Gå til innhold

Vektpolitiet går kanskje litt vel langt?


fei1365380229

Anbefalte innlegg

tzatziki1365380058

Ser at du får mye pepper, men jeg er helt enig med deg. Det er som å banna i kirken bare en nevner ordet overvektig. Det er faktisk lov å si ifra uten at folk må gå rett opp forsvar og fortelle at de ikke ser så tykke ut, og at de faktisk trener hver dag, spiser lite osv, osv. Spiser en normal kost, og trener fast, blir en ikke smell feit, det er faktisk helt umulig. Kroppen trenger faktisk føde. Stå på Lillemus.

Det er veldig stor forskjell på å anbefale folk å spise sunt og trene for å unngå å bli overvektig, og å nekte folk muligheten til å bli foreldre dersom de først er blitt det! Tror veldig få har problemer med det første.

Lillemus går enda lengre ved å antyde at sterkt overvektige ikke skal få hjelp på samfunnets bekostning siden det er "selvforkyldt". Da er man virkelig inne på farlige veier, etter min mening!

Jeg har aldri vært 50 kilo overvektig, men jeg har vært en del kilo overvektig på ett tidspunkt. Ut i fra den erfaringen, kan jeg ikke tenke meg at folk lar seg bli så ekstremt overvektige fordi de "vil det". Ingen vil har det så ille og tungt med seg selv - det tror jeg ikke noe på. Derfor tror jeg at folk som blir så store faktisk ikke har noe "valg", enten har de komplett forskjellig appetitt eller forbrenning enn normalvektige, eller de har "noe i hodet" som gjør at behov dekkes gjennom mat. Hva skulle ellers være grunnen til at overvekt synes så enormt vanskelig å behandle?

Hva som er selvforskyldt eller ikke, her i verden, synes jeg i alle fall at det er emormt vanskelig å svare på. Den enkle versjonen er at alle som røyker, drikker eller spiser (med mer) skader seg "selvforskyldt". Jeg tror ikke det er så enkelt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 137
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • Lillemus

    28

  • tzatziki1365380058

    25

  • laban

    14

  • fei1365380229

    11

Mest aktive i denne tråden

tzatziki1365380058

Men hvis det med vekten var et vikarierende motiv,- at det er en _god_ grunn for dem til å nekte, så er det jo dumt av dem å si at han skal få lov, hvis han slanker seg 10 kilo. Det ville jo sannsynligvis ikke være noe problem for ham å gå ned de 10 kiloene - midlertidig inntil befruktningen var foretatt....

Sant nok - det "lille" poenget overså jeg.

Synes saken er veldig rar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tzatziki1365380058

Jeg tråkket visst på noen ømme tær ja... :o)

Bryr meg lite. Min eks var som sagt 186 cm / 108 kilo på det største og han var alt for tykk. Når han var 186 cm / 90-95 kilo var han fin. Dessverre får jeg ikke opp lenka med bildet som de andre viser til, skulle likt å se hvordan han ser ut.

Ømme tær har vel lite med saken å gjøre.

Jeg synes folk som er skikket til å være foreldre skal få sjansen til å være foreldre. Så lenge det ikke er dokumenter at overvektige foreldre med BMI rundt 30 er dårlige foreldre (tror ikke de ville få det resultatet ut om de prøvde, heller) så er det ikke noen objektiv grunn til at han ikke skal bli far. Det er kun en overformynderisk beslutning fra legenes side - de "synes" han veier for mye til å bli far? Basert på hva? BMI på 30 kan nok medføre kortere levetid, men de effektene er ikke påviselige før i langt høyere alder. Og hva vet legene om fremtiden, i det hele tatt?

De får i så fall ta hele rekken av "farlig" atferd, da. Ikke bare vekt.

Skulle gjerne likt å vite hva du synes om røykende foreldre, forresten! Bør de virkelig få hjelp til å få barn - etter dine kriterier?

Hva eksen din veier, og hvordan han så ut, har da ikke noe med saken å gjøre. Utseende har faktisk absolutt ikke noe med det å gjøre i det hele tatt! Er mindre pene mennesker, dårlige foreldre? Var eksen din en dårligere pappa da han veide mer?

Jeg er helt for kriterier for fertilitetsbehandling, men da får de være OBJEKTIVE!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er veldig stor forskjell på å anbefale folk å spise sunt og trene for å unngå å bli overvektig, og å nekte folk muligheten til å bli foreldre dersom de først er blitt det! Tror veldig få har problemer med det første.

Lillemus går enda lengre ved å antyde at sterkt overvektige ikke skal få hjelp på samfunnets bekostning siden det er "selvforkyldt". Da er man virkelig inne på farlige veier, etter min mening!

Jeg har aldri vært 50 kilo overvektig, men jeg har vært en del kilo overvektig på ett tidspunkt. Ut i fra den erfaringen, kan jeg ikke tenke meg at folk lar seg bli så ekstremt overvektige fordi de "vil det". Ingen vil har det så ille og tungt med seg selv - det tror jeg ikke noe på. Derfor tror jeg at folk som blir så store faktisk ikke har noe "valg", enten har de komplett forskjellig appetitt eller forbrenning enn normalvektige, eller de har "noe i hodet" som gjør at behov dekkes gjennom mat. Hva skulle ellers være grunnen til at overvekt synes så enormt vanskelig å behandle?

Hva som er selvforskyldt eller ikke, her i verden, synes jeg i alle fall at det er emormt vanskelig å svare på. Den enkle versjonen er at alle som røyker, drikker eller spiser (med mer) skader seg "selvforskyldt". Jeg tror ikke det er så enkelt!

''Lillemus går enda lengre ved å antyde at sterkt overvektige ikke skal få hjelp på samfunnets bekostning siden det er "selvforkyldt". Da er man virkelig inne på farlige veier, etter min mening!''

Nå feiltolket du det jeg sa, det var i alle fall overhode ikke det jeg mente. Det jeg mente er at hvorfor er det så riv ruskende galt og fryktelig å si til noen at "nå bør du passe på litt, du veier en del for mye og om du ikke passer på kan det utvikle seg til å bli farlig for deg". Er ikke det bedre at man får et puff i baken til å gjøre noe med det før det går så langt at man må ha slankeoperasjoner eller klinikkopphold for å få helsa tilbake?

Da er det plutselig det offentliges ansvar at det har gått så langt, skolen har ikke fulgt opp, osv osv - ansvarsfraskrivelse rett og slett. I en god del tilfeller, men ikke i alle, bare for å ha understreket det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ømme tær har vel lite med saken å gjøre.

Jeg synes folk som er skikket til å være foreldre skal få sjansen til å være foreldre. Så lenge det ikke er dokumenter at overvektige foreldre med BMI rundt 30 er dårlige foreldre (tror ikke de ville få det resultatet ut om de prøvde, heller) så er det ikke noen objektiv grunn til at han ikke skal bli far. Det er kun en overformynderisk beslutning fra legenes side - de "synes" han veier for mye til å bli far? Basert på hva? BMI på 30 kan nok medføre kortere levetid, men de effektene er ikke påviselige før i langt høyere alder. Og hva vet legene om fremtiden, i det hele tatt?

De får i så fall ta hele rekken av "farlig" atferd, da. Ikke bare vekt.

Skulle gjerne likt å vite hva du synes om røykende foreldre, forresten! Bør de virkelig få hjelp til å få barn - etter dine kriterier?

Hva eksen din veier, og hvordan han så ut, har da ikke noe med saken å gjøre. Utseende har faktisk absolutt ikke noe med det å gjøre i det hele tatt! Er mindre pene mennesker, dårlige foreldre? Var eksen din en dårligere pappa da han veide mer?

Jeg er helt for kriterier for fertilitetsbehandling, men da får de være OBJEKTIVE!

Jeg har omsider fått opp bildet av mannen og skjønner heller ikke hva sykepleieren eller legen har tenkt på, mannen ser ikke feit ut. Men at det skal være så vanvittig grusomt å påpeke større overvekt i et medisinsk perspektiv fatter jeg ikke... Nei, BMI på 30 er ikke større overvekt, men over 35 så begynner det å nærme seg farlig.

Spør unger som er oppvokste med sterkt overvektige foreldre om de syntes det var morsomt å den feiteste mora/faren i klassen? Den som aldri klarte å være med noe? Som kanskje ble ertet for det? Og som kanskje ble feit sjøl også fordi foreldrene ikke kunne nok om kosthold? Det er jo ikke til å komme forbi at svært mange overvektige foreldre også har overvektige barn - vi har jo øyne i hodet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

tzatziki1365380058

Jeg er enig i det, utfra bildet, han ser ikke feit ut.

Men det å nevne overvekt for folk som er _feite_ er som å tråkke i et ormebol...

Synes du egentlig det er rart? Du sliter jo fælt med å bli kvitt dine få kilo! Du sier til og med at ikke fillern om du gidder å spise de tynne skivene som Grete Roede prediker.

Hvordan tror du da det føles for de som VIRKELIG er overvektige, og som er nødt til å leve på de flisene over måneder og år for å komme ned i normal vekt? Jeg gjorde det en gang i 5 mnd, og det var en påkjenning - for å si det mildt! Ikke hadde jeg mange kilo, heller - skrekk og gru om jeg skulle hatt 50 å tatt fatt på, og ÅR med sånt kosthold.

Hvorfor skal det være lettere for folk med stor overvekt å gå ned 50 kilo, enn for deg å gå ned 5? Begriper du ikke at det må være helt enormt vanskelig, og at det kan være nok til at folk føler seg tråkket på.

Og hvordan tror du det er å bli stigmatisert til de grader, som overvektige blir nå for tida? Og som røykere ble tidligere?? Man får karakteristikker slengt om seg selv i "eninga", uten å kunne påvirke det i det hele tatt, og sannsynligvis føler man at det ikke stemmer i det hele tatt.

Jeg snakket nettopp med en med mørk hud, som opplever akkurat samme stigmatisering fra omgivelsene, og som stadig må lese ting i aviser om "seg selv" (menn med utenlandsk opprinnelse), og måtte leve med fordommer mot seg som de opplever som urimelige. Kan du tenke deg hvordan det er?

Jeg synes folk er SÅ ubarmhjertige med hverandre, for tida. De fleste gjør så godt de kan, og de fleste er ganske gode til å leve det livet de har fått under de forutsetningen de har fått dem.

Jeg hadde strengt tatt forventet mer empati fra din kant :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tzatziki1365380058

''Lillemus går enda lengre ved å antyde at sterkt overvektige ikke skal få hjelp på samfunnets bekostning siden det er "selvforkyldt". Da er man virkelig inne på farlige veier, etter min mening!''

Nå feiltolket du det jeg sa, det var i alle fall overhode ikke det jeg mente. Det jeg mente er at hvorfor er det så riv ruskende galt og fryktelig å si til noen at "nå bør du passe på litt, du veier en del for mye og om du ikke passer på kan det utvikle seg til å bli farlig for deg". Er ikke det bedre at man får et puff i baken til å gjøre noe med det før det går så langt at man må ha slankeoperasjoner eller klinikkopphold for å få helsa tilbake?

Da er det plutselig det offentliges ansvar at det har gått så langt, skolen har ikke fulgt opp, osv osv - ansvarsfraskrivelse rett og slett. I en god del tilfeller, men ikke i alle, bare for å ha understreket det.

Jeg er enig med deg i det. Men det er ganske stor forskjell på å si til folk at de må "passe på", og på å nekte dem å få avgi sæd for at kona skal bli gravid. Spesielt når hans vekt faktisk, så vidt jeg vet, ikke har noen betydning for svangerskapet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du egentlig det er rart? Du sliter jo fælt med å bli kvitt dine få kilo! Du sier til og med at ikke fillern om du gidder å spise de tynne skivene som Grete Roede prediker.

Hvordan tror du da det føles for de som VIRKELIG er overvektige, og som er nødt til å leve på de flisene over måneder og år for å komme ned i normal vekt? Jeg gjorde det en gang i 5 mnd, og det var en påkjenning - for å si det mildt! Ikke hadde jeg mange kilo, heller - skrekk og gru om jeg skulle hatt 50 å tatt fatt på, og ÅR med sånt kosthold.

Hvorfor skal det være lettere for folk med stor overvekt å gå ned 50 kilo, enn for deg å gå ned 5? Begriper du ikke at det må være helt enormt vanskelig, og at det kan være nok til at folk føler seg tråkket på.

Og hvordan tror du det er å bli stigmatisert til de grader, som overvektige blir nå for tida? Og som røykere ble tidligere?? Man får karakteristikker slengt om seg selv i "eninga", uten å kunne påvirke det i det hele tatt, og sannsynligvis føler man at det ikke stemmer i det hele tatt.

Jeg snakket nettopp med en med mørk hud, som opplever akkurat samme stigmatisering fra omgivelsene, og som stadig må lese ting i aviser om "seg selv" (menn med utenlandsk opprinnelse), og måtte leve med fordommer mot seg som de opplever som urimelige. Kan du tenke deg hvordan det er?

Jeg synes folk er SÅ ubarmhjertige med hverandre, for tida. De fleste gjør så godt de kan, og de fleste er ganske gode til å leve det livet de har fått under de forutsetningen de har fått dem.

Jeg hadde strengt tatt forventet mer empati fra din kant :)

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan man kan bli 50 kilo overvektig. Man våkner ikke bare en dag og har gått opp 50 kilo over natten! Hvorfor griper man ikke fatt i det når man ser det i ferd med å gå galt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest annlovinda

Jeg har omsider fått opp bildet av mannen og skjønner heller ikke hva sykepleieren eller legen har tenkt på, mannen ser ikke feit ut. Men at det skal være så vanvittig grusomt å påpeke større overvekt i et medisinsk perspektiv fatter jeg ikke... Nei, BMI på 30 er ikke større overvekt, men over 35 så begynner det å nærme seg farlig.

Spør unger som er oppvokste med sterkt overvektige foreldre om de syntes det var morsomt å den feiteste mora/faren i klassen? Den som aldri klarte å være med noe? Som kanskje ble ertet for det? Og som kanskje ble feit sjøl også fordi foreldrene ikke kunne nok om kosthold? Det er jo ikke til å komme forbi at svært mange overvektige foreldre også har overvektige barn - vi har jo øyne i hodet!

Ja, datteren min på 17 år har jeg spurt om det.

Jeg har nok vært av de største av foreldrene i klassen til min datter. Var større før enn jeg er nå, men har fortsatt en god del å gå ned fortsatt. Har hittil gått ned ca. 25 kg. fra det meste jeg veide. Men skal nok ned 20 til.

Men jeg har ALLTID klart å være med på arrangementer og aktiviteter. Selv om jeg er feit så er jeg aktiv og har alltid vært det. Og kosthold kan jeg masse om. Ingen av mine to barn eller min samboer for den saks skyld er overvektige. De er slanke begge mine barn. Den ene er 17 og den andre er 5. Sunne, slanke og aktive er de begge to. Datteren min på 17 har heller aldri blitt mobbet fordi jeg har vært/er stor. Hun har også alltid hatt mange venner, som ofte er hjemme hos oss.

Så selv om jeg er overvektig er jeg aktiv både med og uten barn, og jeg kan også masse om kosthold. Og har slanke barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes du egentlig det er rart? Du sliter jo fælt med å bli kvitt dine få kilo! Du sier til og med at ikke fillern om du gidder å spise de tynne skivene som Grete Roede prediker.

Hvordan tror du da det føles for de som VIRKELIG er overvektige, og som er nødt til å leve på de flisene over måneder og år for å komme ned i normal vekt? Jeg gjorde det en gang i 5 mnd, og det var en påkjenning - for å si det mildt! Ikke hadde jeg mange kilo, heller - skrekk og gru om jeg skulle hatt 50 å tatt fatt på, og ÅR med sånt kosthold.

Hvorfor skal det være lettere for folk med stor overvekt å gå ned 50 kilo, enn for deg å gå ned 5? Begriper du ikke at det må være helt enormt vanskelig, og at det kan være nok til at folk føler seg tråkket på.

Og hvordan tror du det er å bli stigmatisert til de grader, som overvektige blir nå for tida? Og som røykere ble tidligere?? Man får karakteristikker slengt om seg selv i "eninga", uten å kunne påvirke det i det hele tatt, og sannsynligvis føler man at det ikke stemmer i det hele tatt.

Jeg snakket nettopp med en med mørk hud, som opplever akkurat samme stigmatisering fra omgivelsene, og som stadig må lese ting i aviser om "seg selv" (menn med utenlandsk opprinnelse), og måtte leve med fordommer mot seg som de opplever som urimelige. Kan du tenke deg hvordan det er?

Jeg synes folk er SÅ ubarmhjertige med hverandre, for tida. De fleste gjør så godt de kan, og de fleste er ganske gode til å leve det livet de har fått under de forutsetningen de har fått dem.

Jeg hadde strengt tatt forventet mer empati fra din kant :)

''Synes du egentlig det er rart? Du sliter jo fælt med å bli kvitt dine få kilo! Du sier til og med at ikke fillern om du gidder å spise de tynne skivene som Grete Roede prediker.''

Men nå har jeg prøvd meg litt frem og tror jeg har kommet frem til et kosthold som gjør at jeg sakte, men sikkert går ned i vekt og som jeg kan leve med. :o) Og det jeg gjør er å ta tak i det før jeg plutselig en dag er 25 kilo overvektig! Jeg har vært 7-8 kilo tyngre enn jeg er nå og det var overhode ikke morsomt! Jeg klarte den gangen å gå ned 10 kilo på et halvt år ved å kutte ut kaker, godis og sånt, spise sunnere og røre meg mer. Nå har noen kilo sneket seg på igjen og jeg vil altså bort med dem før det blir enda flere.

Men jeg sier ikke med det at jeg er så mye bedre enn de som veier mer enn meg, for det er slett ikke tilfelle. Jeg vet da om mange kjempeflotte mennesker som er overvektige!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Visste at folk ville bli super sure, det blir jo alle bare en nevner at det kanskje hadde vært lurt å spise litt mindre og trimme litt mere. Alle overvektige folk som ikke får barn på egenhånd, kan det være noe med deres livsstil?? som gjør at de ikke kan få barn? Bare ett spørsmål? Jeg vet ikke fasit svaret, men det går faktisk ann å prøve å legge om livstilen sitt litt, om en ønsker seg barn.

Står det noe sted om at han ikke rører på seg? Han kan trene en god del og likevel se ut som på det bildet.

Folk opererer med utrolig enkle sammenhenger mellom vekt - inaktivitet - dårlig mestring / lite krefter. Så enkel er ikke verden. Det finnes faktisk lubne mennesker som verken overspiser, lever et sofaliv eller blir andpustne om de leker med barna sine.

Tynne personer kan også være passive og i dårlig form. Det er faktisk mindre sunt enn det omvendte (da mener jeg ikke sterk overvekt, men litt ekstra).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, datteren min på 17 år har jeg spurt om det.

Jeg har nok vært av de største av foreldrene i klassen til min datter. Var større før enn jeg er nå, men har fortsatt en god del å gå ned fortsatt. Har hittil gått ned ca. 25 kg. fra det meste jeg veide. Men skal nok ned 20 til.

Men jeg har ALLTID klart å være med på arrangementer og aktiviteter. Selv om jeg er feit så er jeg aktiv og har alltid vært det. Og kosthold kan jeg masse om. Ingen av mine to barn eller min samboer for den saks skyld er overvektige. De er slanke begge mine barn. Den ene er 17 og den andre er 5. Sunne, slanke og aktive er de begge to. Datteren min på 17 har heller aldri blitt mobbet fordi jeg har vært/er stor. Hun har også alltid hatt mange venner, som ofte er hjemme hos oss.

Så selv om jeg er overvektig er jeg aktiv både med og uten barn, og jeg kan også masse om kosthold. Og har slanke barn.

Så bra! Men du er enig i at man litt for ofte ser familier der både mor, far og barn triller avgårde?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

tzatziki1365380058

Jeg har omsider fått opp bildet av mannen og skjønner heller ikke hva sykepleieren eller legen har tenkt på, mannen ser ikke feit ut. Men at det skal være så vanvittig grusomt å påpeke større overvekt i et medisinsk perspektiv fatter jeg ikke... Nei, BMI på 30 er ikke større overvekt, men over 35 så begynner det å nærme seg farlig.

Spør unger som er oppvokste med sterkt overvektige foreldre om de syntes det var morsomt å den feiteste mora/faren i klassen? Den som aldri klarte å være med noe? Som kanskje ble ertet for det? Og som kanskje ble feit sjøl også fordi foreldrene ikke kunne nok om kosthold? Det er jo ikke til å komme forbi at svært mange overvektige foreldre også har overvektige barn - vi har jo øyne i hodet!

Sikkert ikke gøy å være barn av den feiteste mora i klassen. Men sikkert ikke gøy å være barn av den fattigste mora i klassen, den rikeste faren i klassen, de dummeste foreldrene i klassen, de mest kunstneriske foreldrene i klassen (har en venninne som var det, og hun hadde det verst av alle, en periode) osv.

Spørsmålet er jo når samfunnet skal gripe inn og si at dette ikke er greit for barna. Så lenge det ikke innebærer risiko for omsorgssvikt, så synes jeg ikke samfunnet skal legge begrensninger.

Jeg synes at foreldre som lar barna sine blir sterkt overvektige uten å gjøre noe for å forhindre det, utsetter barna for en form for omsorgssvikt. Men jeg tror faktisk ikke BMI på 30 er den magiske grensen der. De barna jeg legger merke til som overvektige, har stort sett foreldre med langt høyere BMI enn 30 - dersom mine øyne er riktige. Dessuten må man inn med en helhetsvurdering for å bedømme fremtidig risiko for omsorgssvikt - kan ikke bare se på BMI.

Men - skal foreldre som trenger fertilitetsbehandling måtte vurderes på bakgrunn av omsorgsevne, når de som ikke trenger hjelp, ikke blir det? Er det rettferdig? I forhold til sjans for vellykket behandling, ja (som kvinnens BMI), men omsorgsevne?

Adoptivforeldre blir vurdert, ja - men det er jo fordi adoptivbarn bærer med seg en viss bagasje som foreldrene må ha ressurser til å takle evt. konsekvensene av. Det er ikke tilfelle ved IVF-barn osv.

Personlig synes jeg egentlig at alle burde vurderes med tanke på omsorgsevne før de får bli foreldre, men det er naturligvis ikke gjennomførbart. Så da synes jeg at det bør være "likhet for loven", dersom det ikke er fullstendig innlysende at paret er uskikket til å bli foreldre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Står det noe sted om at han ikke rører på seg? Han kan trene en god del og likevel se ut som på det bildet.

Folk opererer med utrolig enkle sammenhenger mellom vekt - inaktivitet - dårlig mestring / lite krefter. Så enkel er ikke verden. Det finnes faktisk lubne mennesker som verken overspiser, lever et sofaliv eller blir andpustne om de leker med barna sine.

Tynne personer kan også være passive og i dårlig form. Det er faktisk mindre sunt enn det omvendte (da mener jeg ikke sterk overvekt, men litt ekstra).

Etter å ha sett bildet innrømmer jeg glatt at jeg ikke skjønner hva legen/sykepleieren har tenkt på. Blir nesten fristet til å tro at det ligger noe annet bak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

petter smart

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan man kan bli 50 kilo overvektig. Man våkner ikke bare en dag og har gått opp 50 kilo over natten! Hvorfor griper man ikke fatt i det når man ser det i ferd med å gå galt?

Hva er å gripe fatt i det?

Mange som begynner å bli overvektige starter med dumme slankekurer. Forbrenningen går på lavgir og når de før eller siden begynner å spise normalt igjen går de opp mer enn de gikk ned. Gjør du dette mange nok ganger veier du for 50 kg for mye.

Mange vet heller ikke hvordan de skal slanke seg. Mange vet lite om kosthold og trening. Mange er ikke i stand til å legge om kostholdet, selv om de vet bedre.

I tillegg trøstespiser mange når de ikke klarer å gå ned i vekt.

Det har også vist seg at de som er svært overvektige ofte har en unormal appetitt og spiser for mye. Det er ikke lett å slutte å spise når man fortsatt er sulten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sikkert ikke gøy å være barn av den feiteste mora i klassen. Men sikkert ikke gøy å være barn av den fattigste mora i klassen, den rikeste faren i klassen, de dummeste foreldrene i klassen, de mest kunstneriske foreldrene i klassen (har en venninne som var det, og hun hadde det verst av alle, en periode) osv.

Spørsmålet er jo når samfunnet skal gripe inn og si at dette ikke er greit for barna. Så lenge det ikke innebærer risiko for omsorgssvikt, så synes jeg ikke samfunnet skal legge begrensninger.

Jeg synes at foreldre som lar barna sine blir sterkt overvektige uten å gjøre noe for å forhindre det, utsetter barna for en form for omsorgssvikt. Men jeg tror faktisk ikke BMI på 30 er den magiske grensen der. De barna jeg legger merke til som overvektige, har stort sett foreldre med langt høyere BMI enn 30 - dersom mine øyne er riktige. Dessuten må man inn med en helhetsvurdering for å bedømme fremtidig risiko for omsorgssvikt - kan ikke bare se på BMI.

Men - skal foreldre som trenger fertilitetsbehandling måtte vurderes på bakgrunn av omsorgsevne, når de som ikke trenger hjelp, ikke blir det? Er det rettferdig? I forhold til sjans for vellykket behandling, ja (som kvinnens BMI), men omsorgsevne?

Adoptivforeldre blir vurdert, ja - men det er jo fordi adoptivbarn bærer med seg en viss bagasje som foreldrene må ha ressurser til å takle evt. konsekvensene av. Det er ikke tilfelle ved IVF-barn osv.

Personlig synes jeg egentlig at alle burde vurderes med tanke på omsorgsevne før de får bli foreldre, men det er naturligvis ikke gjennomførbart. Så da synes jeg at det bør være "likhet for loven", dersom det ikke er fullstendig innlysende at paret er uskikket til å bli foreldre.

''Personlig synes jeg egentlig at alle burde vurderes med tanke på omsorgsevne før de får bli foreldre, men det er naturligvis ikke gjennomførbart.''

Der er jeg faktisk hjertens enig med deg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan man kan bli 50 kilo overvektig. Man våkner ikke bare en dag og har gått opp 50 kilo over natten! Hvorfor griper man ikke fatt i det når man ser det i ferd med å gå galt?

Hvis du spør kvinner om dette, vil mange av dem svare omtrent som følger:

Det kom på ca. 10 kilo for hvert barn, jeg rakk ikke å gå noe særlig ned mellom svangerskapene. De siste 30 har jeg slanket på meg gjennom mange års forsøk på vektreduksjon. Fordømmelsen fra omgivelsene gjorde til slutt at jeg mer eller mindre ga opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

tzatziki1365380058

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan man kan bli 50 kilo overvektig. Man våkner ikke bare en dag og har gått opp 50 kilo over natten! Hvorfor griper man ikke fatt i det når man ser det i ferd med å gå galt?

Det vet ikke jeg heller. Men jeg tror ikke egentlig det er noe de har kontroll over. Hadde de hatt det, hadde de gjort noe med det. Jeg tror ikke noen ønsker å bli så overvektige. Men dersom man feks spiser pga emosjonelle problemer, så er neppe økende vekt noe som gjør at man klarer å slutte. Heller det motsatte, tenker jeg.

Overvekt er noe av det som er vanskligst å behandle. Det må være en grunn til det, og jeg tror IKKE det er fordi overvektige er generelt late, dumme, uten selvdisiplin osv.

Synes Erna Solberg er et lysende eksempel. Man kan mene hva man vil om dama, men lat kan hun ikke være. Og hun har masse ressurser og energi, ellers hadde hun ikke holdt ut. Men det med vekt får hun ikke til. Det samme med Gro Harlem Brundt. en periode, og hun sa jo for noen år siden at hun først da hadde klart å mestre mat og trening, noe hun hadde slitt enormt med tidligere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Det vet du ikke.

Du nevnte ingenting om å spise mindre og trimme litt mer. Du spurte hvorfor det skulle være forskjell på kvinner og menn. Og det har du fått svar på.

Det er ingen direkte sammenheng mellom menns overvekt og vanskeligheter med å få barn eller komplikasjoner ifm å bære fram barnet.

Er du sikker på det?

Hvis man sitter mye på rompa, kan man drepe sædcellene har jeg hørt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...