du hanskes med ganske godt synes jeg. Jeg hadde ikke kommet til å himle med øynene over deg altså! Sånt gjør jeg ikke. :) Jeg kunne ha tenkt mitt, men ikke gjort noe. 

:-) fint å vite

Det skjedde noe ganske forunderlig en dag forresten, jeg tenkte skrive det i en egen tråd, men jeg nevner det til deg nå, for vet ikke om jeg orker lage noen tråd om det, men jeg er og blir så forundret! (jeg må sortere ting før jeg greier helt å forstå dette)

Jeg har ikke vært på kurs om autisme på flere år, men så gikk jeg på et seminar en kveld.(litt fordi jeg ville gjøre noe eget en kveld)

Jeg har lest meg opp på kommunikasjon, så jeg mestrer dette ganske godt, så jeg gikk avslappet inn, det hadde vært en middag i forkant, og det var tent levende lys pga av middagen, det var blitt fult i salen lenger inn, og jeg gikk målrettet inn, fant et ledig sete, smilte og spurte damen som satt der, "er det ledig her?", og det var det. Seminaert hadde ikke startet enda, så jeg satt og så meg litt rundt, på lyssystemet i taket, antall vinduer, vinkler osv...dette tenker jeg på inni meg, jeg teller ikke høyt(bare sånn at du ikke tror jeg oppfører meg spesielt). Men så tenkte jeg at jeg skulle bruke mine nye sosiale evner basert på teori og kunnskap tillegnet for det meste via nettet, og finslipt i det siste ved å avansere med noe av det mest vanskelige for nordmenn, smaltalk.. Jeg snudde meg mot damen ved siden av meg, smilte og sa, " Ja det virker som om det er mange som kjenner hverandre på dette seminaret, (vennlig smil+ lett og høflig bukk, så fortsatte jeg) ser frem til seminaret, kan jeg spørre i hvilken sammenheng du har kommet? (vennlig smil + bukk igjen, fra meg)

Nå skal jeg gjøre det kort. Denne lette setningen fra min side gjorde at damen og jeg fikk god kontakt, hun fortalte meg om sin sønn, tenåring som nylig hadde fått diagnosen asperger, og som også hadde adhd og tourett) Hun snakket en del, så spurte hun meg, og jeg svarte om mine barn. Etter en lengre samtale, unnskyldte jeg meg, og sa "jeg tror jeg skal hente meg en kopp kaffe før seminaret starter, skal jeg ta med noe til deg?"(smil+lett bukk+blunker lurt), så svarte hun, " ja takk, bare et glass", hun hadde en flaske med cola i hånden. Så hentet jeg dette, og vi snakket litt mer.

Men så kommer det helt utrolige! I pausen da vi snakket litt til, sa jeg at jeg syns det var fint med seminaret av mange grunner, jeg redegjorde for grunnene, da jeg kom til at seminarholder, en av dem, virket helt normal og upåfallende,  og jeg syns det var fint å se at man ikke trenger å "se" autisme på utsiden, høre det feks ved monoton stemme, osv...da autisme jo kan være usynlig, sa damen, "Nja jeg ser jo trekkene", hun smilte, jeg ble forundret, og samtalen gikk litt frem og tilbake, da jeg absolutt ikke så noen autismestrekk. Jeg sa så til slutt at jeg er dårlig på å se sånt, så syns jeg vi var blitt så "kjent" at jeg sa, "du skjønner jeg har selv autisme, så...." Jeg rakk ikke si mer, før damen, lo, men hun lo en hyggelig latter, sa "unnskyld jeg mener ikke..." men så lo hun igjen. Jeg forstod saken, så jeg sa, " Ja du så kanskje trekkene i meg også?", så smilte jeg, hun smilte til meg, og lo, jeg vil si en hjertelig og hyggelig latter, jeg lo også.

Skjønner du hva det utrolige er?

Her sitter jeg skjrepet til knivspissen (metafor), klar med alt av redskaper, finslipt kommunikasjon, sosial, utadvendt, blid, åpen, humoristisk, høflig, oppmerksom, med glimt i øyet, og fleksibilitet, også: kan en mor, SE, oppleve, og likevel merke, noe autistisk, det er veldig rart for meg!

Men da tror jeg faktislk det ikke er rart at jeg fikk diagnosen, for før hadde jeg ikke disse ferdighetene, de er innøvd, men de er blitt en integrert og naturlig del av meg, jeg er avslappet, og ofte ledig, lattermild og ja jeg bruker alt jeg har lært, fra film, fra nettet m.m. Jeg er så flink sosial, at det nå blir mer og mer forunderlig at noen likevel kan SE autisme:o

Jeg har truffet tre mennesker fra dol, jeg traff de før jeg hadde denne knivskarpe kunnskapen på plass, det var mens det demret for meg, nå benytter jeg meg av en så stålsikker kommunikasjonsform, og jeg er ikke engang anspent, da jeg blir avslappet av min egen opplevelse av mestring, (jeg har så mange lure ting å si, som er perfekte i ulike situasjoner, selvsagt er det innøvd, innlest, men jeg sier det som om det er det mest naturlige for meg) og jeg er helt sikker på at ingen av de jeg har møtt ville tenkt tanken på at jeg kunne ha autisme, og det var da. Nå er jeg så flink sosialt, og det er ikke noe jeg skriver, jeg kan få frem en god latter i en heis til og med Jeg har øvd meg på amerikansk smaltalk). Jeg skriver dette bare for å prøve å forklare for deg, at det er en GÅTE for meg, når jeg er flinkere enn en gjennomsnittlig nordmann på smaltalk og en lett hyggelig overgang fra dette til en mer emnespesifikk samtale.

Jeg mener ikke at jeg er flinkere enn dere på dol, men gjennomsnittlig er jeg bedre enn de fleste i Norge.

Også han som holdt foredraget har gått et nytt atferdstreningsopplegg, det var utrolig å møte en annen som var så lik meg! I tillegg hadde han vært så i sin egen verden at da de skulle atferdsendre han var han fullstendig avvisende, Men ved motivasjon greide de endre han, sånn at han til slutt ble motivert, det var første gang i mitt liv jeg møtte et annet menneske med høytfungerende autisme. Jeg har på en måte oppdaget nøkkelen komminikasjon og mestring av dette er for evnen til å fungere, ia lt fra studier, til arbeidsliv, jeg hadde ingen som viste meg vei, så jeg syns det er kjempeflott at det nå med tid og stunder kommer mer konkrete opplysningsprogrammer for oss med høytfungerende autisme og med mental kapasitet til å lære dette så bra at vi kan slappe av og mestre det sosiale. Da er det mye annet som bare går av seg selv etterpå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutes ago, Madelenemie said:

:-) fint å vite

Det skjedde noe ganske forunderlig en dag forresten, jeg tenkte skrive det i en egen tråd, men jeg nevner det til deg nå, for vet ikke om jeg orker lage noen tråd om det, men jeg er og blir så forundret! (jeg må sortere ting før jeg greier helt å forstå dette)

Jeg har ikke vært på kurs om autisme på flere år, men så gikk jeg på et seminar en kveld.(litt fordi jeg ville gjøre noe eget en kveld)

Jeg har lest meg opp på kommunikasjon, så jeg mestrer dette ganske godt, så jeg gikk avslappet inn, det hadde vært en middag i forkant, og det var tent levende lys pga av middagen, det var blitt fult i salen lenger inn, og jeg gikk målrettet inn, fant et ledig sete, smilte og spurte damen som satt der, "er det ledig her?", og det var det. Seminaert hadde ikke startet enda, så jeg satt og så meg litt rundt, på lyssystemet i taket, antall vinduer, vinkler osv...dette tenker jeg på inni meg, jeg teller ikke høyt(bare sånn at du ikke tror jeg oppfører meg spesielt). Men så tenkte jeg at jeg skulle bruke mine nye sosiale evner basert på teori og kunnskap tillegnet for det meste via nettet, og finslipt i det siste ved å avansere med noe av det mest vanskelige for nordmenn, smaltalk.. Jeg snudde meg mot damen ved siden av meg, smilte og sa, " Ja det virker som om det er mange som kjenner hverandre på dette seminaret, (vennlig smil+ lett og høflig bukk, så fortsatte jeg) ser frem til seminaret, kan jeg spørre i hvilken sammenheng du har kommet? (vennlig smil + bukk igjen, fra meg)

Nå skal jeg gjøre det kort. Denne lette setningen fra min side gjorde at damen og jeg fikk god kontakt, hun fortalte meg om sin sønn, tenåring som nylig hadde fått diagnosen asperger, og som også hadde adhd og tourett) Hun snakket en del, så spurte hun meg, og jeg svarte om mine barn. Etter en lengre samtale, unnskyldte jeg meg, og sa "jeg tror jeg skal hente meg en kopp kaffe før seminaret starter, skal jeg ta med noe til deg?"(smil+lett bukk+blunker lurt), så svarte hun, " ja takk, bare et glass", hun hadde en flaske med cola i hånden. Så hentet jeg dette, og vi snakket litt mer.

Men så kommer det helt utrolige! I pausen da vi snakket litt til, sa jeg at jeg syns det var fint med seminaret av mange grunner, jeg redegjorde for grunnene, da jeg kom til at seminarholder, en av dem, virket helt normal og upåfallende,  og jeg syns det var fint å se at man ikke trenger å "se" autisme på utsiden, høre det feks ved monoton stemme, osv...da autisme jo kan være usynlig, sa damen, "Nja jeg ser jo trekkene", hun smilte, jeg ble forundret, og samtalen gikk litt frem og tilbake, da jeg absolutt ikke så noen autismestrekk. Jeg sa så til slutt at jeg er dårlig på å se sånt, så syns jeg vi var blitt så "kjent" at jeg sa, "du skjønner jeg har selv autisme, så...." Jeg rakk ikke si mer, før damen, lo, men hun lo en hyggelig latter, sa "unnskyld jeg mener ikke..." men så lo hun igjen. Jeg forstod saken, så jeg sa, " Ja du så kanskje trekkene i meg også?", så smilte jeg, hun smilte til meg, og lo, jeg vil si en hjertelig og hyggelig latter, jeg lo også.

Skjønner du hva det utrolige er?

Her sitter jeg skjrepet til knivspissen (metafor), klar med alt av redskaper, finslipt kommunikasjon, sosial, utadvendt, blid, åpen, humoristisk, høflig, oppmerksom, med glimt i øyet, og fleksibilitet, også: kan en mor, SE, oppleve, og likevel merke, noe autistisk, det er veldig rart for meg!

Men da tror jeg faktislk det ikke er rart at jeg fikk diagnosen, for før hadde jeg ikke disse ferdighetene, de er innøvd, men de er blitt en integrert og naturlig del av meg, jeg er avslappet, og ofte ledig, lattermild og ja jeg bruker alt jeg har lært, fra film, fra nettet m.m. Jeg er så flink sosial, at det nå blir mer og mer forunderlig at noen likevel kan SE autisme:o

Jeg har truffet tre mennesker fra dol, jeg traff de før jeg hadde denne knivskarpe kunnskapen på plass, det var mens det demret for meg, nå benytter jeg meg av en så stålsikker kommunikasjonsform, og jeg er ikke engang anspent, da jeg blir avslappet av min egen opplevelse av mestring, (jeg har så mange lure ting å si, som er perfekte i ulike situasjoner, selvsagt er det innøvd, innlest, men jeg sier det som om det er det mest naturlige for meg) og jeg er helt sikker på at ingen av de jeg har møtt ville tenkt tanken på at jeg kunne ha autisme, og det var da. Nå er jeg så flink sosialt, og det er ikke noe jeg skriver, jeg kan få frem en god latter i en heis til og med Jeg har øvd meg på amerikansk smaltalk). Jeg skriver dette bare for å prøve å forklare for deg, at det er en GÅTE for meg, når jeg er flinkere enn en gjennomsnittlig nordmann på smaltalk og en lett hyggelig overgang fra dette til en mer emnespesifikk samtale.

Er det så rart da? AS'en kommer ganske klart frem når du skriver her inne. Og hva er galt med det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Madelenemie skrev:

Her sitter jeg skjerpet til knivspissen (metafor), klar med alt av redskaper, finslipt kommunikasjon, sosial, utadvendt, blid, åpen, humoristisk, høflig, oppmerksom, med glimt i øyet, og fleksibilitet, også: kan en mor, SE, oppleve, og likevel merke, noe autistisk, det er veldig rart for meg!

 

Husk at dette faktisk var på et seminar om autisme og at hun du snakket med, hadde en sønn med diagnose.  Det er ikke sikkert at en tilfeldig person på et foredrag om kjæledyr, ville ha tenkt i de samme baner like raskt.

Når det er sagt, synes jeg ikke heller det er rart at du har den diagnosen.  Siden jeg ikke har truffet deg, kan jeg ikke vurdere hvor lett det er å forstå det i slike sammenhenger.  Men jeg tenker meg at det kan være som å snakke med folk som ikke ser det minste utenlandske ut, men som ikke har norsk som morsmål: Noen snakker utpreget gebrokkent, og da forstår man det øyeblikkelig.  Andre snakker nesten perfekt og bruker riktige ord og uttrykk, men blir likevel avslørt f.eks. fordi de ikke klarer norsk "u"-lyd (som er litt spesiell), eller fordi de har et litt merkelig tonefall innimellom.  Det jeg mener, er at all kunnskapen og øvingen din sikkert gjør at du har perfekt "ordforråd", men at "tonefallet" likevel kan være litt avvikende.  Mens de som ikke anstrenger seg slik du gjør, opptrer så "gebrokkent" at det er helt opplagt at det er noe "annerledes" med dem.

Håper du skjønner at jeg ikke mener å kritisere verken deg, autister generelt eller folk som har lært seg norsk, jeg forsøker bare å finne noe å sammenlikne det med ;)    

Lenke til kommentar
Del på andre sider

54 minutter siden, Madelenemie skrev:

:-) fint å vite

Det skjedde noe ganske forunderlig en dag forresten, jeg tenkte skrive det i en egen tråd, men jeg nevner det til deg nå, for vet ikke om jeg orker lage noen tråd om det, men jeg er og blir så forundret! (jeg må sortere ting før jeg greier helt å forstå dette)

Jeg har ikke vært på kurs om autisme på flere år, men så gikk jeg på et seminar en kveld.(litt fordi jeg ville gjøre noe eget en kveld)

Jeg har lest meg opp på kommunikasjon, så jeg mestrer dette ganske godt, så jeg gikk avslappet inn, det hadde vært en middag i forkant, og det var tent levende lys pga av middagen, det var blitt fult i salen lenger inn, og jeg gikk målrettet inn, fant et ledig sete, smilte og spurte damen som satt der, "er det ledig her?", og det var det. Seminaert hadde ikke startet enda, så jeg satt og så meg litt rundt, på lyssystemet i taket, antall vinduer, vinkler osv...dette tenker jeg på inni meg, jeg teller ikke høyt(bare sånn at du ikke tror jeg oppfører meg spesielt). Men så tenkte jeg at jeg skulle bruke mine nye sosiale evner basert på teori og kunnskap tillegnet for det meste via nettet, og finslipt i det siste ved å avansere med noe av det mest vanskelige for nordmenn, smaltalk.. Jeg snudde meg mot damen ved siden av meg, smilte og sa, " Ja det virker som om det er mange som kjenner hverandre på dette seminaret, (vennlig smil+ lett og høflig bukk, så fortsatte jeg) ser frem til seminaret, kan jeg spørre i hvilken sammenheng du har kommet? (vennlig smil + bukk igjen, fra meg)

Nå skal jeg gjøre det kort. Denne lette setningen fra min side gjorde at damen og jeg fikk god kontakt, hun fortalte meg om sin sønn, tenåring som nylig hadde fått diagnosen asperger, og som også hadde adhd og tourett) Hun snakket en del, så spurte hun meg, og jeg svarte om mine barn. Etter en lengre samtale, unnskyldte jeg meg, og sa "jeg tror jeg skal hente meg en kopp kaffe før seminaret starter, skal jeg ta med noe til deg?"(smil+lett bukk+blunker lurt), så svarte hun, " ja takk, bare et glass", hun hadde en flaske med cola i hånden. Så hentet jeg dette, og vi snakket litt mer.

Men så kommer det helt utrolige! I pausen da vi snakket litt til, sa jeg at jeg syns det var fint med seminaret av mange grunner, jeg redegjorde for grunnene, da jeg kom til at seminarholder, en av dem, virket helt normal og upåfallende,  og jeg syns det var fint å se at man ikke trenger å "se" autisme på utsiden, høre det feks ved monoton stemme, osv...da autisme jo kan være usynlig, sa damen, "Nja jeg ser jo trekkene", hun smilte, jeg ble forundret, og samtalen gikk litt frem og tilbake, da jeg absolutt ikke så noen autismestrekk. Jeg sa så til slutt at jeg er dårlig på å se sånt, så syns jeg vi var blitt så "kjent" at jeg sa, "du skjønner jeg har selv autisme, så...." Jeg rakk ikke si mer, før damen, lo, men hun lo en hyggelig latter, sa "unnskyld jeg mener ikke..." men så lo hun igjen. Jeg forstod saken, så jeg sa, " Ja du så kanskje trekkene i meg også?", så smilte jeg, hun smilte til meg, og lo, jeg vil si en hjertelig og hyggelig latter, jeg lo også.

Skjønner du hva det utrolige er?

Her sitter jeg skjrepet til knivspissen (metafor), klar med alt av redskaper, finslipt kommunikasjon, sosial, utadvendt, blid, åpen, humoristisk, høflig, oppmerksom, med glimt i øyet, og fleksibilitet, også: kan en mor, SE, oppleve, og likevel merke, noe autistisk, det er veldig rart for meg!

Men da tror jeg faktislk det ikke er rart at jeg fikk diagnosen, for før hadde jeg ikke disse ferdighetene, de er innøvd, men de er blitt en integrert og naturlig del av meg, jeg er avslappet, og ofte ledig, lattermild og ja jeg bruker alt jeg har lært, fra film, fra nettet m.m. Jeg er så flink sosial, at det nå blir mer og mer forunderlig at noen likevel kan SE autisme:o

Jeg har truffet tre mennesker fra dol, jeg traff de før jeg hadde denne knivskarpe kunnskapen på plass, det var mens det demret for meg, nå benytter jeg meg av en så stålsikker kommunikasjonsform, og jeg er ikke engang anspent, da jeg blir avslappet av min egen opplevelse av mestring, (jeg har så mange lure ting å si, som er perfekte i ulike situasjoner, selvsagt er det innøvd, innlest, men jeg sier det som om det er det mest naturlige for meg) og jeg er helt sikker på at ingen av de jeg har møtt ville tenkt tanken på at jeg kunne ha autisme, og det var da. Nå er jeg så flink sosialt, og det er ikke noe jeg skriver, jeg kan få frem en god latter i en heis til og med Jeg har øvd meg på amerikansk smaltalk). Jeg skriver dette bare for å prøve å forklare for deg, at det er en GÅTE for meg, når jeg er flinkere enn en gjennomsnittlig nordmann på smaltalk og en lett hyggelig overgang fra dette til en mer emnespesifikk samtale.

Jeg mener ikke at jeg er flinkere enn dere på dol, men gjennomsnittlig er jeg bedre enn de fleste i Norge.

Også han som holdt foredraget har gått et nytt atferdstreningsopplegg, det var utrolig å møte en annen som var så lik meg! I tillegg hadde han vært så i sin egen verden at da de skulle atferdsendre han var han fullstendig avvisende, Men ved motivasjon greide de endre han, sånn at han til slutt ble motivert, det var første gang i mitt liv jeg møtte et annet menneske med høytfungerende autisme. Jeg har på en måte oppdaget nøkkelen komminikasjon og mestring av dette er for evnen til å fungere, ia lt fra studier, til arbeidsliv, jeg hadde ingen som viste meg vei, så jeg syns det er kjempeflott at det nå med tid og stunder kommer mer konkrete opplysningsprogrammer for oss med høytfungerende autisme og med mental kapasitet til å lære dette så bra at vi kan slappe av og mestre det sosiale. Da er det mye annet som bare går av seg selv etterpå.

 

Jeg har jo ikke spesielt greie på dette, men tenker at det antakelig også er det nonverbale som "avslører" deg. Med det mener jeg særlig blikket, men også andre fakter. Dette er mer eller mindre en gjetning fra min side. Har også tro på det Laban sier over her om at det er "noe" man ikke kan sette fingeren på, men som man gjenkjenner om man har kjennskap til folk med autisme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, DRONE1 skrev:

Er det så rart da? AS'en kommer ganske klart frem når du skriver her inne. Og hva er galt med det?

Hei!

Ja det er kjemperart!

AS´en kommer nok mer frem her inne enn i RL, det gjør det enda rarere.

Men det er ikke noe galt i det, det er bare rart. I vertfall er mennesker utrolig søte mot meg, og sikkert hverandre, når jeg ikke er der, det er det mellommenneskelige som inntreffer, og gjør mennesker så snille mot hverandre. Derfor er det ikke noe galt, på den måten at man skades av det, men det slutter ikke være rart av den grunn. Jeg tror du ville skjønt det om du traff meg, hva jeg mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Ja det er kjemperart!

AS´en kommer nok mer frem her inne enn i RL, det gjør det enda rarere.

Men det er ikke noe galt i det, det er bare rart. I vertfall er mennesker utrolig søte mot meg, og sikkert hverandre, når jeg ikke er der, det er det mellommenneskelige som inntreffer, og gjør mennesker så snille mot hverandre. Derfor er det ikke noe galt, på den måten at man skades av det, men det slutter ikke være rart av den grunn. Jeg tror du ville skjønt det om du traff meg, hva jeg mener.

Jeg tror kanskje man kan merke at noe av det du sier er innlært og dermed ikke helt naturlig? Men fortsett med det - det er bare hyggelig! :) 

Etter at jeg "ble kjent med" deg her inne har jeg innsett at jeg har en del as-trekk selv... Som å telle lyskastere, trappetrinn osv... :blink: Jeg har alltid gjort det, jeg er elendig på smalltalk og trives egentlig veldig, veldig godt i eget selskap. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, laban skrev:

Husk at dette faktisk var på et seminar om autisme og at hun du snakket med, hadde en sønn med diagnose.  Det er ikke sikkert at en tilfeldig person på et foredrag om kjæledyr, ville ha tenkt i de samme baner like raskt.

Når det er sagt, synes jeg ikke heller det er rart at du har den diagnosen.  Siden jeg ikke har truffet deg, kan jeg ikke vurdere hvor lett det er å forstå det i slike sammenhenger.  Men jeg tenker meg at det kan være som å snakke med folk som ikke ser det minste utenlandske ut, men som ikke har norsk som morsmål: Noen snakker utpreget gebrokkent, og da forstår man det øyeblikkelig.  Andre snakker nesten perfekt og bruker riktige ord og uttrykk, men blir likevel avslørt f.eks. fordi de ikke klarer norsk "u"-lyd (som er litt spesiell), eller fordi de har et litt merkelig tonefall innimellom.  Det jeg mener, er at all kunnskapen og øvingen din sikkert gjør at du har perfekt "ordforråd", men at "tonefallet" likevel kan være litt avvikende.  Mens de som ikke anstrenger seg slik du gjør, opptrer så "gebrokkent" at det er helt opplagt at det er noe "annerledes" med dem.

Håper du skjønner at jeg ikke mener å kritisere verken deg, autister generelt eller folk som har lært seg norsk, jeg forsøker bare å finne noe å sammenlikne det med ;)    

:)Jeg tror du er inne på det vesentlige.

Takk for godt poeng i andre avsnitt. Jeg forstår hva du mener. Men ang " tonefallet", så har jeg heller ikke de typiske tingene for asperger, monoton tale, monoton stemme, avvikende stemme, (ikke spesielt...jeg har mild litt lys og barnslig stemme, men den er ikke robotaktig) (jeg vet den er barnslig, for når noen ringer som ikke kjenner meg kan de si, kan jeg få snakke med din mamma eller pappa, da sier jeg, "Jeg er mammaen", så spør de, "kan vi få snakke med noen i husstanden som er over 18 år", og da svarer jeg, " Jeg er over 18 år".) 

Men i RL, sier jeg ikke så mye, jeg skrur for tiden på smalltalkbryteren, til min egen glede (jeg blir veldig glad (jeg blir så glad nå at jeg ikke kan formidle hvor glad jeg blir), jeg tror jeg blir så glad fordi jeg er så normal, så omgjengelig, så avslappet, så hyggelig, så...sånn går det videre) og nysjerrighet ikke minst:rolleyes:, og svarene kommer nokså som forventet ut, enten det er kombinert med et smil, mer ønske om snakk eller taushet. Det viktige for meg er at det er så enkelt,(jeg ante jo ikke det!) det er ikke så mye vanskeligere enn å trykke på en etasje i heisen, det er bare at det kommer som regel svar, og ofte vil særlig eldre mennesker snakke mer. Men jeg har alltid slappet av med eldre mennesker. Det var de på min alder som jeg syns var mer vriene, men nå går det bra)

Jeg er 100% sikker på at du ikke mener kritisere autister eller meg! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

2 timer siden, Xtra skrev:

 

Jeg har jo ikke spesielt greie på dette, men tenker at det antakelig også er det nonverbale som "avslører" deg. Med det mener jeg særlig blikket, men også andre fakter. Dette er mer eller mindre en gjetning fra min side. Har også tro på det Laban sier over her om at det er "noe" man ikke kan sette fingeren på, men som man gjenkjenner om man har kjennskap til folk med autisme.

mm.

takk,

Han med høytfungerende autisme,  sa han heller ikke forstod hvorfor mennesker gjorde ting med hendene samtidig som de snakket. Jeg tenkte, "det har jeg aldri forstått heller", så det var veeldig mange likheter. 

Jeg lurer inni mellom på hva mennsker mener når de slenger hånden ut, (da ser jeg på hånden deres og tenker, men kutter tanken fort, da det er viktigst å forstå hva som blir sagt)  (min mor bruker mye hendene, det sier meg ingenting) og heller ikke mannen med høytfungerende autisme, forstod noe av dette. Dette kunne jeg forklart for deg i RL, jeg gjorde håndbevegelsene nå, her forran PC, men jeg greier ikke beskrive de med ord, men jeg aner ikke, hva de betyr, hvorfor man bruker dem, hvis ikke det skulle vært noen form for tvang, tics, angst, adhd, som lå og lurte. (indre uro)

Jeg bruker lite/ingen gestikuleringer, jeg gjør det kun når jeg kommer på at man bør løfte hånden, selv om det ikke betyr noe, slik at andre føler seg avslappet, bekvemme og ikke utsatt for en arrogant bedreviter.

Men psykologen forklarte det veldig bra for meg sist, i vertfall var forklaringen konkret og klar, det er omtrent umulig å ikke tenke autisme når man som fagperson ser meg:-( 

Det er greit, jeg er takknemlig for forklaringen, det er sånn de oppfatter det, at jeg ikke har øyekontakt, men jeg har øyekontakt. Da jeg sa det, gjentok det, porngterte det, oppklarte det, og sa det igjen, og igjen,  var psykologen enig, men hun sa, jeg hadde fokus på alt annet, enn den retningen hun satt i, da skjønner mennesker at noen er veldig interessert i, enten å gå, eller lysene, eller bøkene, eller syns noen er uinteressant. Da jeg sa men jeg ser mye på dere om jeg vil, når jeg vil, så sa hun at nettopp det å bli stirret i senk, heller ikke er normal øyekontakt. Det hun mente var at fokus for de fleste mennesker er den de snakker med, (det er det jo for meg også) (tror jeg...men nå ble jeg usikker....) Nå vet jeg ikke.

?

Jeg syns å se på andre er noe som jeg gjør fordi andre syns jeg bør det, og da gjør jeg det. Men jeg tenker best når jeg snakker uten å se på andre. For min del, handler dette om å respektere andre så mye at jeg husker ALT de har sagt og ALT de vil ha svar på og ikke mister tråden i samtalen. Jeg memorerer jo all informasjon, slik at samtalen skal bli hyggelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg tror kanskje man kan merke at noe av det du sier er innlært og dermed ikke helt naturlig? Men fortsett med det - det er bare hyggelig! :) 

Etter at jeg "ble kjent med" deg her inne har jeg innsett at jeg har en del as-trekk selv... Som å telle lyskastere, trappetrinn osv... :blink: Jeg har alltid gjort det, jeg er elendig på smalltalk og trives egentlig veldig, veldig godt i eget selskap. :D

:rolleyes:yeah

I am happy:-)

Jeg syns nettopp mange har asperger trekk, og det fine ved at andre mennesker har det, er jo at de forstår ting, også blir det enklere og hyggeligere å ha autisme:wub:

Det siste var alvorlig og ikke tullete ment. Jeg skjønner at de aller fleste ikke har noe så alvorlig som asperger, sånn hele syndromet, men jeg kjenner en utrolig glede og lettelse, som får meg til å smile, når min mann forteller, hvor kul hans venner syns jeg er:-) og at de også har asperger trekk:-)

Jeg har aldri vært kul før, men jeg ble det etter at jeg fikk diagnosen, i enkelte kretser, særlig blant de flinkeste. De mener det, og jeg blir litt sjarmert av det. (håper du skjønner det. Det at mennesker som er så flinke syns asperger er så kult) Samtidig skjønner de alvoret, alvoret for meg og min mann, men man må jo ta vare på humoren ting også kan ha:-)

Det som bare kan irritere meg, er meg selv, at siden jeg er så kul og flink, så burde jeg jo få til å være kul og flink på en sånn måte at det fikk betydning og jeg selv ble glad av det, men det er der alvoret starter...kanskje er det for andre å se morsomhetene og sjarmen autisme kan medføre, så tror jeg det er sånn, jeg misforstår, for jeg tar ikke det som ikke blir sagt, også tror jeg at er man flink, så får man til det man vil, men det er jo det jeg ikke gjør:-(

Men atferdsendringen min, har vært en så stor suksess, jeg tror jeg sitter på nøkkelen til mange løsninger for mennesker med asperger syndrom, og det er veldig tankevekkende, for fins det en såpass enkel løsning, så fins et utgangspunkt for autistiske mennesker som enda ikke er blitt tatt fatt i. (nå skriver jeg utelukkende om de med gode kognitive evner)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den 2/15/2016 at 13.10, påskelilje skrev:

Når en skal på chartertur (Gran Canaria), når bør en møte opp på flyplassen, for at det ikke skal bli stress? 1,5 time før - holder det?

Hei:-)

Jeg glemte nesten deg jeg:-)

Når skal du reise?

Jeg skal reise om en mnd:-)

Jeg skal til new York, Manhatten, jeg gruer meg til å reise dit, jeg misliker flyplasser og stress, og det at jeg ikke ser det jeg reiser fra når jeg har reist...huset er borte, i luften når jeg ser skyene, så endrer ting seg, jeg liker ikke følelsen. Men jeg vet jo hvordan ting er, og at det jeg ikke ser fortsatt er der :) det er bra med teori og kunnskap.

Også blir jeg så glad når jeg kommer hjem og ser at huset står der, alt er der, alt er helt vanlig, uforandret og fint:-)

Håper du får en fin ferie.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Madelenemie skrev:

 

Jeg lurer inni mellom på hva mennsker mener når de slenger hånden ut, (da ser jeg på hånden deres og tenker, men kutter tanken fort, da det er viktigst å forstå hva som blir sagt)  (min mor bruker mye hendene, det sier meg ingenting) og heller ikke mannen med høytfungerende autisme, forstod noe av dette. Dette kunne jeg forklart for deg i RL, jeg gjorde håndbevegelsene nå, her forran PC, men jeg greier ikke beskrive de med ord, men jeg aner ikke, hva de betyr, hvorfor man bruker dem, hvis ikke det skulle vært noen form for tvang, tics, angst, adhd, som lå og lurte. (indre uro)

Jeg bruker lite/ingen gestikuleringer, jeg gjør det kun når jeg kommer på at man bør løfte hånden, selv om det ikke betyr noe, slik at andre føler seg avslappet, bekvemme og ikke utsatt for en arrogant bedreviter.

Men psykologen forklarte det veldig bra for meg sist, i vertfall var forklaringen konkret og klar, det er omtrent umulig å ikke tenke autisme når man som fagperson ser meg:-( 

 

Jeg vil tro du har lest deg til det selv, men gestikulerer er jo noe man gjør for å understreke det man sier.  På kurs i presentasjoner er jo det å bruke hele kroppen når man snakker noe av det man lærer, i og med det er anerkjent at en lettere får folk til å følge med på det man sier når man bruker mer enn bare munnen til å kommunisere.

Nordmenn gestikulerer jo generelt ganske lite, mens f.eks. franskmenn eller amerikanere gjør det langt mer. Noe litt pussig er jeg selv merker at jeg gestikulerer mer når jeg snakker engelsk eller fransk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Xtra skrev:

Jeg vil tro du har lest deg til det selv, men gestikulerer er jo noe man gjør for å understreke det man sier.  På kurs i presentasjoner er jo det å bruke hele kroppen når man snakker noe av det man lærer, i og med det er anerkjent at en lettere får folk til å følge med på det man sier når man bruker mer enn bare munnen til å kommunisere.

Nordmenn gestikulerer jo generelt ganske lite, mens f.eks. franskmenn eller amerikanere gjør det langt mer. Noe litt pussig er jeg selv merker at jeg gestikulerer mer når jeg snakker engelsk eller fransk.

Hei!

Nei jeg har ikke satt meg inn i gestikulering, det blir for non verbalt, og noe jeg ikke greier. Ord derimot, huske ting, det går lettere, særlig når det fins mer eksakte oppskrifter.

interesseant du gestikulerer mer på engelsk og fransk, da har du sikkert sett på menneskene og sett at dette er en del av kommunikasjonsmåten. Selv hører jeg så nøye etter at jeg ikke oppfatter andre ting enn selve ordene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei:-)

Jeg glemte nesten deg jeg:-)

Når skal du reise?

Jeg skal reise om en mnd:-)

Jeg skal til new York, Manhatten, jeg gruer meg til å reise dit, jeg misliker flyplasser og stress, og det at jeg ikke ser det jeg reiser fra når jeg har reist...huset er borte, i luften når jeg ser skyene, så endrer ting seg, jeg liker ikke følelsen. Men jeg vet jo hvordan ting er, og at det jeg ikke ser fortsatt er der :) det er bra med teori og kunnskap.

Også blir jeg så glad når jeg kommer hjem og ser at huset står der, alt er der, alt er helt vanlig, uforandret og fint:-)

Håper du får en fin ferie.

 

Haha - jeg bare elsker DOL! Morsomt når en så enkel tråd i utgangspunktet utvikler seg til å handle om så mye annet :-) :-)

Vi reiser i morgen. Har ikke pakket ennå, så det skal gjøres i ettermiddag. Gleder oss veldig!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, påskelilje skrev:

Haha - jeg bare elsker DOL! Morsomt når en så enkel tråd i utgangspunktet utvikler seg til å handle om så mye annet :-) :-)

Vi reiser i morgen. Har ikke pakket ennå, så det skal gjøres i ettermiddag. Gleder oss veldig!!!

God tur:-) Jeg skal teste ut nye fjellski i vinterferien og gleder meg til det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...