Gå til innhold

Få kontroll på overspisningen


Anbefalte innlegg

stjernestøv
4 minutter siden, Glitter skrev:

Nei jeg ser jo at du ikke har det noe bra. Du strever med ditt du også. 

Ja dessverre, det er bare lenge siden jeg har hatt oppturer. Depresjoner har jeg jo hatt, men da er jeg jo nede. Er stort sett nede jeg. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 424
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Glitter

    222

  • stjernestøv

    51

  • RamonaK

    43

  • AnonymBruker

    34

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

Jaja. Jeg sliter riktig nok mye mer med maten for tiden og føler ikke det har krevd så stor innsats, men i dag har jeg vært rusfri (fra illegale rusmidler) i to måneder. Så det er jo bra. Har en del m

Lurt. I alle slike slankeblader står det alltid at en tallerken havregrøt til frokost holder deg mett lenge - bare tull. Jeg er like sulten etter to timer. Men gi meg et par egg eller makrell i tomat

I stad var jeg litt flink tror jeg. Hadde time hos psykologen og bare ti min inn i timen gjorde noe at det ble så vanskelig at det gikk i svart for meg og jeg falt inn i det mønstret med å flykte fra

Glitter
29 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja dessverre, det er bare lenge siden jeg har hatt oppturer. Depresjoner har jeg jo hatt, men da er jeg jo nede. Er stort sett nede jeg. 

Jeg også. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Skjønner ikke hva jeg driver med eller hvordan overkomme dette her. Vil hjem for å ruse meg, skade meg, kanskje avslutte alt. Vil vel egentlig bare flykte fra meg selv og mitt eget liv. Det har vært ei tung helg med bare sommervikarer og ingen å snakke med. Jeg klarer ikke snakke med hvem som helst. Får snakke med behandler i morgen. Da blir vi vel enig om når jeg skal hjem i neste uke. Jeg er lei av å være her, men er redd for hva jeg til slutt vil gjøre med meg selv når jeg kommer hjem. Og ikke har hjelpeapparatet fordi alle skal på ferie...Er ikke stabil nok til dette. Ikke at det er aktuelt å bli værende på avdelingen. Det verken vil jeg, eller tror jeg at jeg får lov til. Men jeg kjenner jeg er veldig bekymret for meg selv. Det topper seg liksom nå i kveld kjenner jeg. Alt jeg kjenner på er at jeg orker ikke å stå i mot. Men jeg må jo det. Jeg bare må. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Nå skrev jeg et laaaaaaangt innlegg jeg skulle poste på psykiatri, om bekymringer nå når alle tar ferie, om noe som provoserte meg og forvirret meg under samtale i dag, om kontroll vs ikke kontroll osv osv. Så leste jeg det og tenkte at nei, jeg kan ikke avsløre hvor voldsomt tilbakefallet mitt faktisk er. Kommer sikkert bare til å få masse kritikk osv. At jeg er avhengig av psykiatrien, at alt er min feil osv. 

Så jeg droppet å poste det. Har vel ikke så mye for seg uansett. Får heller snakke mer om det med behandler i morgen, men jeg er ikke enig i hennes betraktninger rundt hva som gjør at jeg klarer å ikke selvskade eller gjøre annet negativt, og hva som gjør at jeg gjør det. 

Jeg vet selv hva som gjør at jeg holder ut, og hva som pusher meg over kanten. Og å miste hjelpeapparatet i 4 uker og ikke kan "holde ut til i morgen da kan jeg snakke med x/y" og slikt, det frykter jeg kan bli skikkelig ille. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
RamonaK
2 minutter siden, Glitter skrev:

Nå skrev jeg et laaaaaaangt innlegg jeg skulle poste på psykiatri, om bekymringer nå når alle tar ferie, om noe som provoserte meg og forvirret meg under samtale i dag, om kontroll vs ikke kontroll osv osv. Så leste jeg det og tenkte at nei, jeg kan ikke avsløre hvor voldsomt tilbakefallet mitt faktisk er. Kommer sikkert bare til å få masse kritikk osv. At jeg er avhengig av psykiatrien, at alt er min feil osv. 

Så jeg droppet å poste det. Har vel ikke så mye for seg uansett. Får heller snakke mer om det med behandler i morgen, men jeg er ikke enig i hennes betraktninger rundt hva som gjør at jeg klarer å ikke selvskade eller gjøre annet negativt, og hva som gjør at jeg gjør det. 

Jeg vet selv hva som gjør at jeg holder ut, og hva som pusher meg over kanten. Og å miste hjelpeapparatet i 4 uker og ikke kan "holde ut til i morgen da kan jeg snakke med x/y" og slikt, det frykter jeg kan bli skikkelig ille. 

Drit i kritikk fra ufine folk. Konstruktiv kritikk er jo bra. Det er ikke din feil at du er dårlig, og jeg synes du fortjener den hjelpen du får. Hvis du ikke er enig i hn s betraktning kan du si det til hn? 

Ja det er tøft når alle reiser på ferie, vi er nok mange i samme båt der. Personlig er jeg ikke så stressa ang det, men jeg er sånn som holder kortene veldig tett til brystet til og med med psykiatrien, pluss at jeg har gått mange år uten hjelp så er vant til det. Men jeg skjønner jo at det er veldig vanskelig for deg. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
6 minutter siden, RamonaK skrev:

Drit i kritikk fra ufine folk. Konstruktiv kritikk er jo bra. Det er ikke din feil at du er dårlig, og jeg synes du fortjener den hjelpen du får. Hvis du ikke er enig i hn s betraktning kan du si det til hn? 

Ja det er tøft når alle reiser på ferie, vi er nok mange i samme båt der. Personlig er jeg ikke så stressa ang det, men jeg er sånn som holder kortene veldig tett til brystet til og med med psykiatrien, pluss at jeg har gått mange år uten hjelp så er vant til det. Men jeg skjønner jo at det er veldig vanskelig for deg. 

Ja er jo bra med konstruktiv kritikk. Jeg bare er egentlig veldig forvirret rundt hva jeg tenker om ting og blir veldig stresset når hun tar opp de tingene hun gjør. Må snakke med henne om det i morgen, men nå er jeg liksom redd for å si noe som kan oppfattes feil. For hun tok opp det at jeg ser ut til å være veldig avhengig av henne, også var hun rask med å si at det betyr ikke at hun skal trekke seg vekk, men at det virker som at jeg har lignende avhengighet til henne nå som jeg hadde med en tidligere behandler, bare at han var jo mann i tillegg så der kom det følelser også gitt. Men det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg blir avhengig. Det er ikke til å unngå. Jeg har ikke behov for å snakke med henne på dager eller perioder som går bra. Så den dagen jeg evt blir bedre så vil jo avhengigheten dempe seg av seg selv. 

Og i dag sa hun (kanskje i et forsøk på å styrke meg i troen på at jeg kan klare disse ukene uten total katastrofe) at jeg har jo skadet meg alvorlig to ganger de siste ukene selv om jeg har hatt hjelpeapparatet der, at det må være noe inni meg selv også som gjør at jeg enten klarer å stå i det eller ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble litt provosert av det. For jeg har en mestringsstrategi som går ut på at jeg forteller meg selv at bare jeg holder ut til i morgen så skal jeg møte hun i kommunen eller jeg kan ringe behandler eller at feks hvis jeg holder ut i 5 dager til så kan jeg be om innleggelse. Det har avverget myyye negativt at jeg har den hjelpen. Selv om det ikke har avverget alt. 

Jeg lurer på om jeg føler meg truet. At jeg føler at hun tar opp disse tingene vil si at hun mener tilbudet ikke fungerer så kanskje det skal trekkes tilbake? Men så sier hun samtidig at hun vet at jeg ikke vil bli bra med det første og vil trenge innleggelser. Så jeg blir forvirret. Vet ikke om jeg tolker henne riktig, eller om det er frykten for å bli tatt i fra det eneste jeg føler jeg har for å ikke gå helt i oppløsning, som får meg til å overtolke. 

Også sier hun at jeg virker ikke til å ville ta ansvar for alle de gode valgene jeg tar. Altså jeg har blitt ansvarliggjort til det kjedsommelige på de dårlige valgene (valg? Ikke helt. Mer som å prøve så godt jeg kan å velge rett, men så mister jeg kontrollen) jeg har gjort, men ble jeg nå ansvarliggjort for de gode valgene? Altså hva? Jeg føler jo det er jeg som tar ansvar og jeg som gjør jobben når jeg klarer ting, men jeg mener helt klart at jeg hadde ikke klart det uten den støtten jeg har. Så igjen lurer jeg på om hun synes jeg tillegger alt for mye til hjelpeapparatet og ikke meg selv. At nå må hun backe litt ut. Men hun har jo ikke sagt at hun skal det. Men jeg blir redd for det? 

Så jeg begynte å le og sa at nå ble jeg provosert. 😛

Nei jeg er forvirret. Skal hjem på onsdag og det er greit. Det som ikke er greit er at jeg da blir stående alene ganske lenge. Og så ustabil som jeg er så er jeg redd for meg selv. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Glitter

Kanskje jeg skal gi faen og spise drit i dag. Men vet jo at jeg vil hate meg selv etterpå. Har ikke orket å trene i dag heller. Orker ingenting. I tillegg har det vært litt krevende pasienter her da, så jeg som er så rolig på avd. Og liksom ikke vil ta plass forsvinner i mengden. Også beklager de seg osv. Nå i helgen kunne jeg vel nesten like gjerne vært hjemme. Og hadde det ikke vært for avtale om at jeg skal hjem onsdag og at vi skal snakke i morgen og onsdag så hadde jeg bare dratt hjem nå i kveld. Vet ikke om det hadde gått bra da, men. Hva er forskjellen på nå og onsdag liksom. Neppe så veldig stor. Sett bort fra å kanskje ha fått klarnet opp i tankekjøret jeg har etter samtalen i dag. 

Må på butikken for å kjøpe snus i alle fall. Da vurderer jeg å kjøpe meg noe å spise på. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Æsj. Jeg spiste en hel pose kanelgrifler. Det var kvalmende. Jaja. Er ikke ofte det skjer for tiden at jeg overspiser. Får bare akseptere at det skjedde i dag. Orker ikke bruke energi på å hate meg selv for det. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
3 timer siden, Glitter skrev:

Ja er jo bra med konstruktiv kritikk. Jeg bare er egentlig veldig forvirret rundt hva jeg tenker om ting og blir veldig stresset når hun tar opp de tingene hun gjør. Må snakke med henne om det i morgen, men nå er jeg liksom redd for å si noe som kan oppfattes feil. For hun tok opp det at jeg ser ut til å være veldig avhengig av henne, også var hun rask med å si at det betyr ikke at hun skal trekke seg vekk, men at det virker som at jeg har lignende avhengighet til henne nå som jeg hadde med en tidligere behandler, bare at han var jo mann i tillegg så der kom det følelser også gitt. Men det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg blir avhengig. Det er ikke til å unngå. Jeg har ikke behov for å snakke med henne på dager eller perioder som går bra. Så den dagen jeg evt blir bedre så vil jo avhengigheten dempe seg av seg selv. 

Og i dag sa hun (kanskje i et forsøk på å styrke meg i troen på at jeg kan klare disse ukene uten total katastrofe) at jeg har jo skadet meg alvorlig to ganger de siste ukene selv om jeg har hatt hjelpeapparatet der, at det må være noe inni meg selv også som gjør at jeg enten klarer å stå i det eller ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble litt provosert av det. For jeg har en mestringsstrategi som går ut på at jeg forteller meg selv at bare jeg holder ut til i morgen så skal jeg møte hun i kommunen eller jeg kan ringe behandler eller at feks hvis jeg holder ut i 5 dager til så kan jeg be om innleggelse. Det har avverget myyye negativt at jeg har den hjelpen. Selv om det ikke har avverget alt. 

Jeg lurer på om jeg føler meg truet. At jeg føler at hun tar opp disse tingene vil si at hun mener tilbudet ikke fungerer så kanskje det skal trekkes tilbake? Men så sier hun samtidig at hun vet at jeg ikke vil bli bra med det første og vil trenge innleggelser. Så jeg blir forvirret. Vet ikke om jeg tolker henne riktig, eller om det er frykten for å bli tatt i fra det eneste jeg føler jeg har for å ikke gå helt i oppløsning, som får meg til å overtolke. 

Også sier hun at jeg virker ikke til å ville ta ansvar for alle de gode valgene jeg tar. Altså jeg har blitt ansvarliggjort til det kjedsommelige på de dårlige valgene (valg? Ikke helt. Mer som å prøve så godt jeg kan å velge rett, men så mister jeg kontrollen) jeg har gjort, men ble jeg nå ansvarliggjort for de gode valgene? Altså hva? Jeg føler jo det er jeg som tar ansvar og jeg som gjør jobben når jeg klarer ting, men jeg mener helt klart at jeg hadde ikke klart det uten den støtten jeg har. Så igjen lurer jeg på om hun synes jeg tillegger alt for mye til hjelpeapparatet og ikke meg selv. At nå må hun backe litt ut. Men hun har jo ikke sagt at hun skal det. Men jeg blir redd for det? 

Så jeg begynte å le og sa at nå ble jeg provosert. 😛

Nei jeg er forvirret. Skal hjem på onsdag og det er greit. Det som ikke er greit er at jeg da blir stående alene ganske lenge. Og så ustabil som jeg er så er jeg redd for meg selv. 

Kan du ikke få oppfølging av kommunepsykiatrien i ferien hvis det er ferieavvikling som gjør at du blir alene lenge? Jeg syns ikke en person i din situasjon bør være alene med sine problemer. Jeg merker selv hvordan jeg reagerer på å være uten behandlingstilbud i ferien. Var lovet at behandler skulle ta kontakt med kommunepsykiatrien, men har hittil ikke hørt fra dem.

Anonymkode: 00d14...2a0

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kan du ikke få oppfølging av kommunepsykiatrien i ferien hvis det er ferieavvikling som gjør at du blir alene lenge? Jeg syns ikke en person i din situasjon bør være alene med sine problemer. Jeg merker selv hvordan jeg reagerer på å være uten behandlingstilbud i ferien. Var lovet at behandler skulle ta kontakt med kommunepsykiatrien, men har hittil ikke hørt fra dem.

Anonymkode: 00d14...2a0

Jeg har oppfølging av de to ganger i uken, men de drar på ferie de også. Og jeg har vel ikke vedtak på ferievikar. Vet egentlig ikke, men har ingen stedfortredere i hvert fall. 

Jeg synes heller ikke jeg bør være alene, og føler kanskje systemet svikter litt her. Nå har jeg plutselig mistet store deler av kriseplanen min, og det er bare sånn, "ja, ferien kan være tøff blabla", og et forsøk på å oppmuntre meg til at jeg skal klare det. Når jeg så vidt/ikke klarer det når jeg har hjelpen? Klarer meg en stund av gangen når jeg får tett oppfølging, men også da trør jeg feil innimellom. Da corona stengte ned og jeg kun hadde tlf-kontakt så fikk jeg så panikk at jeg gikk på en massiv rus-sprekk. Men nå er det enda verre. Har ikke tlf-hjelp en gang. 

Åja, det var jo dumt. Kan du kanskje få til å ringe de? Jeg tror ikke man trenger henvisning til det. Eller gjør man? 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Akkurat nå, Glitter skrev:

Jeg har oppfølging av de to ganger i uken, men de drar på ferie de også. Og jeg har vel ikke vedtak på ferievikar. Vet egentlig ikke, men har ingen stedfortredere i hvert fall. 

Åja, det var jo dumt. Kan du kanskje få til å ringe de? Jeg tror ikke man trenger henvisning til det. Eller gjør man? 

Nei, tror jeg kan ringe de for egentlig har jeg gått dit fast en gang i uken, men det siste halve året har det vært behandling på DPS. Men gruer meg for å ringe så vil vente litt og se det an

Anonymkode: 00d14...2a0

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, tror jeg kan ringe de for egentlig har jeg gått dit fast en gang i uken, men det siste halve året har det vært behandling på DPS. Men gruer meg for å ringe så vil vente litt og se det an

Anonymkode: 00d14...2a0

Okei. Ja det er jo ubehagelig å ta slike telefoner. Så det skjønner jeg. Hvis det er derfor du gruer deg til å ringe da. Men hvis det kan hjelpe deg så håper jeg du får det til. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter

Herlighet jeg får vondt i magen av alle de kanelgriflene. Ikke verdt det på noen måte. Det må jeg huske på framover. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

XbellaX
6 timer siden, Glitter skrev:

Ja er jo bra med konstruktiv kritikk. Jeg bare er egentlig veldig forvirret rundt hva jeg tenker om ting og blir veldig stresset når hun tar opp de tingene hun gjør. Må snakke med henne om det i morgen, men nå er jeg liksom redd for å si noe som kan oppfattes feil. For hun tok opp det at jeg ser ut til å være veldig avhengig av henne, også var hun rask med å si at det betyr ikke at hun skal trekke seg vekk, men at det virker som at jeg har lignende avhengighet til henne nå som jeg hadde med en tidligere behandler, bare at han var jo mann i tillegg så der kom det følelser også gitt. Men det er sånn jeg er og alltid har vært. Jeg blir avhengig. Det er ikke til å unngå. Jeg har ikke behov for å snakke med henne på dager eller perioder som går bra. Så den dagen jeg evt blir bedre så vil jo avhengigheten dempe seg av seg selv. 

Og i dag sa hun (kanskje i et forsøk på å styrke meg i troen på at jeg kan klare disse ukene uten total katastrofe) at jeg har jo skadet meg alvorlig to ganger de siste ukene selv om jeg har hatt hjelpeapparatet der, at det må være noe inni meg selv også som gjør at jeg enten klarer å stå i det eller ikke. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg ble litt provosert av det. For jeg har en mestringsstrategi som går ut på at jeg forteller meg selv at bare jeg holder ut til i morgen så skal jeg møte hun i kommunen eller jeg kan ringe behandler eller at feks hvis jeg holder ut i 5 dager til så kan jeg be om innleggelse. Det har avverget myyye negativt at jeg har den hjelpen. Selv om det ikke har avverget alt. 

Jeg lurer på om jeg føler meg truet. At jeg føler at hun tar opp disse tingene vil si at hun mener tilbudet ikke fungerer så kanskje det skal trekkes tilbake? Men så sier hun samtidig at hun vet at jeg ikke vil bli bra med det første og vil trenge innleggelser. Så jeg blir forvirret. Vet ikke om jeg tolker henne riktig, eller om det er frykten for å bli tatt i fra det eneste jeg føler jeg har for å ikke gå helt i oppløsning, som får meg til å overtolke. 

Også sier hun at jeg virker ikke til å ville ta ansvar for alle de gode valgene jeg tar. Altså jeg har blitt ansvarliggjort til det kjedsommelige på de dårlige valgene (valg? Ikke helt. Mer som å prøve så godt jeg kan å velge rett, men så mister jeg kontrollen) jeg har gjort, men ble jeg nå ansvarliggjort for de gode valgene? Altså hva? Jeg føler jo det er jeg som tar ansvar og jeg som gjør jobben når jeg klarer ting, men jeg mener helt klart at jeg hadde ikke klart det uten den støtten jeg har. Så igjen lurer jeg på om hun synes jeg tillegger alt for mye til hjelpeapparatet og ikke meg selv. At nå må hun backe litt ut. Men hun har jo ikke sagt at hun skal det. Men jeg blir redd for det? 

Så jeg begynte å le og sa at nå ble jeg provosert. 😛

Nei jeg er forvirret. Skal hjem på onsdag og det er greit. Det som ikke er greit er at jeg da blir stående alene ganske lenge. Og så ustabil som jeg er så er jeg redd for meg selv. 

Har dere (du og din behandler) laget en tiltaksplan? Tiltak du kan iverksette når, helst før, følelsene tar overhånd?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
12 minutter siden, XbellaX skrev:

Har dere (du og din behandler) laget en tiltaksplan? Tiltak du kan iverksette når, helst før, følelsene tar overhånd?

Det er derfor jeg føler meg litt sviktet, for jeg har uttrykt masse redsel rundt dette, men alt jeg får er at jeg burde bruke familien og venninnen min mer enn jeg pleier. Men jeg synes det er lite virksomt å bruke mamma og pappa for tiden av diverse grunner. Da jeg forklarte hvorfor til henne så fyrte jeg meg opp. Snakket fort og hevet stemmen. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Dessuten har jeg ikke lyst til å tynge de med mine problemer. Behandleren mener jeg tynger de for LITE, altså at jeg liksom tar på meg masken ovenfor de få vennene jeg har (en bor i byen, to i et annet land og ei 1,5 t m fly) og ikke vil innrømme hvordan jeg har det. Det er sikkert noe å jobbe med, men poenget er at jeg klarer ikke å bruke dem som ventilator. Venninnen min kommer hjem på ferie om en uke og da skal jeg være med henne et par kvelder, men det er jo bare et par kvelder og jeg vil ikke bruke tid på å belaste henne med mine problemer. 

Jeg vil være friske Glitter da. Syke Glitter gjemmer jeg vekk. 

Er dette destruktiv tankegang? Er det ikke å ta vare på vennskapet at jeg ikke viser meg så sårbar at mine problemer tar all plass? 

En direkte tiltaksplan jeg kan ta i bruk når det er i ferd med å renne over har jeg ikke når disse tre går på ferie. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
1 minutt siden, Glitter skrev:

Det er derfor jeg føler meg litt sviktet, for jeg har uttrykt masse redsel rundt dette, men alt jeg får er at jeg burde bruke familien og venninnen min mer enn jeg pleier. Men jeg synes det er lite virksomt å bruke mamma og pappa for tiden av diverse grunner. Da jeg forklarte hvorfor til henne så fyrte jeg meg opp. Snakket fort og hevet stemmen. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Dessuten har jeg ikke lyst til å tynge de med mine problemer. Behandleren mener jeg tynger de for LITE, altså at jeg liksom tar på meg masken ovenfor de få vennene jeg har (en bor i byen, to i et annet land og ei 1,5 t m fly) og ikke vil innrømme hvordan jeg har det. Det er sikkert noe å jobbe med, men poenget er at jeg klarer ikke å bruke dem som ventilator. Venninnen min kommer hjem på ferie om en uke og da skal jeg være med henne et par kvelder, men det er jo bare et par kvelder og jeg vil ikke bruke tid på å belaste henne med mine problemer. 

Jeg vil være friske Glitter da. Syke Glitter gjemmer jeg vekk. 

Er dette destruktiv tankegang? Er det ikke å ta vare på vennskapet at jeg ikke viser meg så sårbar at mine problemer tar all plass? 

Må det være enten eller? Potensialet for bedring ligger så mange andre steder enn kun i samtale med behandler, hvorfor ikke utforske det litt? 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
2 minutter siden, Glitter skrev:

Det er derfor jeg føler meg litt sviktet, for jeg har uttrykt masse redsel rundt dette, men alt jeg får er at jeg burde bruke familien og venninnen min mer enn jeg pleier. Men jeg synes det er lite virksomt å bruke mamma og pappa for tiden av diverse grunner. Da jeg forklarte hvorfor til henne så fyrte jeg meg opp. Snakket fort og hevet stemmen. Så det er ikke noe jeg tar lett på. Dessuten har jeg ikke lyst til å tynge de med mine problemer. Behandleren mener jeg tynger de for LITE, altså at jeg liksom tar på meg masken ovenfor de få vennene jeg vil ha og ikke vil innrømme hvordan jeg har det. Det er sikkert noe å jobbe med, men poenget er at jeg klarer ikke å bruke dem som ventilator. Venninnen min kommer hjem på ferie om en uke og da skal jeg være med henne et par kvelder, men det er jo bare et par kvelder og jeg vil ikke bruke tid på å belaste henne med mine problemer. 

Jeg vil være friske Glitter da. Syke Glitter gjemmer jeg vekk. 

Er dette destruktiv tankegang? Er det ikke å ta vare på vennskapet at jeg ikke viser meg så sårbar at mine problemer tar all plass? 

Jeg er enig med deg i at du ikke kan belaste dine nærmeste for mye. Det heter at i gode tider kjenner dine venner deg, og i dårlige tider kjenner man sine venner. Men det er en balansegang hvor mye man kan snakke om sine problemer til de nærmeste, og jeg forstår godt at du vil være den gode gamle overfor din venninne

Anonymkode: 00d14...2a0

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
2 minutter siden, XbellaX skrev:

Må det være enten eller? Potensialet for bedring ligger så mange andre steder enn kun i samtale med behandler, hvorfor ikke utforske det litt? 

Nei må vel ikke det. Altså de spør meg jo alltid litt om hvordan det går, og da svarer jeg jo. Utelater de verste detaljene. Har for eksempel ikke fortalt at jeg nesten minstet livet i selvmord i februar eller om at jeg for en uke siden måtte operere pga noe selvforskyldt, for de tror jeg er over den tiden. Men jeg forteller om depresjon, ensomhet og slikt. Men så prøver jeg å bytte tema. Jeg vil ikke belaste de. Og jeg vil ikke skyve de unna. 

Du har rett i det siste der, med at bedring i samtale kan komme flere steder, men jeg føler ikke jeg kan ringe de når jeg er i krisemodus. Det blir alt for mye ansvar og bekymring å legge på dem. De vet jo at jeg er i stand til å skade meg veldig og selv om jeg klarer å roe meg under praten så vil de bli bekymret og spørre meg dagen etter. Og hva om jeg ikke klarte det da? Da må jeg lyve for å skåne de. 

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med deg i at du ikke kan belaste dine nærmeste for mye. Det heter at i gode tider kjenner dine venner deg, og i dårlige tider kjenner man sine venner. Men det er en balansegang hvor mye man kan snakke om sine problemer til de nærmeste, og jeg forstår godt at du vil være den gode gamle overfor din venninne

Anonymkode: 00d14...2a0

Ja, det er det. Og som jeg skrev over så er jeg jo åpen om en del av det. Men jeg er nøye på å ikke belaste for mye. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
XbellaX
2 minutter siden, Glitter skrev:

Nei må vel ikke det. Altså de spør meg jo alltid litt om hvordan det går, og da svarer jeg jo. Utelater de verste detaljene. Har for eksempel ikke fortalt at jeg nesten minstet livet i selvmord i februar eller om at jeg for en uke siden måtte operere pga noe selvforskyldt, for de tror jeg er over den tiden. Men jeg forteller om depresjon, ensomhet og slikt. Men så prøver jeg å bytte tema. Jeg vil ikke belaste de. Og jeg vil ikke skyve de unna. 

Du har rett i det siste der, med at bedring i samtale kan komme flere steder, men jeg føler ikke jeg kan ringe de når jeg er i krisemodus. Det blir alt for mye ansvar og bekymring å legge på dem. De vet jo at jeg er i stand til å skade meg veldig og selv om jeg klarer å roe meg under praten så vil de bli bekymret og spørre meg dagen etter. Og hva om jeg ikke klarte det da? Da må jeg lyve for å skåne de. 

Ja, det er det. Og som jeg skrev over så er jeg jo åpen om en del av det. Men jeg er nøye på å ikke belaste for mye. 

Jeg synes det er fint at du inkluderer din familie i situasjonen din, men at du samtidig holder litt tilbake. Jeg anser vel egentlig det som ganske sunt. Jeg tenkte mer på venninnen din, klarer du å åpne opp i større grad der? Får du til å kontakte henne når du kjenner det er vanskelig for deg?

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Glitter
16 minutter siden, XbellaX skrev:

Jeg synes det er fint at du inkluderer din familie i situasjonen din, men at du samtidig holder litt tilbake. Jeg anser vel egentlig det som ganske sunt. Jeg tenkte mer på venninnen din, klarer du å åpne opp i større grad der? Får du til å kontakte henne når du kjenner det er vanskelig for deg?

Jo altså mine foreldre vet om mitt nesten selvmord og slikt. De ble jo ringt opp av sykehuset da de trodde jeg ikke kom til å klare meg. Men ja jeg holder tilbake så mye jeg kan egentlig, forteller de ikke det når jeg er suicidal så de ikke skal uroe seg, men så graver de ganske mye, og de "får lov" til å ringe min behandler og hun får lov til å fortelle. Hehe. Ikke så ofte de gjør det lenger da. Det er en litt utdatert opphevelse av taushetsplikten egentlig. For nå framfor før vil jeg skåne de så best jeg kan. Altså ville det før også, men de presset på at de ville vite alt, nærmest krevde at jeg opphevdet taushetsplikten. Men jeg så jo hva det gjorde med dem.

Men til venninnen min har jeg ikke sagt noe om de detaljerte, ille tingene. Jeg synes av en eller annen grunn det er skikkelig vanskelig å ringe henne når det er vanskelig. Om det så bare er for å snakke om noe helt annet uten å si at jeg sliter. Jeg har alltid vært vant til å lide i stillhet. Noe som jo er paradoksalt mtp de siste årene hvor jeg har vært så destruktiv og havnet på legevakten, sykehus i somatikken, ambulanse, politi osv. Men jeg er egentlig veldig forsiktig av meg og vil ikke være til bry. Jeg bare har blitt helt gal periodevis de siste årene. Selvsagt veldig forsterket av rus. Men har jo skadet meg uten rus også da, men all utagering har vært under ruspåvirkning. 

Men poenget mitt er, at jeg har en enorm sperre på å åpne meg opp og involvere andre. Når jeg først gjør det, som med min behandler, så kan jeg bli avhengig av personen. Behandler har jeg hatt siden september 2017 og de to i kommunen siden sånn januar 2018. Så de har jeg sluppet mer eller mindre helt inn. Med min behandler helt innerst. Alle andre stenger jeg mer eller mindre ute. Ikke helt, men delvis. Det gjelder også den nye behandleren på VOP som jeg har hatt siden oktober. Klarer ikke stole på henne. Hun er nå på ferie hun også. 

Det er kanskje destruktivt å ikke klare å komme meg ut av den at jeg må holde meg for meg selv når det er vanskelig, men jeg vet ikke hvordan endre det. Det sitter så dypt i meg og jeg vil virkelig ikke at de skal vite hvilken tikkende bombe jeg er for tiden. De tror jo at ting fortsatt går bedre. Men sannheten er jo at siden 18 mai har det vært kaos. 

Endret av Glitter
Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Opprett ny...