Ekspertsvar Syns du psykiske lidelser...

[Gjest xbellax]

Fordi det er enklere å lyve på seg en psykisk lidelse enn en fysisk.

Nå snakker jeg IKKE om de som ER syke, men de som misbruker de gode ordningene vi har.

Det er ikke enkelt å lyve på seg en psykisk lidelse. For å få en diagnose kreves utredning og tester. Man deler ikke ut psykisk relaterte diagnoser etter 5 minutter på et travelt legekontor.

Jeg tenker at endel mennesker bruker ordet depresjon feil og har en altfor lav terskel på hva de oppfatter som depresjon. Å være nedfor er en ting, å slite med depresjon i måneder, år, er noe helt annet.

[Persille1365381127]

Jeg vet at det er en vanlig fordom at psykisk syke er late og innbiller seg psykdom for å slippe å jobbe og gjøre noe. Til og med mine egne foreldre mener det om meg, uansett om jeg jobber 200% prosent med meg selv og går i terapi. Det er derfor ikke rart at man vil diskutere dette, fordi sånne holdninger er så utrolig ødeleggende for den det gjelder. Jeg har kjent det på kroppen selv og vet hvor sårende og ødeleggende det er å bli anklaget for noe som overhodet ikke stemmer, samtidig som jeg virkelig gjør mitt beste. Er det opp til meg å stå til rette for alle de som svindler til seg trygdepenger? Det føles sånn, fordi når man er psykisk syk så må en forsvare at en er syk... det er en vanvittig tanke, men jeg tror det er noe de fleste som sliter psykisk føler. De skammer seg, det er tabu...de har fått slike anklager mot seg, enten på mikroplan eller snappet det opp i samfunnsdebatten.

Jeg synes dette minner sterkt om smålighet. Om en har opplevd sykdom og smerte på kroppen selv, så unner en som regel andre som sliter alt godt. Jeg gjør det, for jeg vet hvordan det er. Jeg raser ikke rundt på et offentlig forum med anklager jeg vet gjelder et fåtall. Da vet jeg at jeg tråkker på mennesker som ligger nede, og det er under all min anstendighet. Jeg synes dette derfor er veldig trist. Både å lese hva sm blir skrevet her og oppleve det fra nær slekt selv. Tenk hvor mange liv som kunne bli reddet eller blitt bedre om vi faktisk var litt mer forståelsesfulle og snille mot hverandre. I stedet for mistroiske og anklagende.

''Jeg raser ikke rundt på et offentlig forum med anklager jeg vet gjelder et fåtall.''

Hvordan _vet_ du at det gjelder et fåtall?

[Gjest xbellax]

Nei, jeg likestiller dem ikke fordi det ikke er likt. Det er to forskjellige ting.

Videre var spørsmålet om man burde ha samme rettigheter, ja det burde man.

Men; jeg mener en forutsetning for de rettighetene er at man aksepterer den behandlingen som tilbys.

Men hvorfor er det ikke likt?

[Gjest xbellax]

Nei, jeg sidestiller dem ikke.

Som Glimtipper sier under her; om hun klager over ryggsmerter, og legen tilbyr medisiner, operasjon, fysioterapi - og hun fortsatter sier nei, er det da likevel greit at hun skal ha sykemelding og sykepenger.

Man må akseptere foreslått behandling, eller så har man ingen rettigheter.

Man må akseptere jobbene NAV tilbyr, ellers får du ikke arbeidsledighetstrygd. Ja, kanskje er den "under din verdighet", eller for dårlig betalt, eller ikke det du hadde tenkt deg - men det dekker regningene, og du kan søke andre jobber samtidig.

Og det blir litt det samme, skal du ha sykepenger, så må du akseptere å motta den behandlingen du tilbys.

Dette er jeg selvsagt enig med deg i, det bør stilles krav også til psykisk psyke (men det ser jeg på som en selvfølge).

Men jeg spør deg konkret hvorfor det å ha en depresjon ikke kan sidestilles med det å ha en nyrebekkenbetennelse.

(forsøker ikke være vanskelig. bare genuint nyskjerrig)

[Persille1365381127]

Det er ikke enkelt å lyve på seg en psykisk lidelse. For å få en diagnose kreves utredning og tester. Man deler ikke ut psykisk relaterte diagnoser etter 5 minutter på et travelt legekontor.

Jeg tenker at endel mennesker bruker ordet depresjon feil og har en altfor lav terskel på hva de oppfatter som depresjon. Å være nedfor er en ting, å slite med depresjon i måneder, år, er noe helt annet.

''Jeg tenker at endel mennesker bruker ordet depresjon feil og har en altfor lav terskel på hva de oppfatter som depresjon. Å være nedfor er en ting, å slite med depresjon i måneder, år, er noe helt annet.''

Ja, det er to forskjellige ting.

Et eksempel da; en jeg kjenner får bråk på jobben, det er hans feil. Han mister til slutt jobben, går til legen, og kommer hjem igjen med en sykemelding det står "depresjon" på. Det sto tre bokstaver til etterpå, men jeg husker i farten ikke hvilke. Mannen fortsetter livet som normalt etter denne sykemeldingen, han velger å ikke endre sine egne holdninger til arbeidslivet - og synes det er greit at han får en pause på andres regning. Han har jo jobbet lenge.

Konsekvensen er at arb.giver betaler 16 dager med sykepenger, og staten betaler fortsatt for ham. Han har ikke fått seg ny jobb.

Om dette var en kjip episode for ham? Utvilsomt. Om han har en depresjon? Tvilsomt.

Og nettopp fordi man diagnostiserer på denne måten, så skapes det fordommer. Jeg hadde samme diagnose, jeg vurderte faktisk å ikke leve mer. Om det var en riktig diagnose? Vet ikke. Om det var rette behandling - garantert. Legen min bestilte time på familievernkontoret til meg samme dag, og tvang meg til å snakke med en psykolog der. Dagen etter var jeg tilbake hos legen, som hadde snakket med psykologen - og jeg ble henvist videre.

Tenk om hun bare hadde gitt meg en diagnose og noen piller? Da ville jeg kanskje fortsatt vært der? Jeg hadde ikke lyst til å gå til psykologen, men jeg gjorde det fordi jeg ikke fikk noen sykemelding, og ikke hadde råd til å være hjemme uten lønn - og det ble faktisk min redning.

Så det kan jo faktisk hende at det hadde hjulpet noen flere, om man fikk akutt-hjelp for å vurdere veien videre, før det ble stilt diagnoser og gitt sykemeldinger.

[Gjest xbellax]

Joda, kjære deg. Så klart er der regler og bra er det, for svindel finner du i alle miljøer. Men hvorfor er kverulerer du så voldsomt/ og blir så provosert? Seriøst så ønsker jeg en givende diskusjon hvor man kan lære av hverandre, ikek påståelige stabukker som ikke kan utveksle/forstå hverandre. Hvis du ikke kan bevege deg opp på det planet, så tviler jeg på at du egentlig har blitt helt frisk. Og jeg ønsker å ha en fruktbar diskusjon med mennesker som kan stå for sine emeninger og likevel få noe ut av diskusjonen. Lenge siden jeg gikk i barnehagen og kastet sand med de andre barna

Det blir så fjasete å rakke ned på persille med slike innlegg. Hun svarer da bare på det vi spør om. Hun har sine meninger, og jeg mine, men hun gjør da ikke en flue fortred. Hun diskuterer på en voksen og rolig måte.

[Persille1365381127]

Dette er jeg selvsagt enig med deg i, det bør stilles krav også til psykisk psyke (men det ser jeg på som en selvfølge).

Men jeg spør deg konkret hvorfor det å ha en depresjon ikke kan sidestilles med det å ha en nyrebekkenbetennelse.

(forsøker ikke være vanskelig. bare genuint nyskjerrig)

Rent praktisk kan det sidestilles, det er sykdom, man får sykemelding og sykepenger.

Men det er krav-delen jeg er opptatt av. At man ikke skal sykemelde uten oppfølging, og uten at det stilles krav til at man møter til behandling. En med nyrebekkenbetennelse ville ikke unnlatt å stille til behandling, men det ville en med depresjon kanskje gjort - og det er der jeg mener det ikke kan sidestilles.

[Persille1365381127]

Men hvorfor er det ikke likt?

Se svaret i den andre tråden vi har - nå skriver vi om det samme to steder

[Persille1365381127]

Det blir så fjasete å rakke ned på persille med slike innlegg. Hun svarer da bare på det vi spør om. Hun har sine meninger, og jeg mine, men hun gjør da ikke en flue fortred. Hun diskuterer på en voksen og rolig måte.

[Persille1365381127]

Jeg vil si at du er på bærtur...

Det er vel antagelig fordi du ikke er enig?

Så i stedet for å presentere en argumentrekke som kan endre mitt standpunkt angriper du meg som person.

Men det er helt greit, jeg har ikke noe problem med å håndtere det

[Gjest xbellax]

''Jeg tenker at endel mennesker bruker ordet depresjon feil og har en altfor lav terskel på hva de oppfatter som depresjon. Å være nedfor er en ting, å slite med depresjon i måneder, år, er noe helt annet.''

Ja, det er to forskjellige ting.

Et eksempel da; en jeg kjenner får bråk på jobben, det er hans feil. Han mister til slutt jobben, går til legen, og kommer hjem igjen med en sykemelding det står "depresjon" på. Det sto tre bokstaver til etterpå, men jeg husker i farten ikke hvilke. Mannen fortsetter livet som normalt etter denne sykemeldingen, han velger å ikke endre sine egne holdninger til arbeidslivet - og synes det er greit at han får en pause på andres regning. Han har jo jobbet lenge.

Konsekvensen er at arb.giver betaler 16 dager med sykepenger, og staten betaler fortsatt for ham. Han har ikke fått seg ny jobb.

Om dette var en kjip episode for ham? Utvilsomt. Om han har en depresjon? Tvilsomt.

Og nettopp fordi man diagnostiserer på denne måten, så skapes det fordommer. Jeg hadde samme diagnose, jeg vurderte faktisk å ikke leve mer. Om det var en riktig diagnose? Vet ikke. Om det var rette behandling - garantert. Legen min bestilte time på familievernkontoret til meg samme dag, og tvang meg til å snakke med en psykolog der. Dagen etter var jeg tilbake hos legen, som hadde snakket med psykologen - og jeg ble henvist videre.

Tenk om hun bare hadde gitt meg en diagnose og noen piller? Da ville jeg kanskje fortsatt vært der? Jeg hadde ikke lyst til å gå til psykologen, men jeg gjorde det fordi jeg ikke fikk noen sykemelding, og ikke hadde råd til å være hjemme uten lønn - og det ble faktisk min redning.

Så det kan jo faktisk hende at det hadde hjulpet noen flere, om man fikk akutt-hjelp for å vurdere veien videre, før det ble stilt diagnoser og gitt sykemeldinger.

Fullstendig enig i det du skriver om hva som bør gjøres. Bokstavene du tenker på husker jeg heller ikke i farten , men det er noe med " reaksjoner på ytre påkjenninger". Jeg tenker, som tidligere, at dette har med han som person å gjøre. å sidestille somatisk og psykisk er noe langt større Persille, det går så mye dypere. Å si at nei jeg nekter å sammenligne en depresjon og et lårhalsbrudd fordi det er så mange som faker depresjon, hører bare ikke noe sted hjemme. Det er snyltere overalt, både innen psykiatri, rus, somatikk, hvor enn du går er det folk som faker. Men det er noe med menneskesynet, det er noe med hvordan du møter psykisk syke, med den manglende respektendu viser, ved å ikkesidestille disse to.

Jeg støtter deg fullt på dette med krav, det _bør_ være krav, det bør være oppfølging, samtaler, terapi, men det er desverre ikke det i dag.

[Gjest ViViola]

''Jeg tror nok at man må ta inn over seg at noen snyter der det er mulig. Noen faker på seg ryggvondt, noen depresjoner. Noen snyter på skatten, andre bruker svart arbeidskraft. Slik er det, og det er naivt å tro noe annet.''

Nemlig. Men det er ikke legitimt å diskutere det - for da stigmatiserer man alle psykisk syke. Det blir som å diskutere kriminalitet blant enkelte folkegrupper, man er ikke nødvendigvis rasist selv om man stadfester fakta.

Nei, jeg registrerer at du får svært mye pepper, og det synes jeg ikke er fortjent.

(Psst: Ble det .... du vet? ;-))

[Persille1365381127]

Fullstendig enig i det du skriver om hva som bør gjøres. Bokstavene du tenker på husker jeg heller ikke i farten , men det er noe med " reaksjoner på ytre påkjenninger". Jeg tenker, som tidligere, at dette har med han som person å gjøre. å sidestille somatisk og psykisk er noe langt større Persille, det går så mye dypere. Å si at nei jeg nekter å sammenligne en depresjon og et lårhalsbrudd fordi det er så mange som faker depresjon, hører bare ikke noe sted hjemme. Det er snyltere overalt, både innen psykiatri, rus, somatikk, hvor enn du går er det folk som faker. Men det er noe med menneskesynet, det er noe med hvordan du møter psykisk syke, med den manglende respektendu viser, ved å ikkesidestille disse to.

Jeg støtter deg fullt på dette med krav, det _bør_ være krav, det bør være oppfølging, samtaler, terapi, men det er desverre ikke det i dag.

''Å si at nei jeg nekter å sammenligne en depresjon og et lårhalsbrudd fordi det er så mange som faker depresjon, hører bare ikke noe sted hjemme.''

Jeg har vel ikke sagt det heller? Etter hva jeg kan huske har jeg forklart mitt syn mange ganger i denne tråden, uten å skrive det.

[Gjest xbellax]

Rent praktisk kan det sidestilles, det er sykdom, man får sykemelding og sykepenger.

Men det er krav-delen jeg er opptatt av. At man ikke skal sykemelde uten oppfølging, og uten at det stilles krav til at man møter til behandling. En med nyrebekkenbetennelse ville ikke unnlatt å stille til behandling, men det ville en med depresjon kanskje gjort - og det er der jeg mener det ikke kan sidestilles.

Det er mange, med rygglidelser, med muskelplager og for ikke å snakke om migrene, som unnlater å møte. Det er utallige Persille. Mange fordi de ikke gidder, mange fordi de trives i sin rolle som offer, mange fordi de kanskje er deprimert og isolerer seg. Jeg vet ikke alle årsakene. Det skjer i somatikken, og det skjer i psykiatrien.

[Persille1365381127]

Nei, jeg registrerer at du får svært mye pepper, og det synes jeg ikke er fortjent.

(Psst: Ble det .... du vet? ;-))

Heh, det ble hyggelig helg, klinings, bra sex (!!) men fortsatt singel

Er ikke fullt så negativ lenger da - ikke til han og omstendigheten. Men negativ til å ha kjæreste. Og det skyldes at jeg ikke tør å prøve igjen med det første, for jeg må vite at jeg er sterk nok til å takle et brudd først, og det er jeg ikke nå.

[double]

Vet du, om du motsetter deg en gjennomgang i psykiatrien, så mener jeg ja. Om du ikke har noen bedre forslag til behandling som legen er enig i - så må du høre på legen.

Ofte kan faktisk elimineringsstrategien være det beste.

''Ofte kan faktisk elimineringsstrategien være det beste.''

Og da mener du å starte med utredning inne psykiatrien er et fint sted å begynne? Og være "unødvengig" sykemeldt mens du venter 4-6 måneder på time?

Er det ikke bedre om legen faktisk lytter til pasienten, stiller utdypende spørsmål og ser nærmere på symptomene?

[Persille1365381127]

Det er mange, med rygglidelser, med muskelplager og for ikke å snakke om migrene, som unnlater å møte. Det er utallige Persille. Mange fordi de ikke gidder, mange fordi de trives i sin rolle som offer, mange fordi de kanskje er deprimert og isolerer seg. Jeg vet ikke alle årsakene. Det skjer i somatikken, og det skjer i psykiatrien.

Ja, det skjer sikkert i begge leire - men jeg tror nå likevel at de med psykiske plager har en større del av "unnlate å møte opp"-statistikken enn de med fysiske plager.

[Persille1365381127]

''Ofte kan faktisk elimineringsstrategien være det beste.''

Og da mener du å starte med utredning inne psykiatrien er et fint sted å begynne? Og være "unødvengig" sykemeldt mens du venter 4-6 måneder på time?

Er det ikke bedre om legen faktisk lytter til pasienten, stiller utdypende spørsmål og ser nærmere på symptomene?

''Og da mener du å starte med utredning inne psykiatrien er et fint sted å begynne? Og være "unødvengig" sykemeldt mens du venter 4-6 måneder på time?''

Nå snakker vi ikke om system som ikke fungerer - vi snakker om hvordan det burde være. Det betyr at det må finnes en akutt-time denne uken, hos en som kan starte evalueringen, vurderingen, diagnostiseringen. Om vedkommende finner grunn for videre henvisning, så får man vente på en spesialst - det må man om man har en fysisk plage også.

Så ja, jeg mener det er et sted å begynne.

[double]

''Hva gjør man i situasjoner hvor legen f.eks mener pasienten har depresjon og eneste tilbud er piller eller henvisning til psykiatrien, mens pasienten vet det ikke er depresjon?''

Da bør man kanskje si til legen hva man selv tror det er, og hva som bør gjøres for at man skal bli frisk? Istedetfor å si "Det er ikke depresjon, så du kan ikke hjelpe meg. Ingen kan. La meg få sykemeldingen og gå hjem og synes synd på meg selv".

''Da bør man kanskje si til legen hva man selv tror det er, og hva som bør gjøres for at man skal bli frisk? Istedetfor å si "Det er ikke depresjon, så du kan ikke hjelpe meg. Ingen kan. La meg få sykemeldingen og gå hjem og synes synd på meg selv".''

Jeg har ikke nevnt noe om å si de tingene du skriver over her. Det er snakk om pasienter som ikke blir tatt på alvor hos legen, fordi legen ikke lytter. Viktig informasjon blir borte under kommunikasjonen fordi legen har bestemt at pasienten er deprimert, og derfor mener de somatiske symptomene ikke er reelle.

[Gjest ViViola]

Heh, det ble hyggelig helg, klinings, bra sex (!!) men fortsatt singel

Er ikke fullt så negativ lenger da - ikke til han og omstendigheten. Men negativ til å ha kjæreste. Og det skyldes at jeg ikke tør å prøve igjen med det første, for jeg må vite at jeg er sterk nok til å takle et brudd først, og det er jeg ikke nå.

Da må du leve godt og lenge på minnene fra helga! ;-)

Skjønner at du vil vente, men samtidig - jeg er jo direkte motstander av venting i kjærlighetslivet. :-) Ingen vet hva morgendagen bringer osv., men det er jo så klart fornuftig å tenke - eh - fornuftig.

Samtidig - når det smeller (med hjerter og slikt, altså), så glemmer man kanskje det fornuftige litt. :-)

Håper du får det slik du ønsker en dag, du er jo fortsatt veldig ung og har mesteparten av livet foran deg. :-)