Klare seg best mulig hjemme med poliklinisk behandling, egenerfaringer og råd?

[AnonymBruker]

Jeg en del innlagt. Ikke kjempemye, men mer enn jeg skulle ønske. Ønsket mitt er jo å klare meg best mulig hjemme med poliklinisk behandling. Lære meg å stå i det alene og bruke de mestringsstrategiene jeg har lært meg så langt til å "redde" meg selv og lære at det ikke er farlig å ha det vondt og at man ikke alltid trenger andre til å ta vare på en. Ikke ty til innleggelse med en gang jeg merker noe som butter i mot.

Lurer derfor på om noen har noe gode egenerfaringer å dele og kanskje råd? (MÅ ikke ha egenerfaring, setter pris på alle innspill).

 

Anonymkode: 52b0f...d4d

[AnonymBruker]

Har ikke erfaring, men blir du tatt imot til psykiatrisk fra legevakten hver gang du ber om det altså? (selvom det bare er for en liten ting som buttet deg imot, som du skriver). Jeg trodde bare de var veldig strenge på legevakten. At det var alvorlig psykose som måtte til. 

Anonymkode: f8f8a...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har ikke erfaring, men blir du tatt imot til psykiatrisk fra legevakten hver gang du ber om det altså? (selvom det bare er for en liten ting som buttet deg imot, som du skriver). Jeg trodde bare de var veldig strenge på legevakten. At det var alvorlig psykose som måtte til. 

Anonymkode: f8f8a...ae8

Ja, har aldri opplevd å bli avvist av legevakten. Men jeg har stort sett alvorlige selvmordstanker alle gangene jeg tar kontakt da. Så jeg regner med at grunnen til at jeg blir lagt inn hver gang er at de ikke tør annet. 

Anonymkode: 52b0f...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, har aldri opplevd å bli avvist av legevakten. Men jeg har stort sett alvorlige selvmordstanker alle gangene jeg tar kontakt da. Så jeg regner med at grunnen til at jeg blir lagt inn hver gang er at de ikke tør annet. 

Anonymkode: 52b0f...d4d

Glemte å nevne at jeg også har brukerstyrt seng på DPS, så en del av innleggelsene er der og. Og der trenger man ikke henvisning, man bare ringer inn også får man komme.

Anonymkode: 52b0f...d4d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja, har aldri opplevd å bli avvist av legevakten. Men jeg har stort sett alvorlige selvmordstanker alle gangene jeg tar kontakt da. Så jeg regner med at grunnen til at jeg blir lagt inn hver gang er at de ikke tør annet. 

Anonymkode: 52b0f...d4d

Hva er forskjellen på lite alvorlig selvmordstanker og alvorlige selvmordstanker? 

Anonymkode: f8f8a...ae8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er forskjellen på lite alvorlig selvmordstanker og alvorlige selvmordstanker? 

Anonymkode: f8f8a...ae8

Når jeg sier det så tenker jeg på alvorlige selvmordstanker som der man har lagt en plan eller er svært redd for å miste kontrollen og gjennomføre. Håper det forklarer hva jeg mener?

Anonymkode: 52b0f...d4d

[skogbrann]

Når det kommer til depresjon og selvmordstanker ser jeg for min egen del ikke hensikten med innleggelse. Hyppige samtaler med en behandler for å snakke om de depressive tankene, eventuelt snakke med en psykiater/lege for å diskutere medisinendring. Da kan jeg si til meg selv at "det kommer til å hjelpe å få snakke med behandler" eller "kanskje medisinen/endringen kommer til å hjelpe". Da kan jeg også tenke at "Jeg kan jo ikke ta livet mitt før jeg vet om x hjelper, det blir bare for meningsløst". Det fungerer også å snakke med nære som ikke er helsepersonell. Bare for få lufte tankene. Men her må bør man kanskje være forsiktig med å ikke bekymre venner eller familie for mye. Kanskje en venn eller et familiemedlem kan komme bort, eller man kan dra bort til dem hvis man sliter med å være alene. Kanskje overnatte og prøve å ha det litt hyggelig sammen også. 

Så kan det for min del også hjelpe å anerkjenne at jeg har min fulle rett til å ta livet mitt, og ikke nok med det; jeg kan også gjøre det når som helst. Det betyr at det altså ikke haster med å ta selvmord, jeg kan like gjerne gjøre det om to dager, eller enda lenger frem i tid. Så liker jeg å "spille litt" eller utfordre meg selv. Hvor lenge holder jeg faktisk ut? Skal jeg virkelig bare gi opp nå med en gang? Så kan jeg tenke over de grunnene til hvorfor jeg har lyst til å ta mitt eget liv. Er det virkelig gode nok grunner? Jeg vet at det er depresjonen som gir meg disse tankene, og da kan jeg utfordre både meg selv og depresjonen. Jeg aksepterer de depressive følelsene og tankene og lurer på hvor langt depresjonen kan gå, og hvor lenge jeg faktisk holder ut. Jeg kan ikke gi meg allerede, depresjonen vinner ikke over meg allerede nå. Jeg rømmer ikke fra tankene og følelsene, jeg ønsker dem faktisk velkommen og tar fra dem makten. Jeg lar meg ikke skremme så lett. Selvmord begått under en depresjon er selvmord begått på feilaktige premisser. 

Etter å ha endret tankegangen og holdningene rundt selvmordstanker, selvmord og depresjon har jeg ikke hatt behov for å bli innlagt for det. 

Endret 9. januar 2023 av skogbrann

[AnonymBruker]

skogbrann skrev (42 minutter siden):

Når det kommer til depresjon og selvmordstanker ser jeg for min egen del ikke hensikten med innleggelse. Hyppige samtaler med en behandler for å snakke om de depressive tankene, eventuelt snakke med en psykiater/lege for å diskutere medisinendring. Da kan jeg si til meg selv at "det kommer til å hjelpe å få snakke med behandler" eller "kanskje medisinen/endringen kommer til å hjelpe". Da kan jeg også tenke at "Jeg kan jo ikke ta livet mitt før jeg vet om x hjelper, det blir bare for meningsløst". Det fungerer også å snakke med nære som ikke er helsepersonell. Bare for få lufte tankene. Men her må bør man kanskje være forsiktig med å ikke bekymre venner eller familie for mye. Kanskje en venn eller et familiemedlem kan komme bort, eller man kan dra bort til dem hvis man sliter med å være alene. Kanskje overnatte og prøve å ha det litt hyggelig sammen også. 

Så kan det for min del også hjelpe å anerkjenne at jeg har min fulle rett til å ta livet mitt, og ikke nok med det; jeg kan også gjøre det når som helst. Det betyr at det altså ikke haster med å ta selvmord, jeg kan like gjerne gjøre det om to dager, eller enda lenger frem i tid. Så liker jeg å "spille litt" eller utfordre meg selv. Hvor lenge holder jeg faktisk ut? Skal jeg virkelig bare gi opp nå med en gang? Så kan jeg tenke over de grunnene til hvorfor jeg har lyst til å ta mitt eget liv. Er det virkelig gode nok grunner? Jeg vet at det er depresjonen som gir meg disse tankene, og da kan jeg utfordre både meg selv og depresjonen. Jeg aksepterer de depressive følelsene og tankene og lurer på hvor langt depresjonen kan gå, og hvor lenge jeg faktisk holder ut. Jeg kan ikke gi meg allerede, depresjonen vinner ikke over meg allerede nå. Jeg rømmer ikke fra tankene og følelsene, jeg ønsker dem faktisk velkommen og tar fra dem makten. Jeg lar meg ikke skremme så lett. Selvmord begått under en depresjon er selvmord begått på feilaktige premisser. 

Etter å ha endret tankegangen og holdningene rundt selvmordstanker, selvmord og depresjon har jeg ikke hatt behov for å bli innlagt for det. 

Så bra å høre at du ikke har hatt behov for innleggelse nå etter at du har endret tankegang og holdninger. Det er betryggende å høre, kanskje jeg kan klare det også. Etterhvert.

Hvor ofte får du samtaler når du har det slik? Vet ikke hvor mye man kan forvente?
Når du sier du snakker med nære, er du ærlig om selvmordstankene? Jeg er så usikker på akkurat dette. Om jeg burde si noe om det eller ikke. Er så redd for å legge for mye ansvar over på dem, gjøre dem bekymret.
Hvordan klarer du å unngå å rømme fra tanker og følelser? Det er noe jeg gjør hele tiden, så trenger i alle fall råd i forhold til det.

Takk for at du har tatt deg tid til å svare,  veldig utdypende og nyttig svar. Setter pris på det.


 

Anonymkode: 52b0f...d4d

[skogbrann]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så bra å høre at du ikke har hatt behov for innleggelse nå etter at du har endret tankegang og holdninger. Det er betryggende å høre, kanskje jeg kan klare det også. Etterhvert.

Hvor ofte får du samtaler når du har det slik? Vet ikke hvor mye man kan forvente?
Når du sier du snakker med nære, er du ærlig om selvmordstankene? Jeg er så usikker på akkurat dette. Om jeg burde si noe om det eller ikke. Er så redd for å legge for mye ansvar over på dem, gjøre dem bekymret.
Hvordan klarer du å unngå å rømme fra tanker og følelser? Det er noe jeg gjør hele tiden, så trenger i alle fall råd i forhold til det.

Takk for at du har tatt deg tid til å svare,  veldig utdypende og nyttig svar. Setter pris på det.


 

Anonymkode: 52b0f...d4d

Du klarer det nok etter hvert du også

Det har variert, men fra 2-4 ganger i uken. 

Jeg har noen jeg kan være helt ærlige med, og de vet at jeg ikke kommer til å ta livet mitt på på det tidspunktet. Det går også an å forsikre dem om at du ikke skal ta livet ditt akkurat nå. Det kan hjelpe å tvinge seg selv til å leve litt til på den måten. Litt til kan fort bli til dager, uker og måneder. Men det går også an å snakke om hvor vanskelig man har det uten å fokusere så mye på selve selvmordstankene. Det hjelper mer å snakke om hvor vanskelig man har det og hvorfor man har selvmordstanker enn å snakke om selve tankene. Selve tankene er bare et symptom på et større problem. 

Jeg skjønner at det er vanskelig å unngå å rømme fra tanker og følelser, men det er egentlig mye vanskeligere å rømme fra følelsene sine enn å bare føle på dem. Blir du fort redd for egne tanker og følelser? Hva er det du blir redd for?

Jeg har erfart at følelsene går mye fortere over og blir ikke like intense når man bare godtar dem. Å prøve og rømme fra dem gir bare mer angst, frustrasjon og fortvilelse. Det er vanskelig å forklare hvordan jeg unngår å rømme fra dem, men jeg prøver å akseptere følelsene mine. Prøver å unngå å tenke på hvordan jeg skal få dem til å forsvinne. Bare akseptere at jeg nå føler det jeg føler, og at følelsene forsvinner til etter hvert. Følelsene eller tankene er ikke farlige med mindre jeg gjør dem farlige. Å gråte kan hjelpe. Jeg kan også tillate meg selv å tenke på selvmord eller andre negative tanker. Bare ikke fokusere på å få tankene til å forsvinne. Plutselig blir det mindre intenst. Jeg tror også at jeg etter hvert ikke orket å prøve og rømme fra følelsene mine lenger, og da ble det bare sånn.