Ekspertsvar Syns du psykiske lidelser...

[Persille1365381127]

Men hvorfor provoserer dette deg så voldsomt? Det er utrolig mye svindel i samfunnet og mange forskjellige mennesker driver med det. Du må jo være veldig opphengt i dette, siden du så innbitt argumenterer i det uendelige i denne tråden. Mye som provoserer meg og, men gidder ikkebruke tid på det som provoserer meg. Ellers så lar jeg meg egentlig sjeldent provosere så voldsomt Har jo hørt utrolig mange ganger det argumentet du kommer med der. Til og med mine egne foreldre anklager meg for å være syk for å slippe å jobbe og gjøre noe. Det er en vanlig fordom i samfunnet. Det har jeg for lengst innsett og lar meg affisere med det minst mulig. Jeg skjønner bare ikke poenget. Når folk er så uvitende og fordomsfulle, så er det lite jeg kan gjøre med det, uten å fortsette å jobbe for meg selv med å bli frisk.

En behandler sa en gang til meg også at det er ingen som har så mange fordommer mot psykiske lidelser enn de som selv er psykisk syke. Hva kan være årsaken til det? Kan det være en egenskap som ligger innerst inne hos de selv, som de ikke kan godta, og derved fortrenger ved å overfører den på andre i lignende situasjon/lar seg provosere? Jeg undrer meg bare.

''Når folk er så uvitende og fordomsfulle, så er det lite jeg kan gjøre med det, uten å fortsette å jobbe for meg selv med å bli frisk. ''

Hva med å gjøre noe med de som forårsaker fordommer da? De som bruker av samfunnets goder for å mele sin egen kake?

Om det er seg de som lyver på seg sykemeldinger, bruker svart arbeid, snyter på skatten...

[Persille1365381127]

Folketrygden stiller også krav til at pasienter gjennomgår relevant behandling for at de skal få ytelser.

I store deler av landet er ikke problemet at mennesker med psykiske lidelser nekter behandling, men at de ikke gis tilgang til kvalifiserte behandlingstilbud.

Hvorfor tror du at "trygdejuks" eller simulering er mer utbredt blant folk med psykiske lidelser enn f.eks. de med muskel- og skjelettplager?

Fordi det er enklere å lyve på seg en psykisk lidelse enn en fysisk.

Nå snakker jeg IKKE om de som ER syke, men de som misbruker de gode ordningene vi har.

[Persille1365381127]

Hvordan vet du at mange ikke gjør noe med det? Kan du fremvise tall/statestikker? Eller går du bare etter "erfaringer"? Er erfaringer alltid å stole på? Mine subjektive erfaringer, behøver ikke være de samme som dine. Og som kjent - på seg selv kjenner en andre...

Fordi jeg ser dem rundt meg. Jeg ser at de takker nei til tilbudene de får, de takker nei til råd fra andre som har vært i samme situasjon, osv. De kjente syke er tryggere enn det ukjente friske.

[Persille1365381127]

Joda, kjære deg. Så klart er der regler og bra er det, for svindel finner du i alle miljøer. Men hvorfor er kverulerer du så voldsomt/ og blir så provosert? Seriøst så ønsker jeg en givende diskusjon hvor man kan lære av hverandre, ikek påståelige stabukker som ikke kan utveksle/forstå hverandre. Hvis du ikke kan bevege deg opp på det planet, så tviler jeg på at du egentlig har blitt helt frisk. Og jeg ønsker å ha en fruktbar diskusjon med mennesker som kan stå for sine emeninger og likevel få noe ut av diskusjonen. Lenge siden jeg gikk i barnehagen og kastet sand med de andre barna

Jeg blir ikke så provosert? Jeg svarte SMIR hva JEG mente - og så er det en hel haug andre her som angriper mine synspunkter

Og at jeg provoseres av folk som snylter på andre er vel ikke så veldig rart, det er en ganske vanlig holdning blant de som ikke gjør det.

[Gjest xbellax]

Da tror jeg ikke du har sett innsiden av mange legetimer foruten dine egne - du ville kanskje vært overrasket over hva folk diagnostiserer seg selv med

Hehe, jeg vet. Men poenget mitt er at folk får diagnostisere seg i det vide og brede for min del, det er legen som gir diagnosen -ikke vedkommende selv.

[Persille1365381127]

Jeg var på et seminar i forrige uke som tok for seg inkludering av funksjonshemmede i arbeidslivet. I en undersøkelse nylig utført svarte ca 46 000 funksjonshemmede utenfor arbeidslivet at de ønsket seg jobb. Dermed er det kanskje en mer relevant problemstilling å se på arbeidsgiveres holdning til å ansette funksjonshemmede arbeidstakere, enn de funksjonshemmedes egne holdninger.

Når det gjelder den gruppen er jeg enig. Samtidig må vi skille mellom vil og kan - blinde kan ikke bli taxisjåfører, ikke alle yrker kan tilrettelegge for alle.

Men det var ikke det vi diskuterte nå.

[Persille1365381127]

Hehe, jeg vet. Men poenget mitt er at folk får diagnostisere seg i det vide og brede for min del, det er legen som gir diagnosen -ikke vedkommende selv.

Ja, sånn sett er det jo det - men det er jo nettopp sånne jeg vil til livs da

[Persille1365381127]

_Det_ er jeg vel enig i. Jeg misforstod litt her.

Ok

[double]

Det har jo alt å gjøre i denne debatten!

Det er faktisk hele poenget! Takker man nei til hjelp, så bør man også miste rettighetene.

Får du arbeidsledighetstrygd og takker nei til tre jobber, så mister du pengene - sånn er det bare. Ordningene er der for de som vil tilbake til livet, de som ønsker å bli friske - alle ønsker faktisk ikke det.

''Det er faktisk hele poenget! Takker man nei til hjelp, så bør man også miste rettighetene.''

Hva gjør man i situasjoner hvor legen f.eks mener pasienten har depresjon og eneste tilbud er piller eller henvisning til psykiatrien, mens pasienten vet det ikke er depresjon?

Skal man også da ta i mot pillene og/eller henvisningen? Hvis en ikke gjøre det så motsetter en seg behandling og bør miste rettighetene?

[Gjest xbellax]

Jeg sier ikke at det ikke finnes, men jeg sier at mye handler om vilje. Om man VIL bli bedre - så tar man imot den hjelpen man blir tilbudt, selv om det går sakte.

Og som jeg har nevnt ekstremt viktig å ta med i betraktningen at det er faktisk ofte er viljen, håpet, livskraften som forsvinner ved en depresjon, -av og til virker det som om du glemmer det.

[Gjest Men det er min mening]

''Det er faktisk hele poenget! Takker man nei til hjelp, så bør man også miste rettighetene.''

Hva gjør man i situasjoner hvor legen f.eks mener pasienten har depresjon og eneste tilbud er piller eller henvisning til psykiatrien, mens pasienten vet det ikke er depresjon?

Skal man også da ta i mot pillene og/eller henvisningen? Hvis en ikke gjøre det så motsetter en seg behandling og bør miste rettighetene?

''Hva gjør man i situasjoner hvor legen f.eks mener pasienten har depresjon og eneste tilbud er piller eller henvisning til psykiatrien, mens pasienten vet det ikke er depresjon?''

Da bør man kanskje si til legen hva man selv tror det er, og hva som bør gjøres for at man skal bli frisk? Istedetfor å si "Det er ikke depresjon, så du kan ikke hjelpe meg. Ingen kan. La meg få sykemeldingen og gå hjem og synes synd på meg selv".

[Gjest xbellax]

Jeg mener ikke noe annet enn at det er 2 forskjellige ting jeg (opptrer forskjellig, behandles forskjellig, oppleves forskjellig etc etc. ) - så enkelt er det. Selv om du kanskje opplever det jeg sier/skriver merkelig

Men kjære deg det er da innlysende at et benbrudd er en skade og depresjon er en psykisk lidelse?

[Gjest Butterfliezz]

Jeg blir ikke så provosert? Jeg svarte SMIR hva JEG mente - og så er det en hel haug andre her som angriper mine synspunkter

Og at jeg provoseres av folk som snylter på andre er vel ikke så veldig rart, det er en ganske vanlig holdning blant de som ikke gjør det.

Jeg vil si at du er på bærtur...

[Gjest xbellax]

Jo, men nå tror jeg faktisk du gjør deg vanskeligere enn du er.

Jeg sier hvorfor jeg ikke likestiller disse sykdommene, slik det var spørsmål om i hovedinnlegget. Så ble det snakk om fordommer, og jeg forsøker å forklare deg hvorfor vi får det.

Og sykepenger er faktisk et samfunnsspørsmål også.

Du likestiller ikke det å ha være psykisk syk med en somatisk sykdom fordi det er enklere å fake en psykisk lidelse. Har jeg forstått det riktig?

[Persille1365381127]

''Det er faktisk hele poenget! Takker man nei til hjelp, så bør man også miste rettighetene.''

Hva gjør man i situasjoner hvor legen f.eks mener pasienten har depresjon og eneste tilbud er piller eller henvisning til psykiatrien, mens pasienten vet det ikke er depresjon?

Skal man også da ta i mot pillene og/eller henvisningen? Hvis en ikke gjøre det så motsetter en seg behandling og bør miste rettighetene?

Vet du, om du motsetter deg en gjennomgang i psykiatrien, så mener jeg ja. Om du ikke har noen bedre forslag til behandling som legen er enig i - så må du høre på legen.

Ofte kan faktisk elimineringsstrategien være det beste.

[Gjest xbellax]

Ja, men med det mener jeg f.eks at ikke alle sykemeldte gravide burde være det - graviditet er ingen sykdom.

Om man ikke har en depresjon men sier man har det fordi man ikke vil på jobb - så mener jeg det burde stilles krav til behandling. Nekter du behandling har du heller ikke krav på penger.

Du kan jo forsøke å legge godviljen til når du leser, og forsøke å forstå det

Jeg liker tankegangen din. Problemet jeg har er at du ikke kan sidestille pyskisk og somatisk fordi det er, i dine øyne, så altfor enkelt å få en psykisk diagnose.

[Persille1365381127]

Og som jeg har nevnt ekstremt viktig å ta med i betraktningen at det er faktisk ofte er viljen, håpet, livskraften som forsvinner ved en depresjon, -av og til virker det som om du glemmer det.

Nei, jeg glemmer ikke det - men da må man tvinges. Og et godt middel i så måte er penger.

Vil du ikke møte til behandling, så får du heller ingen penger.

[Gjest Butterfliezz]

Jeg har forstått det som om han nettopp er opptatt av hvordan folk vurderer psykiske lidelser sammenlignet med andre typer sykdommer. Teorier om at folk med psykiske lidelser har dårligere moral på dette området sammenlignet med andre pasientgrupper, er vel nettopp det han lurer på om er utbredt.

Jeg vet at det er en vanlig fordom at psykisk syke er late og innbiller seg psykdom for å slippe å jobbe og gjøre noe. Til og med mine egne foreldre mener det om meg, uansett om jeg jobber 200% prosent med meg selv og går i terapi. Det er derfor ikke rart at man vil diskutere dette, fordi sånne holdninger er så utrolig ødeleggende for den det gjelder. Jeg har kjent det på kroppen selv og vet hvor sårende og ødeleggende det er å bli anklaget for noe som overhodet ikke stemmer, samtidig som jeg virkelig gjør mitt beste. Er det opp til meg å stå til rette for alle de som svindler til seg trygdepenger? Det føles sånn, fordi når man er psykisk syk så må en forsvare at en er syk... det er en vanvittig tanke, men jeg tror det er noe de fleste som sliter psykisk føler. De skammer seg, det er tabu...de har fått slike anklager mot seg, enten på mikroplan eller snappet det opp i samfunnsdebatten.

Jeg synes dette minner sterkt om smålighet. Om en har opplevd sykdom og smerte på kroppen selv, så unner en som regel andre som sliter alt godt. Jeg gjør det, for jeg vet hvordan det er. Jeg raser ikke rundt på et offentlig forum med anklager jeg vet gjelder et fåtall. Da vet jeg at jeg tråkker på mennesker som ligger nede, og det er under all min anstendighet. Jeg synes dette derfor er veldig trist. Både å lese hva sm blir skrevet her og oppleve det fra nær slekt selv. Tenk hvor mange liv som kunne bli reddet eller blitt bedre om vi faktisk var litt mer forståelsesfulle og snille mot hverandre. I stedet for mistroiske og anklagende.

[Persille1365381127]

Jeg liker tankegangen din. Problemet jeg har er at du ikke kan sidestille pyskisk og somatisk fordi det er, i dine øyne, så altfor enkelt å få en psykisk diagnose.

Nei, jeg sidestiller dem ikke.

Som Glimtipper sier under her; om hun klager over ryggsmerter, og legen tilbyr medisiner, operasjon, fysioterapi - og hun fortsatter sier nei, er det da likevel greit at hun skal ha sykemelding og sykepenger.

Man må akseptere foreslått behandling, eller så har man ingen rettigheter.

Man må akseptere jobbene NAV tilbyr, ellers får du ikke arbeidsledighetstrygd. Ja, kanskje er den "under din verdighet", eller for dårlig betalt, eller ikke det du hadde tenkt deg - men det dekker regningene, og du kan søke andre jobber samtidig.

Og det blir litt det samme, skal du ha sykepenger, så må du akseptere å motta den behandlingen du tilbys.

[Persille1365381127]

Du likestiller ikke det å ha være psykisk syk med en somatisk sykdom fordi det er enklere å fake en psykisk lidelse. Har jeg forstått det riktig?

Nei, jeg likestiller dem ikke fordi det ikke er likt. Det er to forskjellige ting.

Videre var spørsmålet om man burde ha samme rettigheter, ja det burde man.

Men; jeg mener en forutsetning for de rettighetene er at man aksepterer den behandlingen som tilbys.