Stress, krevende hverdag, løsning?

[Vijuha]

Hei. Prøver dette, da jeg ikke helt vet hvor eller hvordan jeg skal gå fram. Jeg har siden mars 2017 vært obs på at det er for mye stress i hverdagen min. Ble sykemeldt 100% mars 2017, men var bare sykemeldt 14 dager, før jeg fikk graderte sykemeldinger fram til desember 2017. Jobben min er krevende psykisk, og jeg "tømmer meg" ofte helt i hodet før jeg drar hjem. Hjemme har jeg 3 jenter på 14, 18 og 19. 

Problemet mitt er at jeg aldri føler jeg fikk kommet meg ovenpå etter sykemeldingsperioden i fjor. Dette resulterer i at jeg i dag av og til må ha egenmelding på jobb, men jobber 100% stort sett. Hverdagen består i jobb, handle middag, lage middag, slappe litt av før eventuelt kjøre ungdommer dit de skal (har busskort som de bruker, men ikke alltid det går), og så er det kveld.....Det jeg merker meg, er at hverdagen føles tom....jeg er uten initiativ, ting jeg gjorde før er ikke morsom lenger, jeg blir fort irritert, er var for mye lyd og bråk, og det plager vettet av meg at jeg ikke kan glede meg over ting slik jeg gjorde før!

Har vært innom om jeg er deprimert, men har vært dette også for ca. 13-14 år siden, og det var annerledes. Tegnene jeg har passer med å være deprimert, men samtidig så er ikke ALT håpløst hele tiden. Får av og til små glimt av glede, men det er uhyre sjelden.

Jeg prøver å tenke at jeg må slappe av FØR jeg blir tom og utenfor igjen, men ofte kjører jeg på fordi det føles som om ting er greit. 

Nå er problemstillingen min....:

- jeg har ingen jeg kan lesse dette over på, har prøvd, men får ikke den helt store forståelsen, og vil samtidig skåne de som er rundt meg for depressivt prat og problemer

- legen min sier det er lange ventelister for psykolog, noe jeg tror jeg hadde hatt godt av, fordi det er hendelser tilbake i tid som jeg ikke tror jeg er ferdig med

- jeg vil for alt i verden tilbake til der jeg var entusiastisk over ting, der jeg gledet meg, der jeg hadde noe å gi til de rundt meg. Føler meg som en robot i hverdagen, tar meg nær av ting, er melankolsk og trist til tider....

Så hva gjør jeg nå? Er det noen som har tips eller konkrete råd i den situasjonen jeg er i?. Angående jobb, så gruer jeg meg stort sett hver dag til å dra dit, ikke fordi arbeidsmiljøet er forferdelig, men fordi jeg vet at hver dag krever mye av meg mentalt. Kan ikke slakke på dette heller, da situasjonene der krever at jeg står i dem. Når jeg så skal hjem, trives normalt sett veldig godt hjemme når situasjonen er normal, så gruer jeg meg, da jeg vet det er nye krav der. Middagen har det blitt automatisk jeg som lager, fordi jeg er først hjemme. Vi har hatt en "arbeidsfordeling" hjemme der hver ungdom skulle ha sine oppgaver og jeg og far våre, men ser at mine oppgaver inneholder mye mer enn deres. 

Så når jeg skal slappe av etter dette så er det alltid noe som skjer. 

Har tenkt tanken på om jeg skal snakke med legen og kanskje muligens bli sykemeldt igjen, men føler meg samtidig ikke "nok syk" til å gjøre det 😕 På jobben er det veldig fokus på tilrettelegging, men dette er etter faste normer og ikke tilrettelagt person som trenger ro i hodet. Må legge til at jeg har 14 kolleger av 50 som har vært eller er i samme situasjon som meg, så sier seg selv at jobben sliter på. 

Er det andre instanser som kan kontaktes for råd og samtale, eller er jeg prisgitt psykolog eller at jeg eventuelt får en sykemelding? Har vært hos en dame for å lære mindfullnes, men dette hjelper ikke på alle områder. Er så lei av å ha det slik jeg har det. Lengter etter å glede meg til konserter, show, kino, helger, bursdager med mer, slik jeg gjorde før. 

Vil også nevne at jeg har hatt samtaler med familien min om hvordan dette kjennes, med stress på kroppen, og de forstår bare delvis dette selvsagt. Så lenge jeg opptrer normalt hjemme, så faller de tilbake i gamle mønstre der mamma ordner alt. Vil ikke laste dette på dem så ofte heller, føler jeg maser, så har noen ganger valgt å "rømme" huset bare for å slippe å være irritert og sliten. 

Ble et langt innlegg dette, men hadde mye på lager, og enda mer egentlig, men må høre om det er noen som har noen råd om dette. Takk på forhånd!

[kupton]

19, 18 og 14.  Dette ordner seg med tiden. De fleste flytter hjemmefra etter vgs. Om et år er dere en mindre og om to år to mindre. Det er slik det er å ha aktive tenåringer. Alt for få tenker på det når graviditetsønskene presser på.

[Vijuha]

Takk for svar. Vet det kan bli bedre med årene, men vil ikke la disse årene forsvinne mens jeg venter på at det bedrer seg. Vil gjøre mest mulig ut av dem mens jeg kan, og vet jo at jeg har det i meg å kunne glede meg over ting. Trenger en løsning som får meg videre nå:-/

[kupton]

Det finnes en tilstand som heter sliten. Den inntrer etter at en over for lang tid har hatt for mye å gjøre. For å bøte på dette (nå), må en kutte ut noe - evt også noe som i seg selv er positivt. Det er ikke så mange som klarer det, men de som gjør det føler det er verdt det.

[Betti 11]

Du har jo store barn. De kan overtar oppfavene hjemme. Det blir tid å tenker litt om. Helsen din er viktig for jobben din. Kan dere avtale en dag i uken en slags mammadag. Du gjør ting som gir deg glede og ungen din gjør alt arbeid denne dagen. Du sliter deg ut når du ikke unner deg gode ting.

[Vijuha]

Takk for svar. Har prøvd flere ganger å få dem til å gjøre mer, eller få dem til å gjøre sine oppgaver i det hele tatt, men det blir oppfattet som mas. Antakelig slår det tilbake på oss nå at de ikke har trengt å gjøre så mye tidligere år😕 Lur idé med mamma-dag. Kan prøve å vinkle det litt slik.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Vijuha skrev:

Takk for svar. Har prøvd flere ganger å få dem til å gjøre mer, eller få dem til å gjøre sine oppgaver i det hele tatt, men det blir oppfattet som mas. Antakelig slår det tilbake på oss nå at de ikke har trengt å gjøre så mye tidligere år😕 Lur idé med mamma-dag. Kan prøve å vinkle det litt slik.

For meg høres det ut som om du trenger å sette mer grenser på hjemmefronten. Det er noe med å tåle at ungdommene blir litt gretne fordi servicen hjemme reduseres, men det er samtidig noe som er bra for ungdommene på litt lengre sikt. Du MÅ ikke være den som lager mat hver dag og du MÅ ikke kjøre dem i større grad enn hva som er strengt tatt helt nødvendig. 

Lag en plan for tiden frem til jul som innebærer at ungdommene tar større del av ansvaret hjemme og hvor du bruker noe av den frigjorte tiden til ting som kan være bra for deg selv (for eksempel gå tur med en venninne, les en bok osv.).

Anonymkode: 0bd0b...b9f

[Vijuha]

Høres veldig lurt ut. Veldig greit med "utenfra-syn" på dette da man går seg fast selv i sin egen situasjon. Plages med å bruke mye energi på å sette grenser, da jeg allerede har gått for lenge tidligere og blitt så sliten som jeg er nå😕 Utfordringen min nå er å opparbeide overskudd til å være strengere på dette. Tusen takk for svar!

[AnonymBruker]

2 timer siden, Vijuha skrev:

Høres veldig lurt ut. Veldig greit med "utenfra-syn" på dette da man går seg fast selv i sin egen situasjon. Plages med å bruke mye energi på å sette grenser, da jeg allerede har gått for lenge tidligere og blitt så sliten som jeg er nå😕 Utfordringen min nå er å opparbeide overskudd til å være strengere på dette. Tusen takk for svar!

Kan du få ektefellen din til å hjelpe litt til med grensesettingen i forhold til ungdommene nå i starten? Det er jo som du sier også energikrevende komme i gang med endringer. 

Anonymkode: 0bd0b...b9f

[Lillemus]

22 timer siden, Vijuha skrev:

Takk for svar. Har prøvd flere ganger å få dem til å gjøre mer, eller få dem til å gjøre sine oppgaver i det hele tatt, men det blir oppfattet som mas. Antakelig slår det tilbake på oss nå at de ikke har trengt å gjøre så mye tidligere år😕 Lur idé med mamma-dag. Kan prøve å vinkle det litt slik.

Jeg pisker mine to på 18 og 20 til å lage middagen sin selv. Jeg elsker nemlig fisk, noe de ikke alltid er like begeistret for så noen ganger handler jeg inn det de trenger til sin middag og så lager jeg til meg og de til seg. Sikker helt forkastelig for mange (ikke lag ulike middager osv), men det bryr meg "der jeg er høyest når jeg plukker potet" som min mor ville sagt.  Det er da ikke lenge til de skal flytte hjemmefra og MÅ lage seg mat selv.

Om de skal noe og det ikke går buss så finnes det sykkel...