Hjelp til enslig sønn vs. enslig datter?

[Gjest comsicomsa]

Jeg uttrykte meg kanskje litt krast, og er således glad du ikke tar det til deg.

Jeg tviler ikke på at det er god stemning hjemme hos dere, og at du gjør ting for dine barn av kjærlighet, likevel står jeg fast ved at en av våre store oppgaver som foreldre er å gjøre barna "selvdrevne" før de flytter hjemmefra. Og at barna (og deres fremtidige partnere) vil ha glede av dette senere.

"Jeg uttrykte meg kanskje litt krast, og er således glad du ikke tar det til deg.

Jeg tviler ikke på at det er god stemning hjemme hos dere, og at du gjør ting for dine barn av kjærlighet, likevel står jeg fast ved at en av våre store oppgaver som foreldre er å gjøre barna "selvdrevne" før de flytter hjemmefra. Og at barna (og deres fremtidige partnere) vil ha glede av dette senere."

Det er helt okei Elextra, vi har ulike tanker om hva man bør vektlegge/prioritere i forhold til våre barn og ballasten de trenger på sin videre ferd, og vi har sikkert sammenfallende synspunkter på mange ting også Det er så enkelt som at vi er ulike

[Gjest comsicomsa]

''Jeg har selv en sønn på 17 som jeg gladelig rer opp senga for og plukker klær etter i hytt og pine som min mor gjorde for meg. Jeg har lyst, ork og tid''

Sånn tenkte nok moren til min samboers barn også. Og hun var hjemmeværende og hadde god tid. Men konsekvensene av dette er det ikke bare hun som må leve med. Når deres "voksne" barn er på besøk hos oss, flyter det av våte håndklær, skittentøy, brukte tallerkener og colaflasker overalt.

Kjæresten min sier at nå er det for sent å oppdra dem, og han er redd de vil bli sure og ikke vil være hos oss hvis han sier noe. Ikke løfter de en finger for å hjelpe til med rydding, matlagning og oppvask heller, men de er flinke til å skryte av maten min, det skal de ha.

Jeg er altså helt enig med dem som sier at du gjør dem en bjørnetjeneste. Jeg sier ikke at alle blir late og bortskjemte som fikk full service hjemmefra, men risikoen er større da enn hvis de blir stilt krav til.

"Sånn tenkte nok moren til min samboers barn også. Og hun var hjemmeværende og hadde god tid. Men konsekvensene av dette er det ikke bare hun som må leve med. Når deres "voksne" barn er på besøk hos oss, flyter det av våte håndklær, skittentøy, brukte tallerkener og colaflasker overalt."

Sønnen min oppfører seg likedann hos sin far som du beskriver her, men gjør det ikke hos meg? Og der har de alltid mast om at han skal gjøre ditt og datt, at han skal belønnes i form av ukepenger for det han gjør og han har liste over hva han skal bidra med hver uke. Dette skjer ikke uten at de må mase om det i følge hans egen far. Og vår sønn har bodd hos oss annen hver uke siden vi brøt opp - så det er ikke jeg som har lagt opp til at han skal oppføre seg slik der selv om jeg kan være litt "hønemor" til tider

Problemet her er imidlertid at både hans far og hans samboer selv er litt "rotehuer", pga en travel hverdag. Og det ser han og slik oppfører han seg. Jeg er ikke et "rotehue". Jeg liker orden og han vet at jeg forventer at han skal bidra til at vi har et hyggelig hjem.

Dette har blitt trukket helt ut av proposjoner, eller mulig jeg ordla meg feil slik at flere her har oppfattet meg som en mor som ikke forventer at min sønn gjør noe som helst. Det er ikke fakta, men jeg rer sengen hans, jeg lager middag, jeg rydder og vasker klærne hans. Men som jeg skrev i et innlegg lengre ned så forventer jeg ikke at han alltid skal se hva jeg føler burde vært gjort til enhver tid. Han har imidlertid ikke faste "plikter", for han trenger ikke det. Han ser hva som gjøres og hva som må til for at det skal bli gjort. Men menn ser ikke alltid når det bør gjøres. Og denne "gutten" er faktisk i ferd med å bli nettopp en mann Vi kan slite oss ut halve livet for å få de til å bli mer lik oss på disse punktene, men det kommer ikke til å skje. Men han kommer til å klare seg fint når han flytter hjemmefra. Det tar ikke lang tid før han vil oppdage at maten ikke lager seg selv, klærne går ikke fra rommet og inn i vaskemaskinen o.l. Så jeg bekymrer meg ikke for dette. Han er en flink og pliktoppfyllende kar. Men litt "sløv" til tider.

Kjæresten min sier at nå er det for sent å oppdra dem, og han er redd de vil bli sure og ikke vil være hos oss hvis han sier noe. Ikke løfter de en finger for å hjelpe til med rydding, matlagning og oppvask heller, men de er flinke til å skryte av maten min, det skal de ha.

Kanskje det ville vært bedre for alle parter om dere nettopp sa i fra om at dere ville sette stor pris på om de kunne bidra litt i det daglige? Jeg tror ikke disse barna vil slutte å være hos dere av den grunn. Kanskje ville de sette pris på å delta litt for å gjøre i stand til felles hygge og kos? Jeg vet ikke, jeg kjenner jo ikke historien nok til å kunne si hva som ville fungere for dere Men forsurer det livet deres at de oppfører seg slik, ville jeg sagt min mening om det - men på en positiv måte slik at de ikke føler at det er reprimander, men snarere noe dere ville ha glede av alle sammen. De kan jo selv få komme med idéer om hvor de kan bidra?

"Jeg er altså helt enig med dem som sier at du gjør dem en bjørnetjeneste. Jeg sier ikke at alle blir late og bortskjemte som fikk full service hjemmefra, men risikoen er større da enn hvis de blir stilt krav til."

Jeg forstår at du kan oppfatte det slik når det blir plukket noen setninger ut av en helhet Men det er ikke faktum at min sønn får full service og ikke bidrar til noe her i vårt hjem - han bidrar i høyeste grad med sine ting. Kanskje jeg skulle skrevet litt mer utfyllende slik at alle hadde forstått at jeg gladelig gjør ting for min sønn og at han gladelig gjør ting for oss selv om han ikke er spesielt flink med klær og holde orden på rommet bortsett fra når han venter "damebesøk" hehe. Da skal du se det er fart i sakene Så gutten kan både tørke støv, rydde og vaske han

Jeg er sikker på at barna til din samboer også kommer til å bli både flinke og pliktoppfyllende og gode partnere for sine respektive når den tid kommer. Det vil garanter vokse med oppgaven og det er noe med at vi mennesker lærer det vi må for å klare oss selv om vi har hatt det "enkelt" hjemme. Å eie/ha sitt eget sammen med noen man elsker eller alene er noe helt annet enn å bo hjemme og ha en mamma og pappa som hjelper deg med mangt og mye Jeg lærte the hard way, jeg hadde en utrolig snill mamma og jeg kan nok fint puttes inn i kategorien bortskjemt på de samme områdene jeg skjemmer bort min sønn. Vel, hadde jeg en del å lære når jeg flyttet hjemmefra, men jeg er da oppegående og klarte greit å tilegne meg de kunnskapene jeg trengte for å holde hus og hjem i orden

Vel, dette ble et ekstremt langt svar fra meg til deg. Og nå er mitt siste sagt i denne saken, for jeg ble utrolig sliten og lei meg her i natt. Så jeg har ikke noe ønske om å fortsette denne debatten.

Ta godt vare på deg og dine

[Gjest Elextra]

"Jeg uttrykte meg kanskje litt krast, og er således glad du ikke tar det til deg.

Jeg tviler ikke på at det er god stemning hjemme hos dere, og at du gjør ting for dine barn av kjærlighet, likevel står jeg fast ved at en av våre store oppgaver som foreldre er å gjøre barna "selvdrevne" før de flytter hjemmefra. Og at barna (og deres fremtidige partnere) vil ha glede av dette senere."

Det er helt okei Elextra, vi har ulike tanker om hva man bør vektlegge/prioritere i forhold til våre barn og ballasten de trenger på sin videre ferd, og vi har sikkert sammenfallende synspunkter på mange ting også Det er så enkelt som at vi er ulike

Ja, det kan godt hende *S*

Ganske kjekt å kunne være ulike og kanskje uenige, uten at man dermed skal gå i tottene på hverandre... kan du forklare det til enkelte i min nære omgangskrets?

[Babette]

"Sånn tenkte nok moren til min samboers barn også. Og hun var hjemmeværende og hadde god tid. Men konsekvensene av dette er det ikke bare hun som må leve med. Når deres "voksne" barn er på besøk hos oss, flyter det av våte håndklær, skittentøy, brukte tallerkener og colaflasker overalt."

Sønnen min oppfører seg likedann hos sin far som du beskriver her, men gjør det ikke hos meg? Og der har de alltid mast om at han skal gjøre ditt og datt, at han skal belønnes i form av ukepenger for det han gjør og han har liste over hva han skal bidra med hver uke. Dette skjer ikke uten at de må mase om det i følge hans egen far. Og vår sønn har bodd hos oss annen hver uke siden vi brøt opp - så det er ikke jeg som har lagt opp til at han skal oppføre seg slik der selv om jeg kan være litt "hønemor" til tider

Problemet her er imidlertid at både hans far og hans samboer selv er litt "rotehuer", pga en travel hverdag. Og det ser han og slik oppfører han seg. Jeg er ikke et "rotehue". Jeg liker orden og han vet at jeg forventer at han skal bidra til at vi har et hyggelig hjem.

Dette har blitt trukket helt ut av proposjoner, eller mulig jeg ordla meg feil slik at flere her har oppfattet meg som en mor som ikke forventer at min sønn gjør noe som helst. Det er ikke fakta, men jeg rer sengen hans, jeg lager middag, jeg rydder og vasker klærne hans. Men som jeg skrev i et innlegg lengre ned så forventer jeg ikke at han alltid skal se hva jeg føler burde vært gjort til enhver tid. Han har imidlertid ikke faste "plikter", for han trenger ikke det. Han ser hva som gjøres og hva som må til for at det skal bli gjort. Men menn ser ikke alltid når det bør gjøres. Og denne "gutten" er faktisk i ferd med å bli nettopp en mann Vi kan slite oss ut halve livet for å få de til å bli mer lik oss på disse punktene, men det kommer ikke til å skje. Men han kommer til å klare seg fint når han flytter hjemmefra. Det tar ikke lang tid før han vil oppdage at maten ikke lager seg selv, klærne går ikke fra rommet og inn i vaskemaskinen o.l. Så jeg bekymrer meg ikke for dette. Han er en flink og pliktoppfyllende kar. Men litt "sløv" til tider.

Kjæresten min sier at nå er det for sent å oppdra dem, og han er redd de vil bli sure og ikke vil være hos oss hvis han sier noe. Ikke løfter de en finger for å hjelpe til med rydding, matlagning og oppvask heller, men de er flinke til å skryte av maten min, det skal de ha.

Kanskje det ville vært bedre for alle parter om dere nettopp sa i fra om at dere ville sette stor pris på om de kunne bidra litt i det daglige? Jeg tror ikke disse barna vil slutte å være hos dere av den grunn. Kanskje ville de sette pris på å delta litt for å gjøre i stand til felles hygge og kos? Jeg vet ikke, jeg kjenner jo ikke historien nok til å kunne si hva som ville fungere for dere Men forsurer det livet deres at de oppfører seg slik, ville jeg sagt min mening om det - men på en positiv måte slik at de ikke føler at det er reprimander, men snarere noe dere ville ha glede av alle sammen. De kan jo selv få komme med idéer om hvor de kan bidra?

"Jeg er altså helt enig med dem som sier at du gjør dem en bjørnetjeneste. Jeg sier ikke at alle blir late og bortskjemte som fikk full service hjemmefra, men risikoen er større da enn hvis de blir stilt krav til."

Jeg forstår at du kan oppfatte det slik når det blir plukket noen setninger ut av en helhet Men det er ikke faktum at min sønn får full service og ikke bidrar til noe her i vårt hjem - han bidrar i høyeste grad med sine ting. Kanskje jeg skulle skrevet litt mer utfyllende slik at alle hadde forstått at jeg gladelig gjør ting for min sønn og at han gladelig gjør ting for oss selv om han ikke er spesielt flink med klær og holde orden på rommet bortsett fra når han venter "damebesøk" hehe. Da skal du se det er fart i sakene Så gutten kan både tørke støv, rydde og vaske han

Jeg er sikker på at barna til din samboer også kommer til å bli både flinke og pliktoppfyllende og gode partnere for sine respektive når den tid kommer. Det vil garanter vokse med oppgaven og det er noe med at vi mennesker lærer det vi må for å klare oss selv om vi har hatt det "enkelt" hjemme. Å eie/ha sitt eget sammen med noen man elsker eller alene er noe helt annet enn å bo hjemme og ha en mamma og pappa som hjelper deg med mangt og mye Jeg lærte the hard way, jeg hadde en utrolig snill mamma og jeg kan nok fint puttes inn i kategorien bortskjemt på de samme områdene jeg skjemmer bort min sønn. Vel, hadde jeg en del å lære når jeg flyttet hjemmefra, men jeg er da oppegående og klarte greit å tilegne meg de kunnskapene jeg trengte for å holde hus og hjem i orden

Vel, dette ble et ekstremt langt svar fra meg til deg. Og nå er mitt siste sagt i denne saken, for jeg ble utrolig sliten og lei meg her i natt. Så jeg har ikke noe ønske om å fortsette denne debatten.

Ta godt vare på deg og dine

''Kanskje det ville vært bedre for alle parter om dere nettopp sa i fra om at dere ville sette stor pris på om de kunne bidra litt i det daglige?''

Absolutt. Men samboeren min er ikke enig, og det er nok hovedsaklig fordi disse "barna" er fra 22 år og oppover.

Og det er såpass sjelden de er hos oss at det går helt fint. Poenget mitt var bare at jeg ser en sammenheng mellom det at de aldri har blitt stilt krav til og måten de oppfører seg på.