Gå til innhold

Ville du ha hjulpet noen å begå selvmord (aktiv dødshjelp)?


frosken

Anbefalte innlegg

Men skal ektemannen bestemme at hun ikke skal leve videre? Hun har jo ikke bedt om å dø, og foreldrene kjemper for at hun skal leve.

Ja, i denne saken er det visnok ektefellen som har bestemt at hun ikke lenger skal holdes i live. Sjøl ønsker hun ikke å dø og da er det egentlig ikke et spørsmål som har med denne saken å gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 279
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • flisa

    46

  • frosken

    46

  • Dorthe

    28

  • Goliath

    13

Mest aktive i denne tråden

Gjest etikk og livsverd

Jeg er ikke opptatt av å mene så mye generelt om alle de ulike variantene av slike problemstillinger som oppstår.

Min problemstilling er hvorvidt man vil hjelpe dersom man er nærmeste pårørende til en som fullt ut er i stand til å formidle sine ønsker, men som kanskje trenger noe praktisk hjelp mht tilrettelegging og hvorvidt man vil være med vedkommende i prosessen rundt en slik handling.

Jeg er enig i viktigheten av å verdsette hvert enkelt individ, og vurdere der.

Samtidig er det umulig å overse at aktiv dødshjelp og assistert drap er ulovlig, og at det er mange grunner til det - også etiske.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest etikk og livsverd

Det er ikke alle sider ved mennskelivet som er så egnet for lovregulering. Bistand til å avslutte livet gis vel i ulike former i større grad enn vi hører om det.

Det er ikke lenger forbudt i Norge å ta sitt eget liv, og grensen mellom et selvmord og dødshjelp kan fort bli litt flytende dersom den syke fortsatt er i stand til å utføre størstedelen av handlingen selv.

Helt klart massevis av flytende grenser.

Det ER i sannhet fryktelig vanskelig med liv og død, rett og slett.

Mange døende opplever nok, med deres pårørende som vitner, at deres menneskeverd settes på harde prøver.

Du må ikke tro at jeg ikke forstår og har empati for dem det gjelder (deg?), men det er nå engang etisk meget komplisert, så jeg greier i alle fall ikke å si "Jadda, la dem som vil dø, jeg vil gi dem det de trenger for å dø" eller "Doktor Dahl, i dag må du sette giftsprøyte på gamle fru Olsen".

Arnfinn Nesset ble dømt for massemord på 80-tallet. Han tok liv av medlidenhet.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg snakker da ikke om hva søtten personer i dette forumet mener, men hva helsepersonell og andre etikk-"eksperter" sier om aktiv dødshjelp og assistert drap.

Jeg har diskutert med utgangspunkt i en konkret situasjon, og jeg synes du forenkler problemstillingen. Min erfaring er at helsepersonell ikke ønsker et system med aktiv dødshjelp, men at mange sier de ville ha hjulpet sine nærmeste i en slik situasjon jeg har beskrevet.

For et par år siden gikk en av overlegene (og professor) på nevrologen på Ullevål ut og forsvarte aktiv dødshjelp, nettopp pga den enorme lidelse mange av de nevrologiske pasientene gjennomgår før de dør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest etikk og livsverd

Ja, i denne saken er det visnok ektefellen som har bestemt at hun ikke lenger skal holdes i live. Sjøl ønsker hun ikke å dø og da er det egentlig ikke et spørsmål som har med denne saken å gjøre.

Poenget var å trekke fram en konkret sak fra dagens media, og vise hvor komplisert det er når det blir hevdet i denne tråden at pårørende skal bestemme hvorvidt den syke skal få dø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest etikk og livsverd

Jeg har diskutert med utgangspunkt i en konkret situasjon, og jeg synes du forenkler problemstillingen. Min erfaring er at helsepersonell ikke ønsker et system med aktiv dødshjelp, men at mange sier de ville ha hjulpet sine nærmeste i en slik situasjon jeg har beskrevet.

For et par år siden gikk en av overlegene (og professor) på nevrologen på Ullevål ut og forsvarte aktiv dødshjelp, nettopp pga den enorme lidelse mange av de nevrologiske pasientene gjennomgår før de dør.

Synes du jeg forenkler?? Jeg prøver jo tvert om å argumentere etter fattig evne mot aktiv dødshjelp og assistert drap fordi dette er svært KOMPLISERT, og noe som krever atskillig mer fintenkning enn at folk kaster ut av seg synse-utsagn i det blå (ikke du, altså).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Helt klart massevis av flytende grenser.

Det ER i sannhet fryktelig vanskelig med liv og død, rett og slett.

Mange døende opplever nok, med deres pårørende som vitner, at deres menneskeverd settes på harde prøver.

Du må ikke tro at jeg ikke forstår og har empati for dem det gjelder (deg?), men det er nå engang etisk meget komplisert, så jeg greier i alle fall ikke å si "Jadda, la dem som vil dø, jeg vil gi dem det de trenger for å dø" eller "Doktor Dahl, i dag må du sette giftsprøyte på gamle fru Olsen".

Arnfinn Nesset ble dømt for massemord på 80-tallet. Han tok liv av medlidenhet.....

Som jeg har sagt et par andre steder i denne tråden så har jeg alltid vært i mot legalisering av aktiv dødshjelp - og er muligens det fortsatt (muligens med noen unntak9.

Men det kan bli forskjell på hva man mener er best vurdert på samfunnsnivå og hva som oppleves som riktig i forhold til et enkelt individ.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest etikk og livsverd

Som jeg har sagt et par andre steder i denne tråden så har jeg alltid vært i mot legalisering av aktiv dødshjelp - og er muligens det fortsatt (muligens med noen unntak9.

Men det kan bli forskjell på hva man mener er best vurdert på samfunnsnivå og hva som oppleves som riktig i forhold til et enkelt individ.

Som sagt, jeg skjønner selvsagt at den det gjelder + pårørende har det vondt og vanskelig. Men etikk og straffelov må med nødvendighet gjelde for alle. Vi kan ikke ha hver vår private moral, hvert vårt lovverk å forholde oss til. Hvis lege A kan gi giftsprøyte eller resept med instrukser, så må lege B kunne gjøre det samme, og lege C, og......

En annen ting som jeg har diskutert med folk før, er at man opprettholder loven: Det er straffbart å ta liv. I det neste vil en domstol selvsagt kunne vise til meget formidlende omstendigheter og utferdige straff deretter. Bruke skjønn, ikke dømme på linje med et "vanlig" drap. Som en nokså vanskelig tanke :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt, jeg skjønner selvsagt at den det gjelder + pårørende har det vondt og vanskelig. Men etikk og straffelov må med nødvendighet gjelde for alle. Vi kan ikke ha hver vår private moral, hvert vårt lovverk å forholde oss til. Hvis lege A kan gi giftsprøyte eller resept med instrukser, så må lege B kunne gjøre det samme, og lege C, og......

En annen ting som jeg har diskutert med folk før, er at man opprettholder loven: Det er straffbart å ta liv. I det neste vil en domstol selvsagt kunne vise til meget formidlende omstendigheter og utferdige straff deretter. Bruke skjønn, ikke dømme på linje med et "vanlig" drap. Som en nokså vanskelig tanke :-)

Lovverket må selvfølgelig gjelde for alle. Men helsepersonell jeg har snakket med har alle opplevd at grenser har blitt tøyd i forhold til dødshjelp i spesielle situasjoner.

Jeg har ingen forventning om at helsepersonell skal hjelpe oss i forhold til et så vanskelig valg. Jeg tror ikke det er det offentlige som er rett instans for å ta valget i en situasjon hvor pasienten selv kan gjøre de avgjørende handlingene selv. Derfor har hele debatten for meg handlet om hva du som pårørende vil gjøre i en slik situasjon. Vil du trekke deg vekk og ikke ha noe med en evt. beslutning om et selvmord og la den syke evt. forsøke de metoder vedkommende vil være i stand til å få organisert - eller vil du være villig til å gjøre det praktisk mulig å gjennomføre selvmordet og i tillegg være villig til å være tilstede hele veien?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange ville sannsynligvis ønsket å leve lenger dersom det ble gitt effektiv lindring av symptomene i tide - og man hadde råd til behandlingen.

Ja... Det er hårreisende at det med økonomien er noe man skal måtte bekymre seg over i en slik situasjon, i "verdens beste land å bo i".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder gubben din kan du jo bare si fra på dol. Han har helt sikkert ertet på seg et par stykker som med glede hjelper deg. :)

det var stygt sagt, egentlig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Poenget var å trekke fram en konkret sak fra dagens media, og vise hvor komplisert det er når det blir hevdet i denne tråden at pårørende skal bestemme hvorvidt den syke skal få dø.

Det er ikke pårørende som bestenner i froskens tilfelle, det er herr frosk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

ShitDiddelyDo

Siden det er deg så paserer det...godt :)

Jeg hadde aldri skrevet noe sånt til hvem som helst, og jeg hadde blitt overrasket om noen hadde tolket meg seriøst. :)

Altså: Jeg lar meg alltid overraske av enkelte her inne, men du og Kahn er vel ikke akkurat de som ikke forstår en spøk. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å hva mener de da at man skal gjøre?

Helsevesenet idag er jo helt psycho, man får ikke engang hjelp når men er døden nær. Som Dorthe sier- de nekter omtrent å komme på besøk til syke folk som ikke er istand til å komme seg noe sted.

Da jeg som 11-åring fant min mor halvt bevisstløs på sofaen med hjerneblødning, nektet legen å rykke ut da jeg ringte, og også å rekvirere ambulanse. Hun nektet å tro at en 11-åring snakket sant da jeg fortalte hva jeg trodde feilte henne- og mente at siden min mor var istand til å ralle uforståelige lyder- ja da var hun umulig bevisstløs, og trengte derfor ikke hjelp.

Så ansvaret for å sørge for at min mor fikk den hjelpen hun trengte, ble overlatt til meg, som da jo bare var et barn. Noen ambulanse rykket ikke ut før jeg hadde fått tak i naboen som var sykepleier, og han hadde ringt og krevet at de rykket ut.

I flere dager nektet helsepersonellet- leger, ambulansefolk og sykepleiere- å høre på meg da jeg prøvde å fortelle dem om hva jeg mente feilte henne, og hun ble i lang tid feilbehandlet, og sto dermed i fare for å dø. Min mor hadde slitt med ekstrem hodepine i mange mnd, hadde "falt ut" flere ganger, og både min oldemor og mormor døde av hjerneblødning. Dette fortalte jeg dem på sykehuset- men de påsto like fullt hun bare hadde hjernerystelse.

Da en voksenperson til slutt tvang frem en CT-undersøkelse fant de ut at jeg hadde rett likevel. Og da fikk jeg slengt i trynet at jeg burde sagt fra før!!! Og at moren min nok kom til å dø fordi de fant ut av dette for sent.. Dette sa de til meg, som var 11 år gammel! Helt sprøtt!

Nå hører det med til historien at min mor faktisk overlevde, og er så frisk hun kan få blitt- selv etter også ha fått et hjerteinfarkt.

Men det er nok takket være hennes "fighting spirit", og IKKE helsepersonellets innsats!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste instansene er mest opptatt av at de ikke må påta seg flere oppgaver enn det som er helt nødvendig - og at de ikke kan påta seg ansvaret for å finne ut av hvordan pasientene skal løse sine problemer.

Denne filosofien kan være grei nok så lenge pasienten selv har ressurser til å finne løsninger - men problemet er at systemet er enda bedre på ansvarsfraskrivelse i forhold en del av de dårligste pasientene.

Helsevesenet idag er jo helt psycho, man får ikke engang hjelp når men er døden nær. Som Dorthe sier- de nekter omtrent å komme på besøk til syke folk som ikke er istand til å komme seg noe sted.

Da jeg som 11-åring fant min mor halvt bevisstløs på sofaen med hjerneblødning, nektet legen å rykke ut da jeg ringte, og også å rekvirere ambulanse. Hun nektet å tro at en 11-åring snakket sant da jeg fortalte hva jeg trodde feilte henne- og mente at siden min mor var istand til å ralle uforståelige lyder- ja da var hun umulig bevisstløs, og trengte derfor ikke hjelp.

Så ansvaret for å sørge for at min mor fikk den hjelpen hun trengte, ble overlatt til meg, som da jo bare var et barn. Noen ambulanse rykket ikke ut før jeg hadde fått tak i naboen som var sykepleier, og han hadde ringt og krevet at de rykket ut.

I flere dager nektet helsepersonellet- leger, ambulansefolk og sykepleiere- å høre på meg da jeg prøvde å fortelle dem om hva jeg mente feilte henne, og hun ble i lang tid feilbehandlet, og sto dermed i fare for å dø. Min mor hadde slitt med ekstrem hodepine i mange mnd, hadde "falt ut" flere ganger, og både min oldemor og mormor døde av hjerneblødning. Dette fortalte jeg dem på sykehuset- men de påsto like fullt hun bare hadde hjernerystelse.

Da en voksenperson til slutt tvang frem en CT-undersøkelse fant de ut at jeg hadde rett likevel. Og da fikk jeg slengt i trynet at jeg burde sagt fra før!!! Og at moren min nok kom til å dø fordi de fant ut av dette for sent.. Dette sa de til meg, som var 11 år gammel! Helt sprøtt!

Nå hører det med til historien at min mor faktisk overlevde, og er så frisk hun kan få blitt- selv etter også ha fått et hjerteinfarkt.

Men det er nok takket være hennes "fighting spirit", og IKKE helsepersonellets innsats!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest etikk og livsverd

Lovverket må selvfølgelig gjelde for alle. Men helsepersonell jeg har snakket med har alle opplevd at grenser har blitt tøyd i forhold til dødshjelp i spesielle situasjoner.

Jeg har ingen forventning om at helsepersonell skal hjelpe oss i forhold til et så vanskelig valg. Jeg tror ikke det er det offentlige som er rett instans for å ta valget i en situasjon hvor pasienten selv kan gjøre de avgjørende handlingene selv. Derfor har hele debatten for meg handlet om hva du som pårørende vil gjøre i en slik situasjon. Vil du trekke deg vekk og ikke ha noe med en evt. beslutning om et selvmord og la den syke evt. forsøke de metoder vedkommende vil være i stand til å få organisert - eller vil du være villig til å gjøre det praktisk mulig å gjennomføre selvmordet og i tillegg være villig til å være tilstede hele veien?

Jeg er totalt uenig. Det er tvert imot svært viktig at det finnes regler og organer som setter grenser, og ikke lar den/de enkelte ordne opp i spørsmål om liv og død. En digresjon: Æresdrap begås med henvisning til at den/de enkelte står over loven. Nei og nei.

"Derfor har hele debatten for meg handlet om hva du som pårørende vil gjøre i en slik situasjon. Vil du trekke deg vekk og ikke ha noe med en evt. beslutning om et selvmord og la den syke evt. forsøke de metoder vedkommende vil være i stand til å få organisert - eller vil du være villig til å gjøre det praktisk mulig å gjennomføre selvmordet og i tillegg være villig til å være tilstede hele veien?"

Dette var en smule retorisk vridd, frosken :-) "Trekke seg vekk"? Selv om man ikke assisterer til drap personlig, finnes det andre alternativer enn å "trekke seg vekk".

For å svare på et hypotetisk spørsmål med vage eksempler jeg ser for meg i praksis:

Jeg vil overhoet ikke knyte reip i taket, stjele medisiner, sette sprøyter, kjøre folk til stup eller til toglinja, kjøpe skytevåpen, holde kniven som skal kutte, se på hvis et menneske prøver å ta sitt liv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er totalt uenig. Det er tvert imot svært viktig at det finnes regler og organer som setter grenser, og ikke lar den/de enkelte ordne opp i spørsmål om liv og død. En digresjon: Æresdrap begås med henvisning til at den/de enkelte står over loven. Nei og nei.

"Derfor har hele debatten for meg handlet om hva du som pårørende vil gjøre i en slik situasjon. Vil du trekke deg vekk og ikke ha noe med en evt. beslutning om et selvmord og la den syke evt. forsøke de metoder vedkommende vil være i stand til å få organisert - eller vil du være villig til å gjøre det praktisk mulig å gjennomføre selvmordet og i tillegg være villig til å være tilstede hele veien?"

Dette var en smule retorisk vridd, frosken :-) "Trekke seg vekk"? Selv om man ikke assisterer til drap personlig, finnes det andre alternativer enn å "trekke seg vekk".

For å svare på et hypotetisk spørsmål med vage eksempler jeg ser for meg i praksis:

Jeg vil overhoet ikke knyte reip i taket, stjele medisiner, sette sprøyter, kjøre folk til stup eller til toglinja, kjøpe skytevåpen, holde kniven som skal kutte, se på hvis et menneske prøver å ta sitt liv.

Da vil du i praksis "trekke deg vekk" i det avgjørende øyeblikket dersom din nærmeste ikke lenger holder ut å leve med sin smerte. Du vil ikke være tilstede selv om vedkommende utfører handlingen selv. Dette er ikke retorikk - men virkelighet. Jeg sier ikke at det er opplagt hva som er det riktige valget - men tror at de som har vært i situasjonen opplever dette som mer komplekst enn det du legger opp til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...