Barn eller bra forhold

[mariaflyfly]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Håper du har det bedre nå! 
Jeg tror at mange i dag tenker at to godt voksne oppegående(sånn noen lunde i hvert fall😂) som har holdt sammen i evigheter godt kan få et barn sammen til tross for at det ikke er bare harmoni. For noen - eller de aller fleste - virker det som det å få barn er det største av alt. Jeg som ikke har kjent på lysten, føler meg jo litt utenfor det gode selskap og er redd at for mye eksistensielle tanker, eller depressivt og negativt sinn, har gjort at jeg ikke har orket tanken på graviditet og ansvar. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Og da mener jeg det er galskap å sette et barn til verden.

Det å få barn er oppskrytt i min verden, og det er gudhjælpemeg så mye ansvar. Det er fint lite lykkefølelse forbundet med det så lenge de er små og krever mye. 

Det er mye morsommere med en hund!

[AnonymBruker]

11 minutter siden, mariaflyfly skrev:

Og da mener jeg det er galskap å sette et barn til verden.

Det å få barn er oppskrytt i min verden, og det er gudhjælpemeg så mye ansvar. Det er fint lite lykkefølelse forbundet med det så lenge de er små og krever mye. 

Det er mye morsommere med en hund!

Det er mye ansvar, helt klart, og det krever mye av deg som person. Men det er ikke noe spesielle, flinke eller ekstraordinære mennesker klarer. De fleste klarer å få barn, og ta vare på barn. Det er ikke noe hokus pokus ved det!

Dessuten får man en familie. Det er viktig for mange. Dessverre innser noen det alt for sent. Alt arbeidet man legger ned i barnas barndom får man utbetalt når man blir gammel. Så lenge man oppdrar barna godt, og behandler dem godt.

Anonymkode: ae593...9c1

[Gjest Xtra]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er mye ansvar, helt klart, og det krever mye av deg som person. Men det er ikke noe spesielle, flinke eller ekstraordinære mennesker klarer. De fleste klarer å få barn, og ta vare på barn. Det er ikke noe hokus pokus ved det!

Dessuten får man en familie. Det er viktig for mange. Dessverre innser noen det alt for sent. Alt arbeidet man legger ned i barnas barndom får man utbetalt når man blir gammel. Så lenge man oppdrar barna godt, og behandler dem godt.

Anonymkode: ae593...9c1

Synes du legger mye ansvar på barna, og at du kanskje har falske forhåpninger, om du forventer å få det samme tilbake. Jeg tror heller man skal forvente at de gir det videre til neste generasjon.

Endret 7. oktober 2019 av Xtra

[AnonymBruker]

7 timer siden, emilie321 skrev:

Hadde jeg kunnet valgt, ville jeg gjerne ha vokst opp uten min far (og alt det medbrakte)

 

5 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg er selv oppvokst med en svært lite tilstedeværende far (både fysisk og psykisk) og det har ikke vært synd på meg av den grunn.

Å vokse opp med ukjent far er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 268a2...d76

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Xtra skrev:

Synes du legger mye ansvar på barna, og at du kanskje har falske forhåpninger, om du forventer å få det samme tilbake. Jeg tror heller man skal forvente at de gir det videre til neste generasjon.

Som sagt, det kommer helt an på oppdragelsen av barna, det. Barn som er glade i sine foreldre, lar dem ikke sitte alene på et mørkt rom i gamlehjemmet og råtne bort.

Anonymkode: ae593...9c1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

 

Å vokse opp med ukjent far er ikke bra for barnet.

Anonymkode: 268a2...d76

Det kan være sant, men "ikke bra for barnet" er det mye som er. iPad for eksempel! 

Eller foreldre som er overfladiske og materialistiske. Uvitende foreldre. Eller foreldre som vranglærer barna sine.

Å vokse opp uten en far er ikke det verste som kan skje et barn - selv om man selvfølgelig skal gjøre alt man kan for at barna vokser opp med en far. En god far. Det er jo det optimale.

Anonymkode: ae593...9c1

[Gjest Xtra]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt, det kommer helt an på oppdragelsen av barna, det. Barn som er glade i sine foreldre, lar dem ikke sitte alene på et mørkt rom i gamlehjemmet og råtne bort.

Anonymkode: ae593...9c1

Jeg håper mine barn har vett til å få meg inn på sykehjem om jeg ikke lenger kan ta vare på meg selv. Jeg ønsker på ingen måte at de skal vie livet sitt til å ta seg av meg når de er midt i livet, uavhengig av om de er glad i meg og om de er godt oppdratt. Jeg synes ikke man skal forvente slikt av barna.

Endret 7. oktober 2019 av Xtra

[påskelilje]

9 minutter siden, Xtra skrev:

Jeg håper mine barn har vett til å få meg inn på sykehjem om jeg ikke lenger kan ta vare på meg selv. Jeg ønsker på ingen måte at de skal vie livet sitt til å ta seg av meg når de er midt i livet, uavhengig av om de er glad i meg og om de er godt oppdratt. Jeg synes ikke man skal forvente slikt av barna.

Enig med deg. Sånn tenker jeg også. Håper imidlertid at barna mine har lyst til å besøke meg når jeg blir gammel.

Jeg prøver å treffe mine foreldre nesten hver uke, men merker innimellom at tida og hverdagen går veldig fort. Svigermor bor mange timers kjøring fra oss, og det går jo da en del uker mellom hver gang hun får besøk. I går var vi og besøkte en slektning på sykehjem. Jeg synes det er trist der, men h*n får jo godt stell der og trives, og når det ikke lenger er mulig å bo hjemme, så er det jo flott at vi har sykehjemsordninger i Norge.

[emilie321]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt, det kommer helt an på oppdragelsen av barna, det. Barn som er glade i sine foreldre, lar dem ikke sitte alene på et mørkt rom i gamlehjemmet og råtne bort.

Anonymkode: ae593...9c1

Da må foreldrene oppføre seg slik mot barna at barna greier å bli glad i foreldrene

[Kayia]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har jo grodd sammen og er glad i hverandre, så et samarbeid vil uansett ikke være noe problem. Jeg frykter jo at jeg uansett valg i livet aldri blir fornøyd. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Ok, og det betyr at dersom du skal være i stand til å gjøre et valg må du - ut fra det du skriver nå - isolere spørsmålet til:

"Vil jeg ha barn?"

Dersom svaret er ja kjører du vel bare på, uavhengig av hva dol mener. Du har troen på at dere skal fikse dette, og det er det ikke alle banløse som kan si.

Er svaret nei bør du bryte, spesielt for din samboers del ettersom han ønsker barn.

--

Dette kan ikke DOL svare på, det må du svare på selv.

[Kayia]

3 timer siden, Xtra skrev:

Synes du legger mye ansvar på barna, og at du kanskje har falske forhåpninger, om du forventer å få det samme tilbake. Jeg tror heller man skal forvente at de gir det videre til neste generasjon.

Pst, Anonym 9c1 er ikke trådstarter, trådstarter er Anonym 8e6...  

Endret 7. oktober 2019 av Kayia

[Gjest Xtra]

9 minutter siden, Kayia skrev:

Pst, Anonym 9c1 er ikke trådstarter, trådstarter er Anonym 8e6...  

Det trodde jeg heller ikke.

[Gjest Gargamel]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sikkert livet blir så mye bedre med «Ola med barna Anne på 5 og Per på 3» heller da. Eller med Tom på 38 som ønsker seg barn, han ikke får med meg - for å sette det på spissen.

Vi har levd så lenge sammen uten å gjøre de store livsvalgene som bryllup og barn og har dermed kanskje rukket å få det kjedelig, rutine, hva er meningen osv.. Dvs det siste gjelder kun meg. Han er fornøyd med mer enn meg og ser ingen hinder for å få barn.  

Anonymkode: 33e55...8e6

Hvis du ikke gjør noen ting så vet du nøyaktig hva du får. Sånn sett er det trygt.

Jeg for min del blir helt desperat og nedbrutt av dårlige forhold. Det er som et sort hull som suger all energi og glede ut av meg. Jeg kunne sikkert blitt lykkelig uten barn, men jeg kunne aldri blitt lykkelig i et dårlig forhold. 

Det er altså meg. Det er mulig vi er veldig forskjellige, så du får bare føle på hva som er riktig for deg.

[frosken]

På ‎06‎.‎10‎.‎2019 den 15.07, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner ikke helt svaret ditt. Det dreier seg om hvorvidt vi to «middelaldrende mennesker» skal prøve å få barn eller ikke. Og nå er det ikke mer tid til å grunne på det. Sikkert for sent uansett - for meg. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Det jeg prøvde å si, er at du jo i veldig lang tid har vært usikker på om du skal bli i forholdet ditt eller ikke. Siden du har valgt å bli i forholdet så langt, så skjønner jeg ikke helt at dette med å skulle få barn skulle gjøre at du nå gikk? Tror du må skille mellom de to tingene du trenger å gjøre et valg i forhold til: Skal du bli eller bryte opp forholdet du er i ? Skal du eller skal du ikke prøve å få barn?

[påskelilje]

16 timer siden, Gargamel skrev:

 Det er som et sort hull som suger all energi og glede ut av meg. Jeg kunne sikkert blitt lykkelig uten barn, men jeg kunne aldri blitt lykkelig i et dårlig forhold. 

Sånn tenker jeg også. Et dårlig forhold er som å gå med småfeber, vondt i magen og uten energi over lang tid. 

Jeg tror det er viktig at en, uavhengig av barn, finner ut noe som er viktig å leve for å hverdagen, ha noen interesser som gir en energi, og ha gode venner en kan ha det gøy med og snakke dypt med, når det trengs.

[Kayia]

19 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg for min del blir helt desperat og nedbrutt av dårlige forhold. Det er som et sort hull som suger all energi og glede ut av meg. Jeg kunne sikkert blitt lykkelig uten barn, men jeg kunne aldri blitt lykkelig i et dårlig forhold. 

 

2 timer siden, påskelilje skrev:

Sånn tenker jeg også. Et dårlig forhold er som å gå med småfeber, vondt i magen og uten energi over lang tid. 

Enig, og det som er verst er at dette merker man ikke før situasjonen endres, enten gjennom et brudd eller via dramatisk endring i relasjonen. 

[Madelenemie]

På 6.10.2019 den 5.25, AnonymBruker skrev:

Alderen min er nå så høy, så jeg har følgende alternativ(kniven på strupen)

1. Prøve å få barn i siste liten i et årelangt forhold som er svært dårlig. (Mer og mer ulike, ensomme sammen, frustrasjon, destruktivt, null «lyst» osv, men likevel «ville gitt en nyre til») Han vil dette og ønsker seg barn over alt, og vi er fullt kapable til å ta vare på et barn sammen. 
 

2. Bryte, og dermed, for min del pga alder, stenge muligheten til å få barn for godt. Men  samtidig ha muligheten til å finne et godt forhold. Jeg vil imidlertid heller ha et eget barn enn å bli stemor for små barn. Jeg er selvfølgelig også redd for å angre på at jeg ikke prøvde å få et barn i siste liten på sikt. På en annen side er jeg også redd for å gå inn i en prøve-verden som kanskje vil mislykkes pga alder uansett. Det frister i så fall mer med prøverør enn å fysisk prøve, slik det er mellom oss. 

Her er det dessverre ikke tid til annet enn å gå for et av alternativene nå. Det kjennes ut som om jeg har fått ME og akutt depresjon av denne problemstillingen som jeg har stukket hodet i sanden for i årevis. 

Setter pris på refleksjoner - og NB! - på å skrive som anonym nå. 
 

 

 

Anonymkode: 33e55...8e6

Hei!

Valget er jo ditt og er til slutt et valg basert på dine livserfaringer, din personlighet og erfaring.

Min personlige mening er nå at å få barn er en nokså oppskrytt greie, hvis man skal ta med i betraktning alt det medfører gå gravid, både med tanke på helse og forholdet man muligens er i, så sett på gruppe og samfunnsnivå, mener jeg det.

Da mener jeg ikke min egen, glede, den jeg følte ved å gå gravid, oxytocinrushet som gjorde meg beruset og glad gjennom gravditeten, eller gleden ved å få en varm våt, rød baby, i armene etter en fødsel som tar sine timer. Og som jeg i ettertid ser man må være litt rusa på oxytocin for å mene overgår alle andre babyer i vakkerhet og godlukt:-)

Alt det er fint og har bare ett passende ord til å betegne det for min del: Lykke!

Når jeg likevel mener å få barn, er litt oppskrytt, blir gjort for viktig, er at før man går inn i den lykkerusen et svangerskap er forutsatt at mor er frisk/forblir frisk, (ikke alle mødre opplever heller være så friske fra unnfangelse, gjennom svangerskap, eller etter fødsel) så medfører valget mer enn de fleste av oss helt setter oss inn i, eller forstår på det tidspunktet vi velger få barn.

Jeg skriver dette svaret til deg, fordi jeg er glad i alle mine barn, og jeg hadde enkle svangerskap, og jeg ville ikke i dag vært en av dem foruten, men likevel skulle jeg nok ønske jeg tenkte litt annerledes, litt mer foregripende eller reflektert, enten jeg hadde falt på valget få barn, eller ikke.

Nå arvet jo mine barn min autisme, og selv om småbarnsperioden for min del, var den letteste, og jeg nå, med ungdommer med asperger syndrom står i det tøffeste fordi tilretteleggingen de trenger i en kort periode, og som er viktig for deres mestring av fremtiden ikke alltid er så lett å få på plass, så tar disse barna all min tid og energi, da tenker jeg at jeg også er heldig, som har kapasiteten i meg, til å stå i den kampen, og evnen til å elske dem helt ubetinget.

I tillegg var jeg i, og er jeg i, et godt og stabilt forhold, der man er to til å tenke, to til å dele, så et godt forhold, er vitkig om man skal ha et godt grunnlag der for barnet/barna man muligens ønsker seg. Jeg tror ikke noe dårlig forhold blir bedre av å få barn!

Jeg håper du klarer å se litt forbi forventninger og krav, som fletter seg så inn i oss, at det ikke alltid er så lett å finne ut av hva man selv vil, eller hva man føler er en normalitet man bør leve opp til.

Jeg har nok størst respekt for de som velger ikke få barn, dette fordi, jeg VET, det krever en helt annen refleksjon bevisst velge ikke få barn, enn bare den der man følger strømmen og får barn slik alle andre gjør.

Jeg håper du vil greie ta et valg du kan ha det godt med.

 

[AnonymBruker]

På 7.10.2019 den 12.23, Xtra skrev:

Jeg håper mine barn har vett til å få meg inn på sykehjem om jeg ikke lenger kan ta vare på meg selv. Jeg ønsker på ingen måte at de skal vie livet sitt til å ta seg av meg når de er midt i livet, uavhengig av om de er glad i meg og om de er godt oppdratt. Jeg synes ikke man skal forvente slikt av barna.

Hvem skriver at foreldrene skal flytte inn hos barna? Å sitte på gamle-/sykehjem og råtne bort er ensbetydende med at barna aldri besøker. De har blitt til vanskapninger som kun tenker på seg selv. Dét er noe foreldre kan forhindre til en viss grad.

På 7.10.2019 den 12.46, emilie321 skrev:

Da må foreldrene oppføre seg slik mot barna at barna greier å bli glad i foreldrene

Det sier seg selv. Men det skal veldig mye til for at barna ikke er glad i foreldrene sine altså.

Anonymkode: ae593...9c1

[AnonymBruker]

På 7.10.2019 den 13.51, Kayia skrev:

Ok, og det betyr at dersom du skal være i stand til å gjøre et valg må du - ut fra det du skriver nå - isolere spørsmålet til:

"Vil jeg ha barn?"

Dersom svaret er ja kjører du vel bare på, uavhengig av hva dol mener. Du har troen på at dere skal fikse dette, og det er det ikke alle banløse som kan si.

Er svaret nei bør du bryte, spesielt for din samboers del ettersom han ønsker barn.

--

Dette kan ikke DOL svare på, det må du svare på selv.

Ja, det har du sikkert rett i. Du får nok også rett i noe du sa for en del år siden om at jeg kom til å vingle til det ble for sent. 

 Problemet er at jeg ikke klarer å ta et valg og at jeg føler meg «fanget» og bare blir mer og mer mismodig. Jeg er helt handlingslammet. Før gjorde jeg ting, reiste, gikk ut - følte at jeg hadde alternativ/muligheter osv, mens nå vil jeg helst trekke pleddet over meg så bare øynene synes. Tenker at livet er over at jeg blir gammel og bare styggere og styggere. 

Anonymkode: 33e55...8e6

[AnonymBruker]

Takk for alle refleksjoner! Jeg tror jeg håpet at svarene skulle bli noe ala: Skynd deg, prøv, barn er det beste i livet osv.... (Så hadde jeg sikkert ikke klart å overbevises likevel...) Det er flere enn meg som svarer anonymt i tråden, så ikke alt som er fra meg. (Jeg skriver anonymt mtp at andre omtales.)

Anonymkode: 33e55...8e6