Jump to content
påskelilje

Å rose, motivere etc

Recommended Posts

påskelilje

Min yngste datter holdt en "preken" for meg nå i helga. Hun mener at vi har altfor høye krav til karakterer hos barna våre og at vi burde rose mer også når de ikke oppnår den karakteren de håper på.

Jeg ser at hun kanskje har et poeng, men samtidig vil jeg ikke gi henne full støtte i dette. Er det rett/konstruktivt å rose dersom en VET at ungdommen ikke har gjort sitt beste? Hvis en vet at de har tatt faget veldig lett (f.eks pga dårlig kjemi med lærer), og ikke har gjort det de kunne, så er en.mindre god karakter kanskje vel fortjent..  

Jeg selv liker ikke å få ros hvis jeg vet at jeg har slurvet og ikke gjort mitt beste.  Mine barn mener at vi burde applaudere like sterkt en 3'er som en 5'er. Dette mener jeg er feil dersom ungdommen kunne ha oppnådd en 4'er med litt mer innsats.

Hva tenker dere? En ungdom som får 5'ere og et par 6'ere er jo skoleflink. Når det da detter inn en 3'er,  er det rett å bare jatte med og rose, eller skal en kunne si at det går nok bedre neste år med ny lærer,  uten å bli beskyldt for "sykt høye krav til karakterer"...?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Det kommer vel ann på hvordan man er i det aktuelle faget. Jeg fikk jevnt over svært gode karakterer, men en toer i matte. Fordi om man gjør det godt i noen fag betyr ikke det at man klarer 5 og 6 i alle. Poenget burde vel være å spørre om vedk har gjort sitt aller beste.

Anonymkode: c4864...ff0

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, påskelilje skrev:

Min yngste datter holdt en "preken" for meg nå i helga. Hun mener at vi har altfor høye krav til karakterer hos barna våre og at vi burde rose mer også når de ikke oppnår den karakteren de håper på.

Jeg ser at hun kanskje har et poeng, men samtidig vil jeg ikke gi henne full støtte i dette. Er det rett/konstruktivt å rose dersom en VET at ungdommen ikke har gjort sitt beste? Hvis en vet at de har tatt faget veldig lett (f.eks pga dårlig kjemi med lærer), og ikke har gjort det de kunne, så er en.mindre god karakter kanskje vel fortjent..  

Jeg selv liker ikke å få ros hvis jeg vet at jeg har slurvet og ikke gjort mitt beste.  Mine barn mener at vi burde applaudere like sterkt en 3'er som en 5'er. Dette mener jeg er feil dersom ungdommen kunne ha oppnådd en 4'er med litt mer innsats.

Hva tenker dere? En ungdom som får 5'ere og et par 6'ere er jo skoleflink. Når det da detter inn en 3'er,  er det rett å bare jatte med og rose, eller skal en kunne si at det går nok bedre neste år med ny lærer,  uten å bli beskyldt for "sykt høye krav til karakterer"...?

Det er ikke riktig å rose uansett og det er lite konstruktivt.  Ungdommer har ingen krav på ros fra foreldrene sine, og de får heller ikke ros ut i samfunnet senere hvis ikke de yter noe.  En med dysleksi kan fortjene ros for en 3'er og det kan ligge mer jobb bak enn hos en annen med 5 eller 6.  Dette bør foreldre vite og handle deretter.

Jeg husker at det såret meg noen ganger da broren min fikk ros for mye lavere karakterer enn mine og jeg som var skoleflink fikk ikke noe.  Senere har jeg forstått at de prøvde å oppmuntre han og forsto ikke at jeg følte meg ikke sett.  Dette er lenge siden, og i dag vet jeg at han er dyslektiker.  Det var tøft for han å være den minst flinke eleven mens jeg var den flinkeste.

Anonymkode: cafb8...8ee

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje

Men nå er det ikke snakk om dysleksi, dyskaluli eller andte lærevansker. Det blir noe annet.

Heller ikke forventnimg om 5 i alle fag. Nå kommer hun nok likevel inn på den skolen hun ønsker, men tenk så surt om hun ikke gjorde det pga å ikke gidde gjøre en innsats for egen læring i stedet for protest mot læreren...

Det er den egen-driven jeg savner, å ta ansvar for å tilegne seg kunnskap uavhengig av læreren. Og når jeg ser at hun kunne gjort det bedre, vrenger det seg i meg hvis jeg da skal rose og støtte.

Det er ikke bare den yngste som sier dette. De to andre har opplevd det på samme måte, og mener dette var feil strategi av oss.

Share this post


Link to post
Share on other sites
adhoc
Posted (edited)

Jeg mener det er greit å pushe litt ekstra før de siste prøvene (hvis de har noen igjen) og rose uten forbehold når vitnemålet er på plass. 

På videregående, og spesielt i andre klasse, tror jeg mange middelhavsfarere og elever som på ungdomsskolen seilte gjennom på evnene, kan få et sjokk i møte med kravene som stilles. Da gjør man dem en bjørnetjeneste ved å rose uavhengig av innsats på ungdomsskolen. Jeg har hatt en helt selvgående datter, men innså på VG1 at jeg trengte å følge opp bedre. Nettopp fordi hun aldri har utviklet gode arbeidsvaner og har vært vant til å få femmere og seksere uansett. 

Edited by adhoc

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
5 minutter siden, adhoc skrev:

Jeg mener det er greit å pushe litt ekstra før de siste prøvene (hvis de har noen igjen) og rose uten forbehold når vitnemålet er på plass. 

På videregående, og spesielt i andre klasse, tror jeg mange middelhavsfarere og elever som på ungdomsskolen seilte gjennom på evnene, kan få et sjokk i møte med kravene som stilles. Da gjør man dem en bjørnetjeneste ved å rose uavhengig av innsats på ungdomsskolen. Jeg har hatt en helt selvgående datter, men innså på VG1 at jeg trengte å følge opp bedre. Nettopp fordi hun aldri har utviklet gode arbeidsvaner og har vært vant til å få femmere og seksere uansett. 

De er ferdige med alle vurderinger nå. Så dette var nok ment som en "sluttprosedyre" fra hennes side etter 10 års skolegang 😁 Men hun har jo ennå tre år igjen der hun skal bo hjemme, og jeg tror som deg, at hun kan få litt sjokk over kravene på vgs...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

 cilie
18 minutter siden, påskelilje skrev:

De er ferdige med alle vurderinger nå. Så dette var nok ment som en "sluttprosedyre" fra hennes side etter 10 års skolegang 😁 Men hun har jo ennå tre år igjen der hun skal bo hjemme, og jeg tror som deg, at hun kan få litt sjokk over kravene på vgs...

Jeg er enig i hva en skriver over her at det bør roses når hun har gjort sitt beste uavhengig av karakter - og det høres det ut som dere gjør. 
 

Samtidig ville jeg tatt på alvor det presset hun forteller om og snakket med henne om det. Det blir nok større «trøkk» på vgs, så det kan være lurt å både lette presset hun føler, men også hjelpe henne til indre motivasjon og god og hensiktsmessig jobbing framover. Har hun noen tanker om tiden etter vgs? Det kan gi indre motivasjon - men selvfølgelig også press igjen. Da tror jeg løsningen er å få gode rutiner med skolearbeidet både på skolen og hjemme. Jobb når det skal jobbes og legg det vekk helt når det er fri. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
1 time siden, påskelilje skrev:

Men nå er det ikke snakk om dysleksi, dyskaluli eller andte lærevansker. Det blir noe annet.

Heller ikke forventnimg om 5 i alle fag. Nå kommer hun nok likevel inn på den skolen hun ønsker, men tenk så surt om hun ikke gjorde det pga å ikke gidde gjøre en innsats for egen læring i stedet for protest mot læreren...

Det er den egen-driven jeg savner, å ta ansvar for å tilegne seg kunnskap uavhengig av læreren. Og når jeg ser at hun kunne gjort det bedre, vrenger det seg i meg hvis jeg da skal rose og støtte.

Det er ikke bare den yngste som sier dette. De to andre har opplevd det på samme måte, og mener dette var feil strategi av oss.

Jeg hadde ikke rost ved lav egeninnsats, men ville forsøkt å unngå å «kritisere» eller tematisere en dårlig karakter. Siden hun er skoleflink, så vil en treer i seg selv mer enn Tydelig nok  gi henne en tilbakemelding.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Grendel

Jeg synes det er vanskelig å forstå hva døtrene dine egentlig ønsker. Det gir ingen mening å gi ros for dårlig innsats og dårlig karakter. Jeg antar a dere er på samme side, og da er det rart å forvente at du skal være fornøyd når de ikke er fornøyd selv.

Vi snakker om både gode og dårligere karakterer, men det er ungdommene selv som bringer opp temaet. De stiller krav til seg selv, så vi trenger ikke diskutere karakternivået.

Jeg gidder ikke late som om en treer er knallbra hvis de fikk 5 sist. Da snakker vi heller om hva som gikk galt (hvis de vil snakke om det.)

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
På 1.6.2020 den 12.01, Grendel skrev:

Jeg synes det er vanskelig å forstå hva døtrene dine egentlig ønsker. Det gir ingen mening å gi ros for dårlig innsats og dårlig karakter. Jeg antar a dere er på samme side, og da er det rart å forvente at du skal være fornøyd når de ikke er fornøyd selv.

Vi snakker om både gode og dårligere karakterer, men det er ungdommene selv som bringer opp temaet. De stiller krav til seg selv, så vi trenger ikke diskutere karakternivået.

Jeg gidder ikke late som om en treer er knallbra hvis de fikk 5 sist. Da snakker vi heller om hva som gikk galt (hvis de vil snakke om det.)

Svarte deg tidligere i dag, men det kom visst ikke med...

Jeg skjønner dem heller ikke helt. De ønsker ikke krav og forventninger om gode karakterer. De sier at vi bare "jubler" for 6'ere og noen 5'ere, og at vi også burde vise glede når de får 4 og 3. 

Hvis jeg visste at de hadde jobbet hardt, og så fikk 3 eller 4, så ville jeg jo vise glede. Men jeg klarer ikke late som om jeg er kjempeglad hvis jeg vet at de med litt innsats hadde klart 4 evt 5.

Men som Frosken sier - når de andre karakterene er 5 og 6, og det er en enslig 3'er, så taler den vel litt for seg selv 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
På 1.6.2020 den 10.04, cilie skrev:

Jeg er enig i hva en skriver over her at det bør roses når hun har gjort sitt beste uavhengig av karakter - og det høres det ut som dere gjør. 
 

Samtidig ville jeg tatt på alvor det presset hun forteller om og snakket med henne om det. Det blir nok større «trøkk» på vgs, så det kan være lurt å både lette presset hun føler, men også hjelpe henne til indre motivasjon og god og hensiktsmessig jobbing framover. Har hun noen tanker om tiden etter vgs? Det kan gi indre motivasjon - men selvfølgelig også press igjen. Da tror jeg løsningen er å få gode rutiner med skolearbeidet både på skolen og hjemme. Jobb når det skal jobbes og legg det vekk helt når det er fri. 

Siste setningen din er ekstremt viktig. Gjelder også oss voksne. Mannen min har veldig problemer med å legge jobben helt vekk. Tror han hadde hatt veldig godt av helt fri. Jentene mine er flinkere til å kople skolen helt ut 😊

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
På 1.6.2020 den 0.32, AnonymBruker skrev:

Det kommer vel ann på hvordan man er i det aktuelle faget. Jeg fikk jevnt over svært gode karakterer, men en toer i matte. Fordi om man gjør det godt i noen fag betyr ikke det at man klarer 5 og 6 i alle. Poenget burde vel være å spørre om vedk har gjort sitt aller beste.

Anonymkode: c4864...ff0

Men hvordan burde vi reagere da når vi vet at hun ikke har gjort sitt beste?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, påskelilje skrev:

Svarte deg tidligere i dag, men det kom visst ikke med...

Jeg skjønner dem heller ikke helt. De ønsker ikke krav og forventninger om gode karakterer. De sier at vi bare "jubler" for 6'ere og noen 5'ere, og at vi også burde vise glede når de får 4 og 3. 

Hvis jeg visste at de hadde jobbet hardt, og så fikk 3 eller 4, så ville jeg jo vise glede. Men jeg klarer ikke late som om jeg er kjempeglad hvis jeg vet at de med litt innsats hadde klart 4 evt 5.

Men som Frosken sier - når de andre karakterene er 5 og 6, og det er en enslig 3'er, så taler den vel litt for seg selv 😊

Det er ingen som skjønner ungdommer og aller minst dem selv.  De vil ha ros og ikke ros.  De kan hyle hvis de ikke får ros, men hvis de får ros for noe de mener er feil så blir de sure.  Hormoner på vill fart i kroppen kan være vanskelige å takle.  De er ufyselige og uspiselige i den alderen og det eneste rådet jeg kan gi er å overleve.  Jeg kan gå god for at det går an, men jeg har lovet å le høyt når barnebarna begynner å protestere mot mødrene sine😁.  Besteforeldre slipper mye bedre.  De er bare gamle og søte🥰 

Anonymkode: cafb8...8ee

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

påskelilje
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som skjønner ungdommer og aller minst dem selv.  De vil ha ros og ikke ros.  De kan hyle hvis de ikke får ros, men hvis de får ros for noe de mener er feil så blir de sure.  Hormoner på vill fart i kroppen kan være vanskelige å takle.  De er ufyselige og uspiselige i den alderen og det eneste rådet jeg kan gi er å overleve.  Jeg kan gå god for at det går an, men jeg har lovet å le høyt når barnebarna begynner å protestere mot mødrene sine😁.  Besteforeldre slipper mye bedre.  De er bare gamle og søte🥰 

Anonymkode: cafb8...8ee

Ja, du har vel rett i det! 

Vi overlever. Til høsten er 2 av 3 ute av redet, og jeg tror de kommer til å klare seg bra. Ungdomstiden har egentlig gått ganske bra ❤❤❤

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie
På 1.6.2020 den 0.27, påskelilje skrev:

Min yngste datter holdt en "preken" for meg nå i helga. Hun mener at vi har altfor høye krav til karakterer hos barna våre og at vi burde rose mer også når de ikke oppnår den karakteren de håper på.

Jeg ser at hun kanskje har et poeng, men samtidig vil jeg ikke gi henne full støtte i dette. Er det rett/konstruktivt å rose dersom en VET at ungdommen ikke har gjort sitt beste? Hvis en vet at de har tatt faget veldig lett (f.eks pga dårlig kjemi med lærer), og ikke har gjort det de kunne, så er en.mindre god karakter kanskje vel fortjent..  

Jeg selv liker ikke å få ros hvis jeg vet at jeg har slurvet og ikke gjort mitt beste.  Mine barn mener at vi burde applaudere like sterkt en 3'er som en 5'er. Dette mener jeg er feil dersom ungdommen kunne ha oppnådd en 4'er med litt mer innsats.

Hva tenker dere? En ungdom som får 5'ere og et par 6'ere er jo skoleflink. Når det da detter inn en 3'er,  er det rett å bare jatte med og rose, eller skal en kunne si at det går nok bedre neste år med ny lærer,  uten å bli beskyldt for "sykt høye krav til karakterer"...?

Hei

kanskje din datter tenker på ros for de kvalifikasjoner / kvaliteter, som er mer viktige enn karakterer i skolefag ?

jeg er ganske motsatt av dere, men pga et annet utgangspunkt. Jeg er kjemperedd for muskelknuter, skolevegring, engstelse m.m

så jeg har denne « regel», kommer de hjem med seksere og femmere, så «sparker og slår «jeg dem, jo bedre karakterer jo mer « pryl».:-)

For karakterene , alle de gode, jeg ser hva det stresser dem, hver dag, og ødelegger mye, så derfor har jeg mer tenkt, til helvete med karakterer, på ungdomsskole og vgs, til når de får mål, Og virkelig vet hva de vil, først da betyr det noe.

når jeg ble 33 år og knapt hadde ungdomsskole, tok det meg 2 år å få 6 i alle vgs fag, å komme inn på medisin. Men fordi først da hadde jeg et mål, et klart ønske.

før man vet hva man vil, så bør barn få nysgjerrighet og livslyst for selve livet, innsikt i sitt  liv, andres liv osv...

 det viktigste jeg har lært de siste årene er å tenke, til helvete med det som ikke har noen betydning.

og derfor er det bare å senke skuldre, puste rolig og la barn og ungdom få sin egen tid. Karakterer fra ungdomsskole og vgs er ganske dårlige mål på liv og fremtid, livskraft og fremtidshåp.

kanskje er det annen ros og anerkjennelse din datter egentlig etterspør ?

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
11 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei

kanskje din datter tenker på ros for de kvalifikasjoner / kvaliteter, som er mer viktige enn karakterer i skolefag ?

jeg er ganske motsatt av dere, men pga et annet utgangspunkt. Jeg er kjemperedd for muskelknuter, skolevegring, engstelse m.m

så jeg har denne « regel», kommer de hjem med seksere og femmere, så «sparker og slår «jeg dem, jo bedre karakterer jo mer « pryl».:-)

For karakterene , alle de gode, jeg ser hva det stresser dem, hver dag, og ødelegger mye, så derfor har jeg mer tenkt, til helvete med karakterer, på ungdomsskole og vgs, til når de får mål, Og virkelig vet hva de vil, først da betyr det noe.

når jeg ble 33 år og knapt hadde ungdomsskole, tok det meg 2 år å få 6 i alle vgs fag, å komme inn på medisin. Men fordi først da hadde jeg et mål, et klart ønske.

før man vet hva man vil, så bør barn få nysgjerrighet og livslyst for selve livet, innsikt i sitt  liv, andres liv osv...

 det viktigste jeg har lært de siste årene er å tenke, til helvete med det som ikke har noen betydning.

og derfor er det bare å senke skuldre, puste rolig og la barn og ungdom få sin egen tid. Karakterer fra ungdomsskole og vgs er ganske dårlige mål på liv og fremtid, livskraft og fremtidshåp.

kanskje er det annen ros og anerkjennelse din datter egentlig etterspør ?

Hm...

Eldstemann har blitt veldig perfeksjonist, og han sliter med det nå, når han studerer. Han har alltid vært skoleflink,  og gikk ut av ungdomsskolen med stort sett 6'ere. På vgs fikk han også veldig høyt snitt, selv om det ikke var toppkarakterer i alle fag. Han har fortalt at han jobber nå med seg selv med å være fornøyd med "godt nok" og ikke legge 120%arbeid i hver minste ting han gjør - fordi det sliter ham ut. Så ja - høye karakterer kan gi ekstra stress og stive muskler.

Men - jeg mener oppriktig at hver og en av oss bør bruke de evnene vi har innenfor de rammene vi har. Så det å tenke langsiktig på at det å legge litt innsats i alle fag, slik at en kommer inn på den vgs'en en ønsker, og videre sikre at en får f.eks. minst 4'er i de fagene en må få 4 i for å bli lærer hvis det er aktuelt- det bør en. Hvis ikke "mister" en jo et år der en må lese dette faget på nytt for å ta privatisteksamen. Og det kan jo være tungt. 

Når det er sagt,  så har jeg anbefalt mine å ta et friår før de begynner studier, for å gjøre noe  annet enn vanlig skole/studier. Det gjorde eldstemann, og det skal nr 2 nå. Regner med at hun siste også vil det. Men det er jo etter at de har gjort ddt de kunne ut fra sine forutsetninger og rammer på vgs. Og en lærer en ikke liker er ikke en gyldig "begrensning" i mine øyne.

Jeg savner rett og slett en egenvilje og nysgjerrighet og kunnskapshunger for å lære nye ting, fra jentene mine. Eldstemann hadde og har det.  Jentene er temmelig behagelige,  og vil gjerne leve livet med minst mulig ubehag og krav.

Jeg er forsåvidt temmelig bedagelig selv, men har alltid likt å lære ting, og har vært nysgjerrig på hvordan ting henger sammen og fungerer.

Share this post


Link to post
Share on other sites
mariaflyfly
6 timer siden, påskelilje skrev:

Jeg savner rett og slett en egenvilje og nysgjerrighet og kunnskapshunger for å lære nye ting, fra jentene mine. Eldstemann hadde og har det.  Jentene er temmelig behagelige,  og vil gjerne leve livet med minst mulig ubehag og krav.

Jeg er forsåvidt temmelig bedagelig selv, men har alltid likt å lære ting, og har vært nysgjerrig på hvordan ting henger sammen og fungerer.

Det du etterlyser her er jo personlighetstrekk som du sjøl sier at eldstemann har, men som de to ikke har. Er du sikker på at ikke det er nettopp dette de kjenner på, når de etterlyser litt "slækkere" krav? Unger er forskjellige, og her høres det ut som at du ønsker det noen personlige egenskaper som DU setter høyt, men som de to ikke nødvendigvis har på det nåværende tidspunkt. Kanskje kommer det seinere, kanskje ikke. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
påskelilje
På 3.6.2020 den 13.28, mariaflyfly skrev:

Det du etterlyser her er jo personlighetstrekk som du sjøl sier at eldstemann har, men som de to ikke har. Er du sikker på at ikke det er nettopp dette de kjenner på, når de etterlyser litt "slækkere" krav? Unger er forskjellige, og her høres det ut som at du ønsker det noen personlige egenskaper som DU setter høyt, men som de to ikke nødvendigvis har på det nåværende tidspunkt. Kanskje kommer det seinere, kanskje ikke. 

Har tenkt på det du skrev. Du har nok litt rett. Men ikke helt. De er ivrige på fagområder de liker godt. Jeg tenker at det kan være strategisk lurt av dem å legge ned innsats i også fag de ikke liker godt, slik at de får en egengevinst i å komme inn på den skolen de ønsker. 

Samtidig ser jeg at de som gjør dette, lett kan bli fanget i opplevelsen av å aldri bli fornøyd, fordi de kunne ha lest litt til, øvd litt til, og dermed gjort det enda litt bedre, og at det kan bli en uheldig stressfaktor for dem.

Jeg selv er absolutt ingen perfeksjonist, og er som regel fornøyd med "godt nok". Opplevde imidlertid å bli stående på førsteplass på venteliste på det studiet jeg ønsket mest, og kom akkurat ikke inn. Hadde jeg jobbet litt mer med ett fag på vgs, hadde jeg kommet inn.

Jeg er bedagelig anlagt. Mannen min er mer perfeksjonist. Det er fallgruver i begge personlighetstyper. Jeg ønsker jo at jentene mine skal ha det godt med seg selv, ha gode relasjoner til andre og nå målene sine. Eldstemann også, selvfølgelig- og han jobber med å dempe det presset som han har lagt på seg selv om å gjøre det bra, og som vi kanskje har vært med å oppskatte. 

Vi har aldri gitt premier for karakterer, slik mange her har gjort - nettopp fordi ungene er ulike og har ulike egenskaper. Men også fordi at jeg har ment at en lett oppnådd 6'er ikke nødvendigvis fortjener en premie. En 4'er for god innsats kan være like bra. Men vi valgte å droppe alt av slikt. 

Når ungdommene selv viser glede over en 5'er eller 6'er, så gleder jeg meg med dem. Men det vanskelige blir da å vise glede over en 3'er som kunne ha resultert i 4, dersom de hadde jobbet litt mer og vist litt mer interesse for faget. Og det er det de kritiserer meg for - at jeg ikke oppriktig kan si "så bra, det gjør ingenting med en 3'er, du gjorde helt sikkert ditt beste!" Jeg har jo prøvd noen ganger,  men jeg eier ikke pokerfjes, så det blir bare teit 😁

Share this post


Link to post
Share on other sites
Trine

Det jeg lurer litt på er hvordan du vet at de bare kunne gjort litt ekstra? Ville ikke det gått på bekostning av et annet fag? Hvor langt kan man strekke "litt ekstra", kan man ikke stort sett alltid gjøre litt mer, litt bedre?

Jeg tenker ikke at du skal rose en 3'er hvis du vet de kunne fått en 4'er. Men en 3'er kan være godt nok, spesielt når alle de andre karakterende er så gode.

Det er noe jeg faktisk har tenkt litt på i det siste. Alle de tingene jeg tror jeg ikke kan fordi tilbakemeldingene i barne-/ungdomskolen ikke lærte meg at jeg fikk til. Nå var det litt annerledes for meg, enn det er for dine barn, så jeg aner ikke om dette engang er relevant for normale barn. Men hodet mitt sier at man ikke "kan" hvis man ikke får en 6'er. Får man en 5'er er det jo noe man ikke har fått til. Ingen lærere har forsøkt å fortelle meg noe annet. Foreldrene mine har det, men hva vet vel de om karakterer? Jeg prøver å jobbe med at det kan være godt nok, selv om det ikke er perfekt. For hvis jeg aksepterer godt nok, får jeg til uendelig mye mer enn dersom jeg kun aksepterer perfekt. Man vil jo alltid kunne gjøre noe bedre, hvis man bare øver mer og bruker mer tid, men det går alltid på bekostning av noe annet. Jeg er elendig på teori, men prinsippet blir det samme. Jeg kan snekre, koble vannrør, sy (litt ihvertfall), strikke (hvem skulle tro, liksom), male huset.... Ingen av tingene blir perfekt, det kommer til et punkt hvor jeg innser at det får være godt nok. Jeg jobber hardt for å få til det jeg mener er godt nok i mange ting (andre mener "det ble jo kjempe bra"), også er det noen ting som bare ikke er verdt hverken tiden eller strevet fordi det aldri vil bli særlig bra uansett. Men basert på karakterer fra skolen, burde jeg ikke prøve meg på endel av de tingene jeg prøver meg på, og som det viser seg at jeg får til på en god nok måte. Tid har kanskje vært en viktig faktor. Jeg trenger tid og ro for å få til. Det er ikke noe man får på skolen. Men hvis man ser på karakterskalaen bør gjennomsnittet ligge på 3,5. Alt over det, er over gjenomsnittet. Likevel er man ikke fornøyd med en 3'er og ihvertfall ikke når alt annet er 5 og 6. Noen ganger er det kanskje greit å bli fortalt at en 3'er hr helt greit, man trenger ikke være superflink i alt.

Og kommer man ikke inn på den linja man vil fordi man ikke jobbet hardt nok i et fag, da er man en erfaring rikere. Og jo mer man kan erfare mens man fortsatt bor hjemme, jo bedre er det egentlig. Alle valg har en konsekvens. Det er det lettere å lære av erfaring enn fordi mor sier det.

Jeg tror man generelt kan være flinkere til å fremheve de positive egenskapene til barna og legge litt mindre vekt på det de ikke får til så bra. Men hva som er riktig i ditt tilfelle, vet jeg ikke. Du kan jo spørre henne. Kanskje hun mener hun har jobbet hardt med faget. Eller kanskje hun har jobbet så hardt med de andre fagene at dette faget har blitt nedprioritert. Det kan jo være lurt å jobbe mest med det man har best anlegg for å få til.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 minutter siden, påskelilje skrev:

Har tenkt på det du skrev. Du har nok litt rett. Men ikke helt. De er ivrige på fagområder de liker godt. Jeg tenker at det kan være strategisk lurt av dem å legge ned innsats i også fag de ikke liker godt, slik at de får en egengevinst i å komme inn på den skolen de ønsker. 

Samtidig ser jeg at de som gjør dette, lett kan bli fanget i opplevelsen av å aldri bli fornøyd, fordi de kunne ha lest litt til, øvd litt til, og dermed gjort det enda litt bedre, og at det kan bli en uheldig stressfaktor for dem.

Jeg selv er absolutt ingen perfeksjonist, og er som regel fornøyd med "godt nok". Opplevde imidlertid å bli stående på førsteplass på venteliste på det studiet jeg ønsket mest, og kom akkurat ikke inn. Hadde jeg jobbet litt mer med ett fag på vgs, hadde jeg kommet inn.

Jeg er bedagelig anlagt. Mannen min er mer perfeksjonist. Det er fallgruver i begge personlighetstyper. Jeg ønsker jo at jentene mine skal ha det godt med seg selv, ha gode relasjoner til andre og nå målene sine. Eldstemann også, selvfølgelig- og han jobber med å dempe det presset som han har lagt på seg selv om å gjøre det bra, og som vi kanskje har vært med å oppskatte. 

Vi har aldri gitt premier for karakterer, slik mange her har gjort - nettopp fordi ungene er ulike og har ulike egenskaper. Men også fordi at jeg har ment at en lett oppnådd 6'er ikke nødvendigvis fortjener en premie. En 4'er for god innsats kan være like bra. Men vi valgte å droppe alt av slikt. 

Når ungdommene selv viser glede over en 5'er eller 6'er, så gleder jeg meg med dem. Men det vanskelige blir da å vise glede over en 3'er som kunne ha resultert i 4, dersom de hadde jobbet litt mer og vist litt mer interesse for faget. Og det er det de kritiserer meg for - at jeg ikke oppriktig kan si "så bra, det gjør ingenting med en 3'er, du gjorde helt sikkert ditt beste!" Jeg har jo prøvd noen ganger,  men jeg eier ikke pokerfjes, så det blir bare teit 😁

Jeg synes du har kloke, balanserte perspektiv rundt dette. Vi vil så klart det beste for våre barn, og har i kraft av lengre livserfaring gjerne mer langsiktige tankerekker enn de har.

Det å ha tillit til at det rett og slett går seg til etter hvert, kan være vanskelig, men ofte det beste, er min erfaring. Vi vil gjerne påvirke, passe på og styre mer enn man gjerne trenger. I hvert fall når barna er normalt  selvgående og ressurssterke og dermed har et godt utgangspunkt for selv å lære gjennom erfaring og modning. 

Jeg har selv en gutt som alltid har prestert maksimalt og lagt mye arbeid ned i skole. Han har stor grad av selvdisiplin og utholdenhet. Elsker å lære og fordype seg i tema han finner interessant. Han har derimot alltid strevd sosialt, er lite leken og nyskjerrig på samspill og relasjoner, annet enn rent mentalt.  Han vil gjerne ha nære venner, men får det liksom ikke til. Dette har vært min store sorg og bekymring når det gjelder ham gjennom hele oppveksten. Ser likevel nå, som han er ung voksen, at han i stadig større grad «finner seg selv» - som den han er, og at han bygger seg et nettverk ut i fra dette. Med sine ressurser og utfordringer. Å la være å styre og påvirke ham (i beste mening) har vært vanskelig for meg, men i retrospekt ser jeg at tillit til at det går seg til, og å støtte ham som den han er, hadde vært nok. 

Min datter har alltid vært mer laid back, skolemessig og generelt, men har alltid hatt mange og gode venner. Hun tok et pauseår etter videregående, hvor hun gikk ut med rundt 4 i snitt - til min bekymring.  Hvordan skulle det gå, med så liten innsats og selvdisiplin, og tilsvarende høye forventninger til et interessant og givende  arbeidsliv? Gjennom jobben hun hadde i friåret, fant hun sitt derimot sitt «kall», og hun gjennomførte sin bachelor med stor engasjement og topp karakterer. Følelsesstyrt som hun er, trengte hun å finne sin vei, før hun mobiliserte sine evner og innsats til fulle. Modning har også bidratt til god struktur og orden, i både hverdag og arbeidsliv.

Så, er det noe jeg ser i ettertid, er det hvor fånyttes masing og micro-managing har vært. Det er ikke dermed sagt at man skal la det skure, men kanskje ha litt mer is i magen og tillit til at fundamentet vi har gitt dem er bærekraftig. De må selv finne sin vei og motivasjon, og kanskje snuble noen ganger underveis, også.

Anonymkode: c822a...09a

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...