Vektpolitiet går kanskje litt vel langt?

[Lillemus]

Har ikke lest hva du har skrevet lenger opp i tråden, men i følge Fedon er sjokoladepålegg sunnere enn brunost. Sjokolade inneholder i hvert fall noe kakao, men brunost inneholder bare melkesukker.

Brunost inneholder jo en del av melkens sunne stoffer også (men som sagt jeg er klar over at det regnes som søtt pålegg!), sjokoladepålegg er stort sett fett og sukker. Hva Fedon sier om akkurat det spiller ingen rolle for meg. ) Jeg synes selv det er veldig godt, men har det aldri i huset.

[double]

Idealet for hvor slank man skal være, har endret seg fra da jeg selv vokste opp (som var i en tid da overvekt ikke var noe vanlig helseproblem).

Mange som i min tid ble regnet som "helt vanlige" - altså ikke syltynne, men helt OK kropp etter datidens idealer - blir klassifisert som overvektige nå. Det virker som om alt blir presset mot ytterlighetene - enten sylslank, og dermed aktiv, sunn og fornuftig - eller feit, og dermed passiv, usunn og dum.

Dessuten virker det som om overvektige skal gjemme seg inntil de er "helbredet", av hensyn til omverdenen. Det har vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se overvektige på stranda, på helsestudio og på barneidrett(!). Samtidig er det akseptert å hevde at bare man beveger seg mer, vil problemet bli løst. Men altså i det skjulte - de må ikke svømme eller trene sammen med de som er så heldige, nei _flinke_, at de ikke har noe vektproblem.

Mange er selvsagt ikke så ekstreme at de sier dette i klartekst, men de daglige drypp fra media gjør sitt med holdningene. Det er ikke noen hyggelig utvikling

synes

Du glemte å ta med at overvektige helst ikke skal spise offentlig heller

[Sofline]

Den er svært drøy synes jeg.... Var han allerde far ville da ingen tatt barna fra ham av den grunn.

[Sofline]

Jeg kom forresten på, at hvis man skal være så nøye på vekta, bør man kanskje også teste kondisen til folk som ønsker kunstig befruktuktning? Det er da mange tynne mennesker som har langt dårligere kondis og helse enn en del som har litt for mange kilogram på kroppen.

[Sofline]

Så sukker kan påvirke synet? Hmmm... Jeg er oppvokst på nugatti, kan det ha en sammenheng med at jeg er temmelig nærsynt altså? Jøjje meg. Noen ganger er det greit å ha kresne barn! ) Selv om prim og brunost egentlig er ganske søtt da...

Jeg vet ikke med prim, men brunost er vel ikke tilsatt sukker?

[fei1365380229]

Jeg kom forresten på, at hvis man skal være så nøye på vekta, bør man kanskje også teste kondisen til folk som ønsker kunstig befruktuktning? Det er da mange tynne mennesker som har langt dårligere kondis og helse enn en del som har litt for mange kilogram på kroppen.

Test alt sier jeg! Røyk, drikk, kondis, vekt, intelligens (vi vil da ikke ha en haug med dumme unger), alle sykdommer som kan tenkes å være arvelig, sosial intelligens er også kjekt å ha med mer.

[Lillemus]

Jeg vet ikke med prim, men brunost er vel ikke tilsatt sukker?

Det ser ut til at både prim og brunost er tilsatt litt sukker (9 og 4% på de jeg har i kjøleskapet), men mot de mengdene som er i sjokoladepålegg (57% i de mørke sortene ser det ut som på matvaretabellen på nettet) så er det jo bare småtterier!

[laban]

Du glemte å ta med at overvektige helst ikke skal spise offentlig heller

Datteren min husker ennå, mange år etter, at vi så en temmelig rund ung gutt knaske i seg en stor paprika på kino. Det var veldig synlig fordi han spiste den "hel" - den gangen fantes det ikke ferdiglagde fruktposer / -bokser med biter.

Som du sier, er det vel helst slik verden vil ha det - at de som fortjener det, kan sitte med godteposen sin, mens de andre bør spise minigulrøtter. Uansett anledning.

[tzatziki1365380058]

"Alle vet at det er lurt å trimme mer og spise mindre. Problemet er at det ikke er en særlig fornuftig oppskrift for de som sliter med alvorlig overvekt"

Det vil alltid være oppskriften uansett hva du sier. At oppskriften er vanskelig å følge for noen er en helt annen sak, men det er en sikker oppskrift om man bare greier å gjennomføre det.

"Jeg har stor sans for myndighetenes innsats for å forebygge barnefedme. Jeg har mindre sans for harselering og diskriminering av mennesker som har kommet litt skjevt ut, på den ene eller andre måten"

Det er jeg enig i. Men hvis barnefedme skal forbygges, er disse barna avhengige av å ha foreldre som ikke avfeier denne oppskriften, men tar den alvorlig.

Jeg kjenner et slikt tilfelle og jeg kjenner at jeg blir oppgitt. Argumnetet om at å spise mindre ikke er veien å gå.

Jeg har sett på nært hold fra gutten var bitteliten hvordan gutten de første årene ble tvangsforet. Det var et evig mas om at han skulle spise opp maten sin.

Gutten ble tidlig kraftig overvektig. Nå er det slik at magen tydeligvis har vendt seg på store mengder mat for nå har situasjonen endret seg. Han er alltid sulten og han spiser mer enn en voksen mann.

Det er ikke mitt bord og jeg har ikke sagt noe, men jeg har stusset leeenge over at helsesøster ikke reagerte allerede i 2-3 års-alder. Først da gutten var 7 reagerte helsesøster på skolen og gutten ble sendt til Ullevål.

Der har de laget et program for han og det sisr at antall brødskiver bør ned til en tredjedel bl.annet. (ned til et mer normalt nivå for en 8-åring) Han skal heller ikke ha noe mat mellom siste måltid på sfo og middagen.

Nå har mor bestemt seg for å drite i anbefalingene. Det var akkurat det ordet hun brukte. Drite i det.

Det er å boikotte.

Hun vil ikke sulte ungen, sa hun. Han trenger så mye mat og det er nødvendig at hun stikker innom butikken på vei hjem ellers blir ungen sulten og sur. Altså mener hun det samme som deg, at dette ikke er veien å gå.

Folk har svakheter på forskjellige områder.

Det er sant og man skal ikke dømme for lett, men å si at det ikke er veien å gå er likevel en drøy påstand.

"Vekt er tross alt bare en del av et menneske! Men det er en del som er umulig å skjule. Derfor synes jeg det er virklig ille med den heksejakten som synes å foregå nå"

Det er ingen heksejakt, så lenge overvekt er et helseproblem.

Man kan ikke late som problemet ikke er der og det er en selv som bestemmer til syvende og sist hvilke anbefalinger man vil velge å høre på.

Røykere må tåle samme "heksejakten"

"Hun vil ikke sulte ungen, sa hun. Han trenger så mye mat og det er nødvendig at hun stikker innom butikken på vei hjem ellers blir ungen sulten og sur. Altså mener hun det samme som deg, at dette ikke er veien å gå."

Nei, denne moren mener absolutt ikke det samme som meg! Det høres ut som om denne moren faktisk ikke ser på overvekt hos barnet som noe problem i det hele tatt, og dessuten ikke fatter hva hun gjør mot barnet sitt. Jeg vil anta, uten at jeg vet det, at hun ikke er den skarpeste kniven i skuffen - i alle fall tyder både det å putte i ungen mat, og det at hun ikke ser at det er noe problem nå, på det.

Jeg er HELT enig i at det å utvikle sunne spisevaner og å bevege seg ER veien å gå for å FORHINDRE overvekt. Til syvende og sist er det også løsningen for folk som er blitt overvektige. Men - siden overvekt er så enormt vanskelig å løse, så tror jeg at det må noe mer på plass enn bare å legge om matvanene, og at behandlingstilbudet til overvektige ikke tar hensyn til det. Jeg tror at det å anbefale sterkt overvektige å "legge om vanene" bare kan forverre problemene, dersom det ikke ledsages av hjelp til å ta tak i årsakene, fysiske og psykiske, for at de overspiser. Dessuten, som Petter Smart sier - dersom det er sånn at overvektige har problemer med å føle metthet etter "normale" mengder mat, så kan ikke jeg begripe at det går an å gå ned i vekt, uten at man gjør noe med det - kanskej med medikamenter, hva vet jeg. Jeg hadde aldri klart å holde vekten, eller å slanke meg den gangen, dersom jeg hadde vært konstand sulten.

Når jeg snakker om heksejakt, så mener jeg at det er heksejakt når man snakker om at folk "bare" skal forandre matvanene, uten å tilby mer hjelp, når det opplagt er så vanskelig for mange. Da tar man bare ikke problematikken på alvor, og foreskriver enkle løsninger på kompliserte problemer. Og - siden alle "hører" beskjeden om de enkle løsningen, tror folk som ikke er berørt av problemet at det bare er for overvektige å endre seg, uten videre - og dermed at det er ovevektiges "skyld" at de er overvektige - de kan takke seg selv, osv. Vekten er naturligvis de overvektiges ansvar - bortsett fra når det gjelder barn. Men det er ikke noe man har "skyld i" og skal dømmes for. Og jeg opplever at diskusjonen ikke lenger dreier seg om ansvar - den dreier seg om at overvektige nærmest er "syndige", bør skamme seg, og helst ikke vise seg offentlig. Da får man utsagn som laban beskriver: Ikke skal de spise, ikke skal de gå på stranden, ikke skal de delta på barneidrett(!) De skal i det hele tatt være minst mulig synlige for å unngå å "støte" andre. DET kaller jeg heksejakt! Og enorm liten forståelse og respekt for mennesker.

Vi har alle ting vi reagerer på - jeg kan ikke fordra fulle folk når jeg er ute for å hygge meg, jeg er ikke en gang glad i lett berusede mennesker. Jeg opplever dem som plagsomme og påtrengende, og synes det er veldig ubehagelig. Jeg synes også folk tar snodige valg i forbindelse med alkohol. Men jeg kan da ikke kreve at folk skal slutte å drikke - eller ikke vise seg offentlig, for det? Og jeg påstår heller ikke at disse menneskene som gjør det generelt er giddalause, uten kontroll på livet sitt, late osv - eller at deres forhold til alkohol er beskrivende for hele livet deres. Mens overvektige blir behandlet som om vekten er det eneste som teller, og blir et symptom på "egenskaper" ved dem.

Sånn er det dessverre for grupper med veldig synlige kjennetegn (vekt, handicap, hudfarge...), og det synes jeg er skrekkelig!

[tzatziki1365380058]

Test alt sier jeg! Røyk, drikk, kondis, vekt, intelligens (vi vil da ikke ha en haug med dumme unger), alle sykdommer som kan tenkes å være arvelig, sosial intelligens er også kjekt å ha med mer.

Survival of the fittest..... Vi har heldigvis kommet lenger enn patetiske, gammeldagse Darwin - naturlig seleksjon, bryr vi oss ikke med!

J

[tzatziki1365380058]

"Alle vet at det er lurt å trimme mer og spise mindre. Problemet er at det ikke er en særlig fornuftig oppskrift for de som sliter med alvorlig overvekt"

Det vil alltid være oppskriften uansett hva du sier. At oppskriften er vanskelig å følge for noen er en helt annen sak, men det er en sikker oppskrift om man bare greier å gjennomføre det.

"Jeg har stor sans for myndighetenes innsats for å forebygge barnefedme. Jeg har mindre sans for harselering og diskriminering av mennesker som har kommet litt skjevt ut, på den ene eller andre måten"

Det er jeg enig i. Men hvis barnefedme skal forbygges, er disse barna avhengige av å ha foreldre som ikke avfeier denne oppskriften, men tar den alvorlig.

Jeg kjenner et slikt tilfelle og jeg kjenner at jeg blir oppgitt. Argumnetet om at å spise mindre ikke er veien å gå.

Jeg har sett på nært hold fra gutten var bitteliten hvordan gutten de første årene ble tvangsforet. Det var et evig mas om at han skulle spise opp maten sin.

Gutten ble tidlig kraftig overvektig. Nå er det slik at magen tydeligvis har vendt seg på store mengder mat for nå har situasjonen endret seg. Han er alltid sulten og han spiser mer enn en voksen mann.

Det er ikke mitt bord og jeg har ikke sagt noe, men jeg har stusset leeenge over at helsesøster ikke reagerte allerede i 2-3 års-alder. Først da gutten var 7 reagerte helsesøster på skolen og gutten ble sendt til Ullevål.

Der har de laget et program for han og det sisr at antall brødskiver bør ned til en tredjedel bl.annet. (ned til et mer normalt nivå for en 8-åring) Han skal heller ikke ha noe mat mellom siste måltid på sfo og middagen.

Nå har mor bestemt seg for å drite i anbefalingene. Det var akkurat det ordet hun brukte. Drite i det.

Det er å boikotte.

Hun vil ikke sulte ungen, sa hun. Han trenger så mye mat og det er nødvendig at hun stikker innom butikken på vei hjem ellers blir ungen sulten og sur. Altså mener hun det samme som deg, at dette ikke er veien å gå.

Folk har svakheter på forskjellige områder.

Det er sant og man skal ikke dømme for lett, men å si at det ikke er veien å gå er likevel en drøy påstand.

"Vekt er tross alt bare en del av et menneske! Men det er en del som er umulig å skjule. Derfor synes jeg det er virklig ille med den heksejakten som synes å foregå nå"

Det er ingen heksejakt, så lenge overvekt er et helseproblem.

Man kan ikke late som problemet ikke er der og det er en selv som bestemmer til syvende og sist hvilke anbefalinger man vil velge å høre på.

Røykere må tåle samme "heksejakten"

Beklager kommentaren om at damen kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Det kan hun godt være, men hun har tydeligvis et problem med å forstå hva hun gjør på dette området. Eller hun er vant med at mat er uttrykk for omsorg, og fortsetter bare handlemåter overfor sønnen sin, som hun har lært selv.

Uansett er det synd på gutten! Men jeg tror ikke det hjelper ham det minste om han, i tillegg til å være overvektig, blir tillagt en rekke andre, stigmatiserende egenskaper som sannsynligvis ikke en gang stemmer, basert på vekt og utseendet!

[Gjest prust]

Beklager kommentaren om at damen kanskje ikke er den skarpeste kniven i skuffen. Det kan hun godt være, men hun har tydeligvis et problem med å forstå hva hun gjør på dette området. Eller hun er vant med at mat er uttrykk for omsorg, og fortsetter bare handlemåter overfor sønnen sin, som hun har lært selv.

Uansett er det synd på gutten! Men jeg tror ikke det hjelper ham det minste om han, i tillegg til å være overvektig, blir tillagt en rekke andre, stigmatiserende egenskaper som sannsynligvis ikke en gang stemmer, basert på vekt og utseendet!

''Eller hun er vant med at mat er uttrykk for omsorg, og fortsetter bare handlemåter overfor sønnen sin, som hun har lært selv.''

Akkurat det er en god beskrivelse av min kjære svigermor. Hun tror at jo mer mat, jo mer omsorg - jo mer smør på skiva til ungene, jo gladere blir de, og jo mer viser hun at hun bryr seg om dem.

Hun har selvsagt aldri sagt dette, men hun viser omsorg gjennom mat, og gjennom mye mat. Jeg var vant til fra jeg var liten å spise én kotelett, og heller mer poteter og grøønnsaker. Hos svigermor beregner hun alltid to koteletter til hver + litt til. Bare som eksempel.

Mannen min sleit mye med overvekt da han var barn, og det var nok mye pga svigermors mange sauser og smør og mye mat. Han slanket seg kraftig i 14 års alderen, og klarte å holde seg slank i ca 10 år - men nå har han lagt på seg igjen (de siste 8-10 årene).

[Gjest Ingen heksejakt]

"Hun vil ikke sulte ungen, sa hun. Han trenger så mye mat og det er nødvendig at hun stikker innom butikken på vei hjem ellers blir ungen sulten og sur. Altså mener hun det samme som deg, at dette ikke er veien å gå."

Nei, denne moren mener absolutt ikke det samme som meg! Det høres ut som om denne moren faktisk ikke ser på overvekt hos barnet som noe problem i det hele tatt, og dessuten ikke fatter hva hun gjør mot barnet sitt. Jeg vil anta, uten at jeg vet det, at hun ikke er den skarpeste kniven i skuffen - i alle fall tyder både det å putte i ungen mat, og det at hun ikke ser at det er noe problem nå, på det.

Jeg er HELT enig i at det å utvikle sunne spisevaner og å bevege seg ER veien å gå for å FORHINDRE overvekt. Til syvende og sist er det også løsningen for folk som er blitt overvektige. Men - siden overvekt er så enormt vanskelig å løse, så tror jeg at det må noe mer på plass enn bare å legge om matvanene, og at behandlingstilbudet til overvektige ikke tar hensyn til det. Jeg tror at det å anbefale sterkt overvektige å "legge om vanene" bare kan forverre problemene, dersom det ikke ledsages av hjelp til å ta tak i årsakene, fysiske og psykiske, for at de overspiser. Dessuten, som Petter Smart sier - dersom det er sånn at overvektige har problemer med å føle metthet etter "normale" mengder mat, så kan ikke jeg begripe at det går an å gå ned i vekt, uten at man gjør noe med det - kanskej med medikamenter, hva vet jeg. Jeg hadde aldri klart å holde vekten, eller å slanke meg den gangen, dersom jeg hadde vært konstand sulten.

Når jeg snakker om heksejakt, så mener jeg at det er heksejakt når man snakker om at folk "bare" skal forandre matvanene, uten å tilby mer hjelp, når det opplagt er så vanskelig for mange. Da tar man bare ikke problematikken på alvor, og foreskriver enkle løsninger på kompliserte problemer. Og - siden alle "hører" beskjeden om de enkle løsningen, tror folk som ikke er berørt av problemet at det bare er for overvektige å endre seg, uten videre - og dermed at det er ovevektiges "skyld" at de er overvektige - de kan takke seg selv, osv. Vekten er naturligvis de overvektiges ansvar - bortsett fra når det gjelder barn. Men det er ikke noe man har "skyld i" og skal dømmes for. Og jeg opplever at diskusjonen ikke lenger dreier seg om ansvar - den dreier seg om at overvektige nærmest er "syndige", bør skamme seg, og helst ikke vise seg offentlig. Da får man utsagn som laban beskriver: Ikke skal de spise, ikke skal de gå på stranden, ikke skal de delta på barneidrett(!) De skal i det hele tatt være minst mulig synlige for å unngå å "støte" andre. DET kaller jeg heksejakt! Og enorm liten forståelse og respekt for mennesker.

Vi har alle ting vi reagerer på - jeg kan ikke fordra fulle folk når jeg er ute for å hygge meg, jeg er ikke en gang glad i lett berusede mennesker. Jeg opplever dem som plagsomme og påtrengende, og synes det er veldig ubehagelig. Jeg synes også folk tar snodige valg i forbindelse med alkohol. Men jeg kan da ikke kreve at folk skal slutte å drikke - eller ikke vise seg offentlig, for det? Og jeg påstår heller ikke at disse menneskene som gjør det generelt er giddalause, uten kontroll på livet sitt, late osv - eller at deres forhold til alkohol er beskrivende for hele livet deres. Mens overvektige blir behandlet som om vekten er det eneste som teller, og blir et symptom på "egenskaper" ved dem.

Sånn er det dessverre for grupper med veldig synlige kjennetegn (vekt, handicap, hudfarge...), og det synes jeg er skrekkelig!

"Ikke skal de spise, ikke skal de gå på stranden, ikke skal de delta på barneidrett(!) De skal i det hele tatt være minst mulig synlige for å unngå å "støte" andre. DET kaller jeg heksejakt! Og enorm liten forståelse og respekt for mennesker"

Du må leve i en annen verden enn meg:) Se deg rundt. Slik er det IKKE.

[Gjest Ingen heksejakt.]

Idealet for hvor slank man skal være, har endret seg fra da jeg selv vokste opp (som var i en tid da overvekt ikke var noe vanlig helseproblem).

Mange som i min tid ble regnet som "helt vanlige" - altså ikke syltynne, men helt OK kropp etter datidens idealer - blir klassifisert som overvektige nå. Det virker som om alt blir presset mot ytterlighetene - enten sylslank, og dermed aktiv, sunn og fornuftig - eller feit, og dermed passiv, usunn og dum.

Dessuten virker det som om overvektige skal gjemme seg inntil de er "helbredet", av hensyn til omverdenen. Det har vært innlegg her om hvor ekkelt det er å se overvektige på stranda, på helsestudio og på barneidrett(!). Samtidig er det akseptert å hevde at bare man beveger seg mer, vil problemet bli løst. Men altså i det skjulte - de må ikke svømme eller trene sammen med de som er så heldige, nei _flinke_, at de ikke har noe vektproblem.

Mange er selvsagt ikke så ekstreme at de sier dette i klartekst, men de daglige drypp fra media gjør sitt med holdningene. Det er ikke noen hyggelig utvikling

synes

"Mange som i min tid ble regnet som "helt vanlige" - altså ikke syltynne, men helt OK kropp etter datidens idealer - blir klassifisert som overvektige nå"

Du setter det på hodet. Det er jo motsatt jo.

Det som før ble sett på som lubbent, litt overvektig, blir nå sett på som normalt fordi vekten i befolknigen har økt.

[Gjest Ingen heksejakt]

Hvis du spør kvinner om dette, vil mange av dem svare omtrent som følger:

Det kom på ca. 10 kilo for hvert barn, jeg rakk ikke å gå noe særlig ned mellom svangerskapene. De siste 30 har jeg slanket på meg gjennom mange års forsøk på vektreduksjon. Fordømmelsen fra omgivelsene gjorde til slutt at jeg mer eller mindre ga opp.

"Fordømmelsen fra omgivelsene gjorde til slutt at jeg mer eller mindre ga opp"

Omgivelsene var skyld i at du ikke slanket deg?

[tzatziki1365380058]

"Ikke skal de spise, ikke skal de gå på stranden, ikke skal de delta på barneidrett(!) De skal i det hele tatt være minst mulig synlige for å unngå å "støte" andre. DET kaller jeg heksejakt! Og enorm liten forståelse og respekt for mennesker"

Du må leve i en annen verden enn meg:) Se deg rundt. Slik er det IKKE.

Det er heldigvis ikke sånn at de ikke spiser, går på stranden osv, nei. Men som laban sier, så har det vært flere innlegg om det her, og jeg har selv lest flere om "tenk jeg så en overvektig som stappet i seg pølse& brød" eller noe i den duren.

Det er holdningene jeg snakker om.

Du kan sikkert lete deg opp til flere tråder om det her inne. Det er også gjort undersøkelser som viser at overvektige - sammen med en del andre grupper - har problemer med å få jobb. Hva er årsaken til det, tror du?

[tzatziki1365380058]

''Eller hun er vant med at mat er uttrykk for omsorg, og fortsetter bare handlemåter overfor sønnen sin, som hun har lært selv.''

Akkurat det er en god beskrivelse av min kjære svigermor. Hun tror at jo mer mat, jo mer omsorg - jo mer smør på skiva til ungene, jo gladere blir de, og jo mer viser hun at hun bryr seg om dem.

Hun har selvsagt aldri sagt dette, men hun viser omsorg gjennom mat, og gjennom mye mat. Jeg var vant til fra jeg var liten å spise én kotelett, og heller mer poteter og grøønnsaker. Hos svigermor beregner hun alltid to koteletter til hver + litt til. Bare som eksempel.

Mannen min sleit mye med overvekt da han var barn, og det var nok mye pga svigermors mange sauser og smør og mye mat. Han slanket seg kraftig i 14 års alderen, og klarte å holde seg slank i ca 10 år - men nå har han lagt på seg igjen (de siste 8-10 årene).

Jeg har også vært borte i folk som bruker mat for å vise omsorg - både min manns bestemor og mor er helt ekstreme på det. Der skal det spises, ja - så ofte, så godt og så mye som mulig Den familien er velsignet med en høy forbrenning, så de går rundt med sine BMI'er på 22 eller noe sånt. Mens jeg som har "fetere gener" må passe skikkelig på når jeg er på besøk der - heldigvis bor de langt unna. Hadde min mor og mormor holdt på sånn, hadde jeg trillet før jeg var 10!

Til gjengjeld er det veldig få andre former for anerkjennelse i den familien - de klemmer aldri, og sier aldri at de er glade i hverandre eller noe i den duren. Jeg er vant til det helt motsatte. Skikkelige kulturforskjeller!

[laban]

"Fordømmelsen fra omgivelsene gjorde til slutt at jeg mer eller mindre ga opp"

Omgivelsene var skyld i at du ikke slanket deg?

Du fikk med deg at dette ikke gjelder meg, men et tenkt eksempel? Du må lese innlegget fra Lillemus som jeg svarte på.

Ja, jeg tror mange gir opp til slutt, fordi de innser at de uansett aldri vil komme i nærheten av dagens idealer.

[laban]

"Mange som i min tid ble regnet som "helt vanlige" - altså ikke syltynne, men helt OK kropp etter datidens idealer - blir klassifisert som overvektige nå"

Du setter det på hodet. Det er jo motsatt jo.

Det som før ble sett på som lubbent, litt overvektig, blir nå sett på som normalt fordi vekten i befolknigen har økt.

Det er jeg uenig i.

Jeg tenker ikke på BMI-verdier for hele folket nå. Jeg tenker på hvordan mange synes at f.eks. en barne- eller kvinnekropp bør være for å være slank nok.

Det er bare å se en gammel film, f.eks. en 40 år gammel James Bond, så ser du hvor feite jentene i badedrakt er. De ble ikke regnet som feite den gangen.

[Babette]

Selvfølgelig bør vi som foreldre "skjerpe" oss litt i forhold til kosthold og mosjon til våre barn. Vi må spise sunt og bevege oss litt i hverdagen og ellers "kose" oss litt med god mat, video og spill i helger. Det har jo gått for langt koseveien også.

Det jeg mener er at jeg hører veldig mange negative kommentarer om folk som har noen få kilo for mye på kroppen nå, etter all overfokusering på nett, aviser, blader med mer. Det tror jeg ingen er tjent med.

Når vi begynner å nekte såpass normale mennesker som han som var omtalt i artikkelen å få barn pga overvekt så har normalitetsbegrepet blitt litt for snevert.

Jeg er helt enig med deg.

Men samtidig tenker jeg at vektmestring i det små handler om å forebygge sykelig overvekt på sikt. De som er så overvektige at det er helseskadelig har neppe gått direkte fra tynn til meget overvektig , jeg vil tro at vekten har økt jevnt og trutt over tid. Dette vil igjen bety at hvis vi klarer å unngå de ekstra 10 kiloene gjør vi en langsiktig forebyggende innsats, for oss selv og samfunnet.

Kunsten er å gjøre dette på en måte som ikke stigmatiserer de som måtte ha noen få eller flere kilo for mye.