AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Jeg har i ett år gått i traumeterapi som er ment å gå over flere år. Terapeuten mmin sier at jeg er "alvorlig traumatisert og dissosiert" (?). Jeg gråter i 90% av timene. Jeg spør nHD: Ser dere på meg som gråter så mye som ei "sippekjerring" eller en som overdramatiserer? Anonymkode: f8c67...33d 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Det er det helt umulig for meg å svare på på grunnlag av 32 ord. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Sorry, tenkte ikke på det... Men tenkte mer generelt; hva tenker dere når pasienten gråter? I mitt tilfelle gjelder det som nevnt "alvorlig traumatisert" som sier litt om hvorfor jeg gråter... Jeg gråter når vi snakker om fortid og vanskelige utfordringer i nåtid. Men så klart - dette er individuelt... Jeg antar jeg er ei sippekjerring Anonymkode: f8c67...33d 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 I mer enn halvparten av timene er det pasienter som gråter - fordi de har en god grunn for det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Jeg føler meg også som en gråte kone i psykologens nærvær . Noe åpner seg. En uvant opplevelse å bli møtt slik og psykologen har påpekt det kan være en bearbeide hvor en ikke er så alene med det vonde . Når jeg har grått oss psykolog kjenner jeg en spesiell lindring, som gir styrke . Men håper jeg ikke blir evigvarende gråtekone . Livet skal vel ikke være helt enkelt heller, er det vel ikke for noen. Kan få dårlig samvittighet av all min gråt . Anonymkode: c3d6a...a11 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 ... En måte å bearbeide Anonymkode: c3d6a...a11 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
FjellOgDalar Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Jeg tror det kan være sunt for mange å få gråte ut. Jeg synes ikke man skal skamme seg over det - det er svært menneskelig, og man kan ikke alltid overstyre det autonome nervesystemet som aktiveres når vi gråter. Ordet gråtekone synes jeg er veldig selvnedvurderende, men likevel er det jo følelsesbeskrivende. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Kanskje det er sunt . Føler tristhetsfølelser er så oppsamlet over år , og depresjonen er nokså aktiv med flere posjoner selvforakt og følelser av å ikke duge . Det sunne tenker jeg er å gråte ovenfor en person som søker å ta i mot deg som noe annet enn din selvfølelse forteller og har fortalt . Eller beskjeden fra andre om at gråten er ulovlig , dum , unødvendig og veik. Grått inni meg før jeg kom i behandling . Håper bare at ikke tristheten er inngrodd eller biologisk . Tror sykemelding og det å være utenfor er nedbrytende , når du likevel ikke klarer kommer stagnasjon . Føler jeg har mistet noe av personligheten med medisin . Anonymkode: c3d6a...a11 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 20. februar 2017 Del Skrevet 20. februar 2017 Jeg har grått en gang hos psykologen. Var livredd for å gråte fordi jeg var redd det ikke ville stoppe.... Gråt aldri da jeg snakket om overgrep. Men en gang kom sorgen over å ha et handikapet barn som kastet over meg , skyldfølelse osv. Tårene trillet. Psykologen var veldig ung og ble litt usikker. Kommenterte ikke det jeg sa . Var helt alvorlig og satt helt rolig og ventet til jeg var ferdig å gråte. Jeg vet at det er en metode. At man ikke skal trøste ... Men jeg turte aldri gråte mer hos psykologen for jeg følte meg så dumm. Anonymkode: 4f448...f06 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
swingstang Skrevet 21. februar 2017 Del Skrevet 21. februar 2017 19 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev: I mer enn halvparten av timene er det pasienter som gråter - fordi de har en god grunn for det. I forbindelse med mine bipolare depresjoner har jeg Selv aldri grått i en time, bare nære på. 100+ timer over mange år. Er det slik menn er?, er man følelseskald? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nils Håvard Dahl, psykiater Skrevet 21. februar 2017 Del Skrevet 21. februar 2017 Jeg tror ikke det er noen sammenheng mellom følelsesvarme/kulde og tendensen til å gråte. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2017 Del Skrevet 22. februar 2017 Andres gråt er veldig vanskelig å bære Husker min mor gråt mye da jeg som ung fikk en slags behandling og ikke ønsket å ta medisiner men spylte dem i do Min mor hadde noen samtaler selv med en psykolog og jeg tror det hjalp henne veldig for selv om hun er veldig skjør selv har hun alltid hatt klokketro på at alle kan i livet og alltid vært grunnleggende positiv mot meg elv om hun selv har så altfor nok Men at mye er sårt og vanskelig vil det nok alltid være Man må gi hverandre litt space tror jeg men det er ofte så vanskelig Man kan komme hverandre for nær når man ikke takler dumt sagt men det er noe der tror jeg Anonymkode: 43e8d...fe6 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 22. februar 2017 Del Skrevet 22. februar 2017 Her prøver vi å jobbe mot at jeg skal klare å gråte.... etter en oppvekst hvor gråting ble slått hardt ned på, så mener psykologen min at jeg må lære å uttrykke følelsene og ikke undertrykke dem.. Anonymkode: 655d8...5c1 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.