Min gamle venninne

[Gjest litt anonym i dag]

Er litt anonym i dag i tilfelle hun leser her...

Har tatt opp kontakten med en gammel venninne jeg ikke har sett på 10 år, eller rettere sagt det var hun som tok opp kontakten med meg. Vi var bestevenninner gjennom hele grunnskolen og sammen hver bidige dag. Hun er pen, intelligent, morsom.. ja, har mange gode sider! Jeg liker henne godt og kjenner henne ut og inn.

MEN

Det som i sin tid gjorde at jeg valgte å droppe kontakten med henne var at jeg følte at hun ikke hadde noen respekt for meg etterhvert, hun nedvurderte meg, kritiserte meg og det gikk hardt ut over selvtilliten min etterhvert. Jeg tolket det den gang som at hun var lei meg, akkurat som jeg på mange måter var lei av henne, og jeg trodde vi beggge to valgte å droppe vennskapet. Men nå har hun fortalt meg at hun aldri har følt seg så sviktet som den gangen. Det var visst bare jeg som sviktet mens hun ønsket at vi skulle fortsette vennskapet. Ok, kanskje hun har rett, men jeg hadde altså mine grunner.

Saken er at når vi møtes igjen etter ti år, så er ingenting forandret!! Vi har møttes 4-5 ganger nå, og hver gang har hun funnet noe å kritisere meg for. Hun er uenig i mitt valg av mann. Hun mener han holder meg nede - og hun kjenner han ikke engang!! Hun mener jeg ikke har blitt alt jeg kunne fordi jeg har fått familie og en middelmådig jobb mens hun har satset på karriere og fremdeles er singel. Hun har fortalt meg hvor skuffet hun er over at jeg ikke har blitt 'mer', jeg som var den smarteste på skolen i sin tid. Det siste er sant, men hva så? Jeg angrer ikke valgene mine. Jeg liker den jeg er!

Da jeg og hun sammen møtte et par gode venninner fra barndommen som var mer mine enn hennes venninner egentlig, presterte hun etter møtet å fortelle meg hvor dum jeg virket når jeg sa ditt og datt til dem. Akkurat som om hun skal bestemme hva jeg skal si til _mine_ venninner.

Jeg har blitt voksen og jeg finner meg ikke i sånt dritt lenger. Jeg er ikke en usikker niendeklassing som tar alt inn over meg. Nå synes jeg bare at hun går _langt_ over streken for hvordan man behandler venner.

Sikker er jeg jo ikke, men jeg tror ikke dette er noe hun kunne sagt til hvem som helst. Det er nok noe som er forbeholdt meg og eventuelle andre hun er veldig close med. Respektløst mener jeg og finner meg ikke i det mer.

Så hva gjør jeg nå? Lar kontakten med henne langsomt forsvinne igjen, eller konfronterer jeg henne? Tror dere dette er noe hun kan legge av seg, eller er det kanskje bare sånn hun er? For hvis hun ikke kan forandre seg er det jo ingen vits i å snakke om det heller.... Men saken er jo at jeg liker henne da, vi har interessant samtaler og mange minner sammen. Kan vennskapet berges vil jeg gjerne det.. men jeg har mine tvil.. Er ikke dette et personlighetstrekk som for alltid vil være der?

(Jeg forstår ihvertfall godt hvorfor hun aldri får et forhold til å funke i lengre tid...)

[Gjest exa]

jeg ville sagt rett ut til henne at slik vil jeg ikke finne meg i å bli behandlet! så får det være opp til henne.

[Tonette]

Du sier selv at du ikke finner deg i slikt drittprat, så si det til henne da vel!

Neste gang hun sier noe du ikke liker, så gir du klar melding og sier hva du mener.

Hun sikkert fornærmet, for det er ikke alle som tåler å høre sannheten. Men kanskje tenker hun seg om og skjerper seg.

Skal hun forandre seg må hun vite hva hun skal forandre. Ikke sikkert at hun skjønner at hun sårer deg med sin oppførsel.

[Mooni]

Forklar henne hvorfor du droppet vennskapet hennes sist. Si til henne at du er lei av at hun kritiserer deg hele tiden. Fortell at du synes at du har fått det du ønsker deg ut av livet. Kanskje er hun misunnelig på det du har?

Jeg har erfart at det hjelper å si i fra. Da demper kanskje personen seg. Hvis ikke, du har jo klart deg i ti år uten henne, så hvorfor skulle du ikke klare deg videre uten henne? Jeg ville ikke hatt en venninne som kritiserte mine valg.

[Gjest litt anonym i dag]

Du sier selv at du ikke finner deg i slikt drittprat, så si det til henne da vel!

Neste gang hun sier noe du ikke liker, så gir du klar melding og sier hva du mener.

Hun sikkert fornærmet, for det er ikke alle som tåler å høre sannheten. Men kanskje tenker hun seg om og skjerper seg.

Skal hun forandre seg må hun vite hva hun skal forandre. Ikke sikkert at hun skjønner at hun sårer deg med sin oppførsel.

Jeg har sagt fra der og da at jeg ikke er enig i det hun sier om mine valg og mannen min. Den gangen hun mente jeg sa noe dumt til de gamle venninnene mine sa jeg til henne at jeg syntes hun gikk over streken. Men jeg har ikke sagt til henne at dette er noe som plager meg generelt og at det er grunnen til vårt oppløste vennskap. Jeg føler at det blir en veldig knallhard kritikk mot hennes personlighet, og jeg er som sagt veldig usikker på om dette er noe hun kan forandre.

Men jeg burde kanskje ikke ta det så tungt om jeg sårer henne, for hun sårer jo meg?

[Mooni]

Jeg har sagt fra der og da at jeg ikke er enig i det hun sier om mine valg og mannen min. Den gangen hun mente jeg sa noe dumt til de gamle venninnene mine sa jeg til henne at jeg syntes hun gikk over streken. Men jeg har ikke sagt til henne at dette er noe som plager meg generelt og at det er grunnen til vårt oppløste vennskap. Jeg føler at det blir en veldig knallhard kritikk mot hennes personlighet, og jeg er som sagt veldig usikker på om dette er noe hun kan forandre.

Men jeg burde kanskje ikke ta det så tungt om jeg sårer henne, for hun sårer jo meg?

Jeg føler med deg.

Jeg har en venninne som blir sur hvis jeg ikke følger hennes pipe. Vi ble uvenner i fjor sommer da jeg besøkte henne. Vi har hatt litt kontakt etter det, men har bestemt meg for å droppe henne. Har ikke så mange venninner men mener at en dårlig venninne er verre enn ingen.

Men si til henne at hun sårer deg dypt. Om hun blir såret, så får det henne til å tenke!!

[Zirine]

Jeg har sagt fra der og da at jeg ikke er enig i det hun sier om mine valg og mannen min. Den gangen hun mente jeg sa noe dumt til de gamle venninnene mine sa jeg til henne at jeg syntes hun gikk over streken. Men jeg har ikke sagt til henne at dette er noe som plager meg generelt og at det er grunnen til vårt oppløste vennskap. Jeg føler at det blir en veldig knallhard kritikk mot hennes personlighet, og jeg er som sagt veldig usikker på om dette er noe hun kan forandre.

Men jeg burde kanskje ikke ta det så tungt om jeg sårer henne, for hun sårer jo meg?

Du behøver ikke gå inn i en diskusjon med henne om hvorvidt hun _er_ sånn eller sånn. Det som er poenget her er at du opplever det på denne måten, det er dine følelser ergo er de sanne for deg. Hun må av den grunn forholde seg til deg og det du sier hvis hun ønsker å ha kontakt med deg.

Jeg syns du skal konfrontere henne. Du trenger ikke rakke ned på henne, men må si klart ifra uten å legge noe imellom. Om hun blir såret er ikke ditt problem så fremt du velger en god, vennlig og direkte måte å si dette på. Er hun en oppvakt og intelligent dame så burde du kunne forvente at hun ønsker at du skal si sannheten kontra å bryte vennskapet uten mer forklaring.

Det er iallefall hva jeg tenker.

[Lillelurven]

Om du ikke selv har ytret frampå, at du mistrives og angrer enkelte valg her i livet, så si fra. Fortell at du liker deg selv og livet ditt, at du valgte det du hadde lyst til. Og at det sårer deg at hun ikke kan se at andre ikke trenger være som henne.At hun burde være glade vi alle er forskjellige.

Spør om hun egentlig savner det du har, siden hun rakker ned på deg.

Gjør henne en tjeneste, selv om det muligens blir den siste du gjør hene:-) Si fra.

[Tonette]

Jeg har sagt fra der og da at jeg ikke er enig i det hun sier om mine valg og mannen min. Den gangen hun mente jeg sa noe dumt til de gamle venninnene mine sa jeg til henne at jeg syntes hun gikk over streken. Men jeg har ikke sagt til henne at dette er noe som plager meg generelt og at det er grunnen til vårt oppløste vennskap. Jeg føler at det blir en veldig knallhard kritikk mot hennes personlighet, og jeg er som sagt veldig usikker på om dette er noe hun kan forandre.

Men jeg burde kanskje ikke ta det så tungt om jeg sårer henne, for hun sårer jo meg?

Kanskje du kan si at: -du sårer meg, når du sier sånnt.

Hvis det ikke hjelper, så hadde ikke jeg giddet å være med henne i lengden. Ikke kjekt å være med noen som stadig vekk sårer en.

Jeg har forresten ei venninne(la oss kalle henne Ida) som har ei venninne (Lena) som oppfører seg lignende som din venninne. Da Ida ble gravid, sier Lena at hun skal iallfall ikke være med på babyboomen. Ida har langt og fint hår. Lena sier at hun ikke synes det er så fint med langt hår, men nå begynner hennes også å bli langt. Hun sier også masse andre lignende ting. Det virker som om Lena er kjempemisunelig på alt som er bra i livet til Ida. I steden for å glede seg over Ida's suksè, kommer hun med mange rare utsagn. Vi bare ler av henne og tenker at hun er misunelig.

Vet ikke om det er tilfelle med din venninne også. Kanskje hun egentlig er misunelig på at du har en kjekk mann? Og så prøver hun å finne nagative sider ved han for å overbevise seg selv om at han ikke er så kjekk allikevel. Ikke vet jeg.

Noen mennesker må jo alltid trekke frem det negative hos andre. Jeg har truffet noen sånne i mi tid, og jeg gidder ikke være med de i lengden hvis de ikke skjerper seg når jeg sier i fra.

[Gjest malun]

Om du ikke selv har ytret frampå, at du mistrives og angrer enkelte valg her i livet, så si fra. Fortell at du liker deg selv og livet ditt, at du valgte det du hadde lyst til. Og at det sårer deg at hun ikke kan se at andre ikke trenger være som henne.At hun burde være glade vi alle er forskjellige.

Spør om hun egentlig savner det du har, siden hun rakker ned på deg.

Gjør henne en tjeneste, selv om det muligens blir den siste du gjør hene:-) Si fra.

Støtter Lillelurvens forslag 100 prosent!

[Solsikke]

Helt enig med Lillelurven jeg. Fortell henne hvordan du føler deg og at du ikke ønsker denne nedrakkingen hennes.

[Gjest Uglemor]

Du kan jo ta det opp med henne og si det som det er, at dette finner du deg ikke i.

Denslags kritikk er ondskapsfull og setter sine spor - etter hvert begynner man å tro at det er sant...

Hvis hun ikke demper seg er det vel best for din selvtillit å bryte kontakten. Men jeg ville nok hatt problemer med å fortsette vennskapet uansett, hvis jeg visste at hun hadde slike holdninger.

[mrxx]

Det er ikke få innlegg her inne fra kvinner som sliter med noe sånt fra sine venninner. Jeg kan ikke forstå hvorfor dere kvinner nesten aldri kan ta ett oppgjør og sette

[mrxx]

Det er ikke få innlegg her inne fra kvinner som sliter med noe sånt fra sine venninner. Jeg kan ikke forstå hvorfor dere kvinner nesten aldri kan ta ett oppgjør og sette

Det er ikke få innlegg her inne fra kvinner som sliter med noe sånt fra sine venninner. Jeg kan ikke forstå hvorfor dere kvinner nesten aldri kan ta ett oppgjør og sette

[mrxx]

Hvorfor forsvinner halve innlegget mitt??

[mrxx]

Det er ikke få innlegg her inne fra kvinner som sliter med noe sånt fra sine venninner. Jeg kan ikke forstå hvorfor dere kvinner nesten aldri kan ta ett oppgjør og sette skapet på plass.

Ta for fanden å si ifra, slikt tull hun driver med skal du da ikke finne deg i.

Må si jeg rister litt på hode av dere av og til.

[Babooba]

I og med at hun mener at det er helt greit å snakke fra levera når det gjelder deg og ditt, så burde hun tåle at du gjør det samme, nemlig forteller henne det du har skrevet her.

I og med at hun selv tok opp at du hadde kuttet henne ut som venninne for lenge siden, så burde du også fortelle henne grunnen til det. Selv om det virker som om hun ikke har forandret seg stort, så pleier de fleste å få litt mer selvinnsikt med årene, og jeg tror rett og slett du gjør henne en stor tjeneste ved å si ifra.

Jeg tok selv et stort oppgjør med en venninne som hadde vært falsk og baksnakket meg over en lang periode. Da jeg oppdaget det, skrev jeg et veldig direkte brev til henne, og det tok faktisk flere år før hun tore å se meg inn i øynene. I og med at vi tilhører samme vennekrets så treffes vi og oppfører oss normalt sammen nå 10 år senere, men vi blir nok aldri bestiser igjen.

Hun lærte forresten mye av oppgjøret jeg tok med henne, og ble en helt annen jente etterpå. Fra å ha levd og åndet for å komme med sladderhistorier om enhver venninne som ikke var tilstede, så ble hun en grå mus som ikke tore si noe om noen. Resten av venneflokken hadde nemlig også fått nok. Men noen unnskyldning har jeg aldri fått.

Så et oppgjør kan virkelig få folk til å forandre seg, og jo tidligere man sier i fra, jo bedre er det, spesielt for de som får gjennomgå.

Lykke til!