Vektpolitiet går kanskje litt vel langt?

[Gjest Ingen heksejakt]

Det er jeg uenig i.

Jeg tenker ikke på BMI-verdier for hele folket nå. Jeg tenker på hvordan mange synes at f.eks. en barne- eller kvinnekropp bør være for å være slank nok.

Det er bare å se en gammel film, f.eks. en 40 år gammel James Bond, så ser du hvor feite jentene i badedrakt er. De ble ikke regnet som feite den gangen.

Nei det var ikke feitere, men dagens modeller er mer veltrente.

[laban]

Nei det var ikke feitere, men dagens modeller er mer veltrente.

Jeg tror også de hadde atskillig høyere BMI. Idealene var annerledes.

Men det skal også sies at sterk overvekt var et mye mindre problem den gangen. Derfor antok man ikke at alle jenter som ble litt klumpete i puberteten, noe som er helt naturlig, kom til å ende opp som sykelig overvektige.

[Gjest Ingen heksejakt]

Du fikk med deg at dette ikke gjelder meg, men et tenkt eksempel? Du må lese innlegget fra Lillemus som jeg svarte på.

Ja, jeg tror mange gir opp til slutt, fordi de innser at de uansett aldri vil komme i nærheten av dagens idealer.

Jeg synes heller ikke det er noe å strebe etter. Det er sykelig overvekt som må bekjempes. Noen kilo ekstra skader ikke, men for at dette ikke skal utvikle seg til sykelig overvekt er det viktig å ha samme innstilling som Lillemus. Jeg tror ikke Lillemus streber etter et modell-ideal. Ikke jeg heller.

Hvis tankegangen er slik: Enten modelltynn eller smellfeit, er det klart det må gå galt.

[Sofline]

Test alt sier jeg! Røyk, drikk, kondis, vekt, intelligens (vi vil da ikke ha en haug med dumme unger), alle sykdommer som kan tenkes å være arvelig, sosial intelligens er også kjekt å ha med mer.

Akkurat!

[Sofline]

Det ser ut til at både prim og brunost er tilsatt litt sukker (9 og 4% på de jeg har i kjøleskapet), men mot de mengdene som er i sjokoladepålegg (57% i de mørke sortene ser det ut som på matvaretabellen på nettet) så er det jo bare småtterier!

Ja, da er det ikke akkurat så mange gram sukker man får i seg av en brunostskive.

[Babette]

Idealet for hvor slank man skal være, har endret seg fra da jeg selv vokste opp (som var i en tid da overvekt ikke var noe vanlig helseproblem).

Mange som i min tid ble regnet som "helt vanlige" - altså ikke syltynne, men helt OK kropp etter datidens idealer - blir klassifisert som overvektige nå. Det virker som om alt blir presset mot ytterlighetene - enten sylslank, og dermed aktiv, sunn og fornuftig - eller feit, og dermed passiv, usunn og dum.

Dessuten virker det som om overvektige skal gjemme seg inntil de er "helbredet", av hensyn til omverdenen. Det har vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se overvektige på stranda, på helsestudio og på barneidrett(!). Samtidig er det akseptert å hevde at bare man beveger seg mer, vil problemet bli løst. Men altså i det skjulte - de må ikke svømme eller trene sammen med de som er så heldige, nei _flinke_, at de ikke har noe vektproblem.

Mange er selvsagt ikke så ekstreme at de sier dette i klartekst, men de daglige drypp fra media gjør sitt med holdningene. Det er ikke noen hyggelig utvikling

synes

''Dessuten virker det som om overvektige skal gjemme seg inntil de er "helbredet", av hensyn til omverdenen. Det har vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se overvektige på stranda, på helsestudio og på barneidrett(!). Samtidig er det akseptert å hevde at bare man beveger seg mer, vil problemet bli løst. Men altså i det skjulte - de må ikke svømme eller trene sammen med de som er så heldige, nei _flinke_, at de ikke har noe vektproblem''

Jeg tror ikke folk flest tenker eller oppfører seg slik. Du må ikke trekke konklusjoner ut fra enkelte ekstreme meningsytringer.

Og jeg må tenke på en episode der jeg løp nedoverbakke og møtte ei veldig overvektig jente som løp oppover. Hun var ildrød og svett og peste og strevde veldig. Men for en innsats. Jeg ønsket å sende oppmuntrende og anerkjennende vibrasjoner til henne, og smilte og nikket da vi passerte. Og fikk et hyggelig smil tilbake. Hun trodde ikke et øyeblikk at jeg lo av henne. Og jeg opplevde at vi fikk løper-til-løper-kontakt.

[laban]

''Dessuten virker det som om overvektige skal gjemme seg inntil de er "helbredet", av hensyn til omverdenen. Det har vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se overvektige på stranda, på helsestudio og på barneidrett(!). Samtidig er det akseptert å hevde at bare man beveger seg mer, vil problemet bli løst. Men altså i det skjulte - de må ikke svømme eller trene sammen med de som er så heldige, nei _flinke_, at de ikke har noe vektproblem''

Jeg tror ikke folk flest tenker eller oppfører seg slik. Du må ikke trekke konklusjoner ut fra enkelte ekstreme meningsytringer.

Og jeg må tenke på en episode der jeg løp nedoverbakke og møtte ei veldig overvektig jente som løp oppover. Hun var ildrød og svett og peste og strevde veldig. Men for en innsats. Jeg ønsket å sende oppmuntrende og anerkjennende vibrasjoner til henne, og smilte og nikket da vi passerte. Og fikk et hyggelig smil tilbake. Hun trodde ikke et øyeblikk at jeg lo av henne. Og jeg opplevde at vi fikk løper-til-løper-kontakt.

Jeg tror heller ikke det store flertall fordømmer overvektige som viser seg offentlig.

Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

Men ikke misforstå - jeg mener selvsagt ikke at man av den grunn bare skal hive innpå og la naturen råde.

[Lillemus]

Jeg synes heller ikke det er noe å strebe etter. Det er sykelig overvekt som må bekjempes. Noen kilo ekstra skader ikke, men for at dette ikke skal utvikle seg til sykelig overvekt er det viktig å ha samme innstilling som Lillemus. Jeg tror ikke Lillemus streber etter et modell-ideal. Ikke jeg heller.

Hvis tankegangen er slik: Enten modelltynn eller smellfeit, er det klart det må gå galt.

Modelltynn blir jeg aldri og ikke har jeg tenkt å bli det heller for jeg synes ikke det er pent når knoklene synes overalt.

Men når jeg selv tipper over 60 kilo (jeg er jo bare 152 cm høy!) så føler jeg meg blubbete og ekkel og synes det buler ut på alle bauger og kanter - og derfor er jeg nå i ferd med å ta tak i det og få av 3-4 kilo for så å prøve å holde meg der. Nettopp for å prøve å unngå å havne der de er som er 20-30-40 kilo overvekte.

[Gjest Ingen heksejakt]

Jeg tror heller ikke det store flertall fordømmer overvektige som viser seg offentlig.

Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

Men ikke misforstå - jeg mener selvsagt ikke at man av den grunn bare skal hive innpå og la naturen råde.

"Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over"

Slik er det med røyking, slik er det med alkohol, slik er det med narkotika, slik er det med spillegalskap osv. Kan ramse opp i fleng.

Det vil alltids være forskjellige meninger og det må man lære seg og akseptere.

Jeg tror ikke overvekt blir sett mer ned på enn andre laster i så måte. Nå begynner det å bli ganske vanlig med overvekt og man sklir lettere inn i mengden.

Det er vel knapt noen som gidder å snu seg på gata over å se en tjukk person lenger. Det er ikke noe uvanlig syn.

[Sofline]

Nei det var ikke feitere, men dagens modeller er mer veltrente.

Syntynn er ikke lik veltrent.

[Gjest Ingen heksejakt]

Modelltynn blir jeg aldri og ikke har jeg tenkt å bli det heller for jeg synes ikke det er pent når knoklene synes overalt.

Men når jeg selv tipper over 60 kilo (jeg er jo bare 152 cm høy!) så føler jeg meg blubbete og ekkel og synes det buler ut på alle bauger og kanter - og derfor er jeg nå i ferd med å ta tak i det og få av 3-4 kilo for så å prøve å holde meg der. Nettopp for å prøve å unngå å havne der de er som er 20-30-40 kilo overvekte.

Nettopp!

[Babette]

Jeg tror heller ikke det store flertall fordømmer overvektige som viser seg offentlig.

Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

Men ikke misforstå - jeg mener selvsagt ikke at man av den grunn bare skal hive innpå og la naturen råde.

Jeg synes det mer og mer blir klart at vekt ikke handler bare om forholdet mellom forbruk og inntak av kalorier. Mye annet spiller inn, som arv og anlegg, hormoner, vann i kroppen osv.osv. Så det er ikke alltid så selvforskyldt.

Ikke så mye som beinbrudd ved basehopp i alle fall. Eller kols av røyking.

[laban]

"Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over"

Slik er det med røyking, slik er det med alkohol, slik er det med narkotika, slik er det med spillegalskap osv. Kan ramse opp i fleng.

Det vil alltids være forskjellige meninger og det må man lære seg og akseptere.

Jeg tror ikke overvekt blir sett mer ned på enn andre laster i så måte. Nå begynner det å bli ganske vanlig med overvekt og man sklir lettere inn i mengden.

Det er vel knapt noen som gidder å snu seg på gata over å se en tjukk person lenger. Det er ikke noe uvanlig syn.

Jeg har ingen problemer med å akseptere at det finnes forskjellige meninger.

Men jeg synes ikke belastningen omgivelsene / samfunnet påføres av en person som ikke er sykelig overvektig, men litt unna modellidealet, står helt i forhold til hvordan fokuset har vært rettet mot disse personene de siste årene.

[laban]

Jeg synes det mer og mer blir klart at vekt ikke handler bare om forholdet mellom forbruk og inntak av kalorier. Mye annet spiller inn, som arv og anlegg, hormoner, vann i kroppen osv.osv. Så det er ikke alltid så selvforskyldt.

Ikke så mye som beinbrudd ved basehopp i alle fall. Eller kols av røyking.

Akkurat. Helt enig.

[fei1365380229]

Jeg tror heller ikke det store flertall fordømmer overvektige som viser seg offentlig.

Derimot tror jeg at svært mange har fått med seg at overvekt er en fullstendig selvforskyldt tilstand som man bør skamme seg over.

http://www.dagbladet.no/kultur/2004/01/26/389299.html

Men ikke misforstå - jeg mener selvsagt ikke at man av den grunn bare skal hive innpå og la naturen råde.

Utrolig bra artikkel!

[laban]

Utrolig bra artikkel!

Ja. Og trøkket har ikke akkurat blitt mindre i løpet av de 3 1/2 årene som har gått siden den ble skrevet.

[tzatziki1365380058]

"Fordømmelsen fra omgivelsene gjorde til slutt at jeg mer eller mindre ga opp"

Omgivelsene var skyld i at du ikke slanket deg?

Jeg tror at det går an å ha så store problemer, på mange flere områder enn vekt, at det blir ekstremt vanskelig å motivere seg for endring - fordi målet er så uendelig langt frem.

Og selv om du - og Lillemus - ikke ønsker dere modellkropper, så går signalene fra omgivelsene - på at det er det som teller. Det bekreftes feks av alle disse normalvektige som holder på å slanke seg. Og dem er det mange av.

[frosken]

Det jeg ikke helt skjønner er hvordan man kan bli 50 kilo overvektig. Man våkner ikke bare en dag og har gått opp 50 kilo over natten! Hvorfor griper man ikke fatt i det når man ser det i ferd med å gå galt?

For en del så skjer vektoppgangen i perioder i livet hvor de ikke har overskudd/tilgjengelige ressurser til å ta tak i det.

Andre har slitt med vektproblemer siden barndom og har gjerne prøvd utallige metoder for vektreduksjon. Etterhvert som antall nederlag stiger synker mestringsfølelsen og tiltroen til at det er mulig å være normalvektig.

For noen er overvekten en del av et mer omfattende spiseproblem; hvor man til slutt gir opp kampen om vekten i et håp om å vinne kampen mot spiseforstyrrelsen.

Visste du at kun ca 20 % av de som har en stor vektreduksjon unngår å gå opp igjen?

For en del av de som har slitt med betydelig overvekt, krever det en massiv innsats å opprettholde en normalvekt. Det sies å ta adskillige år før kroppen slutter å prøve å "oppnå tidligere likevekt".

Vektreduksjon er mulig for alle, men i visse tilfeller vil det være nærmest en heltidsbeskjeftigelse og kreve tilgang til veiledning og støtte underveis. Likeledes er utdanning med gode resultater en mulighet for alle, men også i dette tilfellet kan det kreves svært omfattende innsats for å få det til. De fleste kan være svært gode foreldre, gjøre gode yrkeskarrierer, bli gode idrettsutøvere, omsorgsfulle venner osv osv. - men det er ikke gitt for alle å få til alt , og særlig ikke samtidig.

Mitt hovedpoeng er at vektreduksjon nok er mulig for alle - men for noen koster det svært mye mer enn for andre.