Moren til våre barn - hun forsterker savn og skaper utrygghet på div. måter?

[flisa]

Dæven det var et langt innlegg! Med forbehold om litt skumlesing, og at det kun er en side av saken som er presentert, så synes jeg;

Skaff dere en time på et familievernkontor med en nøytral 3.part, så kan denne personen "realitetsorientere" mor. For meg ser det ut som om mors "sorgprosess" sitter i førersetet for hennes agering, ikke barnas behov og situasjon.

Forøvrig synes jeg delt omsorg i utgangspunktet er en uting, men det er en annen diskusjon....

Delt omsorg kan være kjekt for noen. Særlig når man bor rett ved siden av hverandre....men jeg er jo inhabil...:-)

[flisa]

Leste ikke hele, men vil kommentere en ting.

Jeg er så glad for at både jeg og min eksmann kan gå inn i hverandres leiligheter, både ved henting/levering og ved andre anledninger. Hvorfor i alle dager skulle vi ikke kunne det. Selv om vi ikke lenger bor sammen, så tror jeg det må være godt for unga at vi faktisk kan oppholde oss i samme rom og prate hyggelig til hverandre.

Så dette med å ha en grense som sier kun til døren og ikke lenger, det er jeg sterkt uenig i, men det er min mening da.

Helt enig - min nye mann og jeg ble til og med invitert på middag hos min eks sa barna var små - de FRYDET seg over at vi var så gode venner (vi ER ikke det - men det kan se sånn ut -og det er det viktigste)

[flisa]

I forhold til praktsike ting du lar barna gjøre selv, er det bare å kjøre ditt løp. Helt sikkert supert.

Men jeg synes du blander begrepene selvstendig med å uttrykke følelser. Man blir ikke uselvstendig av å uttrykke følelsesmessig tilknytning. Man blir ikke selvstendig av å fortrenge følelser an mas.

Barns praktikse og etter hvert følelsesmessige selvstendighet bygger på og er helt avhengig av en sterk og _uttrykt_ følelsesmessig tilknytning. Den er også avhengig av en mulighet til å erkjenne og vise følelser for å kunne lære seg å håndtere dem på en god måte.

Om du ikke orker å ha unger i sengen, er det ditt valg. Men ikke lag en voldsom selvstendighetsfilosofi ut av det. Du foretrekker og ikke ha små gutter i sengen og det er greit. Andre alenefedre jeg kjenner tar guttene sine opp i senga når de savner mamma. Det er deres valg.

Jeg synes du nekter guttene å vise og tildels ha følelser i forhold til dette vonde bruddet som har såret og skadet dem langt mer enn du ser ut til å være villig til å ta inn over deg.

Det er klart guttene må få lov å sette seg i din sofa og ta avskjed med mamma. Du og moren påfører barna et ukentlig oppbrudd som er vondt og ubehagelig for barna, enten du liker å innrømme det eller ikke. Mor må selvsagt få si at hun kommer til å savne dem, er glad i dem osv. Barn trenger å høre slikt fra både mor og far. Mor må selvsagt la være å hause opp en tragediestemning. Det kan sies med et smil. Om dette på en eller annen måte er ubehagelig for deg, må du tåle det ubehaget og ikke kreve at guttene dine skal bære det i stedet ved å nektes å uttrykke følelser rundt avskjeden.

Barns savn forsvinner ikke av at du nekter dem å uttrykke det. De bare lærer seg at visse viktige biter av livet gjør vi klokt i å holde langt unna en tildels kald og hard pappa.

Hva i hele vide verden er galt med å ha en bamse som minner om mamma i senga? Hvorfor er det ikke lov til å ha en ting som minner om en person man er glad i? Hvorfor er det så viktig å huske uten å han noen ting som symbol? Hvorfor vil du på død og liv påtvinge guttene dine din måte å føle på? Er du virkelig så uttrygg på deg selv at du ikke tåler at de har et minne om mamma der? Er du virkelig så uttrygg på dine gutters styrke at du føler behov for motarbeide deres mors omsorg? Ingen ting gjør gutter og menn sterkere, tryggere og mer selvstendige enn å vokse opp med vite og føle at de har en mamma og pappe som elsker dem og tydeligjør sine følelser for dem.

Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Om du vil ha selvstendige barn må du umiddelbart begynne å tillate at de selv får bestemme hvordan de uttrykker sine følelser. Du må respektere deres uttrykk og ikke se ned på dem som veike. Du må tåle ubehaget ved at de viser sorg og savn. Også savn av en person du ikke liker så godt.

Barn, både gutter og jenter, trenger at noen tror på dem. Lar dem gjøre ting selv. Flott at du styrker dem på dette området.

Men barn trenger også å få lov å være små barn. Som savner mamma/pappa. De trenger noen som tror på deres følelser og anerkjenner dem. Som tåler at de viser dem.

Din filosofi minner om den de brukte på sykehus før i tiden. Da fikk ikke foreldrene komme på besøk til barna, fordi barna ble så urolige når foreldrene dro. Små syke barn ble dermed kort og brutalt levert på sykehus til en mengde fremmede mennesker. Så fikk de ikke se eller snakke med mamma og pappa før de skulle hjem om kanskje flere uker.

Det var jo rolig å greit på sykehuset. Så ytre sett så det jo flott ut. At barna ble påført store traumer var en annen sak...

Du må tåle og ta smerten ved at dine barn smertes over at mor og far ikke er sammen lengre. Det er feigt og lite manndig å nekte dem å vise dette for å skåne deg selv. Du må la dem få vise deg på hvilke måter din og morens brudd har såret dem og smerter dem i det daglige. Det må du være mann for. Det er ditt ansvar som far.

Jeg snakker ikke om å hause opp tragedier. Heller ikke at det skal være et altoverskyggende tema. Men med ditt strikte følelsesregime er det nesten som du nekter barna og ha visse følelser som barn må få lov å ha. Du avviser legitimiteten i noe av det barna dine føler.

La barna ringe mamma eller bli oppringt av mamma om kvelden. Men gjør en avtale med mor om at hennes tone får være glad og optimistisk, ikke tåredryppende. Det går an å si 'jeg savner deg' med et smil. Om guttene selv tar inisiativ til å ta opp noe trist eller savn, må de få lov til det. Selv om det gjør kvelden din litt mer kronglete.

Om guttene stadig føler trang til å ta opp følelsesmessige vonde ting med mamma mens de er hos deg, kan du ta det som et sikkert tegn på at du ikke har gjort jobben din i å møte dem følelsesmessig.

Gutters følelser forsvinner ikke av at pappa nekter dem å ha dem. De blir bare trykt vekk, blir til en forvirret masse som kommer ut i en annen og ofte ugjenkjennelig smørje. Iblant nokså fort. Iblant mange år senere.

Kjøp noen tøffe bamser eller noe annet barna kan ha hjemme hos mor som en ytre synlig påminnelse og et symbol på hvilken stor plass de har i hjertet ditt også når du ikke er sammen med dem. Be barna om unnskyldning og si at de flotte bamsene mamma har kjøpt må de jo selvfølgelig ha i senga.

Ring guttene så ofte du kan om kvelden for å høre hvordan dagen har vært. Hvordan det gikk på fotballtreningen eller hva det nå er du har sammen med guttene dine. Snakk gjerne om de litt karslige tingene du vet moren ikke fyller så godt. Send noen kule bilder og tekstmeldinger per mobil.

Du vil bli kvitt moren. Guttene dine må få lov å beholde henne som en viktig person i livet sitt - også i ditt hus. Selv om du ikke liker moren som livsledsager må du tydlig vise at du respekterer henne som deres mor og at guttene har all mulig grunn og rett til å både savne henne og være stolt av henne.

Ikke gjør ukene hos deg til et prosjekt der du skal rette opp alle feilene mammaen gjør. Og ha litt ydmykhet for at hun fram til nokså nylig har gjort jobben nesten alene.

mvh

Utroolig klokt skrevet

Vi kalte oss en "skilt familie", man er (dessverre) nødt til å innse at ens eks som man har barn med er en stor del av livet også etter en skilsmisse. Min eks og jeg er allerede blitt besteforeldre sammen, tenk på det!

Snart er det også konfirmasjon - og vi er to store familier med ste'er og alt som skal arrangere dette sammen, Jeg tror ikke jeg vet om NOE menneske jeg er mer ulik enn min eks . .men han er pappaen til de to jentene mine og morfar til lille godjenta mi - og det betyr noe! .)

[flisa]

Jeg må få kommentere noe av det du skriver. Jeg føler at du kanskje missforstår hele poenget.

Det er ikke slik at jeg stenger ute følelser hos mine gutter, men jeg vil til livs det at ekstra mere såre følelser eller ekstra mye sårt savn blir "fremkallet" av moren gjennom de virkemidler som jeg nevner, og at dette blir gjort av henne ut ifra egne motiver?

Du beskriver meg som en kald pappa.Det er jeg til de grader ikke. Barna får enormt mye kjærlighet og kos hver eneste dag av meg.

Du missforstår veldig når du skriver at jeg nekter dem følelser.

"Hvorfor har du et slikt behov for å diktere hvordan både guttene dine og moren deres uttrykker sine følelser? Gjør det deg uttrygg? Gir det deg skyldfølelse? Eller er det bare rett og slett for brysomt og ubekvemt?

Dette har ingenting med meg å gjøre. Du gjør det samme som mange; bringer diskusjonen vekk fra det viktige; guttene. Er det ikke moren som prøver å diktere følelsene når de kommer til meg?? Det er det som skjer, at virkemidlene hun bruker lager vonde følelser og et vondt savn istedet for gode følelser og savn?

Guttene får kos, kjærlighet og de utrykker følelser både her og hos moren.

Din sykehusfilosofi er vel å dra dette langt. Barna har kontakt med moren også når de er her, hver dag om de vil.

Jeg forklarte meg kanskje for dårlig? Men hovedbudskapet er at jeg føler at moren bruker "virkemidler" hele tiden for å få fremkallet savnet og følelser på dårlige tidspunkt og at hun kanskje gjør det av egne grunner.

Det dukker opp nye ting jevnlig.

Mener du virkelig at jeg skal la guttene oppleve et sårt savn og såre følelser, når jeg har muligheten til å gjøre savnet bedre??

Uansett hvor høyt de elsker deg, så vil de i så unge år savne mamma ette rneon dager -GO omvendt. Det hjelper ikke om du er SUPERPAPPA. Unger er uhyre opptatt av rettferdighet - ser vår yngste som er veldig nøye med at ikke jeg blir lei meg om hun sitter på fanget til pappa og omvendt - da er det om å gjøre å gi dem LOV til å trives hos den andre.

[Lillemus]

Utroolig klokt skrevet

Vi kalte oss en "skilt familie", man er (dessverre) nødt til å innse at ens eks som man har barn med er en stor del av livet også etter en skilsmisse. Min eks og jeg er allerede blitt besteforeldre sammen, tenk på det!

Snart er det også konfirmasjon - og vi er to store familier med ste'er og alt som skal arrangere dette sammen, Jeg tror ikke jeg vet om NOE menneske jeg er mer ulik enn min eks . .men han er pappaen til de to jentene mine og morfar til lille godjenta mi - og det betyr noe! .)

Poden min ser på oss som en storfamilie på 5 han, han, lillesøstra, stemora, pappan og jeg. ) Kjæresten min er såpass ny ennå, dessuten bor vi jo ikke sammen, så han er ikke med foreløbig da.

[flisa]

Jeg har skrevet om patetiske kvinnfolk som klager over mangel på ektemenn. Det er kanskje mest om natta jeg kan klage;( Jeg sover alltid alene nå;( Barna er blitt for store til å sove hos mamma, men kanskje når barnebarna kommer;)

Ja . den 5.er et barnebarn her - hehe . vi passer henne nå i helgen.

[flisa]

Poden min ser på oss som en storfamilie på 5 han, han, lillesøstra, stemora, pappan og jeg. ) Kjæresten min er såpass ny ennå, dessuten bor vi jo ikke sammen, så han er ikke med foreløbig da.

Vår 14-åring også - hun vil derfor ha oss alle i konfirmasjon - det blir rart. Til og med moren og faren til min mann - og more og farem til stemora si vil hun ha med - Men hun var 2,5 da vi ble skilt -hun husker ikke noe annet - hun syns faktisk det er en ekkel tanke at jeg har vært gift med faren hennes - hehe

[hjertebarnet]

Det høres ut som moren til dine barn er en klok kvinne - men at du prøver å framstille henne som det motsatte, og psykologiserer og sykeliggjør de kloke tingene hun gjør.

Jeg ryster på hodet over flere av de tingene du forteller at du har gjort her. At du ikke forstår at en skilsmisse skaper såpass stor utrygghet hos barna at de trenger deg ekstra mye? Selvsagt burde de få ligge i din seng en periode! Selvsagt burde de få si god natt til sin mor!

Du høres ut som en som har lite greie på både barn og psykologi, i alle fall.

[Lillemus]

Vår 14-åring også - hun vil derfor ha oss alle i konfirmasjon - det blir rart. Til og med moren og faren til min mann - og more og farem til stemora si vil hun ha med - Men hun var 2,5 da vi ble skilt -hun husker ikke noe annet - hun syns faktisk det er en ekkel tanke at jeg har vært gift med faren hennes - hehe

Akkurat det der har jeg tenkt på også. Dersom de forholdene vi er inne i nå holder til ungene skal konfirmeres (om de vil det da) så blir det jo 4 familier som samles, ikke to! ) *Begynner å spare*

[hjertebarnet]

Det må da kunne gå an ringe til barna sine og sende sms`er selv om de er hos pappa.

Barna kan vel umulig ta skade av å høre at mamma er glad i dem?

Får være måte på å være firkanta og vanskelig. Det er bare barna det går utover.

Det er lenge for barn å være uten moren eller faren sin en hel uke. En uke er mye lenger for dem enn for voksne. Det at de hører fra den andre forelderen i løpet av uken, ser jeg kun på som positivt for barnet.

Broren min og x-kona har delt samvær for sin 5-årige datter.

Hun sa til meg at når hun er hos pappa, savner hun mamma og når hun er hos mamma, savner hun pappa.

Hvis savnet blir for stort, så lar de henne få ringe og hun roer seg. Det er godt for henne å få høre stemmen til den andre forelderen i det minste.

Det er ikke rart at mange skilsmissebarn får problemer, med et slikt strengt regime. Det er ingen grunn til å gjøre situasjonen enda verre for dem.

Jeg er fullstendig enig med deg, KariKruskakli.

[hjertebarnet]

Det er ikke et problem hvordan guttene har det. De har det som sagt veldig fint som du ser av innlegget. Jeg kjenner da mine barn også fra da vi bodde sammen.

Ikke utvid problemstilingen til noe annet en det jeg spørr om.

Det høres ikke ut for meg heller, som om du egentlig skjønner hvordan barna dine har det. Utifra det du forteller, kjenner din eks-kone barna mye bedre enn du. Det høres ut som du rett og slett hopper over barnas følelser og behandler dem som om de var små voksne.

Jeg ville vært langt mer bekymret for DIN håndtering av barna, enn av din eks-kones.

[Gjest ¨˜”°º•flisa•º°”˜¨]

Akkurat det der har jeg tenkt på også. Dersom de forholdene vi er inne i nå holder til ungene skal konfirmeres (om de vil det da) så blir det jo 4 familier som samles, ikke to! ) *Begynner å spare*

Vi har fått gratis lokaler med alt servise etc. - og eksen og jeg skal lage koldtbord -vi lager all maten sjøl

[Gjest mamma 24-7]

Helt enig - min nye mann og jeg ble til og med invitert på middag hos min eks sa barna var små - de FRYDET seg over at vi var så gode venner (vi ER ikke det - men det kan se sånn ut -og det er det viktigste)

Ja det viktigste er hvilket intrykk barna får. Og jeg tar meg den frihet og mene at flere fraskilte foreldre burde opprette et bedre forhold for barnas skyld.

[ekte nick]

"Stort sett er samarbeidet bra, men jeg føler at hun gjennom egen sorgprosess / bearbeidelsesprosess kommuniserer dette gjennom barna, og får det til å virke som at det er barna som savner henne, men at realiteten er at det er hun som savner dem".

Mener du med dette at barna egentlig ikke savner henne. Da tror jeg kanskje du tar feil, det er helt naturlig at barna savner henne når de er hos deg, og deg når de er hos henne.

"Jeg forstod etterhvert, etter at jeg flyttet, at moren tok dem inn i sin egen seng, og koste med dem til de sovnet, og lot dem ligge med henne. Jeg rådet henne til å slutte med det. Hun svarte da at gutta må ha ekstra kos og omsorg i denne tøffe perioden".

Dette tror jeg din ekskone har helt rett i, de trenger ekstra kos og omsorg i denne tøffe perioden. For det er en tøff periode for barn når foreldre flytter hver til sitt.

"I starten drev også moren og ringte nesten hver kveld for å si godnatt til guttene, jeg merket veldig at dette ga dem et ekstra savn rundt leggetider og at dette ikke var bra, og prøvde å forklare henne dette".

Denne kan du snu med å si at de kan ringe mamma om de vil si godnatt til henne før de legger seg, pass da på at de ringer før hun gjør det.

"Eldstegutten har mobiltelefon og hun sender ofte bilder av seg selv og av en nyanskaffet katt (ble anskaffet tett før jeg flyttet - noe som jeg mente var helt feil "timing")".

Hva du mener om at hun skaffet katt rett før du flyttet er egentlig helt uvesentlig.

"Det virker på meg som at hun er redd for å bli glemt av guttene? Når hun kommer og leverer guttene går hun alltid inn i stuen og setter seg ned med dem og tar avskjedskos med dem i min leilighet. Jeg liker ikke det. Jeg mener at hun evt. kan ta slik avskjedsgreie hjemme før hun kommer, eller evt. la det være, da dette virker som en trist greie".

Jeg er veldig glad for at jeg og min eks altid har kunnet ta avskjedskos inne i hverandres leiligheter, og ikke tror jeg gutta våre har tatt skade av det heller, kanskje tvert imot. Vi pleier å servere hverandre en kaffekopp og, det er veldig hyggelig for både oss og gutta.Om du ikke kan tålerere dette så foreslår jeg at du heretter henter guttene hos henne, i stedet for at hun leverer.

"For en uke siden når guttene kom til meg igjen, så hadde moren gitt dem hver sin bamse med påskriften "I love you". Dette var bamser som de skulle ha i sin seng og tenke på sin mor. Guttene lurte på om de ikke kunne få en sånn bamse av meg også som de kunne ha hos sin mor, slik at de kunne ha et "minne" når de var der. Jeg svarte at man trenger ikke en bamse for å savne eller tenke på mor/far. Bamsene er nå satt på en hylle i forståelse med guttene. Hvorfor skal de ligge å tenke på sin mor når de er hos meg og skal sove"?

Kan ikke om jeg prøver aldri så mye skjønne hvorfor de ikke skulle få ha disse bamsene i sengen sin, de burde og ha fått en bamse av deg som de kunne ha i sengen hos henne når de ytret ønske om det.

"Vi har en del diskusjoner/krangler i etterkant av slike episoder, hvor jeg prøver å formidle at dette ikke er til guttenes beste".

Er du sikker på at det er til guttenes beste at disse bamsene nå står på hylla fordi du ikke vil ha noe av at de tenker på mor når de har lagt seg.

"Da vi bodde sammen var det hun som tok det meste av de daglige tingene rundt guttene. Nå, etter at jeg flyttet har jeg måtte ta min del til de grader, og det fungerer veldig bra".

Det er fint at det fungerer bra, men du bør og huske at dette er en helt ny situasjon for guttene, de trenger tid til å venne seg til at du faktisk er der for dem. Det burde de egentlig vært vant med fra før, syns jeg

"Guttene og jeg gjør massevis av aktiviteter sammen. Barnehagen har gitt meg skryt".

Det er fint at barnehagen gir deg skryt, håper de har vett og skryte av moren og av og til.

"Kanskje moren ikke helt trodde at jeg skulle klare den nye situasjonen"?

Det er fult mulig hun ikke troddde det, i og med at du ikke hadde så mye ansvar for dem mens dere bodde sammen, men må har du jo bevist at dette klarer du, og det er flott. Hvor lenge er det siden du flyttet ut foresten?

"Jeg mener at jeg bidrar til å gi guttene selvtillit og trygghet ved nettopp å la dem få være mere selvstendige gjennom f.eks å ligge i egen seng, pakke skolesekken selv, og andre småting (dog ikke for mye - man hører ofte at barn kan bli for selvstendige under slike forhold)",

Går det kanskje inn i "for mye" å få bestemme selv om de vil ha bamser i senga??

"Jeg vil presisere at jeg koser naturligvis mye med dem i løpet av dagen. Kysser og klemmer dem. Men man må da ha en sunn balanse mellom det å kose og det å skape trygge barn".

Hvem skal sette standarden for hva som er en sunn balanse? Jeg tror ikke det finnes fasitsvar på det i alle fall.

"Kommuniserer hun sine egne sorger og eget savn gjennom barna ved å få dem til å savne seg selv? Har jeg rett i at hennes handlinger med å ringe, kosebamse, bilder gjennom MMS’er og andre virkemidler en slags måte å "vekke" guttenes savn på"?

Om guttene savner en av foreldrene så gjør det det uansett om de blir minnet på det eller ikke.

"(jeg gjør ikke det samme)",

Kanskje du og faktisk burde gi lyd fra deg den uken de bor hos henne.

"Hun er ganske lei av mitt trygghet-mas og selvtillit-mas".

Ja det ville jeg og blitt hysterisk lei av!

"Er hun litt missunnelig på at jeg får hverdagen til å fungere veldig godt med guttene"?

Har hun grunn til det da, fungerer ikke hverdagen hos henne når hun har barna.

Jeg undrer tilslutt på om denne dama gjør noen ting som i dine øyne er riktig?

Så vil jeg anbefale deg at dere snarest bestiller en time på familievernkontoret, så kanskje de kan hjelpe dere slik at både din ekskone og du selv kan takle enkelte ting på en mer hensiktsmessig måte for guttene.

Lykke til!!

Kjempebra innlegg!

[ekte nick]

Å be gutten slå av mobiltelefonen når han er hos mamma er å ta foreldrenes konflikt gjennom gutten.

Det kan da heller ikke være forbudt for en mor å kontakte ungene når de er hos den andre forelderen en hel uke. Jeg ville sett det som svært lite omsorgsfullt å ikke vise barna at de ikke er glemt i løpet av den uken de er hos den andre forelderen.

Det er fort gjort å kalle snakke nedsettende om følelsesuttrykk man ikke selv anvender.

mvh

"Jeg ville sett det som svært lite omsorgsfullt å ikke vise barna at de ikke er glemt i løpet av den uken de er hos den andre forelderen."

Det der er en utrolig viktig setning! Om ikke pappan tar til seg noe annet i disse innleggene, så håper jeg i alle fall at han tar til seg dette!

Dette er jeg veldig enig i. Hvis jeg var det barnet, ville jeg følt meg sviktet av, og usikker på, den av foreldren som ikke ga lyd fra seg.

[Gjest mamma 24-7]

Jeg synes mange av dere gaper for høyt i forhold til de problemstillingene som jeg tar opp.

Det er ikke et spørsmål om hvordan hverken jeg eller moren er som omsorgspersoner totalt sett. Det er mange som tolker mitt innlegg alt for langt.

Men det er de konkrete problemstillingene som jeg ønsker å belyse.

Ikke lag denne diskusjonen til en helhetlig omsorgsproblemstilling. Jeg vil også presisere at gutta har det flott i hverdagen både hos meg og hos moren. Prøv å isoler problemet og svar gjerne på det jeg konkret tar opp.

Tenk dere to gutter som har noen flotte dager sammen med far (de har det kjempefint hos mor også - men det er ikke det jeg tar opp i dette forumet), så kommer det jevnlige "drypp" fra moren i form av de eksemplene som jeg har nevnt i mitt hovedinnlegg.

Dette merker jo jeg som far, at tar oppmerksomheten fra guttene fra å ha det koselig, trivelig - til at de skal komme i en "savner mamma" -modus p.g.a at mamma jevnlig på en måte "pådytter" eller blir en katalysator gjennom disse virkemidlene som nevnt.

Jeg vil presisere at selvsagt skal man savne både mor og far, men det er dette "pådyttede" greiene som jeg ønsker å belyse.

Ellers vil jeg også si at jeg har ikke tatt bamsene fra dem, de står på en hylle og hvis de spørr så får de dem.

Noen skriver at jeg nekter dem kontakt med moren. Det er tøv. De kan ha så mye kontakt som de vil og ønsker.

Kanskje noen nå mener at da er ikke dette så stort problem?

Dog, problemene er jo der til gitte tidspunkter som ikke er heldig.

Ellers takk for alle svar i alle mulige retninger :-)

At folk tolker både det som leses og høres er vel helt naturlig, ellers ville man jo vært fulstendig blottet for tankevirksomhet.

Flott å høre at gutta har det bra både hos deg og mor. Jeg tror du gjør lurt i å forsøke og svelge dine irritasjoner om du kan greie det. Jeg har gjort det mange ganger, det regner jeg med at min eksmann har og, og resultatet for barna tror jeg er meget bra. (for oss foreldre og så vidt jeg kan se).

Det er selvsagt lov å ta opp en slik problemstilling her, kanskje mye bedre det enn å buse ut med alle frustrasjoner til den andre forelderen til enhver tid.

Om du gir dette litt tid, så kanskje det hele går seg til og blir til det beste for alle parter.

Lykke til videre.

[calendula]

Hvilke svar er det du vil ha da?

Jeg tror ikke moren til dine gutter deltar i denne diskusjonen. Men det kan jeg jo ikke vite helt sikkert.

Jeg vet helt sikkert at _du_ deltar. Derfor er det naturlig å adressere forslag til forandringer til noe som _du_ kan gjøre noe med. Du kan ikke forandre moren. Men du kan forandre deg selv.

Ut fra det du skriver i ditt hovedinnlegg, synes jeg det klart framgår at du har gjort en del ting feil. Det kan _du_ gjøre noe med og rette på.

For det første har du gjort en dødssynd. Du har underminert barnas mor overfor barna. Det er _alltid_ forferdelig galt. Det blir psykisk brutalt overfor barna når de i utgangspunktet er i en situasjon der de er svært uttrygge og helt sikkert føler en lojalitetskonflikt. Hvor bagatellmessig det enn er, bamser, mat eller hva nå foreldre kan være uenige om. Man kan ikke overfor barnet korrigere det den andre forelderen har sagt eller gjort. Man må aldri gjøre annet enn å aplaudere det et barn stolt og glad forteller om en av sine foreldre, eller viser at de har fått fra sine foreldre. Kun full anerkjennelse er godt nok.

Det gjelder for alle foreldre, enten de bor i samme hus eller ikke.

Jeg beskriver her denne handlingen, ikke din generelle omsorgsevne. Men jeg kan love deg at den totale kvaliteten på din omsorg kom til å lide skibrudd, om du ikke helt konsekvent og _uforbeholdent_ anerkjenner barnas mor, de gaver hun gir barna, barnas begeistring for den hun er, det hun gir og gjør, overfor dine barn.

Hva du mener er fullstendig irrelevant i denne sammenhengen. Du må anerkjenne den andre av de to mest dyrebare barna har. Du gjør det ikke for eksen. Men for barna dine. Det er barna du skader ved hver minste kritikk og misshagsytring om deres mor.

I følge en meget habil fagperson som jobber med barn med store problemer, er det å gå mot den andre forelderen selve grunnoppskriften på uttrygge, ubesluttsomme og nevrotiske barn.

Den andre ikke så graverende feilen du har gjort er at du har lagt deg unnødig opp i hvordan moren gjør tingene.

Når barna ba om å få sove i din seng hele natten burde du bare sagt at det er jo hyggelig de får gjøre det hos mamma. Men her hos meg gjør vi det ikke slik. Og ferdig med det. Du har da ingen ting med å instruere mor på dette området for å få en lettere grensesetting hjemme hos deg selv. Dette er ting som helt klart sorterer inn under det er lov å gjøre ting forskjellig.

Du får like godt først som sist vende deg til at barna bruker mors måte å gjøre det på som brekkstang for å få viljen sin når de er hos deg og visa versa.

Om mor synes du maser for mye om selvstendighet, gjør du sikkert det. Så slutt med det.

Du ønsker en respons i forhold til hva andre mener om hvorvidt moren auser opp unødig tragediestemning basert på egne behov. Til det har du skrevet for lite om hvordan hun konkret gjør tingene til at jeg kan si noe om det.

Alle dine eksempler er handlinger som i mine øyne er oppbyggelige eller nedbrytende for barna alt etter hvordan de gjøres.

Du må også regne med at det er nødvendig at hverdagen og kosen for barna når de er hos deg ofte vil forstyrres av sorg og savn pga den situasjonen de er satt i av sine foreldre.

mvh

Jeg setter pris på dine reflekterte svar her inne på forumet :-)

[PieLill]

Jeg setter pris på dine reflekterte svar her inne på forumet :-)

Tusen takk!

mvh

[Per H Finne, Professor i barnesykdommer]

Jeg har lest ditt brev, det var godt skrevet, instruktivt og beskrev kjente og vanlige problemer i den aktuelle livssituasjon. Jeg synes du er reflektert og har tenkt gjennom vanskene og forsøkt å løse dem på en konstruktiv måte. I noen sammenhenger er jeg enig med deg, men i andre uenig og ville kommet med innvendinger mot ditt resonnement, forklaring og løsning på problemet. Det vil imidlertid være for langt for en spalte som denne og detaljdiskutere dine problemer og det er kheller ikke slik at det finnes en enkelt løsning, så min anbefaling er at du får en kontakt der du kan diskutere løsninger etterhvert som problemer dukker opp og der du kan diskutere evt effekt og virkning av løsninger som velges. Vil foreslå at du tar kontakt med BUP, helsestasjonen og kommunen har også andre samarbeidspartnere innenfor dette felt (familievernkontoret).Det finnes også mye litteratur i feltet som du kan få orientering om på biblioteket.

I diskusjoner du har med fagpersoner vedrørende problemene, er det selvfølgelig best om moren også er med og deltar.

[Gjest Persille]

Får jeg spørre om en ting?

Hadde dere noen feilskjær før dere oppdaget hvilke tidspunkt det var lurt og ikke så lurt og ringe?

mvh

Ja, det hadde vi.

Og i begynnelsen var det relativt spent mellom oss også, i tillegg til at hun var liten, og han hadde vært lite sammen med henne.

Vi trodde f.eks det var lurt at vi tilbrakte en dag sammen når hun var hos den andre (altså at han spiste middag hos oss en dag i uken, og at jeg spiste middag hos dem en av de dagene hun var der) - men det viste seg også at var tull.

Vi treffes når det er noe, men har ikke faste middagsavtaler lenger. I helgen var vi f.eks i bursdag sammen alle tre, og da vi skulle hjem ville Billa være med meg, men ble forklart at hun skulle være hos pappa til hun skulle i bhg igjen i dag. Det tar nøyaktig 45 sekunder før hun avfinner seg med det.

Men da hun var mindre var det verre. Om jeg gikk fra henne var det helt krise, om de gikk fra meg gikk det mye bedre.

Men det har krevd mye snakking, timer på familiekontoret, planlegging og prøving og feiling. Nå klarer vi oss heldigvis ganske bra alle tre - og det synes jeg er fint at vi har fått til.

Jeg har måttet jobbe med å la ham gjøre som han vil ifht til henne, og han har måttet jobbe med at jeg faktisk kjente henne best og at jeg ikke sier alt jeg gjør bare for å være dust mot ham. Nå ringer han og spør om ting han lurer på, og jeg gjør det samme...