Barn eller bra forhold

[Lillemus]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det skjønner jeg. Men mens mange andre som både har giftet seg, fått barn og så gått fra hverandre i disse «vingle-årene», holder vi sammen. Han sier jo til meg «at du aldri vil klare å ta det valget om å få barn.» Det er helt kniven på strupen. Føler livet og dets muligheter har tatt slutt. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Jeg synes jo at han på en måte setter deg i en knipe også ved å overlate ansvaret til deg ved å si dette. Han vet at du ikke er så gira på å få barn og samtidig er det ganske viktig for ham - da må jo han også ta ansvaret for å velge mellom deg og barn og ikke bare gå og vente på at du skal få lyst.

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Xtra skrev:

 

 

Tja, det finnes mange grunner til å få barn. De kvinnene som tar dette valget er ofte veldig ansvarsbevisste og ressurssterke. Det finnes verre ting enn å vokse opp uten en far.

Det finnes også verre ting enn foreldre som kjefter på barna sine hver eneste dag, hva er poenget ditt? 

Nei, de er ikke ansvarsbevisste. Det er jo nettopp dét de ikke er, på noen som helst måte. Hadde de vært det, hadde de gitt barnet en far. Rett og slett.

Du undervurderer fars rolle i en familie noe helt sinnssykt, og det er nok av forskning på det at barn som vokser opp uten en (god) far er dårligere stilt. Det er også mor, eller fars, ansvar å skåne barna hvis én av foreldrene viser seg å være udugelige. Udugelige som i slemme. Dét er å ta ansvar; en mor som tar med barna og drar fordi faren er slem. 

Men å ikke engang finne en snill mann som kan være far til barna? Bare dra til Danmark og finne en "donor", det er så uansvarlig som det på noen som helst måte kan få blitt.

Anonymkode: ae593...9c1

[Lillemus]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du undervurderer fars rolle i en familie noe helt sinnssykt, og det er nok av forskning på det at barn som vokser opp uten en (god) far er dårligere stilt.

Anonymkode: ae593...9c1

Kan du forklare meg hvorfor jeg, som er oppvokst med en meget fraværende far (han var innom fra tid til annen) er mye dårligere stilt enn kjæresten min som er oppvokst med en normalt tilstedeværende far? Vi er temmelig likeverdige i dag i alle fall...

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Lillemus skrev:

Kan du forklare meg hvorfor jeg, som er oppvokst med en meget fraværende far (han var innom fra tid til annen) er mye dårligere stilt enn kjæresten min som er oppvokst med en normalt tilstedeværende far? Vi er temmelig likeverdige i dag i alle fall...

Forskjell på gruppe- og individnivå, vet du.

Anonymkode: 268a2...d76

[Drømmeautomat]

5 timer siden, Xtra skrev:

Tja, det finnes mange grunner til å få barn. De kvinnene som tar dette valget er ofte veldig ansvarsbevisste og ressurssterke. Det finnes verre ting enn å vokse opp uten en far.

At det fins verre ting kan man si om alt. Det er tabu å snakke om det, men det er sant at det er skadelig for barn å vokse opp uten en far (eller mor for den saks skyld). Det kan være mange grunner til at det skjer, men at noen med vitende og vilje velger å føde et barn inn i en sånn situasjon er umoralsk og egoistisk.

https://www.psychologytoday.com/intl/blog/co-parenting-after-divorce/201205/father-absence-father-deficit-father-hunger

[Babette]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det har du sikkert rett i. Du får nok også rett i noe du sa for en del år siden om at jeg kom til å vingle til det ble for sent. 

 Problemet er at jeg ikke klarer å ta et valg og at jeg føler meg «fanget» og bare blir mer og mer mismodig. Jeg er helt handlingslammet. Før gjorde jeg ting, reiste, gikk ut - følte at jeg hadde alternativ/muligheter osv, mens nå vil jeg helst trekke pleddet over meg så bare øynene synes. Tenker at livet er over at jeg blir gammel og bare styggere og styggere. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Jeg synes i likhet med andre at det er vondt å se hvor nedfor du er, men samtidig tenker jeg at du overdriver en smule og nesten tegner en karikaturtegning av deg selv som inneholder en god slump med humor.

Men det jeg egentlig skulle si, er at man til en viss grad kan styre selv hvor mye man begraver seg i anger og negative tanker.

Jeg er ufrivillig barnløs og er i dag ei gammal røy. I 20-årsalderen ble jeg gravid, godt i gang med utdannelse og med en kjæreste jeg var i ferd med å slå opp med. Jeg hadde overhodet ikke lyst på barn, og hadde aldri skjønt venninnene mine i oppveksten som kaptes om å være trillepiker hos naboene og dikket og dullet med babyer.

Så kort fortalt tok jeg abort, og var aldri i tvil om avgjørelsen.

I 30-årsalderen og forholdsvis lykkelig gift var situasjonen en helt annen. Men en kraftig betennelse i alt jeg hadde av innmat noen år tidligere satte en stopper for barneplanene, viste det seg. Dette tok det noen sykehusrunder å fastslå.

Med denne historien ville det vært naturlig å tenke mye på valget jeg tok som 20-åring, og jeg kunne ha plaget meg selv med anger og selvbebreidelse. Men det har jeg aldri giddet, for fortiden får man ikke tilbake. Gjort er gjort og spist er spist.

Jeg forteller deg dette for å vise at du kan snu tankegangen didn. Du velger selv om du skal fortsette å gruble og tenke negativrt - eller om du skal si til deg selv at du har mye å være takknemlig for, og ingen vet hva som venter deg rundt neste sving.

[AnonymBruker]

21 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes det står mye negativt om å få barn her som jeg ikke støtter. Jeg synes det har gitt mye mening i livet nitt. Det tar nesten all tid, men jeg har ikke noe bedre å bruke tiden på uansett, så det er helt greit. Det blir nok tid til egotripping når de flytter ut om noen få år.

Det har noe med måten du stilte spørsmålet: "Barn eller bra forhold". Du legger til grunn at det å få barn innebærer at du blir i et dårlig forhold. For det andre virker det som om ønsket kommer fra samboeren din og ikke deg. For det tredje mener jeg at du må ta vare på seg selv før du kan ta vare på andre. Nå er du for langt nede.

Hvis du hadde et oppriktig og gjennomtenkt ønske om å få barn som alenemor ville jeg vært mye mer positiv.

Ja, undersøkelser sier jo at barn gir mening, ikke nødvendigvis mer lykke, og det virker riktig. Jeg ser det å ta vare på et barn som helt naturlig og ville satt alt annet etter det. Det er kanskje derfor jeg aldri helt har klart å lande på å prøve, fordi jeg har angst for å bli «bundet på livstid med alt det innebærer.» Samtidig har jeg nå kommet i en alder hvor «livsmulighetene» reduseres, og trygget og stabilitet må på plass. 

Anonymkode: 33e55...8e6

[AnonymBruker]

20 timer siden, Kayia skrev:

Jeg har sagt dette før også; det er vondt å se hvor deprimert du blir av dette, og at du ikke greier å løsrive deg til tross for at du har det så vondt!

Tro meg - det er så mye bedre å ta tak og fortsette på resten av livet alene, selv om det betyr at noen gode ting går tapt. 

*klem*

Takk for det! Jeg har uansett ikke tenkt til å fortsette livet alene. 

Anonymkode: 33e55...8e6

[AnonymBruker]

18 timer siden, Lillemus skrev:

Jeg synes jo at han på en måte setter deg i en knipe også ved å overlate ansvaret til deg ved å si dette. Han vet at du ikke er så gira på å få barn og samtidig er det ganske viktig for ham - da må jo han også ta ansvaret for å velge mellom deg og barn og ikke bare gå og vente på at du skal få lyst.

Kollektiv handlingslammelse. Vi gjør hva vi vil, men forblir «sammen» likevel. Jeg synes ikke han har gjort mye for å løse det utover «at han vil ha barn over alt annet.» 

Anonymkode: 33e55...8e6

[AnonymBruker]

10 timer siden, Babette skrev:

Jeg synes i likhet med andre at det er vondt å se hvor nedfor du er, men samtidig tenker jeg at du overdriver en smule og nesten tegner en karikaturtegning av deg selv som inneholder en god slump med humor

Det kan nok stemme det du sier her. Samtidig er jeg i en «dal» for øyeblikket, men det kan nok ha sin naturlige forklaring gitt at jeg «jobber med noe.» Dette har satt i gang både fysiske og psykiske prosesser. Samtidig har jeg plutselig blitt veldig bevisst alderen min og leste akkurat Marie Auberts «Voksne mennesker» - som resulterte i flere refleksjoner. 
 

10 timer siden, Babette skrev:

Jeg forteller deg dette for å vise at du kan snu tankegangen didn. Du velger selv om du skal fortsette å gruble og tenke negativrt - eller om du skal si til deg selv at du har mye å være takknemlig for, og ingen vet hva som venter deg rundt neste sving.

Takk for at du deler din personlige historie. Kan jeg spørre om du har savnet barn? Jeg vet at det kun er jeg som kan jobbe med tankegangen min, men jeg er redd det også dreier seg om personlighet her. 

Anonymkode: 33e55...8e6

[AnonymBruker]

På 8.10.2019 den 13.25, Madelenemie skrev:

Jeg håper du vil greie ta et valg du kan ha det godt med.

Takk for det - og for refleksjonene dine!

Anonymkode: 33e55...8e6

[Babette]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 Kan jeg spørre om du har savnet barn?

Anonymkode: 33e55...8e6

Både ja og nei. Under utredningen var jeg innstilt på det, men det var på sett og viss en lettelse å kunne parkere de planene. Og jeg liker fred og ro, synes småbarn kan være bråkete og slitsomme. Generelt sett er jeg også mer glad i dyr enn i barn.

 

[Madelenemie]

På 9.10.2019 den 11.01, AnonymBruker skrev:

Man skal ALDRI gå inn for å få barn uten en far. Det er høyst skadelig for barnet. 

Om man i det hele tatt tenker i de baner er man for egoistisk til å ta vare på et barn.

Anonymkode: ae593...9c1

Hei

Men hva gjør da to kvinner som får barn?

Da er det jo ingen far tilstedet.

og når to menn blir fedre, er det da dobbelt så bra fordi det er to fedre der?

 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Madelenemie skrev:

Hei

Men hva gjør da to kvinner som får barn?

Da er det jo ingen far tilstedet.

og når to menn blir fedre, er det da dobbelt så bra fordi det er to fedre der?

 

Jeg tror barn har best av 1 mor og 1 far.

Anonymkode: 268a2...d76

[AnonymBruker]

15 timer siden, Babette skrev:

Både ja og nei. Under utredningen var jeg innstilt på det, men det var på sett og viss en lettelse å kunne parkere de planene. Og jeg liker fred og ro, synes småbarn kan være bråkete og slitsomme. Generelt sett er jeg også mer glad i dyr enn i barn.

 

Jeg og elsker dyr. Skal ha det igjen. Jeg skjønner at det er bra med en endelig avklaring. Det er det jeg trenger også, for i det hele tatt klare å tenke livet videre. 

Anonymkode: 33e55...8e6

[Gondor]

Til ts: Dette er kanskje bare tull, men det kan være en ide å finne frem et ark og skrive på den ene siden fordeler med å få barn og på den andre siden ulemper og så gjøre det samme med forholdet ditt. Ikke gi deg før du har 15-20 fordeler/ulemper. Det kan føre til at du kommer litt ut av deg selv og får satt tanker og følelser i system og kanskje ser klarere. Dette kan være et skritt i retning av en løsning. Ellers kan du kanskje bestille time hos en privat psykolog eller annen terapeut, hvis du har råd og kun ha dette som tema. 

[Nicklusheletida]

På 7.10.2019 den 10.06, AnonymBruker skrev:

Det er ikke sikkert livet blir så mye bedre med «Ola med barna Anne på 5 og Per på 3» heller da. Eller med Tom på 38 som ønsker seg barn, han ikke får med meg - for å sette det på spissen.

Vi har levd så lenge sammen uten å gjøre de store livsvalgene som bryllup og barn og har dermed kanskje rukket å få det kjedelig, rutine, hva er meningen osv.. Dvs det siste gjelder kun meg. Han er fornøyd med mer enn meg og ser ingen hinder for å få barn.  

Anonymkode: 33e55...8e6

Du har tidligere vært inne på at du kan ha dystimi. Slik jeg har lest deg i mange år er det ditt humør og dystre tanker på så mangt her i livet som er til hinder for at dere skal få et godt forhold. 

Det er ikke bare forholdet du ser mørkt på. Det er alt annet også. 

Dere er glade i hverandre, så forutsetningene for å få det bra burde vært til stede. Å få et bra forhold er ikke noe som kommer av seg selv etter mange års samliv. Det må jobbes bevisst og aktivt med, men hvis den ene mangler viljen eller evnen til å se lyst på livet, vil det ikke gå i lengden.  Det siste har jeg erfaring med fra de siste årene av vårt lange samliv. 

Jeg tror det er noe som ligger i deg som du burde ha hatt behandling for for mange år siden og jeg tror du har rett i at dette « noe» kan være til hinder for at du får det noe bedre etter et brudd. 

Jeg tror det er store muligheter for at det er kjæresten din som til syvende og sist vil ta et valg for deg. 

 

[ISW]

2 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du har tidligere vært inne på at du kan ha dystimi. Slik jeg har lest deg i mange år er det ditt humør og dystre tanker på så mangt her i livet som er til hinder for at dere skal få et godt forhold. 

Det er ikke bare forholdet du ser mørkt på. Det er alt annet også. 

Dere er glade i hverandre, så forutsetningene for å få det bra burde vært til stede. Å få et bra forhold er ikke noe som kommer av seg selv etter mange års samliv. Det må jobbes bevisst og aktivt med, men hvis den ene mangler viljen eller evnen til å se lyst på livet, vil det ikke gå i lengden.  Det siste har jeg erfaring med fra de siste årene av vårt lange samliv. 

Jeg tror det er noe som ligger i deg som du burde ha hatt behandling for for mange år siden og jeg tror du har rett i at dette « noe» kan være til hinder for at du får det noe bedre etter et brudd. 

Jeg tror det er store muligheter for at det er kjæresten din som til syvende og sist vil ta et valg for deg. 

 

Hei.

Jeg har holdt meg unna denne tråden til nå, men begynner å se et behov for å blande meg litt. 

Først av alt så har jeg forståelse for at dette ikke er så lett for trådstarter. Situasjonen er som karakterisert i det som kalles «fangens dilemma» som kan oppsummeres med at begge parter ville fått det bedre med å handle, men man blir stuck i en situasjon der begge får det verre siden de ikke handler, fordi man er redd for konsekvensene. 

Jeg synes gjennom årene som har gått at det har vært mye fordømmelse av trådstarter ut fra denne situasjonen. Jeg sitter med opplevelsen her av at trådstarter lever i en helvetes situasjon med en samboer man overhode ikke passer sammen med, men som man forblir sammen med grunnet en fin mix av samvittighet, altruisme og frykt for alternativet, noe feilaktig oppsummert som «handlingslammelse» - og at man stadig får dritt fra han fordi man ikke «leverer» som samboer. 

Det synes jeg er trist når man er så snill og god som trådstarter. Det er åpenbart en mismatch mellom hva trådstarter leverer på (godhet, oppofrelse, støtte) og hva som er viktig for han (sex og barn). Det i seg selv gjør jo forholdet lite levedyktig, og alternativet om å levere mot sin vilje synes jeg er spesielt trist. Men jeg tror altruisme og misforstått kjærlighet er nøkkelordet og problemet her.

[Nicklusheletida]

30 minutter siden, issomethingwrong skrev:

Hei.

Jeg har holdt meg unna denne tråden til nå, men begynner å se et behov for å blande meg litt. 

Først av alt så har jeg forståelse for at dette ikke er så lett for trådstarter. Situasjonen er som karakterisert i det som kalles «fangens dilemma» som kan oppsummeres med at begge parter ville fått det bedre med å handle, men man blir stuck i en situasjon der begge får det verre siden de ikke handler, fordi man er redd for konsekvensene. 

Jeg synes gjennom årene som har gått at det har vært mye fordømmelse av trådstarter ut fra denne situasjonen. Jeg sitter med opplevelsen her av at trådstarter lever i en helvetes situasjon med en samboer man overhode ikke passer sammen med, men som man forblir sammen med grunnet en fin mix av samvittighet, altruisme og frykt for alternativet, noe feilaktig oppsummert som «handlingslammelse» - og at man stadig får dritt fra han fordi man ikke «leverer» som samboer. 

Det synes jeg er trist når man er så snill og god som trådstarter. Det er åpenbart en mismatch mellom hva trådstarter leverer på (godhet, oppofrelse, støtte) og hva som er viktig for han (sex og barn). Det i seg selv gjør jo forholdet lite levedyktig, og alternativet om å levere mot sin vilje synes jeg er spesielt trist. Men jeg tror altruisme og misforstått kjærlighet er nøkkelordet og problemet her.

Du har sikkert mye rett her, men jeg er ikke enig i at det har vært fordømmelse av trådstarter. Jeg tror folk her inne bryr seg oppriktig om henne og skulle ønske at hun fikk det bedre uansett hva hun måtte velge. 

Men jeg vil ikke diskutere trådstarter over hodet på henne med andre. Det blir feil. 

 

[Babette]

På 11.10.2019 den 13.05, AnonymBruker skrev:

Jeg og elsker dyr. Skal ha det igjen. Jeg skjønner at det er bra med en endelig avklaring. Det er det jeg trenger også, for i det hele tatt klare å tenke livet videre. 

Anonymkode: 33e55...8e6

Jeg ser at jeg muligens har framstilt barnløsheten min litt ufullstendig. For det var ikke slik at jeg fikk en "dom" om at jeg ikke kunne få barn, men det ville neppe skje uten behandling i flere omganger. I tillegg til et ekteskap som da var blitt skrantende, hadde jeg liten lyst på operasjoner og hormonbehandling og diverse. SÅ mye betydde det ikke å få barn at jeg var villig til å gjennomgå dette. Så avklaringen var det jeg selv som i siste instans ga meg selv. Og jeg har aldri grublet noe mer på dette eller angret.

Da jeg ble skilt, var jeg singel et kvarters tid, så møtte jeg en mann med flere tenåringsbarn som var klar på at han overhodet ikke ville ha flere. En perfekt match, med andre ord. Trøst deg selv med at jo eldre du blir, jo svakere er sjansen for at din eventuelle neste kjæreste skal ha små barn. Dessuten styrer du til en viss grad selv om du vil slippe forelskelsen løs når du møter nye. 

Du tenker kanskje at du og jeg er veldig ulike. Jeg sier både ja og nei til det også. For selv om ekteskapet mitt var helt ræva, ville jeg aldri ha tatt initiativet til å bryte ut. Det var så mye felles historie, familie og vennskap som bandt oss sammen, dessuten liker jeg ikke forandringer. Men min eks brøt ut, heldigvis.