– Trekk lønn for sykmeldte

[brillefint]

All forskning viser at det er langtidsfraværet som koster velferdssamfunnet i Norge de største summene, ikke korttidsfravær på en dag eller to. Å innføre en karensdag vil slik sett være mest symbolpolitikk, noe som sikkert kan være viktig i seg selv, for de som er av den oppfatning av at så mange sluntrer unna jobben og er hjemme for bagateller. 

 

Et større problem i Norge - også det vist av seriøs forskning - er faktisk at svært mange går på jobb selv om de er syke, både fysisk og psykisk. Det fører ofte til at arbeidstakerne blir enda mer slitne eller at sykdommer de har forverres - noe som igjen fører til at en del til slutt blir langtidssykemeldte. 

 

Noen forskere peker til og med på at vi skal være glade for at vi har et nokså høyt sykefravær i dette landet. Hvorfor det? Jo, fordi det faktisk er et resultat av at vi har så høy arbeidsdeltakelse hos oss. Ikke minst har vi en svært, svært høy grad av kvinner som er i arbeid og dessuten har vi en del ordninger som gjør at også en del med ulike fysiske eller psykiske vansker kan være i arbeid. Det er det ikke alle land som har - og dermed kan sykefraværet nødvendigvis være lavere.

 

Ellers skal man også ta en del av tallene som presenteres i denne debatten med en klype salt. Statistikken blir ofte blåst opp i VG og Dagbladet og det kan høres ut som om vi bare er mer og mer borte fra jobb i dette landet. Slik er det faktsisk ikke, om man ser nærmere på tallene.

[AnonymBruker]

Min mann som er sjef for ca 20 sier at det er mange som er mye borte fra jobb. Særlig er mandag en dag da unge ansatte ofte er borte. Fredag er og en dag da folk ofte blir "rammet" av sykdom.Ekstra interessant blir det når ansatte bruker sosiale medier som snapp, der de ikke virker særlig syke, men heller glemmer seg ut når de deler hva de egentlig holder på med.

Så karensdager hadde nok fått noen til å tenke seg om før de ble liggende i senga i stede for å gå på jobb.

Ellers så synes jeg de alvorlig syke må få være i fred, de blir ikke friskerer av tryggdehets eller av å få mindre i tryggd.Er du alvorlig syk så er du det.

Og vis Staten mener at de som er uføre kan jobbe mer, så er det kanskje på tide å se på kriteriene for uførepensjon.

Anonymous poster hash: 57110...5ea

[brillefint]

Min mann som er sjef for ca 20 sier at det er mange som er mye borte fra jobb. Særlig er mandag en dag da unge ansatte ofte er borte. Fredag er og en dag da folk ofte blir "rammet" av sykdom.Ekstra interessant blir det når ansatte bruker sosiale medier som snapp, der de ikke virker særlig syke, men heller glemmer seg ut når de deler hva de egentlig holder på med.

Så karensdager hadde nok fått noen til å tenke seg om før de ble liggende i senga i stede for å gå på jobb.

Ellers så synes jeg de alvorlig syke må få være i fred, de blir ikke friskerer av tryggdehets eller av å få mindre i tryggd.Er du alvorlig syk så er du det.

Og vis Staten mener at de som er uføre kan jobbe mer, så er det kanskje på tide å se på kriteriene for uførepensjon.

Anonymous poster hash: 57110...5ea

 

Vel, jeg ser helt frisk ut, utenpå, men kan være alvorlig syk noen ganger likevel. Jeg har en psykisk sykdom.

 

Jeg jobber likevel 100 %, men det kan godt være at statistikke sier jeg er mye borte akkurat mandag og fredag også. Kanskje har jeg gått på jobb hele uken, selv om lege og psykolog sier det er uforsvarlig, og så orker jeg til sist ikke mer på fredagen - eller jeg må ha en ekstra dag hjemme på mandagen, for å hente meg inn igjen. Uten slike sykedager noen ganger i halvåret ville jeg trolig måtte være sykemeldt delvis eller helt - nå klarer jeg å hente meg inn igjen hvis jeg blir altfor sliten, og klare å unngå en depresjon.

 

Hva jeg vil si? Det finnes mange grunner til sykefravær som man ikke umiddelbart tenker på hvis man er bedriftsleder. Heldigvis har jeg en klok sjef. 

[ISW]

Indirekte sier kommentarene under at syke er en kvise på samfunnets rumpe. Kommentarene har blitt skrevet i denne tråden.

 

"Igrunn sliter jeg med å forstå hvorfor man skal tjene like mye på å være syk som på å jobbe. Det er klart man skal ha noe penger når man er syk, men det må også foreligge et insentiv til å komme raskt tilbake i jobb. Det vil også ha en oppdragende effekt, både i form at man forebygger sykdom og at man kommer raskere tilbake fra sykdom."

Kommentaren sier jo at syke ikke er syke, de må straffes så de kommer fort tilbake til jobb og de må oppdras. 

 

"Jeg er mener dette ikke rammer en svak gruppe. Det rammer nordmenn i jobb, som for eksempel NHD og meg selv. Selv lavtlønnede nordmenn nekter jeg å kalle en svak gruppe. En lavtlønnet nordmann tjener jo over gjennomsnittet i et av verdens rikeste land."

Mange nordmenn i jobb tjener så lite at de ikke har råd til å miste en dagslønn. Verdens rikeste land er også verdens dyreste land. Det finnes svake grupper blandt arbeidere også.

 

"Jo, jeg har masse erfaring med folk som ikke klarer å styre økonomien sin."

Å ha akkurat nok til å klare seg har ingenting å gjøre med å styre økonomien. Kommentaren er jo rett og slett et hån mot de som sliter hver dag for å få endene til å møtes.

 

"Jeg synes bare grensa er nådd når nordmenn i jobb kaller seg en svak gruppe og påberoper seg å ikke ha nok penger til mat. Hva koster vel poteter i løs vekt, eller en sekk ris på en innvandrerbutikk?"

I øverste kommentar påpekes det at folk må ta ansvar for å forebygge sykdom, men de kan godt leve på poteter og ris. Om man skal leve på det så blir man ihvertfall syk.

"Du får kritikk fordi du er en av de såkalt vellykkede som ikke kutter seg selv når du opplever motgang, og som Gud forby har en god jobb og betaler skatt. Det er meget viktig at når noen lykkes, så skal de kjenne en enormt dårlig samvittighet fordi livet deres er så bekymringsløst og vakkert at man bare må jekkes ned et par hakk :-)"

Og når man er sykemeldt fordi man har ofret for mye for jobben i for mange år så skal man ha dårlig samvittighet i tillegg til dårlig råd?

 

Jeg forstår godt at folk oppfatter slike kommentarer som at syke er uønsket og kan skylde seg selv for situasjonen de er i. Det værste er at det i et psykiatriforum vises null forståelse for psykisk syke. Ingen her har rakket ned på de som jobber og klarer å holde seg i jobb, men når man sitter og så vidt får endene til å møtes fordi helsevesenet har gjort en dårlig jobb som har resultert i kroniske smerter pga noe som i tillegg skjedde i arbeidstiden så er det lov å reagere på kommentarer som vitner om total uvitenhet.

 

"Men de som har jobbet hardt til tross for dårlige forutsetninger, kjempet mot sykdommer og greid seg, synes jeg ikke skal rakkes ned på for dette."

Men de som har jobbet hardt til tross for dårlige forutsetninger, kjempet mot sykdom og knekt er det greit å rakke ned på?

 

Jeg kan også bare svare for det jeg selv skrev, som jeg har understreket i posten din.

 

Jeg skriver ikke at de syke ikke er syke. Og med oppdragelse mener jeg at man gjør mer for å ivareta sin egen helse, f.eks kle seg skikkelig, vaske hender grundig, osv. Med insentiv til å komme tilbake i arbeid mener jeg at man følger opp sin behandling, gjør sine hjemmelekser, osv.

 

Hvordan du klarer å få dette til å handle om at de syke eller trygdede er kviser på samfunnets rumpe er for meg en gåte.

[Trine]

Jeg kan svare for mine egne kommentarer.

 

Jeg snakker overhodet ikke om at man har ansvar for å unngå sykdom. At du kan tolke dette inn i mine innlegg sier ganske mye om hvordan ting blir fortolket i verste mening. Man skulle tro folk leter etter ting de kan bli fornærmet av.

 

At du helt bokstavelig henger deg opp i en diett på kun ris og poteter (fordi jeg tilfeldigvis nevnte det) er et annet eksempel på det samme.

 

Hva man kaller en svak gruppe er et spørsmål om perspektiv. Skal vi ta med lavtlønnede nordmenn og folk i deltidsstillinger er sikkert minst 75-80% av befolkningen definert som "svake grupper". Gir det mening? Hva da med resten av verden?

 

Dessuten: Hvordan kan folk bli så blodig fornærmet over å ikke bli regnet som en "svak gruppe"?

 

Sykelønn er veldig lite treffsikkert hvor poenget er utjevning. Det er en ordning for folk i jobb, og de som tjener mest i jobben får mest uttelling. Når man innfører et gode for alle som jobber går det nødvendigvis ut over de som ikke jobber. Derfor synes jeg det er pussig at trygdede føler seg så veldig såret og  tråkket på når noen vil stramme inn på denne ordningen.

 

Det med å ha råd til mat og økonomisk styring var arrogant av meg, men det er basert på egne erfaringer. 

 

Hva mener du da med "forebygge sykdom". Men det var da heller ikke du som skrev dette innlegget? Mulig jeg husker feil, men jeg tror ikke det. Uansett, om det har blitt feil tolket så vil jeg gjerne ha en forklaring på hva som ble ment.

 

Det er ikke snakk om å henge seg opp i, det er snakk om kommentarer som blir skrevet som andre kan oppfatte sårende. Selv har jeg nok mat. Men det er da virkelig ikke vanskelig å forstå at de som må snu hver krone for å få råd til mat til barna sine, som ønsker å gi barna sunn og variert kost for å gi dem de beste forutsetninger for å bli friske og raske, men som knapt har råd til ris og poteter oppfatter slike kommentarer litt krenkende. Alle vet at sykdom er et sårt tema, man kan holde seg til fakta og droppe spydigheter og usakligheter syns jeg.

 

Det var ikke så lett å finne oppdaterte statestikker, men i følge EU sitt mål på fattigdom så hadde Norge 737.000 enkeltpersoner som levde under fattigdomsgrensa i fjor. Man har både absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom vil si at man lever på maks 1,25 dollar om dagen. Man kan vel trygt si at man er enda mer enn bare fattig om det er det man har å leve av i dette landet. I Norge er 1,25 dollar ingenting, mens i andre land kan man kanskje klare seg med det. Det er derfor ikke mulig å regne med den absolutte fattigdomsgrensa og i Norge må vi forholde oss til den relative fattigdomsgrensa. Denne grensen er i Norge på 50% av medianinntekten. Det siste tallet jeg så var 453.000 kr i gjennomsnittslønn, det vil si at alle som lever på mindre enn 226.000 kr er fattige. Lever man på mindre enn dette så kan man da virkelig kalles en svak gruppe. 70%-80% av befolkningen er ikke en svak gruppe, hvor får du slike tall ifra, du må virkelig ha en livlig fantasi

 

Om man lever fra hånd til munn og sliter hver dag for å få endene til å møtes, i tillegg har man psykiske eller fysiske utfordringer, eller ofte kan man ha begge deler. Man er faktisk svak, da forstår jeg godt at det er provoserende å bli fortalt at man syter uten grunn, ihvertfall når det kommer fra noen som gir uttrykk for at alt er lekende lett. Typisk "jeg har klarte så det er ingen grunn til at andre ikke skal klare det" Null respekt for at enkelte sliter.

 

Hvordan trygdede smøg seg inn i diskusjonen er jeg litt usikker på. Dette handler jo om sykemeldte. Jeg er redd for at vi tar fra sykemeldte for mye så ender det med at fler gjør som meg og presser seg til det plutselig smeller og er helt stopp. På sikt blir det fort dyrere for samfunnet.

 

Takk for at du syns det var litt arrogant, er det noe jeg har lært av manglende inntekt (levd på studielån) så er det å ha styr på økonomien og vite hvordan man får mest mulig ut av hver krone. Så økonomisk styring går på person og ikke inntekt.

[Trine]

Jeg kan også bare svare for det jeg selv skrev, som jeg har understreket i posten din.

 

Jeg skriver ikke at de syke ikke er syke. Og med oppdragelse mener jeg at man gjør mer for å ivareta sin egen helse, f.eks kle seg skikkelig, vaske hender grundig, osv. Med insentiv til å komme tilbake i arbeid mener jeg at man følger opp sin behandling, gjør sine hjemmelekser, osv.

 

Hvordan du klarer å få dette til å handle om at de syke eller trygdede er kviser på samfunnets rumpe er for meg en gåte.

 

Det er nok mye som for deg er en gåte og ut ifra hva jeg har lest av andre innlegg du har postet i denne tråden så tenker jeg ikke legge mer energi i å prøve å forklare deg hvordan ting kan bli oppfattet når man allerede føler seg svak. Ikke alle har like god selvtillitt og tro på seg selv som det du gir uttrykk for at du har. Det må da gå an å akseptere at noen mennesker sitter litt værre i det enn det du selv gjør.

 

Hvordan du ikke klarer å se at slike kommentarer kan oppfattes som et slags hån mot de virkelig syke sier jo egentlig mest om din manglende evne til å reflektere over andres situasjon.

[ISW]

Det er nok mye som for deg er en gåte og ut ifra hva jeg har lest av andre innlegg du har postet i denne tråden så tenker jeg ikke legge mer energi i å prøve å forklare deg hvordan ting kan bli oppfattet når man allerede føler seg svak. Ikke alle har like god selvtillitt og tro på seg selv som det du gir uttrykk for at du har. Det må da gå an å akseptere at noen mennesker sitter litt værre i det enn det du selv gjør.

 

Hvordan du ikke klarer å se at slike kommentarer kan oppfattes som et slags hån mot de virkelig syke sier jo egentlig mest om din manglende evne til å reflektere over andres situasjon.

 

Jeg skjønner hva du mener men jeg tror også du legger mer i det som skrives enn de som skriver det mener.

 

For tiende (tror jeg?) gang: Jeg har ingen problemer med at mange i Norge trenger hjelp. Jeg betaler gjerne min skatt for å bidra til at de som trenger det får hjelp. Jeg synes ikke at de som trenger hjelp er en kvise på samfunnets rumpe.

 

Selv om noe er et problem på samfunnsnivå, så betyr ikke det at det samme problemet gjelder alle individer. Selv om det er mye kriminalitet blant asylsøkere (og det er et problem) betyr det ikke at hver eneste asylsøker skal betraktes som en kriminell.

[Trine]

En måte å få ned sykefraværet på er å effektivisere og forbedre helsevesenet. Jeg fikk beskjed av NAV at det var bedre at jeg gikk 3 mnd sykemeldt mens jeg ventet på time til ortoped enn at jeg gikk til en privat som ville kostet NAV akkurat det samme, hvor jeg kunne få time med engang. Jeg valgte å betale selv, men mange hadde jo heller blitt sykemeldt. En jeg kjenner skulle operere skulderen og fikk beskjed om at det var 6 mnd ventetid. Han har en jobb som er umulig å utføre når man ikke klarer løfte armen og måtte derfor være sykemeldt mens han ventet på operasjon. Jobben hans sa seg villige til å betale for privat operasjon og han var så sykemeldt i 3 uker istedefor 6 mnd. Det værst er at han ble straffet for det, måtte betale fordelsskatt på det jobben hadde betalt for operasjon. Det er mange eksempler på byråkrati hvor jeg tenker at vi kunne spart mange sykedager. Men med innstillingen NAV har til sykemelding så er det vel heller ikke så rart at andre etterhvert får samme syn.

 

Folk som bruker egenmeldinger for å få seg en langhelg er nok et lite problem, men mange mennesker kunne tatt seg mange langhelger uten at sykefraværet totalt hadde gått opp dersom de som var syke/skadet hadde fått ordentlig hjelp og ikke bare piller og sykemelding.

[ISW]

En måte å få ned sykefraværet på er å effektivisere og forbedre helsevesenet. Jeg fikk beskjed av NAV at det var bedre at jeg gikk 3 mnd sykemeldt mens jeg ventet på time til ortoped enn at jeg gikk til en privat som ville kostet NAV akkurat det samme, hvor jeg kunne få time med engang. Jeg valgte å betale selv, men mange hadde jo heller blitt sykemeldt. En jeg kjenner skulle operere skulderen og fikk beskjed om at det var 6 mnd ventetid. Han har en jobb som er umulig å utføre når man ikke klarer løfte armen og måtte derfor være sykemeldt mens han ventet på operasjon. Jobben hans sa seg villige til å betale for privat operasjon og han var så sykemeldt i 3 uker istedefor 6 mnd. Det værst er at han ble straffet for det, måtte betale fordelsskatt på det jobben hadde betalt for operasjon. Det er mange eksempler på byråkrati hvor jeg tenker at vi kunne spart mange sykedager. Men med innstillingen NAV har til sykemelding så er det vel heller ikke så rart at andre etterhvert får samme syn.

 

Folk som bruker egenmeldinger for å få seg en langhelg er nok et lite problem, men mange mennesker kunne tatt seg mange langhelger uten at sykefraværet totalt hadde gått opp dersom de som var syke/skadet hadde fått ordentlig hjelp og ikke bare piller og sykemelding.

 

Der er vi derimot HELT enige

[Trine]

Jeg skjønner hva du mener men jeg tror også du legger mer i det som skrives enn de som skriver det mener.

 

For tiende (tror jeg?) gang: Jeg har ingen problemer med at mange i Norge trenger hjelp. Jeg betaler gjerne min skatt for å bidra til at de som trenger det får hjelp. Jeg synes ikke at de som trenger hjelp er en kvise på samfunnets rumpe.

 

Selv om noe er et problem på samfunnsnivå, så betyr ikke det at det samme problemet gjelder alle individer. Selv om det er mye kriminalitet blant asylsøkere (og det er et problem) betyr det ikke at hver eneste asylsøker skal betraktes som en kriminell.

 

Jeg har ikke hengt meg så mye opp i det, jeg bryr meg ikke om hva du mener om min situasjon. Jeg vet at jeg ikke har bedt om denne situasjonen, at jeg heller ville vært i arbeid, at jeg har brukt mye tid og penger på å bli frisk, at dersom helsevesenet hadde tatt meg seriøst med engang hadde jeg ikke vært i denne situasjonen, jeg ville bare få fram at jeg forstår at folk kan føle at de blir sett på som en kvise. Jeg har selv sittet der sykemeldt mens en jeg kjenner mener trygdede er snyltere og jeg sitter og har så vondt at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Takk skal du ha liksom. Nå vet ikke jeg om jeg går som sykemeldt eller trygdet. Får AAP.

Jeg tror du trekker det veldig mye i den ene retningen, mens jeg drar mye i den andre retningen men jeg tror egentlig vi har noen felles syn også.

[Gjest Gargamel]

Hva mener du da med "forebygge sykdom". Men det var da heller ikke du som skrev dette innlegget? Mulig jeg husker feil, men jeg tror ikke det. Uansett, om det har blitt feil tolket så vil jeg gjerne ha en forklaring på hva som ble ment.

 

Det er ikke snakk om å henge seg opp i, det er snakk om kommentarer som blir skrevet som andre kan oppfatte sårende. Selv har jeg nok mat. Men det er da virkelig ikke vanskelig å forstå at de som må snu hver krone for å få råd til mat til barna sine, som ønsker å gi barna sunn og variert kost for å gi dem de beste forutsetninger for å bli friske og raske, men som knapt har råd til ris og poteter oppfatter slike kommentarer litt krenkende. Alle vet at sykdom er et sårt tema, man kan holde seg til fakta og droppe spydigheter og usakligheter syns jeg.

 

Det var ikke så lett å finne oppdaterte statestikker, men i følge EU sitt mål på fattigdom så hadde Norge 737.000 enkeltpersoner som levde under fattigdomsgrensa i fjor. Man har både absolutt fattigdom og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom vil si at man lever på maks 1,25 dollar om dagen. Man kan vel trygt si at man er enda mer enn bare fattig om det er det man har å leve av i dette landet. I Norge er 1,25 dollar ingenting, mens i andre land kan man kanskje klare seg med det. Det er derfor ikke mulig å regne med den absolutte fattigdomsgrensa og i Norge må vi forholde oss til den relative fattigdomsgrensa. Denne grensen er i Norge på 50% av medianinntekten. Det siste tallet jeg så var 453.000 kr i gjennomsnittslønn, det vil si at alle som lever på mindre enn 226.000 kr er fattige. Lever man på mindre enn dette så kan man da virkelig kalles en svak gruppe. 70%-80% av befolkningen er ikke en svak gruppe, hvor får du slike tall ifra, du må virkelig ha en livlig fantasi

 

Om man lever fra hånd til munn og sliter hver dag for å få endene til å møtes, i tillegg har man psykiske eller fysiske utfordringer, eller ofte kan man ha begge deler. Man er faktisk svak, da forstår jeg godt at det er provoserende å bli fortalt at man syter uten grunn, ihvertfall når det kommer fra noen som gir uttrykk for at alt er lekende lett. Typisk "jeg har klarte så det er ingen grunn til at andre ikke skal klare det" Null respekt for at enkelte sliter.

 

Hvordan trygdede smøg seg inn i diskusjonen er jeg litt usikker på. Dette handler jo om sykemeldte. Jeg er redd for at vi tar fra sykemeldte for mye så ender det med at fler gjør som meg og presser seg til det plutselig smeller og er helt stopp. På sikt blir det fort dyrere for samfunnet.

 

Takk for at du syns det var litt arrogant, er det noe jeg har lært av manglende inntekt (levd på studielån) så er det å ha styr på økonomien og vite hvordan man får mest mulig ut av hver krone. Så økonomisk styring går på person og ikke inntekt.

 

Jeg har ikke sagt noe om forebygging av sykdom.

 

Andelen nordmenn som er i jobb, tjener over snittet og ikke er definer inn i en eller annen svak gruppe (kvinne, innvandrer, lavtlønnet, deltidsansatt, sykemeldt) er liten og krympende.

 

Min erfaring med fattigdom kommer fra Afrika i et land hvor folk lever for under 500 kroner måneden justert for prisnivå. Det er faktisk nok til å kjøpe mat og ikke sulte, selv om man blir ganske desperat etter variasjon.

 

For meg ble det litt absurd når folk med egen bolig, telefon, TV, flere par sko og tapet på veggene sier de ikke har råd til mat. Jeg burde vel latt det passere. Folk kan i alle fall komme i en akutt, midlertidig situasjon hvor de ikke har penger. Jeg skjønner også at det er veldig vondt å ikke kunne gjøre det samme som andre. Jeg tror helt oppriktig at en fattig afrikaner er lykkeligere enn en syk, trygdet nordmann.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskyldningene om at jeg ser på trygdede som snylter og lignende. Jeg ser at noen tar innleggene mine og analyserer dem som om det var et dikt. Jeg vet selv ha jeg mener og hva jeg står for. 

[ISW]

Jeg har ikke sagt noe om forebygging av sykdom.

 

Andelen nordmenn som er i jobb, tjener over snittet og ikke er definer inn i en eller annen svak gruppe (kvinne, innvandrer, lavtlønnet, deltidsansatt, sykemeldt) er liten og krympende.

 

Min erfaring med fattigdom kommer fra Afrika i et land hvor folk lever for under 500 kroner måneden justert for prisnivå. Det er faktisk nok til å kjøpe mat og ikke sulte, selv om man blir ganske desperat etter variasjon.

 

For meg ble det litt absurd når folk med egen bolig, telefon, TV, flere par sko og tapet på veggene sier de ikke har råd til mat. Jeg burde vel latt det passere. Folk kan i alle fall komme i en akutt, midlertidig situasjon hvor de ikke har penger. Jeg skjønner også at det er veldig vondt å ikke kunne gjøre det samme som andre. Jeg tror helt oppriktig at en fattig afrikaner er lykkeligere enn en syk, trygdet nordmann.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskyldningene om at jeg ser på trygdede som snylter og lignende. Jeg ser at noen tar innleggene mine og analyserer dem som om det var et dikt. Jeg vet selv ha jeg mener og hva jeg står for. 

 

Jeg tenker at det vi i Norge definerer som fattigdom er rimelig langt fra definisjonen på fattigdom i en del utviklingsland.

 

Du kan i teorien leve på mat for 100 kr i uka hvis du må. NB! Jeg sier ikke at det ikke er et forferdelig liv, og jeg sier ikke at det er ønskelig, men hvis man snakker eksistensminimum så lar det seg gjøre. Minstesatsene brukt av Namsmannen for livsopphold (når boligutgifter er betalt) er i Norge 6-7000 kr/mnd for enslige.

 

Den evige diskusjonen blir hvor godt man skal leve (økonomisk) når man ikke jobber. Skal man leve på et eksistensminimum? Skal man ha økonomiske muligheter til ferier og julegaver? Jeg har opplevd et utall ganger at folk gråter sine bitre tårer etter namsmannstrekk fordi det er "umulig" å klare seg på 7.000 kr/mnd i livsopphold. Uten unntak har jeg da også sett at man har lagt seg til en hel masse dyre og unødvendige vaner (det er f.eks ikke en menneskerett å kjøpe 20 sigaretter om dagen), eller dra på byen to ganger i uka, eller kjøpe dyre klær, jeg kunne fortsatt i det evinnelige.

[Gjest]

Terskelen for å bli sykmeldt er for lav, mener psykiater Nils Håvard Dahl. Til Trønder-Avisa torsdag sier han trekk i lønna for sykmeldte vil få ned sykefraværet. Ifølge en Nav-rapport har legemeldt sykefravær knyttet ti psykiske lidelser økt med 39 prosent i Nord-Trøndelag de siste 12 åra.  Nils Håvard Dahl synes ikke det er så rart at folk lar seg sykmelde. – Vi har ordninger i dag som gjør at man ikke har noen økonomisk gevinst av å gå på jobb. Man sparer reiseutgiftene ved å være sykmeldt, og det blir mer lønnsomt å gå hjemme, sier han til Trønder-Avisa, og peker blant annet også på at sykmeldinger har en smitteeffekt. – Hvis flere sykmelder seg, smitter det over på resten av befolkningen. Alvorlige psykiske lidelser utgjør kun en svært liten del av sykefraværet, mens sykmelding som følge av lettere psykiske lidelser har økt med 184 prosent siden siden år 2000, viser Nav-rapporten. http://www.levangeravisa.no/nyheter/article6428559.ece Hva regnes som 'lettere' psyksiske lidelser, og hva er alvorlige? Anonymous poster hash: 98133...07e

Jeg presser meg hardt til å gå på jobb for tiden fordi jeg ikke har samvittighet til å sykemelde meg - verken ovenfor meg selv, arbeidsgiver eller NAV. Jeg har derimot valgt å velge bort jula i år (kort sagt) - på den måten kan jeg unngå sykemelding. Jeg har dessuten ikke råd og mulighet til å være sykemeldt uten lønn (hvis jeg hadde hatt råd, hadde min terskel for s m vært lavere).

[ISW]

Jeg presser meg hardt til å gå på jobb for tiden fordi jeg ikke har samvittighet til å sykemelde meg - verken ovenfor meg selv, arbeidsgiver eller NAV. Jeg har derimot valgt å velge bort jula i år (kort sagt) - på den måten kan jeg unngå sykemelding. Jeg har dessuten ikke råd og mulighet til å være sykemeldt uten lønn (hvis jeg hadde hatt råd, hadde min terskel for s m vært lavere).

 

Du har jo en eksepsjonell arbeidsmoral og du gjør prioriteringer som virkelig må gjøre vondt.

 

Jeg tror dessverre du ikke er helt representativ for mye av det som foregår i landet vårt, ved at du til tross for alvorlig sykdom fortsatt velger å stå i jobb.

[Trine]

Jeg har ikke sagt noe om forebygging av sykdom.

 

Andelen nordmenn som er i jobb, tjener over snittet og ikke er definer inn i en eller annen svak gruppe (kvinne, innvandrer, lavtlønnet, deltidsansatt, sykemeldt) er liten og krympende.

 

Min erfaring med fattigdom kommer fra Afrika i et land hvor folk lever for under 500 kroner måneden justert for prisnivå. Det er faktisk nok til å kjøpe mat og ikke sulte, selv om man blir ganske desperat etter variasjon.

 

For meg ble det litt absurd når folk med egen bolig, telefon, TV, flere par sko og tapet på veggene sier de ikke har råd til mat. Jeg burde vel latt det passere. Folk kan i alle fall komme i en akutt, midlertidig situasjon hvor de ikke har penger. Jeg skjønner også at det er veldig vondt å ikke kunne gjøre det samme som andre. Jeg tror helt oppriktig at en fattig afrikaner er lykkeligere enn en syk, trygdet nordmann.

 

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskyldningene om at jeg ser på trygdede som snylter og lignende. Jeg ser at noen tar innleggene mine og analyserer dem som om det var et dikt. Jeg vet selv ha jeg mener og hva jeg står for. 

 

Det var du som valgte å kommentere det med forebygging som om det var du som hadde skrevet det

 

Å komme i en akutt situasjon er en ting. Det er mange som hadde hatt nok penger til å legge av så man hadde hatt i en ev. akutt situasjon. Det er når situasjonen blir langvarig at problemet dukker opp. Men det er også de som ikke bruker mer enn de må og alikevel ikke har penger å legge til side. Det er disse menneskene som blir straffet, ikke de som sløser.

 

Fattigdom i Afrika og Norge kan ikke sammenlignes. Samfunnet er lagt opp slik at man må ta seg råd til ting man egentlig ikke har råd til. Spesielt om man har barn. Ikke engang skole er gratis selv om de påstår at det er det.

 

Jeg sier ikke at du mener hverken det ene eller andre, men at jeg forstår hvordan enkelte lett kan tolke det i retningen av at du mener at ingen i Norge er fattige og at alle har råd til å miste inntekt.

[Gjest Gargamel]

 

Jeg sier ikke at du mener hverken det ene eller andre, men at jeg forstår hvordan enkelte lett kan tolke det i retningen av at du mener at ingen i Norge er fattige og at alle har råd til å miste inntekt.

 

Mange er fattige, og det er ikke noe mål for meg at folk skal bli like fattige som afrikanere, eller være fornøyd med en sekk ris i måneden.

 

Spørsmålet om karensdager eller 80% sykelønn handler ikke om hungersnød. Hvis det gjør det for noen har vi et fordelingsproblem som må løses på en annen måte. Jeg vil tro boligpolitikk og skattesystem f.eks er mer relevant enn sykelønnsordningen.

 

Jeg trodde ikke denne debatten skulle være så sår. Jeg har flere kolleger som er eller har vært langtidssykemeldt, og det kan jo skje meg også. Jeg føler ikke at jeg sparker nedover på en helt annen gruppe.

[Trine]

Mange er fattige, og det er ikke noe mål for meg at folk skal bli like fattige som afrikanere, eller være fornøyd med en sekk ris i måneden.

 

Spørsmålet om karensdager eller 80% sykelønn handler ikke om hungersnød. Hvis det gjør det for noen har vi et fordelingsproblem som må løses på en annen måte. Jeg vil tro boligpolitikk og skattesystem f.eks er mer relevant enn sykelønnsordningen.

 

Jeg trodde ikke denne debatten skulle være så sår. Jeg har flere kolleger som er eller har vært langtidssykemeldt, og det kan jo skje meg også. Jeg føler ikke at jeg sparker nedover på en helt annen gruppe.

 

Å være syk er sårt i seg selv, å bli sett på som snylter og føle at man blir presset ut i noe man ikke klarer gjør ikke saken noe bedre. Man føler seg mistenkeliggjort av alle. Det er en vond følelse og man blir naturlig nok ekstra var på kritikk.

[ISW]

Å være syk er sårt i seg selv, å bli sett på som snylter og føle at man blir presset ut i noe man ikke klarer gjør ikke saken noe bedre. Man føler seg mistenkeliggjort av alle. Det er en vond følelse og man blir naturlig nok ekstra var på kritikk.

 

Jeg skjønner at det er sårt å være syk. Men så er det noe i det du skriver, at du føler deg mistenkeliggjort av alle. Det betyr ikke det samme som at du BLIR mistenkeliggjort av alle.

 

Jeg har aldri mistrodd din sykdom eller dine årsaker for å ikke være i arbeid. Men du tenker kanskje at jeg gjør det likevel? Jeg synes selvfølgelig at det er trist at det er mange i dette landet som med virksom behandling kunne skapt større produktivitet både for seg selv og for samfunnet, og som kanskje ikke får det og derfor må få stønad fremfor å jobbe. Hver gang jeg opplever på min arbeidsplass at noen går fra AAP til å lykkes i arbeidslivet (og det skjer en hel del ganger) så blir jeg glad.

[brillefint]

Du har jo en eksepsjonell arbeidsmoral og du gjør prioriteringer som virkelig må gjøre vondt.

 

Jeg tror dessverre du ikke er helt representativ for mye av det som foregår i landet vårt, ved at du til tross for alvorlig sykdom fortsatt velger å stå i jobb.

 

Faktisk er ikke dette en "eksepsjonell arbeidsmoral", men en som er ganske representativ.

http://www.heis.no/Diverse/2002/Annenhver%20syk.htm

[Madelenemie]

Det er godt mulig at man kunne ha innført en karensdag for å unngå det mest unødvendige fraværet. Men generelt sett så er jeg ikke tilhenger av å fjerne retten til 100% sykepenger, blant annet fordi jeg er overbevist om det bare vil føre til en enda mer utbredt todeling mellom de som har forsikringsordninger og de som ikke har det. Vi er allerede i ferd med å få et samfunn hvor de med helseforsikringer har et helt annet tilbud om behandling enn de som ikke har det, jeg ønsker ikke en videreutvikling av et privat forsikringsbasert velferdssystem.

Hei!

 

Enig i mye av det!

Jeg mener imidlertid man kunne inntektsregulere mer, 

 

De som har høye lønninger tåler større kutt og endringer, men de lavtlønte tåler det mindre, så det handler mye om å sette,:

 

solidaritet på agendaen igjen.

 

slik nobelprivinneren så viktig poengterte i sin fantastiske nobeltale!