NHD. Hva er vanskeligst å behandle?

[Gjest takksam for svar]

Hvilken pasientgrupper blir sett på som vanskelige å behandle i psykiatrien? Å hvorfor er de det?

Spør fordi jeg føler jeg ikke kommer videre i hjelpeapparatet med mine problemer.

[Gjest svarer]

Kan du ikke tenke deg til det selv?

[Gjest svarer]

Kan du ikke tenke deg til det selv?

Still deg spørsmål som: Hvorfor er du vanskelig å behandle? Er det noe du kan gjøre selv for å ha nytte av terapi?

[Gjest Nerda]

Still deg spørsmål som: Hvorfor er du vanskelig å behandle? Er det noe du kan gjøre selv for å ha nytte av terapi?

Jeg tror ikke det er noen fasit her. Generelt er det jo klart ikke noe vits i å hjelpe de som ikke vil ha hjelp, fordi de ikke tar i mot.

Mange psykiske lidelser kan være vanskelige å behandle eller få under kontroll. Mener å ha lest at problemer knyttet til asperger f.eks. er svært vanskelige å behandle psykiatrisk. Noen personlighetsforstyrrelser er nok en stor utfordring... De som sitter der med masse vrangforestillinger og null sykdomsinnsikt...

Ikke godt å si.

[Gjest svarer]

Still deg spørsmål som: Hvorfor er du vanskelig å behandle? Er det noe du kan gjøre selv for å ha nytte av terapi?

Stikkord: Diagnose (alvorlighetsgrad), kormobitet, misbruk (rus), opplevelser/traumer, personlighetsstruktur, modenhet, selvinnsikt, evne til å reflektere, vilje og mulighet for endring. Ruser du deg må du ha egenvilje til å slutte.

[DOLemannen]

Psykopati.

[Gjest min erfaring]

Uten reell selvinnsikt så er det ikke enkelt å få en psykopat til å behandle seg selv

[Madelenemie]

Jeg tror ikke det er noen fasit her. Generelt er det jo klart ikke noe vits i å hjelpe de som ikke vil ha hjelp, fordi de ikke tar i mot.

Mange psykiske lidelser kan være vanskelige å behandle eller få under kontroll. Mener å ha lest at problemer knyttet til asperger f.eks. er svært vanskelige å behandle psykiatrisk. Noen personlighetsforstyrrelser er nok en stor utfordring... De som sitter der med masse vrangforestillinger og null sykdomsinnsikt...

Ikke godt å si.

Hei!

Det er motsatt av det du husker, aspergere gir god respons på behandling. Både jeg selv og mine sønner har svært god effekt av arbeide med KAT-kasse som er et verktøy til hjelp for mennesker med autismespekter forstyrrelser. For å forstå mennesker og deres følelser og deres væremåte.

Dette er et verktøy som brukes internasjonalt. Tror det er utviklet av Tony Attwood, verdens fremste ekspert på autisme, i Australia.

Tidlig diagnostisering forhindrer komorbitet av feks angst, depresjon m.m....

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Stikkord: Diagnose (alvorlighetsgrad), kormobitet, misbruk (rus), opplevelser/traumer, personlighetsstruktur, modenhet, selvinnsikt, evne til å reflektere, vilje og mulighet for endring. Ruser du deg må du ha egenvilje til å slutte.

''Stikkord: Diagnose (alvorlighetsgrad), komobitet, misbruk (rus), opplevelser/traumer, personlighetsstruktur, modenhet, selvinnsikt, evne til å reflektere, vilje og mulighet for endring.''

Jeg slutter meg til denne.

Tilstander av mer strukturell karakter i hjernen som PU, asperger, autisme er selvsagt meget vanskelig/umulig å gjøre noe med. Her blir det mer fokus på hvordan en minimaliserer de negative konsekvensene.

[Gjest takksam for svar]

''Stikkord: Diagnose (alvorlighetsgrad), komobitet, misbruk (rus), opplevelser/traumer, personlighetsstruktur, modenhet, selvinnsikt, evne til å reflektere, vilje og mulighet for endring.''

Jeg slutter meg til denne.

Tilstander av mer strukturell karakter i hjernen som PU, asperger, autisme er selvsagt meget vanskelig/umulig å gjøre noe med. Her blir det mer fokus på hvordan en minimaliserer de negative konsekvensene.

Jeg er blitt 31 år, var første gang innom psykiatrien som 15 åring og har siden slitt. Det begynte med grove seksuelle overgrep og psykisk ustabile foreldre...

Siden har det vært en evig runddans i apparatet, mange diagnoser, innleggelser og medisiner.

De siste årene har vært langt roligere, men i stedet for å være frustrert over at ingen kan hjelpe meg og at jeg selv føler meg så håpløs, så kanskje jeg må innse at jeg ikke kommer videre, og bare gjøre så godt jeg kan i hverdagen.

Stå i de nesten daglige sugene etter selvskading og alkohol. Spise og drikke noe hver dag slik at jeg ikke dør. Holde ut alle de lange nattetimene hvor jeg blir liggendes å makke og hyperventilere i stedet for å sove.

Jeg går til samtaler et par ganger i måneden og kan fortsette med dette uten for høye forventninger, og fortsette å stå i deltidsjobben jeg har noen timer for dag. Er dette bra nok?