Again with the svigermor...

[Gjest Tanta Anna]

Jeg var i noenlunde samme situasjon som deg, tro det eller ei. Avstand Laguna. Skaff deg avstand og da mener jeg for all del fysisk avstand. Uansett hvor sårt og trist det er å selge hus og tomt, jeg hadde aldri klart meg om jeg ikke kom meg bort. Helt forferdelig at et menneske skal ødelegge så mye. Din mann hva sier han? Det må jo være fælt for ham og. :-( Huff så vondt jeg har av deg.

[PieLill]

Vet du hva, jeg tror ikke svigermorens motiver er gode i egne øyne heller. Ikke i den forstand at de skal gagne Laguna.

Det virker mer som om hun prøver å bli kvitt Laguna. Mulig hun mener det er til det beste for sønnen. Eller for seg selv. Men ikke for sønnens ekteskap.

Det samme tenker jeg.

mvh

[PieLill]

Jeg heller til å være enig med nitty-gritty.

Jeg tenker at den eneste måte å leve med en slik svigermor, er å flytte langt vekk. Mannen din MÅ også ha ryggrad, evt bør han gå i terapi og få hjelp til å sette grenser overfor sin mor. Men dere kan ikke bo der og likevel tro at det skal fungere, det har jeg tenkt hele tiden når jeg har fulgt din historie.

Det var jeg som anbefalte deg bøker om borderline mødre.

Du sier dere ikke har råd til å flytte. Jeg ville gjort alt for å få det til likevel. Har dere tenkt på muligheten av å leie ut for et år, og så heller leie et annet sted? Hva er viktigst, stoltheten og staheten din over huset (de skal ikke få tatt fra oss huset) eller det å overleve som familie og forhold? Kanskje du heller kan la stoltheten og staheten gjelde å skjerme dere og ivareta dere, og flytte langt vekk?

Jeg tror du har helt rett.

Eneste måten å takle slike folk på er å unngå å måtte takle dem.

mvh

[Dark-Angel 82]

Herregud...Man skulle ikke le, men dette er jo fullstendig galskap...

Masse klemmer til deg Laguna1. Ta vare på deg selv og mannen.

Og der bør komme dere bort, kutte de helt ut, ellers holder dette aldri....

[laguna1]

Jeg har ingen grunn til å tro at noen pynter på sin versjon. Det er noe annet enn å si at det finnes flere sider. Hele historien er absurd og uvirkelig. Jeg må si at jeg har aldri hørt noe lignende og lurer på hvordan familierelasjonene er i øvrig familie, og/eller relasjoner til naboer etc.

Jeg pynter virkelig ikke på min versjon, men det kan jo sikkert (garantert!) henne at svigermor oppfatter dette helt annerledes enn meg, uten at det gir henne grunn eller unnskyldning til å drive på sånn.

Sånn jeg oppfatter familieforholdene ellers : (dette er jo rimelig subjektivt, men noe annet får jeg tross alt ikke til når det kommer til et så stort spørsmål)

Svigermor bestemmer. Over svigerfar (som jeg ikke får helt taket på. Han virker greiere og noe mere fleksibel enn sin kone i teorien, men stiller seg alltid bak sin kone og støtter om det er noe, uansett hvor urimelig. Og er gjerne løpegutt og overbringer av hva svigermor vil si etc.)

Svigerinne er ydmyk, blid og forsiktig. Ville nok aldri ta igjen med sin mor. Prater om "ufarlige" ting. Utfordrer ingen verdier etc. Mye syk og sliten, men et koselig menneske. Mannen hennes skuller jeg _gjerne_ snakket mere med, for han er eneste andre svigerbarn, og jeg skulle gjerne hørt litt om hvordan han oppfatter å ha disse menneskene som svigerforeldre.

Men jeg tror han er mere "styrbar" enn meg, fordi han har faktisk i prinsippet ingen annnen familie (bortsett fra noe brødre han omgåes innimellom) grunnet fryktelig tragisk bakgrunn.

De er sånne folk som alltid har noe krangel eller misnøye på gang. arveoppgjør fra 60tallet er alltid svære greier, og hvem som vasker vinduene sine og ikke, og hvem som sa hva i 1970. Svigermor ser innbilte krenkelser i hytt og gevær, og hun tilgir aldri noen, og har aldri bedt et eneste levende menneske om unnskyldning for noe. Hun vil vite hva alle gjør, og fortelle dem hvordan de burde gjøre det i stedet. (Ting som hvem jeg kjøper gaver til til jul etc er ikke urelevant for henne..;p Eller hvor lenge jeg dusjer..sånne ting)

De har ikke kontakt med svigerfar sin familie i det hele tatt. dette vet jeg svigerfar er lei seg for, mens svigermor mener "Det er til det beste", og at de er møkkafolk på de forskjelligste nivåer alle av dem. Det var separate minnenstunder for de to familiene når svigerfars mor døde. Om dette er svigermor som er urimelig, eller om de andre folka faktisk ER rasshøl vet jeg lite konkret om (for her hører jeg dårlig etter også..;p), men jeg tenker jo litt mitt.

Hun har ikke omgangsvenner, bortsett fra noen sånne damelag med noe tupperware, og også her har hun mye vondt å si om folk.

Ellers omgåes de oss, svigerinne med fam, og svigermors søsken (som hun krangler med innimellom). De har også hatt noe kontakt med min familie, men det er ikke noe naturlig potensiale for noe utvidet kontakt her, selv om det har gått fint og vært koselig de gangene det har skjedd.

De er (tilsynelatende) veldig kjærlige mennesker, ingen krangling, og de er flinke til å si "jeg er glad i deg" og sånn til hverandre. Men konflikter og krangel er forbudt. Også mellom ektefeller. Baksnakkelse, anklager, hinting og så videre er derimot veldig lov. De er vanskelig å fatt i hva de egentlig mener, mye er pakket inn i "kosesnakk" og det er mye snakk om "ærlighet", som jeg i grunn bare betyr at barn, svigerbarn og barnebarn har meldeplikt dit, for de er hvertfall ikke ærlige mot oss! ;D

Ellers er ting greit. De er definitivt sånne folk med nips i bokhylla i stedet for bøker, og de snakker helst om de nære ting, men svigersene kan være fryktelig søte mot meg. Svigermor lager utmerket mat og kan fortelle historier fra før i tiden etc, og kan i når hun er i god lune, være et trivelig menneske.

Mannen min er en smart, redelig, ærlig, og i alle andre situasjoner, en uredd og tøff mann, med sine menigers mot med masse humør og overskudd til de fleste.

Men han har litt lav selvtillitt og jeg er litt redd han sliter med konstant dårlig samvittighet og litt dårlig selvbilde, fordi han i en årekke var familiens sorte får og drev med mye ymse. Dette kommer ofte opp.

Sikkert et veldig unyansert bilde, men dette er ærlig talt slik jeg oppfatter familiedynamikken. Det skal sies at de tok godt i mot meg, og jeg tror på sitt vis de liker meg, men bare ikke når jeg har egne meninger, egen vilje etc..;p og det har jeg jo. Det er derfor jeg ikke klarer å finne noe som motiverer denne oppførselen.

Langt svar men du (+ eller en eller annen i den lange tråden her spurte..sorry om svaret nå blir postet til feil person, så forsøker jeg å svare )

[laguna1]

Herregud...Man skulle ikke le, men dette er jo fullstendig galskap...

Masse klemmer til deg Laguna1. Ta vare på deg selv og mannen.

Og der bør komme dere bort, kutte de helt ut, ellers holder dette aldri....

Hah, jeg prøver å le jeg også! Faen, det jo sol ute, og jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å blåse i det, det er jo bare ei klore gærn kjerring, også sitter jeg og blir tussete og nervevrak.

Alt inni meg sier "hev deg over", ikke tenk på det, ut i solen og ha det gøy, men så blir jeg så forviira at jeg rett og slett får sånne eksistensielle spørmål i hodet som om det er jeg som er gal etc, siden jeg blir så sint og lei meg..Ja og i det hele tatt.

Men det er digg å skrive her da. Takk

Og vi vurderer flytting

[laguna1]

Det kommer ikke til å skje Laguna. Og hun kommer uansett ikke til å forandre seg. Dette er slik hun er. Dette er slik hun kommer til å være resten av livet, med stor sannsynlighet.

Vil du leve med det, eller vil du komme deg vekk?

Vi vurderer flytting Vi gjør hva vi kan for å finne løsninger, men jeg vil ikke kjøre over mann heller.

[laguna1]

Jeg var i noenlunde samme situasjon som deg, tro det eller ei. Avstand Laguna. Skaff deg avstand og da mener jeg for all del fysisk avstand. Uansett hvor sårt og trist det er å selge hus og tomt, jeg hadde aldri klart meg om jeg ikke kom meg bort. Helt forferdelig at et menneske skal ødelegge så mye. Din mann hva sier han? Det må jo være fælt for ham og. :-( Huff så vondt jeg har av deg.

Vi bare leier, så flytting er jo ikke noen ikke-mulighet, det er bare litt leit. Men det står på sjekklista over ting vi kan gjøre, og det virker unektelig forlokkende!

Takk for svar, å skrive her inne erene terapien det!

[laguna1]

Er du helt sikker på at du vil dele resten av ditt liv med mannen?

Ja. HAN er flott Selvom han har en ..eh...noe vanskelig familie..;p

[laguna1]

Jeg syns du gjorde helt rett. Ikke støtt opp om melodramaet. Øv deg på å trekke på skuldrene når hun holder på slik.

Hvordan gikk det forresten med nøkkelen?

Nøkkelen har jeg tatt vi skal sette inn sikkerhetslås også, ingenting mystisk i det, for det HAR vært noen innbrudd rundt her. Er bare noe blakk så jeg får ikke gjort det før om en måneds tid.

[laguna1]

Jeg heller til å være enig med nitty-gritty.

Jeg tenker at den eneste måte å leve med en slik svigermor, er å flytte langt vekk. Mannen din MÅ også ha ryggrad, evt bør han gå i terapi og få hjelp til å sette grenser overfor sin mor. Men dere kan ikke bo der og likevel tro at det skal fungere, det har jeg tenkt hele tiden når jeg har fulgt din historie.

Det var jeg som anbefalte deg bøker om borderline mødre.

Du sier dere ikke har råd til å flytte. Jeg ville gjort alt for å få det til likevel. Har dere tenkt på muligheten av å leie ut for et år, og så heller leie et annet sted? Hva er viktigst, stoltheten og staheten din over huset (de skal ikke få tatt fra oss huset) eller det å overleve som familie og forhold? Kanskje du heller kan la stoltheten og staheten gjelde å skjerme dere og ivareta dere, og flytte langt vekk?

Nei flytting er kanskje ikke den dårligste ideen

Det er ikke stolthet som hindrer meg, men melankoli og tristhet over å måtte gi opp et sted vi i grunn har det så fint i (ellers), og jeg synes det er litt kjipt. Men må vi mentalt sett så må vi. Jeg er også litt redd for å legge mye press på mann, sånn at vi flytter, også vil egentlig ikke han, og blir gående å ruge på det..Skjønner? Men jeg kan jo ikke gå rundt her å bli sinnsyk jeg heller.

Jeg har lest litt om borderline, men synes ikke det stemmer helt, selvom det er enkelte trekk. Deriimot, med viten om hvor farlig det er å strø rundt seg med diagnoser, har jeg lest om "pranoid personlighetsforstyrrelse" som jeg i grunn synes sitter som hånd i hanske...

Takk for alle de fine svarene

[laguna1]

Det eneste som er dumt her er svigermora di og jammen kommer tøfffelen av en svigerfar på en god plass nr 2. Hva tenker han på som stiller opp som løpegutt på et slikt ærend? Så han VELDIG flau ut? Vel det burde han, selv om det ikke er noen unnskyldning det heller.

Nei, han så ikke det minste flau ut. :S Han så sinna ut ..På meg! Jeg får ikke huet mitt rundt det her! Men vet at det har skjedd før det der, at hun gjør noe som er over alle hauger, og prøver å få meg (eller hvem som helst) til å bli syndebukken og den man skal være sint på.

[laguna1]

''Burde jeg gi henne den der forbanna ringen eller? Kanskje det var dumt det der. ''

Nei, det bør du ikke, for da godtar du hennes standard og tilnærmingsmåter.

Men skjønner at det er lett å si for en utenforstående. Personlig hadde jeg nok gitt ringen tilbake prompte for å unngå videre konflikt og ikke bli "tatt" på noe, men det er en uhensiktmessig og feig reaksjon. Det motsatte krever en del 'guts', men det tror jeg du har

Noen nevner salg av ring for deretter å kjøpe spa / øl for beløpet; sikkert en terapeutisk god løsning :-)

Haha! Kjøpe øl for ringen..;p Det hadde svigermor likt!

Men takk. Jeg synes de der lekene hennes blir for latterlige. hva vil hun nå da? at vi skal gå rundt i huset og plukke ned random ting som kommer derifra? Fordi vi har fått igjen noe morsdagskort og annet sentimentalt?

For noe forbanna dritt! Jeg blir så sliiiiiten!

Og takk for støtten, det er kjekt å skrive her inne

[EnolaGay]

Jeg pynter virkelig ikke på min versjon, men det kan jo sikkert (garantert!) henne at svigermor oppfatter dette helt annerledes enn meg, uten at det gir henne grunn eller unnskyldning til å drive på sånn.

Sånn jeg oppfatter familieforholdene ellers : (dette er jo rimelig subjektivt, men noe annet får jeg tross alt ikke til når det kommer til et så stort spørsmål)

Svigermor bestemmer. Over svigerfar (som jeg ikke får helt taket på. Han virker greiere og noe mere fleksibel enn sin kone i teorien, men stiller seg alltid bak sin kone og støtter om det er noe, uansett hvor urimelig. Og er gjerne løpegutt og overbringer av hva svigermor vil si etc.)

Svigerinne er ydmyk, blid og forsiktig. Ville nok aldri ta igjen med sin mor. Prater om "ufarlige" ting. Utfordrer ingen verdier etc. Mye syk og sliten, men et koselig menneske. Mannen hennes skuller jeg _gjerne_ snakket mere med, for han er eneste andre svigerbarn, og jeg skulle gjerne hørt litt om hvordan han oppfatter å ha disse menneskene som svigerforeldre.

Men jeg tror han er mere "styrbar" enn meg, fordi han har faktisk i prinsippet ingen annnen familie (bortsett fra noe brødre han omgåes innimellom) grunnet fryktelig tragisk bakgrunn.

De er sånne folk som alltid har noe krangel eller misnøye på gang. arveoppgjør fra 60tallet er alltid svære greier, og hvem som vasker vinduene sine og ikke, og hvem som sa hva i 1970. Svigermor ser innbilte krenkelser i hytt og gevær, og hun tilgir aldri noen, og har aldri bedt et eneste levende menneske om unnskyldning for noe. Hun vil vite hva alle gjør, og fortelle dem hvordan de burde gjøre det i stedet. (Ting som hvem jeg kjøper gaver til til jul etc er ikke urelevant for henne..;p Eller hvor lenge jeg dusjer..sånne ting)

De har ikke kontakt med svigerfar sin familie i det hele tatt. dette vet jeg svigerfar er lei seg for, mens svigermor mener "Det er til det beste", og at de er møkkafolk på de forskjelligste nivåer alle av dem. Det var separate minnenstunder for de to familiene når svigerfars mor døde. Om dette er svigermor som er urimelig, eller om de andre folka faktisk ER rasshøl vet jeg lite konkret om (for her hører jeg dårlig etter også..;p), men jeg tenker jo litt mitt.

Hun har ikke omgangsvenner, bortsett fra noen sånne damelag med noe tupperware, og også her har hun mye vondt å si om folk.

Ellers omgåes de oss, svigerinne med fam, og svigermors søsken (som hun krangler med innimellom). De har også hatt noe kontakt med min familie, men det er ikke noe naturlig potensiale for noe utvidet kontakt her, selv om det har gått fint og vært koselig de gangene det har skjedd.

De er (tilsynelatende) veldig kjærlige mennesker, ingen krangling, og de er flinke til å si "jeg er glad i deg" og sånn til hverandre. Men konflikter og krangel er forbudt. Også mellom ektefeller. Baksnakkelse, anklager, hinting og så videre er derimot veldig lov. De er vanskelig å fatt i hva de egentlig mener, mye er pakket inn i "kosesnakk" og det er mye snakk om "ærlighet", som jeg i grunn bare betyr at barn, svigerbarn og barnebarn har meldeplikt dit, for de er hvertfall ikke ærlige mot oss! ;D

Ellers er ting greit. De er definitivt sånne folk med nips i bokhylla i stedet for bøker, og de snakker helst om de nære ting, men svigersene kan være fryktelig søte mot meg. Svigermor lager utmerket mat og kan fortelle historier fra før i tiden etc, og kan i når hun er i god lune, være et trivelig menneske.

Mannen min er en smart, redelig, ærlig, og i alle andre situasjoner, en uredd og tøff mann, med sine menigers mot med masse humør og overskudd til de fleste.

Men han har litt lav selvtillitt og jeg er litt redd han sliter med konstant dårlig samvittighet og litt dårlig selvbilde, fordi han i en årekke var familiens sorte får og drev med mye ymse. Dette kommer ofte opp.

Sikkert et veldig unyansert bilde, men dette er ærlig talt slik jeg oppfatter familiedynamikken. Det skal sies at de tok godt i mot meg, og jeg tror på sitt vis de liker meg, men bare ikke når jeg har egne meninger, egen vilje etc..;p og det har jeg jo. Det er derfor jeg ikke klarer å finne noe som motiverer denne oppførselen.

Langt svar men du (+ eller en eller annen i den lange tråden her spurte..sorry om svaret nå blir postet til feil person, så forsøker jeg å svare )

Min mor.. min svigremor.. din.. det må ha vært noe i vannet i den generasjonen.

Jeg leser glassklart i innlegget ditt at denne dama ønsker seg kontroll. For den eneste måten hun kan forstå verden på er ved å ha kontroll på den. Og hun greier ikke å ta inn i seg det faktum at du er et selvstendig menneske, med krav på privatliv. Med krav på å være deg selv. At du tar andre valg enn henne. Lever annerledes enn henne. (Kanskje hun gjerne skulle vært så "fri" som hun ser du er?)

De tingene som for oss andre er en selvfølge, er de samme tingene hun bare kan takle som personlig avvisning.

Og jeg tror fortsatt at det ikke finnes en eneste ting i verden du kan gjøre for å endre det. Enn å få med deg mannen din og skape fysisk avstand mellom dere.

[laguna1]

Min mor.. min svigremor.. din.. det må ha vært noe i vannet i den generasjonen.

Jeg leser glassklart i innlegget ditt at denne dama ønsker seg kontroll. For den eneste måten hun kan forstå verden på er ved å ha kontroll på den. Og hun greier ikke å ta inn i seg det faktum at du er et selvstendig menneske, med krav på privatliv. Med krav på å være deg selv. At du tar andre valg enn henne. Lever annerledes enn henne. (Kanskje hun gjerne skulle vært så "fri" som hun ser du er?)

De tingene som for oss andre er en selvfølge, er de samme tingene hun bare kan takle som personlig avvisning.

Og jeg tror fortsatt at det ikke finnes en eneste ting i verden du kan gjøre for å endre det. Enn å få med deg mannen din og skape fysisk avstand mellom dere.

Kanskje det var noe i vannet?

Ja, jeg ser det også slik at hun har et veldig stort behov for (detalj) kontroll, og har det antagelig ganske kjipt når hun ikke får det.

Men hun får det ikke av meg.

Vi vurderer flytting. Det står på (en ganske kort) liste over mulige løsninger.

[laguna1]

for alle de fine svarene! Noen ganger er det jo ren terapi å skrive her inne!

Jeg beklager at jeg ikke har svart hver og en av alle dere snille menneskene som har kommet med både gode råd, og oppmuntringer..! Men jeg har vært litt til og fra, og det kom mange svar (takk!), og jeg mistet litt oversikt her.

Men det er veldig hyggelig å lese svar, det hjelper oppi hele sirkuset, også mot tanker jeg får om at jeg også må være noe "gal" siden dette i det hele tatt skjer - jeg får litt uverikelighetsfølelse på at det ikke går ann å bare be skvært om undskyldning..Jeg pleier å være grei sånn, tilgir og bærer sjelden nag..Men dørmatte gidder jeg jo heller ikke å være - og jeg føler at dette er skikkelig mindfuck, unnskyld utrykket, siden det er løgner, anklager, ting som ikke sies etc.

Jeg blir så forvirra at jeg har fått meg en skikkelig psykisk smikk, med panikkangst, pusteproblemer, dårlig mage og full pakke - og jeg er egentlig ganske robust.

Hun har bare truffet ordentelig godt med meg her - jeg er litt sårbar sånn for å føle meg eksenstensiellt gal (sånn har jeg drømt dette? Er det JEG som sa noe? Møtte jeg han karen? (det har jeg vitner på altså, det er bare en sånn angstreaksjon jeg kan få under sterkt press ;P)) så nå sitter jeg bare og puster rolig og med magen, og leser på forum..trygt og godt!

Og siden ut i solen, og på mandag snakke godt og lenge med psykolog. Og da håper jeg det ordner seg for snille jenter (eller, vel, hvertfall sånne som gjør så godt de kan;)) også skal vi seriøst tenke på dette med flytting.

Også skal jeg seriøst jobbe litt med huet mitt for å forsøke å ta det litt lettere, fordi det går jo bare utover meg og mann at jeg sitter og får panikkannfall, gråtetokter og blir syk. Jeg skal også prøve å ikke hate henne - jeg har faen meg aldri kasta bort energi på å gå rundt å hate folk før, og har ikke lyst til å begynne nå. Å ikke like, ha forbigående irritert på, og noen antipatier her og der ja - men ikke vondt i magen hat jeg ikke klarer å legge vekk. Det skal bort!

Igjen takk for svarene! Dere er greie!

[Gjest Kayia]

Jeg lurte på om det var flere svigerbarn i familien og i så fall hva for et forhold de hadde til svigermor.

Jeg får ikke tak på hva hensikten med tlf.samtalen var, for svigermor må mene noe med dette uansett hvor skrullete og absurd det kan være.

Jeg for min del tror svigermor ville komme ut av døren med en diagnose dersom hun lot seg utrede.

[Dark-Angel 82]

Hah, jeg prøver å le jeg også! Faen, det jo sol ute, og jeg skulle virkelig ønske jeg klarte å blåse i det, det er jo bare ei klore gærn kjerring, også sitter jeg og blir tussete og nervevrak.

Alt inni meg sier "hev deg over", ikke tenk på det, ut i solen og ha det gøy, men så blir jeg så forviira at jeg rett og slett får sånne eksistensielle spørmål i hodet som om det er jeg som er gal etc, siden jeg blir så sint og lei meg..Ja og i det hele tatt.

Men det er digg å skrive her da. Takk

Og vi vurderer flytting

Det er ikke det minste rart at du tenker på dette, og at det gjør noe med deg. Det er lett å si "hev deg over det", men det er ikke så lett å gjøre det....

Lykke til

[mariaflyfly]

Herreminskaper...

Jeg er gobsmacked. Jeg tror på full ignorering inntil videre, men det må i såfall overholdes av både mannen og deg. Null kontakt.

Og så må du komme deg tilbake til trygge Oslo fortere enn svint. Få med deg mannen og flytt. Så fort det lar seg gjøre.

[ShitDiddelyDo]

Jeg sa jo til deg at disse østfoldingene er spik, spenna gale, men hørte du? Nei, du gjorde ikke det.

Løsningen på problemet er opplagt: Hevn! Kan ikke du ta noen pinlige telefoner i hennes navn? Eller hva med å "låne" kredittkortet hennes neste gang du er på besøk, og svi av noen tusenlapper på Kondomeriet og få rumpepluggene sendt sammen med S/M-drakta til kirken hennes?

Kun et par forslag tidlig på morrakvisten, men du har sikkert bedre fantasi enn meg, så dette ordner du glatt.

Dessuten tror jeg du må komme deg ut av Østfold. Dette er typisk Østfoldoppførsel, så røm før du blir som din svigermor du også. Før eller siden vil det skje, det er uunngåelig. Du merker sannsynligvis allerede at oslodialekta har begynt å skli ut og at du sier bilær og båtær. Det er sånn det begynner!

Hvis det ikke er mulig å dra allerede nå bør du i hvert fall drikke flaskevann, for jeg har en mistanke om at det er vannet der borte som det er noe galt med. Det har jeg også sagt lenge.