Jump to content
Glitter

Få kontroll på overspisningen

Recommended Posts

 cilie
51 minutter siden, Glitter skrev:

Men poenget mitt er, at jeg har en enorm sperre på å åpne meg opp og involvere andre.

Fint at du kan skrive her🤗

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Glitter
12 minutter siden, cilie skrev:

Fint at du kan skrive her🤗

Hehe. Ja her hvor jeg kan gjemme meg bak et brukernavn har jeg omvendt problem. 😂

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
16 timer siden, Glitter skrev:

Jeg har oppfølging av de to ganger i uken, men de drar på ferie de også. Og jeg har vel ikke vedtak på ferievikar. Vet egentlig ikke, men har ingen stedfortredere i hvert fall. 

Jeg synes heller ikke jeg bør være alene, og føler kanskje systemet svikter litt her. Nå har jeg plutselig mistet store deler av kriseplanen min, og det er bare sånn, "ja, ferien kan være tøff blabla", og et forsøk på å oppmuntre meg til at jeg skal klare det. Når jeg så vidt/ikke klarer det når jeg har hjelpen? Klarer meg en stund av gangen når jeg får tett oppfølging, men også da trør jeg feil innimellom. Da corona stengte ned og jeg kun hadde tlf-kontakt så fikk jeg så panikk at jeg gikk på en massiv rus-sprekk. Men nå er det enda verre. Har ikke tlf-hjelp en gang. 

Åja, det var jo dumt. Kan du kanskje få til å ringe de? Jeg tror ikke man trenger henvisning til det. Eller gjør man? 

Enig i at det vil være en fordel om du får noe oppfølgning hjemme de kommende ukene, men da må du vel være villig til å snakke med noen du ikke kjenner. 

Generelt sett så mener jeg fortsatt at måten du forstår deg selv og din destruktive atferd på, neppe er hensiktsmessig. Selv om du har psykiske lidelser, så er det ikke disse lidelsene som gjør at du tar verken gode eller dårlige valg. Det er du som har muligheten til å velge, både når det gjelder gode og dårlige løsninger. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Akkurat nå, frosken skrev:

Enig i at det vil være en fordel om du får noe oppfølgning hjemme de kommende ukene, men da må du vel være villig til å snakke med noen du ikke kjenner. 

Generelt sett så mener jeg fortsatt at måten du forstår deg selv og din destruktive atferd på, neppe er hensiktsmessig. Selv om du har psykiske lidelser, så er det ikke disse lidelsene som gjør at du tar verken gode eller dårlige valg. Det er du som har muligheten til å velge, både når det gjelder gode og dårlige løsninger. 

Ja, men jeg tror ikke det er mulighet for å få oppfølging hos noen andre. Men skal snakke med de i kommunen i løpet av uken. Så får vi se. 

Jeg vet ikke om jeg er helt med på den betraktningen. Eller jo delvis? Hadde det ikke vært for lidelsene og det livet jeg har så hadde jeg jo ikke reagert som jeg gjør. Så det er jo på grunn av det at det skjer ting. Men det er sant at jeg likevel har ansvar for hva jeg gjør/ikke gjør. 

Jeg og behandler snakket en del om de neste ukene og hva jeg skal gjøre og hvordan det er realistisk at det vil gå. Hun var enig i at jeg neppe vil klare å holde meg unna alt destruktivt, så vi ble enige om at målet ikke kan være å holde seg helt unna alt, men at målet bør være skadebegrensning. Å unngå at det blir like alvorlig. Det føler jeg er et mer realistisk mål å sette seg, og kjenner det stresser meg litt mindre da. Jeg må ikke løpe maraton, men halvmaraton kan jeg klare. Det er ikke et fripass til å være destruktiv, jeg skal jo kjempe i mot, men det er noe som er litt mer realistisk og som kan fjerne noe av frykten som sitter i meg. Jeg trenger ikke å føle at jeg feiler totalt når/hvis jeg tyr til negative strategier, og den anerkjennelsen kjenner jeg at jeg trengte. 

Også håper hun veldig at jeg klarer å holde meg unna rus som et minimum. Det håper jeg også. Det er jo et mål som er totalforbud da. Jeg kan ikke bare ruse meg litt. Jeg kan ikke ruse meg i det hele tatt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter

Da er jeg kommet hjem. Det får briste eller bære. 😅 

Forsvarsmekanismer er på høygir i hvert fall. Under samtale med behandler i dag så både lo jeg på nytt og på nytt uten at det var naturlig setting å le på, og jeg sporet av på tema stadig vekk. Begynte blant annet plutselig å snakke om at jeg lurer på hvordan døve tenker. 😛

Og nå har jeg mye uro i kroppen, men har ikke matlyst og kjenner på lett eufori. Jaja. Bedre det enn at jeg knekker sammen idet jeg kommer inn døra. 😛

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
21 minutter siden, Glitter skrev:

Da er jeg kommet hjem. Det får briste eller bære. 😅 

Forsvarsmekanismer er på høygir i hvert fall. Under samtale med behandler i dag så både lo jeg på nytt og på nytt uten at det var naturlig setting å le på, og jeg sporet av på tema stadig vekk. Begynte blant annet plutselig å snakke om at jeg lurer på hvordan døve tenker. 😛

Og nå har jeg mye uro i kroppen, men har ikke matlyst og kjenner på lett eufori. Jaja. Bedre det enn at jeg knekker sammen idet jeg kommer inn døra. 😛

Håper det går bra med deg i sommer :) 

Nå har mitt hjelpeapparat ferie også, så håper det går bra. Kan ringe psykiateren ved behov men tror ikke jeg får behov for det. Sliter mest med maten nå og det kan ikke de hjelpe meg med :) Fikk tips om å puste i et visuelt vindu mot angsten, ja det forsto jeg mye av hehe :D Tror ikke det hjelper uansett. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
26 minutter siden, stjernestøv skrev:

Håper det går bra med deg i sommer :) 

Nå har mitt hjelpeapparat ferie også, så håper det går bra. Kan ringe psykiateren ved behov men tror ikke jeg får behov for det. Sliter mest med maten nå og det kan ikke de hjelpe meg med :) Fikk tips om å puste i et visuelt vindu mot angsten, ja det forsto jeg mye av hehe :D Tror ikke det hjelper uansett. 

Takk. :)

Nei det er vel kanskje ikke det som er psykiateren sitt fokus. Hehe nei jeg synes det virker rart. Greit å puste opp og ned, men hvordan puster man til høye og venstre? 😅

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
2 minutter siden, Glitter skrev:

Takk. :)

Nei det er vel kanskje ikke det som er psykiateren sitt fokus. Hehe nei jeg synes det virker rart. Greit å puste opp og ned, men hvordan puster man til høye og venstre? 😅

Ja jeg tror ikke jeg får til den vindusøvelsen :D Puster bedre i ring jeg hehe, så har vel funnet min egen måte. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Posted (edited)
7 timer siden, stjernestøv skrev:

Ja jeg tror ikke jeg får til den vindusøvelsen :D Puster bedre i ring jeg hehe, så har vel funnet min egen måte. 

Vel skjønner ikke den jeg heller. Kanskje jeg tar det for bokstavelig. Men en gang da vi hadde gruppeundervisning på DPS om angst så kom hun med en annen måte å visualisere. Det var å se for seg å male. Pust opp og ned, men at når man malte "oppover" skulle man puste inn med nesen og dypt i magen, og når man malte "nedover" så skulle man rolig puste ut med munnen. Den skjønner jeg bedre. 

Da jeg fødte nr en prøvde jeg bare å puste rolig, men allerede tidlig i forløpet tok smertene kontroll over meg. Men da jeg fødte yngste så hadde jeg fått tips om å visualisere tall. Samtidig som jeg pustet inn med nese og ut med munn når rien kom, så visualiserte jeg tallet 1. Så for meg et stort 1-tall. Og neste innpust var det tallet 2. Ved pust nr 8 nådde jeg toppen av rien og den avtok. Så jeg visualiserte tallene imens jeg visste at stigningen skjedde i takt med tallene og at toppen var på 8. Da klarte jeg det bedre. Da jeg hadde sterke, ineffektive rier måtte jeg få epidural, men før den rakk å virke (4 cm etter 1,5 døgn) så gikk vannet. Da tok smertene helt av og jeg begynte å gråte. Etter 1 time og 10 hadde jeg gått fra 4 cm til 8 cm og da kom pressriene og DA mistet jeg komtroll og begynte å hyle inn i gassmasken, og jordmoren som trodde jeg var langt fra så langt inn i fødsel hørte plutselig at jeg begynte lage presselyder. Da ble det travelt med å komme opp i senga og i løpet av 10 min gikk jeg fra 8-10 cm og jeg brukte 8 min på å presse ut en baby på 4525 g og 38 cm rundt hodet. Haha. Da var det brøling. Men hun brukte masse olje og holdt hånden sin rundt åpningen og tøyde. Så kom han ut og jeg husker jeg sa "å herregud nå har jeg revnet", men ved sjekk var det null revning. På en så stor baby som kom så fort ut. Det må være takket flink jordmor. For med eldste brukte jeg 45 min på presstiden, han var 36 cm rundt hode og 40070 g, og stjernekikker, men ingen gjorde noe for å forebygge revning. Jeg revnet grad 2B, som vil si ikke bare i åpningen, men i muskulaturen. 

Merkelig. Men åååh så glad jeg var for å slippe å sy. Men jeg mistet mye blod så ble mye stress med medikamenter i to venfloner for å få livmora til å trekke seg fortere sammen. Slapp akkurat unna å måtte sendes til operasjon. 

Men i hvert fall, skulle jeg om feks 10 år være frisk og sammen med en stabil mann og jeg får lyst på et til barn (da er eldste 18 og yngste 15), og jeg selvsagt er fungerende osv. (Dette vil jo sikkert ikke skje), så har jeg i hvert fall lært en teknikk som gav meg mye bedre kontroll over smertene. 

Jeg er dårlig på å takle angst, men tenker vel litt på samme måte at finner man en god pusteteknikk så kan det være veldig nyttig. 

Jeg er generelt sett dårlig på å takle både fysisk smerte og angst. 

Fødsel nr 1 tok 16 timer fra første rie, men var i aktiv fødsel (over 4 cm) i sånn 8 timer. Startet med vannavgang 4 dager over termin. Fødsel nr to tok 37 timer fra første rie 13 dager over termin (skulle igangsettes den dagen det startet), og allerede etter en time var de så vonde at jeg måtte stå og vugge og puste meg gjennom. Men pga stor unge og mye fostervann så klarte ikke livmoren å trekke seg godt nok sammen til tross for sterke rier, og etter 36 timer gikk vannet. Da var det plutselig plass og jeg hadde 4 cm, så da tok det jo helt av så det ble klassifisert som stormfødsel. Det bare tok sykt lang tid å nå 4 cm. 

Og de sier fødsel nr to starter tidligere enn nr 1 og varer kortere tid. Nåvel. 

Men jeg elsket å gå gravid og jeg elsker å tenke tilbake på fødslene. Skulle gjerne opplevd det på nytt. Men da skal jeg ha fungert godt i noen år pluss ha vært i stand til å stille fullt opp for mine sønner over lengre tid. Og være i 30-50% jobb. Og et forhold UTEN mishandling. Det hele virker som en uoppnåelig drøm. 

Men flere av de som har deltatt i BET-behandlingen har blitt så friske at de har i ettertid tatt høyere utdanning, fått seg mann, full jobb og barn. Så det er jo mulig. Om 10 år er jeg 39. Jeg tar jo sikte på å klare å overleve og ikke ende opp i selvmord. Det er jo det jeg VIL. Jeg vil ikke dø, jeg bare vil ikke leve slik jeg lever nå resten av livet mitt. Når jeg er i svært depressive perioder så glemmer jeg dette, mister fokus og kan bli akutt suicidal, men sånn ellers, og da spesielt etter jeg mot alle odds overlevde forsøket i februar, så har det for det meste vært slik at min innstilling er at jeg skal kjempe og overleve dette her. Jeg bare vet ikke om jeg kan overkomme den livssituasjonen jeg er i nå. Overkomme den som i å få et godt liv etter at det går over. At dette ikke er en endelig livsdom. På at nå er alt tapt. 

Det er håpet om et bedre liv som driver meg. Som gjør at jeg på nytt og på nytt reiser meg opp igjen etter dårlige perioder og dårlige reaksjoner/valg. Snakket med hun som fulgte meg og bodde med meg 50% av tiden i året jeg var i rusbehandling (Fossum-kollektivet), og hun har sagt det før og sa det på nytt. Jeg er en fighter. Og at selv om jeg er i krisemodus, så er jeg i fight-modus. Nå er fokuset å komme meg gjennom denne livssituasjonen. Det vil nok ta et år eller to. Finne ut av om jeg vil ha økonomi til å beholde huset og komme meg ut i litt jobb. Klarer jeg det så kan jeg virkelig klare alt jeg setter meg som mål. At jeg ble holdt igjen på nødrett på sykehuset da jeg fikk beskjeden om det, det reddet livet mitt. For min klare plan har vært døden hvis dette skulle skje (har levd med muligheten for det i noen år), og det var det jeg skulle gjøre. Men jeg fikk tid til å se at det ER mulighet for å overleve dette. Den muligheten hadde jeg ikke fått hvis ikke behandler hadde gjennomskuet meg og latt meg skrive meg ut. 

Jeg er fortsatt bunnløst fortvilet, lei meg og redd. Og vet ikke hvordan komme meg gjennom dette. Men jeg gir ikke opp. Ikke enda. Hvis jeg gir opp livet nå så får jeg aldri vite om jeg kan få et bedre liv en dag. Akkurat det klamrer jeg meg fast til. 

Men det er tøft. Det er det. Og hver dag tenker jeg at livet er helt ødelagt. Men noe i meg kjemper likevel for det motsatte. 

Jeg har hatt det veldig vanskelig i kveld. Prøvde å ringe hjelpetelefonen faktisk. Var nr 1 i køen. Men etter å ha ventet i 30 min gav jeg opp. Så da skrev jeg heller her da. Hjelper å skrive litt av seg. Selv om det blir mye babling og til og med fødselshistoriene. Hehe. Men å klare å ta bachelor i sykepleie til tross for livet med stadige depresjoner og en mishandlende mann, og å sette de to guttene til verden er det største jeg har gjort. Men også min største sorg. At jeg ble for syk for både jobben og barna. 

Jaja. Jeg måtte ta et par valium for angsten var så voldsom. Nå har jeg ikke mer igjen, men legen sa nå jeg kunne be om ny resept. Så vi får se. 

Grunnen til at jeg skriver så mye nå er at jeg bruker det som avledning da jeg har selvskadingstrang. Men jeg skal stå i mot det. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
37 minutter siden, Glitter skrev:

Grunnen til at jeg skriver så mye nå er at jeg bruker det som avledning da jeg har selvskadingstrang. Men jeg skal stå i mot det. 

Synes det er bra du skriver. Jeg bruker også skriving som avledning, hjelper også ofte å lese gjennom og se det litt utenfra. Vil også bare si at du er flink med ord, liker å lese det du skriver 🙂Har du vurdert å skrive blogg, egentlig? 

Anonymkode: 7b532...915

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Synes det er bra du skriver. Jeg bruker også skriving som avledning, hjelper også ofte å lese gjennom og se det litt utenfra. Vil også bare si at du er flink med ord, liker å lese det du skriver 🙂Har du vurdert å skrive blogg, egentlig? 

Anonymkode: 7b532...915

Takk. :)

Joda har vel vurdert det tidligere, men har ikke gjort noe med det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
13 timer siden, Glitter skrev:

Vel skjønner ikke den jeg heller. Kanskje jeg tar det for bokstavelig. Men en gang da vi hadde gruppeundervisning på DPS om angst så kom hun med en annen måte å visualisere. Det var å se for seg å male. Pust opp og ned, men at når man malte "oppover" skulle man puste inn med nesen og dypt i magen, og når man malte "nedover" så skulle man rolig puste ut med munnen. Den skjønner jeg bedre. 

Da jeg fødte nr en prøvde jeg bare å puste rolig, men allerede tidlig i forløpet tok smertene kontroll over meg. Men da jeg fødte yngste så hadde jeg fått tips om å visualisere tall. Samtidig som jeg pustet inn med nese og ut med munn når rien kom, så visualiserte jeg tallet 1. Så for meg et stort 1-tall. Og neste innpust var det tallet 2. Ved pust nr 8 nådde jeg toppen av rien og den avtok. Så jeg visualiserte tallene imens jeg visste at stigningen skjedde i takt med tallene og at toppen var på 8. Da klarte jeg det bedre. Da jeg hadde sterke, ineffektive rier måtte jeg få epidural, men før den rakk å virke (4 cm etter 1,5 døgn) så gikk vannet. Da tok smertene helt av og jeg begynte å gråte. Etter 1 time og 10 hadde jeg gått fra 4 cm til 8 cm og da kom pressriene og DA mistet jeg komtroll og begynte å hyle inn i gassmasken, og jordmoren som trodde jeg var langt fra så langt inn i fødsel hørte plutselig at jeg begynte lage presselyder. Da ble det travelt med å komme opp i senga og i løpet av 10 min gikk jeg fra 8-10 cm og jeg brukte 8 min på å presse ut en baby på 4525 g og 38 cm rundt hodet. Haha. Da var det brøling. Men hun brukte masse olje og holdt hånden sin rundt åpningen og tøyde. Så kom han ut og jeg husker jeg sa "å herregud nå har jeg revnet", men ved sjekk var det null revning. På en så stor baby som kom så fort ut. Det må være takket flink jordmor. For med eldste brukte jeg 45 min på presstiden, han var 36 cm rundt hode og 40070 g, og stjernekikker, men ingen gjorde noe for å forebygge revning. Jeg revnet grad 2B, som vil si ikke bare i åpningen, men i muskulaturen. 

Merkelig. Men åååh så glad jeg var for å slippe å sy. Men jeg mistet mye blod så ble mye stress med medikamenter i to venfloner for å få livmora til å trekke seg fortere sammen. Slapp akkurat unna å måtte sendes til operasjon. 

Men i hvert fall, skulle jeg om feks 10 år være frisk og sammen med en stabil mann og jeg får lyst på et til barn (da er eldste 18 og yngste 15), og jeg selvsagt er fungerende osv. (Dette vil jo sikkert ikke skje), så har jeg i hvert fall lært en teknikk som gav meg mye bedre kontroll over smertene. 

Jeg er dårlig på å takle angst, men tenker vel litt på samme måte at finner man en god pusteteknikk så kan det være veldig nyttig. 

Jeg er generelt sett dårlig på å takle både fysisk smerte og angst. 

Fødsel nr 1 tok 16 timer fra første rie, men var i aktiv fødsel (over 4 cm) i sånn 8 timer. Startet med vannavgang 4 dager over termin. Fødsel nr to tok 37 timer fra første rie 13 dager over termin (skulle igangsettes den dagen det startet), og allerede etter en time var de så vonde at jeg måtte stå og vugge og puste meg gjennom. Men pga stor unge og mye fostervann så klarte ikke livmoren å trekke seg godt nok sammen til tross for sterke rier, og etter 36 timer gikk vannet. Da var det plutselig plass og jeg hadde 4 cm, så da tok det jo helt av så det ble klassifisert som stormfødsel. Det bare tok sykt lang tid å nå 4 cm. 

Og de sier fødsel nr to starter tidligere enn nr 1 og varer kortere tid. Nåvel. 

Men jeg elsket å gå gravid og jeg elsker å tenke tilbake på fødslene. Skulle gjerne opplevd det på nytt. Men da skal jeg ha fungert godt i noen år pluss ha vært i stand til å stille fullt opp for mine sønner over lengre tid. Og være i 30-50% jobb. Og et forhold UTEN mishandling. Det hele virker som en uoppnåelig drøm. 

Men flere av de som har deltatt i BET-behandlingen har blitt så friske at de har i ettertid tatt høyere utdanning, fått seg mann, full jobb og barn. Så det er jo mulig. Om 10 år er jeg 39. Jeg tar jo sikte på å klare å overleve og ikke ende opp i selvmord. Det er jo det jeg VIL. Jeg vil ikke dø, jeg bare vil ikke leve slik jeg lever nå resten av livet mitt. Når jeg er i svært depressive perioder så glemmer jeg dette, mister fokus og kan bli akutt suicidal, men sånn ellers, og da spesielt etter jeg mot alle odds overlevde forsøket i februar, så har det for det meste vært slik at min innstilling er at jeg skal kjempe og overleve dette her. Jeg bare vet ikke om jeg kan overkomme den livssituasjonen jeg er i nå. Overkomme den som i å få et godt liv etter at det går over. At dette ikke er en endelig livsdom. På at nå er alt tapt. 

Det er håpet om et bedre liv som driver meg. Som gjør at jeg på nytt og på nytt reiser meg opp igjen etter dårlige perioder og dårlige reaksjoner/valg. Snakket med hun som fulgte meg og bodde med meg 50% av tiden i året jeg var i rusbehandling (Fossum-kollektivet), og hun har sagt det før og sa det på nytt. Jeg er en fighter. Og at selv om jeg er i krisemodus, så er jeg i fight-modus. Nå er fokuset å komme meg gjennom denne livssituasjonen. Det vil nok ta et år eller to. Finne ut av om jeg vil ha økonomi til å beholde huset og komme meg ut i litt jobb. Klarer jeg det så kan jeg virkelig klare alt jeg setter meg som mål. At jeg ble holdt igjen på nødrett på sykehuset da jeg fikk beskjeden om det, det reddet livet mitt. For min klare plan har vært døden hvis dette skulle skje (har levd med muligheten for det i noen år), og det var det jeg skulle gjøre. Men jeg fikk tid til å se at det ER mulighet for å overleve dette. Den muligheten hadde jeg ikke fått hvis ikke behandler hadde gjennomskuet meg og latt meg skrive meg ut. 

Jeg er fortsatt bunnløst fortvilet, lei meg og redd. Og vet ikke hvordan komme meg gjennom dette. Men jeg gir ikke opp. Ikke enda. Hvis jeg gir opp livet nå så får jeg aldri vite om jeg kan få et bedre liv en dag. Akkurat det klamrer jeg meg fast til. 

Men det er tøft. Det er det. Og hver dag tenker jeg at livet er helt ødelagt. Men noe i meg kjemper likevel for det motsatte. 

Jeg har hatt det veldig vanskelig i kveld. Prøvde å ringe hjelpetelefonen faktisk. Var nr 1 i køen. Men etter å ha ventet i 30 min gav jeg opp. Så da skrev jeg heller her da. Hjelper å skrive litt av seg. Selv om det blir mye babling og til og med fødselshistoriene. Hehe. Men å klare å ta bachelor i sykepleie til tross for livet med stadige depresjoner og en mishandlende mann, og å sette de to guttene til verden er det største jeg har gjort. Men også min største sorg. At jeg ble for syk for både jobben og barna. 

Jaja. Jeg måtte ta et par valium for angsten var så voldsom. Nå har jeg ikke mer igjen, men legen sa nå jeg kunne be om ny resept. Så vi får se. 

Grunnen til at jeg skriver så mye nå er at jeg bruker det som avledning da jeg har selvskadingstrang. Men jeg skal stå i mot det. 

Det er bra at du klarer å ikke selvskade, og du skriver bra om livet ditt :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
5 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det er bra at du klarer å ikke selvskade, og du skriver bra om livet ditt :) 

Takk. Jeg klarte det i går, men det er veldig vanskelig. 

I dag er tankene mye mørkere og angsten sterkere. Var nok full av forsvarsmekanismer i går ja. Men i dag kjenner jeg meg konstant på gråten. Vet ikke hvordan jeg skal klare disse ukene. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

stjernestøv
1 minutt siden, Glitter skrev:

Takk. Jeg klarte det i går, men det er veldig vanskelig. 

I dag er tankene mye mørkere og angsten sterkere. Var nok full av forsvarsmekanismer i går ja. Men i dag kjenner jeg meg konstant på gråten. Vet ikke hvordan jeg skal klare disse ukene. 

Hadde du ikke noen i kommunen du kunne ta kontakt med? Da kan du gjøre det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
1 minutt siden, Glitter skrev:

Takk. Jeg klarte det i går, men det er veldig vanskelig. 

I dag er tankene mye mørkere og angsten sterkere. Var nok full av forsvarsmekanismer i går ja. Men i dag kjenner jeg meg konstant på gråten. Vet ikke hvordan jeg skal klare disse ukene. 

Jeg får inntrykk av at du driver med en form for krisemaksimering, ved at du hele tiden skriver om at du ikke vet hvordan du skal klare noen uker uten at behandlerne dine er tilgjengelige. Hvorfor trenger du å fokusere på at det er fire uker - i stedet for at det er en dag av gangen, en time av gangen osv.? Akkurat det fenomenet med at du tenker at du må ha kontinuerlig tilgang til behandlerne, tenker jeg er en variant av lært hjelpeløshet. 

Lag dagsplaner for de kommende dagene, gjør en ting av gangen og bestem deg for å tåle vanskelige følelser. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
Akkurat nå, stjernestøv skrev:

Hadde du ikke noen i kommunen du kunne ta kontakt med? Da kan du gjøre det. 

De går på ferie de også. Skal møte hun ene nå kl 12. Etter det er det over 4 uker til alle kommer tilbake og jeg står helt alene. I en allerede veldig vond og ustabil fase. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
1 minutt siden, frosken skrev:

Jeg får inntrykk av at du driver med en form for krisemaksimering, ved at du hele tiden skriver om at du ikke vet hvordan du skal klare noen uker uten at behandlerne dine er tilgjengelige. Hvorfor trenger du å fokusere på at det er fire uker - i stedet for at det er en dag av gangen, en time av gangen osv.? Akkurat det fenomenet med at du tenker at du må ha kontinuerlig tilgang til behandlerne, tenker jeg er en variant av lært hjelpeløshet. 

Lag dagsplaner for de kommende dagene, gjør en ting av gangen og bestem deg for å tåle vanskelige følelser. 

Det er jo krise. Jeg er kjempedårlig for tiden og de er enig om at dette er svært uheldig. Det handler ikke om å være hjelpeløs, men at jeg er veldig dårlig og fungerer faktisk ikke uten den hjelpen. Behandleren på VOP mener jeg burde bo i bolig med bemanning. Det var det jeg egentlig skulle, men etter ett års ventetid sa jeg det fra meg for jeg trodde jeg kunne klare det selv. Men det har vist seg å være vanskelig og nå angrer jeg. Man får ikke innvilget slik bolig uten at man faktisk trenger det. Det er opptil to års ventetid i byen her. For de som kommer gjennom nåløyet. 

Jeg prøver å legge planer hver dag. Og neste uke skal jeg passe en hund i tre dager. Men dette er er utrolig vanskelig. Jeg er redd. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
13 minutter siden, Glitter skrev:

Det er jo krise. Jeg er kjempedårlig for tiden og de er enig om at dette er svært uheldig. Det handler ikke om å være hjelpeløs, men at jeg er veldig dårlig og fungerer faktisk ikke uten den hjelpen. Behandleren på VOP mener jeg burde bo i bolig med bemanning. Det var det jeg egentlig skulle, men etter ett års ventetid sa jeg det fra meg for jeg trodde jeg kunne klare det selv. Men det har vist seg å være vanskelig og nå angrer jeg. Man får ikke innvilget slik bolig uten at man faktisk trenger det. Det er opptil to års ventetid i byen her. For de som kommer gjennom nåløyet. 

Jeg prøver å legge planer hver dag. Og neste uke skal jeg passe en hund i tre dager. Men dette er er utrolig vanskelig. Jeg er redd. 

Jeg skjønner at du er redd og fortvilet og at du trenger hjelp. Allikevel er jeg overbevist om at du har ressurser i deg, til å fokusere på en time av gangen og la være å utagere i denne perioden. Det er ingen årsak mellom psykisk smerte og handlinger, det er mulig å utholde store smerte uten å handle destruktivt. 

Hva med å dra på noen dagers fjelltur? Gjøre noe helt annet enn det vanlige. (Ikke akkurat de dagene du skal passe hunden, men enten før eller etter det.) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
20 minutter siden, Glitter skrev:

De går på ferie de også. Skal møte hun ene nå kl 12. Etter det er det over 4 uker til alle kommer tilbake og jeg står helt alene. I en allerede veldig vond og ustabil fase. 

Det hørtes ikke godt hun, men det må vel være andre der du kan ringe til? Du kan jo ta det opp i dag. Jeg kan ringe både psykiater og psykisk helse, må jo snakke med andre enn den faste da men tilbudet er der. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
15 minutter siden, frosken skrev:

Jeg skjønner at du er redd og fortvilet og at du trenger hjelp. Allikevel er jeg overbevist om at du har ressurser i deg, til å fokusere på en time av gangen og la være å utagere i denne perioden. Det er ingen årsak mellom psykisk smerte og handlinger, det er mulig å utholde store smerte uten å handle destruktivt. 

Hva med å dra på noen dagers fjelltur? Gjøre noe helt annet enn det vanlige. (Ikke akkurat de dagene du skal passe hunden, men enten før eller etter det.) 

Skal prøve å ta time for time og dag for dag, men vi ble vel enige om at det er ikke realistisk at jeg klarer meg uten noen av de negative mestringsstrategiene denne perioden, så målet er å minimere det. At det ikke blir like alvorlig som det har vært i det siste. 

Jeg har ingen å dra på fjelltur med. Heller ikke utstyr til det. Ut over det var det et godt forslag. 

Også ble jeg litt skuffet. Venninnen min som kommer den 18, skal først to uker til Lofoten, så får ikke "hjelp" av sosialisering med henne før om over to uker. Men hun nevnte noe om å dra på tur med hengekøye. Hun har to stk. Så hvis hun har tatt de med blir det vel noe sånt. 

Til helga skal jeg ha guttene på overnatting. Så helga er "reddet". Forhåpentligvis vil jeg roe meg litt i løpet av noen dager, men det er den tette oppfølgingen som pleier å gjøre at jeg klarer å bite tennene sammen. Så føler ikke jeg har noe å holde fast ved nå for å holde ut hjemme. 

14 minutter siden, stjernestøv skrev:

Det hørtes ikke godt hun, men det må vel være andre der du kan ringe til? Du kan jo ta det opp i dag. Jeg kan ringe både psykiater og psykisk helse, må jo snakke med andre enn den faste da men tilbudet er der. 

Vet ikke...De har ikke tilbudt meg det. Jeg har aldri hatt vedtak på "vikarer" i ferier og høytider. Så...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...