Burde jeg gjort noe?

[Gjest nonicksaturday]

Da jeg var 12 år ble jeg antastet av en mann som var en venn av familien.

Første gangen kom han bak meg når jeg satt og øvde på pianoleksa. Han tok meg på brystene og sa det var godt.

Jeg gjorde ingenting.

Men jeg likte det ikke.

Andre gangen var hele familien på overnattingsbesøk der. De voksne hadde fest. Jeg sov. Han kom inn på soverommet der jeg lå, la seg over meg. Kysset meg og tok meg på brystene.

Jeg lot som om jeg sov. Men jeg sov ikke. Og jeg likte det ikke.

Etter det skjedde det ikke noe mer, og jeg har ikke fortalt noen om det som skjedde.

Nå er jeg voksen. Av og til tenker jeg på det som skjedde, men føler ikke at jeg har noen direkte men etter det.

Denne mannen har nå sendt venneforespørsel på Facebook, og jeg kjenner at det vrenger seg i meg.

Burde jeg gjort noe? Hva om han har forgrepet seg på andre jenter. Eller kanskje gjort enda mer?

Han er far til to gutter.

Kjenner jeg blir litt satt ut, og tanker og følelser fra den gangen gjør vondt. Jeg blir kvalm.

[Sør]

Hei,

Du var 12 år - et barn - og hadde ikke ansvar for å anmelde. Ikke noe av dette er din skyld eller ditt ansvar.

Du kan anmelde nå. Foreldelsesfristen er når du er 28 år. Selv om saken trolig blir henlagt, så får du markert det, og kanskje andre som har vært utsatt også står frem.

Med vennlig hilsen

[Gjest nonicksaturday]

Hei,

Du var 12 år - et barn - og hadde ikke ansvar for å anmelde. Ikke noe av dette er din skyld eller ditt ansvar.

Du kan anmelde nå. Foreldelsesfristen er når du er 28 år. Selv om saken trolig blir henlagt, så får du markert det, og kanskje andre som har vært utsatt også står frem.

Med vennlig hilsen

Takk.

Jeg er ganske mye eldre enn 28 år. Da er det vel ikke noe jeg kan gjøre.

[Sør]

Takk.

Jeg er ganske mye eldre enn 28 år. Da er det vel ikke noe jeg kan gjøre.

Hei,

Du kan fremdeles anmelde, og de vil trolig kalle ham inn til avhør, særlig hvs du nevner at du er redd han fortsetter. Saken vil nok bli henlagt, men da har du gjort alt det du kan.

Med vennlig hilsen

[Gjest litt av ei type]

Kan hende han har utsatt andre for det også. Kanskje fins det henlagte saker på han.. Vet ikke om det hjelper om du anmelder.

Jeg ville nok ikke hatt han som venn på facebook. Noe så frekt!

[EnolaGay]

Sender over en klem om du vil ha.

Du kunne ikke gjort noe, du var 12 år. Og uansett hvor mye du tenker på det nå, så var du den gangen bare et barn. Helt hjelpeløs. Han bærer all skyld alene.

[Gjest kaliumsorbat]

Du skal ikke føle skyldfølelse for ikke å ha sagt i fra. Du var 12 år gammel, 12 år gamle jenter skal ikke tenke på sånt. Du hadde nok med det du opplevde.

Jeg håper du aviser venneforespørselen fra han. Du skylder han ingenting.

Jeg har ikke erfaring med dette selv, så det er vanskelig å vite hva du skal gjøre hvis du ønsker å gå videre med det. Har du snakket med feks støttesenteret mot incest, eller andre organisasjoner?

[Gjest Ulvinnen]

Har du ikke fortalt noe til noen i det hele tatt?

Jeg opplevde noe lignende fra en inngiftet onkel da jeg var yngre enn det du var. Han gikk lenger med meg, blant annet befølte meg nedtil. Dette skjedde flere ganger. Den gangen sa jeg ikke noe til noen.

Som voksen har jeg fortalt det til flere, og opplevd litt ulike reaksjoner. Moren min ble fryktelig oppbrakt, og fortalte meg at denne mannen prøvde å voldta henne da hun var en 16-17 år. Det gjorde meg igjen rasende på min mor, for med den erfaringen, hvordan kunne hun tillate at han var alene med meg? Mine barn får ikke en gang være i samme rom som ham, jeg holder dem langt unna.

En tante jeg fortalte det til, ga meg bare bekjed om at jeg skulle holde det for meg selv, og ikke gjøre noe med det. Det var heller ingen god reaksjon for meg.

Denne mannen er bestefar til flere jenter, og jeg har advart hans svigerdøtre mot å la ham være barnevakt. Uten å bli trodd. Men jeg vet i det minste at jeg har gjort det jeg kan for de jentene.

Til sist sa jeg i fra til min tante, altså kona hans. Det er bare noen få år siden. Det sprakk for meg en gang hun kritiserte meg for å ikke ville omgås dem. Da fikk hun grunnen slengt rett i fjeset. Hun ble helt stum, jeg vet ikke om hun trodde meg eller ikke. Men hun kuttet i det minste kontakten med meg, så jeg slipper flere henvendelser. Og takk for det.

Jeg skjønner godt at tanken på hva han har gjort mot deg plager deg. For din del kan det være godt å få fortalt det til noen, bare for å bli ferdig med det. Men velg ut hvem du sier det til med omhu. Å ikke bli trodd, er en veldig vond opplevelse.

[Gjest nonicksaturday]

Har du ikke fortalt noe til noen i det hele tatt?

Jeg opplevde noe lignende fra en inngiftet onkel da jeg var yngre enn det du var. Han gikk lenger med meg, blant annet befølte meg nedtil. Dette skjedde flere ganger. Den gangen sa jeg ikke noe til noen.

Som voksen har jeg fortalt det til flere, og opplevd litt ulike reaksjoner. Moren min ble fryktelig oppbrakt, og fortalte meg at denne mannen prøvde å voldta henne da hun var en 16-17 år. Det gjorde meg igjen rasende på min mor, for med den erfaringen, hvordan kunne hun tillate at han var alene med meg? Mine barn får ikke en gang være i samme rom som ham, jeg holder dem langt unna.

En tante jeg fortalte det til, ga meg bare bekjed om at jeg skulle holde det for meg selv, og ikke gjøre noe med det. Det var heller ingen god reaksjon for meg.

Denne mannen er bestefar til flere jenter, og jeg har advart hans svigerdøtre mot å la ham være barnevakt. Uten å bli trodd. Men jeg vet i det minste at jeg har gjort det jeg kan for de jentene.

Til sist sa jeg i fra til min tante, altså kona hans. Det er bare noen få år siden. Det sprakk for meg en gang hun kritiserte meg for å ikke ville omgås dem. Da fikk hun grunnen slengt rett i fjeset. Hun ble helt stum, jeg vet ikke om hun trodde meg eller ikke. Men hun kuttet i det minste kontakten med meg, så jeg slipper flere henvendelser. Og takk for det.

Jeg skjønner godt at tanken på hva han har gjort mot deg plager deg. For din del kan det være godt å få fortalt det til noen, bare for å bli ferdig med det. Men velg ut hvem du sier det til med omhu. Å ikke bli trodd, er en veldig vond opplevelse.

Takk for svar.

Nei, jeg har ikke sagt det til noen, noen gang. Vet egentlig ikke hvorfor. Som sagt så har det ikke plaget meg i så veldig stor grad sånn i det daglige. Det er bare når tankene kommer at jeg kjenner at det er som en slags klump. Jeg velger å ignorere den.

Jeg skjønner at det må være kjempefælt å ikke bli trodd, eller få beskjed om å bare la det være. Hvorfor sier noen slikt?

Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si det, og hvem jeg skal si det til. Tenkte lenge på å si noe til mamma, men det har liksom aldri vært noen logisk anledning.

Jeg er imponert over deg som har sagt i fra, selv om du ikke ble trodd. All ære.

[Gjest nonicksaturday]

Du skal ikke føle skyldfølelse for ikke å ha sagt i fra. Du var 12 år gammel, 12 år gamle jenter skal ikke tenke på sånt. Du hadde nok med det du opplevde.

Jeg håper du aviser venneforespørselen fra han. Du skylder han ingenting.

Jeg har ikke erfaring med dette selv, så det er vanskelig å vite hva du skal gjøre hvis du ønsker å gå videre med det. Har du snakket med feks støttesenteret mot incest, eller andre organisasjoner?

Takk for svar.

Fornuften sier jo at jeg ikke kunne gjort noe som tolvåring, men så tenker jeg at jeg burde ha protestert når han drev på. hvorfor gjorde jeg ikke det?

Det er ikke aktuelt å akseptere venneforespørselen, nei. En del av meg har lyst til å sende ham en melding og fortelle i klare ordelag hvorfor. Men jeg får meg ikke helt til det heller. Det føles bedre å bare glatte over og late som ingenting.

Kanskje jeg skulle snakke med noen om det? Må tenke litt på det.

[Gjest Marge S]

Jeg spurte 10 åringen min i dag om han hadde hørt om lommemannen. Så pratet vi litt. Jeg sa at det var viktig å si fra hvis man ble utsatt for noe sånt. Bare sånn kunne man stoppe slike folk. Og fortalte at noen barn blir så redde eller føler at det er deres skyld at de forteller det ofte ikke før de er voksne. Også sa jeg at det alltid er de voksnes feil, hvis de gjør noe sånt. Og at man har rett til å si nei, hvis noen vil ta de på kroppen og de selv ikke vil. Hadde vært mye vanskeligere å komme inn på dette, om han ikke hadde hørt om lommemannen tror jeg.

[Gjest Ulvinnen]

Takk for svar.

Nei, jeg har ikke sagt det til noen, noen gang. Vet egentlig ikke hvorfor. Som sagt så har det ikke plaget meg i så veldig stor grad sånn i det daglige. Det er bare når tankene kommer at jeg kjenner at det er som en slags klump. Jeg velger å ignorere den.

Jeg skjønner at det må være kjempefælt å ikke bli trodd, eller få beskjed om å bare la det være. Hvorfor sier noen slikt?

Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si det, og hvem jeg skal si det til. Tenkte lenge på å si noe til mamma, men det har liksom aldri vært noen logisk anledning.

Jeg er imponert over deg som har sagt i fra, selv om du ikke ble trodd. All ære.

''Jeg skjønner at det må være kjempefælt å ikke bli trodd, eller få beskjed om å bare la det være. Hvorfor sier noen slikt?''

Jeg tror tanten min var redd for den skandalen som det ville bli om jeg gikk offentlig ut med det. Enklere å bare feie under teppet. Men det er den holdningen som gjør at så mange slipper unna med det de har gjort.

''Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si det, og hvem jeg skal si det til. Tenkte lenge på å si noe til mamma, men det har liksom aldri vært noen logisk anledning.''

Kanskje du skal begynne med en venninne? Den aller første jeg fortalte det til, var mannen min. Det var viktig for meg at han visste hva jeg hadde vært gjennom. Hadde ikke han trodd på meg og støttet meg, ville det neppe ha blitt oss to. Jeg husker ikke lenger hva som var foranledningen til at jeg fortalte det til moren min.

Du får kjenne litt på det. Om jeg skjønner deg riktig, så har tankene på det som skjedde dukket opp igjen fordi drittsekken har sendt deg en venneforespørsel. Om du sier noe til noen eller ikke, kommer helt an på hva som er best for deg. Bare husk at du ikke skylder ham noe. Det er ingen grunn i verden til at du skal beskytte ham. Om du lar være å si noe, så skal det være av hensyn til deg selv, ikke til noen annen. Føler du for å konfrontere ham med hvorfor du ikke vil ha ham som FB-venn, så bare skriv det i en kort melding.

Det har hendt at jeg har lurt på om onkelen min tror at jeg har glemt hva som har skjedd, siden han aldri har nevnt det eller unskyldt seg. Slike overgripere tar en stor sjanse. De vet at barna de misbruker blir voksne en gang og kan ta igjen. Vi fortsetter ikke å være små, forsvarsløse barn.

''Jeg er imponert over deg som har sagt i fra, selv om du ikke ble trodd. All ære.''

Takk skal du ha :-)

[Gjest nonicksaturday]

Jeg spurte 10 åringen min i dag om han hadde hørt om lommemannen. Så pratet vi litt. Jeg sa at det var viktig å si fra hvis man ble utsatt for noe sånt. Bare sånn kunne man stoppe slike folk. Og fortalte at noen barn blir så redde eller føler at det er deres skyld at de forteller det ofte ikke før de er voksne. Også sa jeg at det alltid er de voksnes feil, hvis de gjør noe sånt. Og at man har rett til å si nei, hvis noen vil ta de på kroppen og de selv ikke vil. Hadde vært mye vanskeligere å komme inn på dette, om han ikke hadde hørt om lommemannen tror jeg.

Jeg har også snakket med barna mine om slike ting. Jeg håper inderlig de aldri kommer i en slik situasjon, men skulle de gjøre det, så håper jeg de klarer å si NEI. Skulle ønske jeg hadde klart det.

[Gjest nonicksaturday]

''Jeg skjønner at det må være kjempefælt å ikke bli trodd, eller få beskjed om å bare la det være. Hvorfor sier noen slikt?''

Jeg tror tanten min var redd for den skandalen som det ville bli om jeg gikk offentlig ut med det. Enklere å bare feie under teppet. Men det er den holdningen som gjør at så mange slipper unna med det de har gjort.

''Jeg vet liksom ikke helt hvordan jeg skal si det, og hvem jeg skal si det til. Tenkte lenge på å si noe til mamma, men det har liksom aldri vært noen logisk anledning.''

Kanskje du skal begynne med en venninne? Den aller første jeg fortalte det til, var mannen min. Det var viktig for meg at han visste hva jeg hadde vært gjennom. Hadde ikke han trodd på meg og støttet meg, ville det neppe ha blitt oss to. Jeg husker ikke lenger hva som var foranledningen til at jeg fortalte det til moren min.

Du får kjenne litt på det. Om jeg skjønner deg riktig, så har tankene på det som skjedde dukket opp igjen fordi drittsekken har sendt deg en venneforespørsel. Om du sier noe til noen eller ikke, kommer helt an på hva som er best for deg. Bare husk at du ikke skylder ham noe. Det er ingen grunn i verden til at du skal beskytte ham. Om du lar være å si noe, så skal det være av hensyn til deg selv, ikke til noen annen. Føler du for å konfrontere ham med hvorfor du ikke vil ha ham som FB-venn, så bare skriv det i en kort melding.

Det har hendt at jeg har lurt på om onkelen min tror at jeg har glemt hva som har skjedd, siden han aldri har nevnt det eller unskyldt seg. Slike overgripere tar en stor sjanse. De vet at barna de misbruker blir voksne en gang og kan ta igjen. Vi fortsetter ikke å være små, forsvarsløse barn.

''Jeg er imponert over deg som har sagt i fra, selv om du ikke ble trodd. All ære.''

Takk skal du ha :-)

Minnene om dette har kommet jevnlig tilbake, men kanskje litt ekstra sterkt etter den venneforespørselen.

Jeg har valgt å ignorere den, og tror ikke jeg kommer til å si noe. Tror det vil føre til at jeg får et for stort fokus på det inni meg, om du skjønner hva jeg mener.

Jeg skal se om jeg får til å si noe til enten mannen min eller ei venninne. Det kunne kanskje være godt å dele det med noen? Vet ikke helt.

Uansett, takk for støtten, Ulvinnen.

[Gjest kaliumsorbat]

Takk for svar.

Fornuften sier jo at jeg ikke kunne gjort noe som tolvåring, men så tenker jeg at jeg burde ha protestert når han drev på. hvorfor gjorde jeg ikke det?

Det er ikke aktuelt å akseptere venneforespørselen, nei. En del av meg har lyst til å sende ham en melding og fortelle i klare ordelag hvorfor. Men jeg får meg ikke helt til det heller. Det føles bedre å bare glatte over og late som ingenting.

Kanskje jeg skulle snakke med noen om det? Må tenke litt på det.

''Fornuften sier jo at jeg ikke kunne gjort noe som tolvåring, men så tenker jeg at jeg burde ha protestert når han drev på. hvorfor gjorde jeg ikke det?

''

Jeg tror alle som har opplevd et slikt overgrep spør seg selv om det samme. Når man opplever noe som du har opplevd så reagerer man ofte ikke logisk og rasjonelt. Det kan være angsten som setter en stopper for å protestere. Du er på en måte i en slags overlevelsesmodus, for å kunne overleve så kobler man ofte ut verden utenfor, man dissosierer, hvis kan staves slik. Det kan også være at man er så overgitt den personen som gjør dette at man ikke klarer å protestere.

På en måte er det absurd at du skal føle skyld for noe en voksen person har fullt ansvar for. Det er han som skal føle skyld, ikke du. Om du så hadde gått naken rundt, så er han en voksen person som ikke har rett til å gjøre dette mot deg. Han er voksen,du er et barn. punktum! De forstår de fleste voksne mennesker med fornuften i behold.

Hvis du klarer det så kan det være en ide å ringe denne organisasjonen. De som jobber der har selv vært utsatt for seksuelle overgrep/incest. Jeg tror de også har samtalegrupper for mennesker som er berørt av det samme som deg.