Babette Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Jeg ser dette temaet blir diskutert på forum for psykiatri i forbindelse med jobbsøking, og fikk lyst til å fortelle en historie fra virkeligheten. En mann vi kan kalle Einar søker en jobb han har lyst på og er godt kvalifisert til. Han blir innkalt til intervju, gjør et godt inntrykk og får jobben. Han får ingen spørsmål om hvorvidt han har god helse og forteller ingenting om sin psykiske sykdom som han går på medisiner for. Og diagnosen kjenner jeg til dags dato ikke, dette fortalte han aldri noe om. Så langt alt vel. Han begynner i jobben og er tydeligvis veldig faglig dyktig. I tillegg er han en trivelig og artig kar, men av en eller annen grunn holder han seg mest for seg selv på kontoret og deltar lite i sosiale sammenkomster, bortsett fra at han får et nært forhold til et par kollegaer som han til en viss grad slipper inn på seg, og som han er åpen overfor om sin psykiske helse. Men de forteller ingenting til andre, siden han ber dem la være. Så - som lyn fra klar himmel for kolleger og uten å si noe til arbeidsgiver - sier han opp (skriftlig) og blir samtidig sykemeldt, og flytter i hui og hast uten å ha fått noen ny jobb. I ettertid forteller de kollegene han var åpne overfor til arbeidsgiver at han slet med sykdom hele tida. - Men hvorfor sa han ingenting? Vi kunne jo ha hjulpet og støttet og gjort hva vi kunne for å beholde en svært dyktig medarbeider, sa arbeidsgiver. Som ble frustrert, også fordi Einar ikke hadde tillit til at han som arbeidsgiver ville stille opp for ham, og fordi han aldri fikk sjansen til å gjøre det. Dette er en IA-bedrift, med gode rutiner på oppfølging av sykemeldte. Men når den sykemeldte "stikker av" uten å fortelle hvor, er det lite man kan gjøre. Så kan man spørre seg om dene historien hadde hatt et annet utfall om Einar hadde våget å være like åpen om sin sykdom som en kollega som har en kronisk fysisk sykdom og som i perioder går på aktiv sykemelding og gradert sykemelding for å kunne fortsette i jobben. Tok han det for gitt at alle på arbeidsplassen, sjefen inkludert, har fordommer mot psykisk sykdom? Eller trodde han at medisinene virket så bra at det var irrelevant å fortelle noe som uansett er privat, og som han ikke var forpliktet til å si et ord om? Hadde han dårlig erfaring fra tidligere arbeidssted? Dette får vi aldri svar på. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
GoodTimes Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Nei, det er uforutsigbart. En i min bekjentskapskrets opplevde følgende på åttitallet: Han kom brått og uventa (for han) ut i samlivsbrudd, kona ville altså gå. Det ble et stort sjokk for han, og en dag da han var på det mest utslåtte og satt på kontoret sitt og ikke fikk gjort noe, stakk en kollega hodet inn og spurte om noe var galt. Da brøt han fullstendig sammen og begynte å gråte. Kollegaen prøvde å trøste. Døra til gangen sto åpen, og det gikk nok endel andre kolleger forbi mens dette sto på. Skilsmissen gikk sin gang, og livet kom i gjenge for han omsider. Det gikk - mener så mye som fire år - og en stilling i firmaet var ledig. Det var snakk om stilling med stor ansvar, en slags sjefsstilling. han fikk ikke jobben, den gikk til en annen. Slikt skjer jo, men en dag mannen lette etter noe på et annet kontor, kom han til å se en mappe med sitt navn på og åpnet den. Det var søknaden hans, og vedlagt var diverse papirer. Blant dem et der det sto: "Til tross for hans dyktighet, anbefales han ikke ansatt i ledende stilling. Vi har erfaring for at han er psykisk ustabil, jmfr. sammenbrudd på kontoret her for fire år siden". Jeg tror på dette, at det var slik. Jeg vet at det snakkes sånn, bl.a. på et institutt jeg en stund var ansatt ved på Universitetet i Oslo. På den annen side så tror jeg også at det mange steder (og flere enn før) er som Babette forteller om, at forståelsen for psykiske problemer er blitt mye større de siste årene. Jeg må også legge til at jeg tror lista ligger høyere for menn, dvs at det godtas i mindre grad at menn bryter sammen enn at kvinner gjør det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 20. juli 2007 Forfatter Del Skrevet 20. juli 2007 Nei, det er uforutsigbart. En i min bekjentskapskrets opplevde følgende på åttitallet: Han kom brått og uventa (for han) ut i samlivsbrudd, kona ville altså gå. Det ble et stort sjokk for han, og en dag da han var på det mest utslåtte og satt på kontoret sitt og ikke fikk gjort noe, stakk en kollega hodet inn og spurte om noe var galt. Da brøt han fullstendig sammen og begynte å gråte. Kollegaen prøvde å trøste. Døra til gangen sto åpen, og det gikk nok endel andre kolleger forbi mens dette sto på. Skilsmissen gikk sin gang, og livet kom i gjenge for han omsider. Det gikk - mener så mye som fire år - og en stilling i firmaet var ledig. Det var snakk om stilling med stor ansvar, en slags sjefsstilling. han fikk ikke jobben, den gikk til en annen. Slikt skjer jo, men en dag mannen lette etter noe på et annet kontor, kom han til å se en mappe med sitt navn på og åpnet den. Det var søknaden hans, og vedlagt var diverse papirer. Blant dem et der det sto: "Til tross for hans dyktighet, anbefales han ikke ansatt i ledende stilling. Vi har erfaring for at han er psykisk ustabil, jmfr. sammenbrudd på kontoret her for fire år siden". Jeg tror på dette, at det var slik. Jeg vet at det snakkes sånn, bl.a. på et institutt jeg en stund var ansatt ved på Universitetet i Oslo. På den annen side så tror jeg også at det mange steder (og flere enn før) er som Babette forteller om, at forståelsen for psykiske problemer er blitt mye større de siste årene. Jeg må også legge til at jeg tror lista ligger høyere for menn, dvs at det godtas i mindre grad at menn bryter sammen enn at kvinner gjør det. Men noen må våge å utfordre fordommene hvis verden skal gå framover og ikke bakover, som jeg har inntrykk av at den gjør på enkelte andre områder. Jeg har av og til også en følelse av at enkelte som er psyke selv har fordommer og/eller føler sin diagnose "mindreverdig", kanskje fordi den ikke vises? Men det er jo også en rekke fysiske sykdommer som ikke vises utenpå. Disse kan vel også være en belastning hvis man er sykemeldt eller uføretrygdet. Når det gjelder det tilfellet du forteller om, høres det litt rart ut både at en slik episode ble nedskrevet og at en personalmappe lå og fløt. Men det kan jo så klart ha skjedd. Og menn som gråter "offentlig" blir nok lett sett på som psykisk svake og ute av stand til å stå i mot tøffe urfordringer. Der må jeg innrømme at jeg også har noen fordommer. Jeg kjenner ingen menn som gråter og min kjæreste gjennom sju år har aldri gjort det. Jeg gråter aldri selv heller, bortsett fra at tårene triller når jeg ser rørende filmer. Gråter ikke av dødsfall og annen sorg. Så gråt er i min verden et veldig sterkt uttrykk, og det ville nok ha gjort et uutslettelig inntrykk om en kollega hadde gjort det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest sjøstjerna Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Nei, det er uforutsigbart. En i min bekjentskapskrets opplevde følgende på åttitallet: Han kom brått og uventa (for han) ut i samlivsbrudd, kona ville altså gå. Det ble et stort sjokk for han, og en dag da han var på det mest utslåtte og satt på kontoret sitt og ikke fikk gjort noe, stakk en kollega hodet inn og spurte om noe var galt. Da brøt han fullstendig sammen og begynte å gråte. Kollegaen prøvde å trøste. Døra til gangen sto åpen, og det gikk nok endel andre kolleger forbi mens dette sto på. Skilsmissen gikk sin gang, og livet kom i gjenge for han omsider. Det gikk - mener så mye som fire år - og en stilling i firmaet var ledig. Det var snakk om stilling med stor ansvar, en slags sjefsstilling. han fikk ikke jobben, den gikk til en annen. Slikt skjer jo, men en dag mannen lette etter noe på et annet kontor, kom han til å se en mappe med sitt navn på og åpnet den. Det var søknaden hans, og vedlagt var diverse papirer. Blant dem et der det sto: "Til tross for hans dyktighet, anbefales han ikke ansatt i ledende stilling. Vi har erfaring for at han er psykisk ustabil, jmfr. sammenbrudd på kontoret her for fire år siden". Jeg tror på dette, at det var slik. Jeg vet at det snakkes sånn, bl.a. på et institutt jeg en stund var ansatt ved på Universitetet i Oslo. På den annen side så tror jeg også at det mange steder (og flere enn før) er som Babette forteller om, at forståelsen for psykiske problemer er blitt mye større de siste årene. Jeg må også legge til at jeg tror lista ligger høyere for menn, dvs at det godtas i mindre grad at menn bryter sammen enn at kvinner gjør det. Har kollega som "alle vet" er bipolar. H*n gjør jobben sin og blir høyt respektert for det. Deltar ikke i noe sosialt. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
orpah Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Men noen må våge å utfordre fordommene hvis verden skal gå framover og ikke bakover, som jeg har inntrykk av at den gjør på enkelte andre områder. Jeg har av og til også en følelse av at enkelte som er psyke selv har fordommer og/eller føler sin diagnose "mindreverdig", kanskje fordi den ikke vises? Men det er jo også en rekke fysiske sykdommer som ikke vises utenpå. Disse kan vel også være en belastning hvis man er sykemeldt eller uføretrygdet. Når det gjelder det tilfellet du forteller om, høres det litt rart ut både at en slik episode ble nedskrevet og at en personalmappe lå og fløt. Men det kan jo så klart ha skjedd. Og menn som gråter "offentlig" blir nok lett sett på som psykisk svake og ute av stand til å stå i mot tøffe urfordringer. Der må jeg innrømme at jeg også har noen fordommer. Jeg kjenner ingen menn som gråter og min kjæreste gjennom sju år har aldri gjort det. Jeg gråter aldri selv heller, bortsett fra at tårene triller når jeg ser rørende filmer. Gråter ikke av dødsfall og annen sorg. Så gråt er i min verden et veldig sterkt uttrykk, og det ville nok ha gjort et uutslettelig inntrykk om en kollega hadde gjort det. Det er nok hvor mye fordommer. Jeg synes spessielt man ser det ofte hos folk som er blitt friske og fungerer greit. De er gjerne veldig ivrige etter å få strøket psykiske diagnoser etc fra journalen. Som om det skulle være noe å skamme seg over.. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest ikke nick denne gang Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 På en av mine arbeidsplasser var det en ung gutt som fikk psykiske problemer. Han var så og si hele IT-avd alene. Dyktig fyr som hadde vært fast ansatt i ca 6 år. På et tidspunkt begynte han å komme for sent, ikke komme i det hele tatt osv. Da man fikk vite grunnen ble det ikke gjort noe fra arbeidsgivers side. Gutten ble satt ovenfor alternativene: kom på jobb, eller si opp. Han sa opp. Dette var en gutt som var tilflyttet til byen og hadde lite sosialt nettverk. Jeg har selv vært svært deprimert og min arbeidsgiver på daværende tidspunkt gjorde heller ikke noe for å bedre situasjonen. Ikke et pip fra den kanten. Miljøet var lite, så man skulle tro det var lettere å håndtere en sånn sak, men ingen ting ble gjort. I min siste jobb fikk vi inn ei jente på tiltak gjennom NAV. Hun hadde ikke klart å fullføre videregående. Jenta var svært stille av seg og holdt seg for seg selv. Hun hadde godt synlige arr fra selvskading på armene sine. Etter en stund måtte hun gå hjem tidlig på grunn av migrene. Dette gjentok seg mer og mer, til hun en dag valgte å slutte. Sjefen og alle rundt skjønte at noe var galt, men det ble ikke grepet fatt i. Så min erfaring er: si så lite som mulig. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest Blåbærpiken Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Jeg tror man bør *føle* seg fram. For det er av og til virkelig ikke til ens eget beste. Jeg har flere verdener. Alt ettersom hvem jeg presenterer, så får jeg ulike reaksjoner. Det er STOR forskjell på å si at man går på attføring/omskolering og å si at man studerer. Det er også stor forskjell på om det man sier blir vektlagt, i forhold til om man er i attføringstiltak eller jobb. Likevel er jeg jo akkurat den samme! Men jeg opplever -stor- forskjell i hvordan jeg blir møtt, og hva jeg blir møtt med. Jeg tror at det er lurt å si det hvis det påvirker jobben. Ellers er det jo en privatsak hva man vil dele. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sofline Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Jeg skjønner godt at "Einar" ikke fortalte noe om sykdommen på jobbintervjuet. Sannsynligvis hadde han ikke fått jobben om det var andre som var like kvalifiserte. Hvem vil vel ansette en som er syk, god eller dårlig oppfølging av sykemeldte? Men jeg er enig i at, i hvert fall i slike bedrifter som den du nevner her, bør være åpne om problemet sitt. Diskusjonen på psykiatri har jeg ikke lest. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sofline Skrevet 20. juli 2007 Del Skrevet 20. juli 2007 Nei, det er uforutsigbart. En i min bekjentskapskrets opplevde følgende på åttitallet: Han kom brått og uventa (for han) ut i samlivsbrudd, kona ville altså gå. Det ble et stort sjokk for han, og en dag da han var på det mest utslåtte og satt på kontoret sitt og ikke fikk gjort noe, stakk en kollega hodet inn og spurte om noe var galt. Da brøt han fullstendig sammen og begynte å gråte. Kollegaen prøvde å trøste. Døra til gangen sto åpen, og det gikk nok endel andre kolleger forbi mens dette sto på. Skilsmissen gikk sin gang, og livet kom i gjenge for han omsider. Det gikk - mener så mye som fire år - og en stilling i firmaet var ledig. Det var snakk om stilling med stor ansvar, en slags sjefsstilling. han fikk ikke jobben, den gikk til en annen. Slikt skjer jo, men en dag mannen lette etter noe på et annet kontor, kom han til å se en mappe med sitt navn på og åpnet den. Det var søknaden hans, og vedlagt var diverse papirer. Blant dem et der det sto: "Til tross for hans dyktighet, anbefales han ikke ansatt i ledende stilling. Vi har erfaring for at han er psykisk ustabil, jmfr. sammenbrudd på kontoret her for fire år siden". Jeg tror på dette, at det var slik. Jeg vet at det snakkes sånn, bl.a. på et institutt jeg en stund var ansatt ved på Universitetet i Oslo. På den annen side så tror jeg også at det mange steder (og flere enn før) er som Babette forteller om, at forståelsen for psykiske problemer er blitt mye større de siste årene. Jeg må også legge til at jeg tror lista ligger høyere for menn, dvs at det godtas i mindre grad at menn bryter sammen enn at kvinner gjør det. Oi! Dette var ekstremt. Vedkommende som har vurdert ham har tydeligvis hatt et lett liv eller er totalt følelsesløs. Man er ikke psykisk syk fordi man sliter når man blir forlatt av en partner gjennom mange år. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 21. juli 2007 Forfatter Del Skrevet 21. juli 2007 Jeg skjønner godt at "Einar" ikke fortalte noe om sykdommen på jobbintervjuet. Sannsynligvis hadde han ikke fått jobben om det var andre som var like kvalifiserte. Hvem vil vel ansette en som er syk, god eller dårlig oppfølging av sykemeldte? Men jeg er enig i at, i hvert fall i slike bedrifter som den du nevner her, bør være åpne om problemet sitt. Diskusjonen på psykiatri har jeg ikke lest. Jo, han hadde fått jobben uansett. Det er det ingen tvil om i dette tilfellet, men ikke dermed sagt at det er gjengs. Men: Jeg mener ikke at han burde ha fortalt det allerede på intervjuet, jeg synes han kunne ha betrodd seg til sin nærmeste leder seinere, etter at han hadde fått jobben. Er man en IA-bedrift, handler det også om å tilrettelegge for at det skal være mulig å være i arbeidslivet selv om man har sitt å slite med, det være seg fysisk eller psykisk. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
hulkert Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Men noen må våge å utfordre fordommene hvis verden skal gå framover og ikke bakover, som jeg har inntrykk av at den gjør på enkelte andre områder. Jeg har av og til også en følelse av at enkelte som er psyke selv har fordommer og/eller føler sin diagnose "mindreverdig", kanskje fordi den ikke vises? Men det er jo også en rekke fysiske sykdommer som ikke vises utenpå. Disse kan vel også være en belastning hvis man er sykemeldt eller uføretrygdet. Når det gjelder det tilfellet du forteller om, høres det litt rart ut både at en slik episode ble nedskrevet og at en personalmappe lå og fløt. Men det kan jo så klart ha skjedd. Og menn som gråter "offentlig" blir nok lett sett på som psykisk svake og ute av stand til å stå i mot tøffe urfordringer. Der må jeg innrømme at jeg også har noen fordommer. Jeg kjenner ingen menn som gråter og min kjæreste gjennom sju år har aldri gjort det. Jeg gråter aldri selv heller, bortsett fra at tårene triller når jeg ser rørende filmer. Gråter ikke av dødsfall og annen sorg. Så gråt er i min verden et veldig sterkt uttrykk, og det ville nok ha gjort et uutslettelig inntrykk om en kollega hadde gjort det. Jeg blir lett rørt og feller fort en tåre, men føler absolutt ikke dette går på bekostning av maskuliniteten min. Hadde samboeren min gått fra meg, hadde jeg nok umiddelbart tatt ut sykemelding fremfor å bryte sammen på jobb. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 21. juli 2007 Forfatter Del Skrevet 21. juli 2007 Jeg blir lett rørt og feller fort en tåre, men føler absolutt ikke dette går på bekostning av maskuliniteten min. Hadde samboeren min gått fra meg, hadde jeg nok umiddelbart tatt ut sykemelding fremfor å bryte sammen på jobb. Eller kanskje ingen av delene? Jeg var ikke borte fra jobben så mye som en dag da jeg ble separert og senere skilt, og syntes faktisk det var bare godt å kunne skyve de private tingene litt til side og "begrave" meg i jobben. Samlivsbrudd er jo ingen diagnose å sette på sykemeldingen. At noen kan bli så satt ut og fortvilet at de ikke klarer å gå på jobb, er så, men det gjelder langt fra alle. Og det å felle noen tårer når man opplever noe rørende er ikke det samme som å hulkegråte. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
hulkert Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Eller kanskje ingen av delene? Jeg var ikke borte fra jobben så mye som en dag da jeg ble separert og senere skilt, og syntes faktisk det var bare godt å kunne skyve de private tingene litt til side og "begrave" meg i jobben. Samlivsbrudd er jo ingen diagnose å sette på sykemeldingen. At noen kan bli så satt ut og fortvilet at de ikke klarer å gå på jobb, er så, men det gjelder langt fra alle. Og det å felle noen tårer når man opplever noe rørende er ikke det samme som å hulkegråte. Jeg hadde nok desverre måttet levere psykemelding:-/ Jobben krever en veldig tilstedeværelse som jeg ikke hadde mestret. Jeg har opplevd samlivsbrudd tidligere, men da har jeg hatt annet arbeid som ikke har krevd det samme. Folk er forskjellige. Jeg tror menn takler samlivsbrudd dårligere enn kvinner. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 21. juli 2007 Forfatter Del Skrevet 21. juli 2007 Jeg hadde nok desverre måttet levere psykemelding:-/ Jobben krever en veldig tilstedeværelse som jeg ikke hadde mestret. Jeg har opplevd samlivsbrudd tidligere, men da har jeg hatt annet arbeid som ikke har krevd det samme. Folk er forskjellige. Jeg tror menn takler samlivsbrudd dårligere enn kvinner. Et interessant spørsmål. I de samlivsbruddene jeg har sett på nært hold, og det er mange, har kvinnene vært sykmeldt i omtrent halvparten av tilfellene. Ingen av mennene har vært det. På den annen side har mannfolka vært lynsnare med å skaffe seg ny dame. Dette kan tyde på at de har vanskeligere for å takle alenetilværelsen. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest skal Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Måtte bare stille et motspørsmål, for vet ikke helt hva jeg skal svare. Psykisk sykdom har et så enormt spekter og mennesker er så forskjellige. Det er situasjoner der det er viktig og riktig, og situasjoner der det er klart til skade med åpenhet. Og en hel haug i gråsonene der imellom. Og når man sitter midt i det er det ikke alltid lett å vite hva som er rett. Har sagt og sier for lite mange ganger. Og sagt for mye og det er ikke noen ok situasjon å være i. Vanskelig balanse å finne. Noe handler om redsel og dårlige erfaringer. Noe hadler om skam. For en del lidelser er og misenksomhet en del av sykdomsbildet, noe som selvsagt gjør åpenhet vanskelig. Men når åpenhet funker, så er det stor hjelp! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 21. juli 2007 Forfatter Del Skrevet 21. juli 2007 Måtte bare stille et motspørsmål, for vet ikke helt hva jeg skal svare. Psykisk sykdom har et så enormt spekter og mennesker er så forskjellige. Det er situasjoner der det er viktig og riktig, og situasjoner der det er klart til skade med åpenhet. Og en hel haug i gråsonene der imellom. Og når man sitter midt i det er det ikke alltid lett å vite hva som er rett. Har sagt og sier for lite mange ganger. Og sagt for mye og det er ikke noen ok situasjon å være i. Vanskelig balanse å finne. Noe handler om redsel og dårlige erfaringer. Noe hadler om skam. For en del lidelser er og misenksomhet en del av sykdomsbildet, noe som selvsagt gjør åpenhet vanskelig. Men når åpenhet funker, så er det stor hjelp! Jeg tror det er mye enklere å være åpen om fysisk sykdom, både fordi det ikke er like store fordommer mot dette, og fordi noen har en tendens til å mene at psykisk sykdom i større grad er en del av og influerer på personligheten enn fysisk sykdom gjør. Altså at en person med en psykisk lidelse tåler mindre, er uforutsigbar, hårsår osv. - egenskaper som kan virke inn på jobben. Hvis jeg skal si noe generelt om hva man bør fortelle uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk, synlig eller ikke, varierende eller konstant - så går det på at man bør fortelle ting som kan ha vesentlig betydning for utførelsen av jobben. Astma, allergi og tarmsykdommer er eksempler på sykdommer som kan medføre at det er visse ting arbeidstakeren må unngå og ta hensyn til, og dette er det greit at arbeidsgiver er klar over. Den enkeltes helse er en privatsak, men arbeidshelse og sykefravær er ikke en privatsak i forhold til arbeidsgiver. Vi må oså huske at arbeidsgiver har taushetsplikt, og at det å være åpen overfor ham eller henne ikke er det samme som å offentliggjøre opplysningene. Men - siden du spør som du spør og trekker inn dette med somatisk sykdom, kan jeg si at det ideelt sett burde være samme åpenhet, samme toleranse og samme innstilling uansett om man har vondt i kropp eller "sjel". En interessant ting er for øvrig at noen jeg har snakket med som har fibromyalgi og er uføretrygdet som følge av dette, føler at deres sykdom har "lav status", og at mange setter spørsmålstegn ved at de ikke orker å jobbe, særlig når de ser dem svinge seg i dansen og på fjelltur og "du ser da så frisk ut". Så kanskje poenget er at folk generelt sett har problemer med sykdom som ikke vises? 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sofline Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Jo, han hadde fått jobben uansett. Det er det ingen tvil om i dette tilfellet, men ikke dermed sagt at det er gjengs. Men: Jeg mener ikke at han burde ha fortalt det allerede på intervjuet, jeg synes han kunne ha betrodd seg til sin nærmeste leder seinere, etter at han hadde fått jobben. Er man en IA-bedrift, handler det også om å tilrettelegge for at det skal være mulig å være i arbeidslivet selv om man har sitt å slite med, det være seg fysisk eller psykisk. ''Jeg mener ikke at han burde ha fortalt det allerede på intervjuet, jeg synes han kunne ha betrodd seg til sin nærmeste leder seinere, etter at han hadde fått jobben.'' Enig! 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Sofline Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Et interessant spørsmål. I de samlivsbruddene jeg har sett på nært hold, og det er mange, har kvinnene vært sykmeldt i omtrent halvparten av tilfellene. Ingen av mennene har vært det. På den annen side har mannfolka vært lynsnare med å skaffe seg ny dame. Dette kan tyde på at de har vanskeligere for å takle alenetilværelsen. Jeg tror damene ofte sørger en stund og så er ferdig med det. Menn er oppdratt til at de skal klare seg uansett og blir dermed ikke ferdig med sorgen. Undersøkelser viser at de som er lykkeligst er single kvinner og gifte menn, har jeg hørt. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest kvinne 46 Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Jeg tror det er mye enklere å være åpen om fysisk sykdom, både fordi det ikke er like store fordommer mot dette, og fordi noen har en tendens til å mene at psykisk sykdom i større grad er en del av og influerer på personligheten enn fysisk sykdom gjør. Altså at en person med en psykisk lidelse tåler mindre, er uforutsigbar, hårsår osv. - egenskaper som kan virke inn på jobben. Hvis jeg skal si noe generelt om hva man bør fortelle uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk, synlig eller ikke, varierende eller konstant - så går det på at man bør fortelle ting som kan ha vesentlig betydning for utførelsen av jobben. Astma, allergi og tarmsykdommer er eksempler på sykdommer som kan medføre at det er visse ting arbeidstakeren må unngå og ta hensyn til, og dette er det greit at arbeidsgiver er klar over. Den enkeltes helse er en privatsak, men arbeidshelse og sykefravær er ikke en privatsak i forhold til arbeidsgiver. Vi må oså huske at arbeidsgiver har taushetsplikt, og at det å være åpen overfor ham eller henne ikke er det samme som å offentliggjøre opplysningene. Men - siden du spør som du spør og trekker inn dette med somatisk sykdom, kan jeg si at det ideelt sett burde være samme åpenhet, samme toleranse og samme innstilling uansett om man har vondt i kropp eller "sjel". En interessant ting er for øvrig at noen jeg har snakket med som har fibromyalgi og er uføretrygdet som følge av dette, føler at deres sykdom har "lav status", og at mange setter spørsmålstegn ved at de ikke orker å jobbe, særlig når de ser dem svinge seg i dansen og på fjelltur og "du ser da så frisk ut". Så kanskje poenget er at folk generelt sett har problemer med sykdom som ikke vises? Som tidlegare gift med ein arbeisgiver, var eg interessert i å vite korleis den som skulle ansettast var og fungerte. Kanskje ting måtte tilretteleggast, men eg måtte vite at jobben blei utført. Ingenting ergrer meg meir enn kollegaer som er likgyldige til jobben. Er det sjukdom e.l. inn i bildet tar eg gjerne eit ekstra tak, men uansvarligheit er lik null. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Gjest skal Skrevet 21. juli 2007 Del Skrevet 21. juli 2007 Jeg tror det er mye enklere å være åpen om fysisk sykdom, både fordi det ikke er like store fordommer mot dette, og fordi noen har en tendens til å mene at psykisk sykdom i større grad er en del av og influerer på personligheten enn fysisk sykdom gjør. Altså at en person med en psykisk lidelse tåler mindre, er uforutsigbar, hårsår osv. - egenskaper som kan virke inn på jobben. Hvis jeg skal si noe generelt om hva man bør fortelle uansett om sykdommen er fysisk eller psykisk, synlig eller ikke, varierende eller konstant - så går det på at man bør fortelle ting som kan ha vesentlig betydning for utførelsen av jobben. Astma, allergi og tarmsykdommer er eksempler på sykdommer som kan medføre at det er visse ting arbeidstakeren må unngå og ta hensyn til, og dette er det greit at arbeidsgiver er klar over. Den enkeltes helse er en privatsak, men arbeidshelse og sykefravær er ikke en privatsak i forhold til arbeidsgiver. Vi må oså huske at arbeidsgiver har taushetsplikt, og at det å være åpen overfor ham eller henne ikke er det samme som å offentliggjøre opplysningene. Men - siden du spør som du spør og trekker inn dette med somatisk sykdom, kan jeg si at det ideelt sett burde være samme åpenhet, samme toleranse og samme innstilling uansett om man har vondt i kropp eller "sjel". En interessant ting er for øvrig at noen jeg har snakket med som har fibromyalgi og er uføretrygdet som følge av dette, føler at deres sykdom har "lav status", og at mange setter spørsmålstegn ved at de ikke orker å jobbe, særlig når de ser dem svinge seg i dansen og på fjelltur og "du ser da så frisk ut". Så kanskje poenget er at folk generelt sett har problemer med sykdom som ikke vises? Tror du er inne på noe der. Synlighet er nok viktig. Og lav/høy-status. Merkelig fenomen. For min del, så var det uproblematisk å fortelle at jeg hadd søvnproblemer. Depresjon var hakket verre. Angst vil jeg ikke at mange skal vite. Og pts vil jeg at så få som mulig skal vite om. Så fordommene og skammen sitter gjerne dypt festet i den som er syk og. Må jobbe m meg selv for å klare å være så åpen som nødvendig. Er også enig med deg i at når det påvirker arbeidsevnen, så må man være til en viss grad åpen. Men og viktig at man kan forklare hvordan det påvirker og hva man trenger uten å måtte fortelle alt. Har opplevd to veldig forskjellige arbeidsivere der. Den ene forholdt seg til det jeg sa og det funket veldig bra. Den andre vil vite alt. Vil hele tiden hjelpe, komme med tips og vil på en måte ikke akseptere de valgene jeg gjør i forhold til behandling osv. Helt sikkert i beste mening, men synes det er å gå over streken og veldig slitsomt. Angrer på at jeg ikke klarte å sette grenser og bare si det som var nødvendig. Så det er grunn for å være varsom med hva man sier. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.