Er fedme skilsmissegrunn?

[flisa]

Det er en utbredt myte her på DOL at alle fete har en sykdom, eller "åh, det er noe galt med stoffskiftet mitt, det er ikke min feil".

Forbanna tøv. De aller fleste mennesker legger på seg pga feil kosthold, for glad i fet mat og søtsaker, for lite trim. Kort sagt, en livsstil som er fetende.

Det hadde sannsynligvis ikke vært nødvendig for kvinnen nevnt i hovedinnlegget å SLANKE seg. Hun kunne bare holdt fingrene fra fatet med de verste kaloribombene. Det er som å slutte å røyke, det krever viljestyrke.

Jeg har en venninne som er evig 10-15 kilo for mye. Og hun trener i blant. Men hva hjelper det, når hun for eksempel i smug kjøper flere potetgullposer i uka og setter til livs hele alene mens hun leser avisen? Så gjemmer hun posen nederst i søppelspannet, for at mannen hennes ikke skal se den....

Og et annet problem med overvektige, er at de ofte tror at man MÅÅÅÅÅ spise en stappfull tallerken med mat og spise til man er helt stinn og stappmett. Det må for all del aldri ligge en smule igjen på tallerkenen, det går liksom ikke an. Har man "noe å gå på" fra før, skader det ikke å droppe sausen, og ta en spade mindre med pommes frites til middagen....

jada - - - jeg kunne vært den venninnen din. og jeg tør påstå at alle som spiser på hennes måte - gjemmer poser etc. - de lider av tvangsspising. Det har gått opp for meg at jeg gjør.... Jeg sluttet sannelig å røyke for 3 år siden, og det å gå ned i vekt, er for meg 1000 ganger verre.

Jeg klarer å opparbeide meg det rette "gutset" - er flink lenge....så skal det bare en telefon til.....så er jeg i gang igjen.....mat/godteri etc. er som alkohol for meg. Jeg vet ikke hva "mett" er.

Jeg spøker med det, -for det er lettere enn å grine av det, -men jeg er så fortvilet at du aner ikke.

Jeg er ikke syk, jeg er tøff, sterk, full av selvtillit og elsker livet mitt - - likevel, jeg bruker maten helt feil. Og det har jeg alltid gjort - men det er først nå, fra midten av 30-årene, etter 3 barn og etter å ha sluttet å røyke, -at kroppen eser ut av det. Jeg har ALDRI levd anderledes, -fra jeg var liten jente. Jeg bevegde meg ikke da heller, -men var ikke fet for det.

Jeg tør påstå at for meg og mine like, så er det GRUSOMT å slake seg.

Å bli fet er en psykisk lidelse -om man ikke har valgt å bli fet.

Jeg vil være slank OG hive innpå uante mengder mat,.

kan du forstå sånt tullprat? :-)...men det er sant,

Og selvfølgelig kan jeg noe for at jeg er 30+, jeg har jo spist meg opp, -- - men jeg klarer ikke å gå ned noe særlig...

[Zirine]

Og jeg mener at det som regel ligger mer enn "god appetitt" bak en så voldsom vektøkning. Spesielt om det har gått fort.

Vektøkningen min var også veldig kjapp, men jammen tar det lang tid å først få stoppet vektøkningen og gjort noe med årsaken for deretter å snu det.

:-)

Og hvis det ikke er sykdom som ligger bak, så er grunnen helt enkel - mer mat inn og mindre forbruk av energi ut.

Man må kunne forvente av en partner at han/hun ikke sitter apatisk å ser på at det skjer, mener nå iallefall jeg. Selvfølgelig skal en partner støtte og være til hjelp, men den det gjelder må selv komme seg opp av sofaen og snu en ond sirkel.

Det er viktig for meg å poengtere - og det har jeg gjort i mange andre innlegg i ulike tråder - at man ikke skal strebe etter ulike idealer - det er ikke et poeng at alle må være slank og lekker. Det vakre kan være så mangt - og det er vanskelig å definere, men vi kjenner det igjen når vi ser det. Rynker er vakkert, det frodige kan være vakkert ... osv. Men vi snakker om en endring her ... en endring som skjer raskt, vi snakker ikke om en langsom aldringsprosess.

Det viktigste er imidlertid at man er fornøyd med seg selv, men også at man tenker på partneren sin - hva vil en vektøkning på 40 kilo (som ikke skyldes graviditet) på kort tid si for han.

Man kan ikke uten videre forlange at en partner finner dette helt greit.

[flisa]

Og hvis det ikke er sykdom som ligger bak, så er grunnen helt enkel - mer mat inn og mindre forbruk av energi ut.

Man må kunne forvente av en partner at han/hun ikke sitter apatisk å ser på at det skjer, mener nå iallefall jeg. Selvfølgelig skal en partner støtte og være til hjelp, men den det gjelder må selv komme seg opp av sofaen og snu en ond sirkel.

Det er viktig for meg å poengtere - og det har jeg gjort i mange andre innlegg i ulike tråder - at man ikke skal strebe etter ulike idealer - det er ikke et poeng at alle må være slank og lekker. Det vakre kan være så mangt - og det er vanskelig å definere, men vi kjenner det igjen når vi ser det. Rynker er vakkert, det frodige kan være vakkert ... osv. Men vi snakker om en endring her ... en endring som skjer raskt, vi snakker ikke om en langsom aldringsprosess.

Det viktigste er imidlertid at man er fornøyd med seg selv, men også at man tenker på partneren sin - hva vil en vektøkning på 40 kilo (som ikke skyldes graviditet) på kort tid si for han.

Man kan ikke uten videre forlange at en partner finner dette helt greit.

Jeg tør påstå at ingen blir frivillig fet og stygg, -det ligger alltid noe bak....

[Tornerose]

Det er en utbredt myte her på DOL at alle fete har en sykdom, eller "åh, det er noe galt med stoffskiftet mitt, det er ikke min feil".

Forbanna tøv. De aller fleste mennesker legger på seg pga feil kosthold, for glad i fet mat og søtsaker, for lite trim. Kort sagt, en livsstil som er fetende.

Det hadde sannsynligvis ikke vært nødvendig for kvinnen nevnt i hovedinnlegget å SLANKE seg. Hun kunne bare holdt fingrene fra fatet med de verste kaloribombene. Det er som å slutte å røyke, det krever viljestyrke.

Jeg har en venninne som er evig 10-15 kilo for mye. Og hun trener i blant. Men hva hjelper det, når hun for eksempel i smug kjøper flere potetgullposer i uka og setter til livs hele alene mens hun leser avisen? Så gjemmer hun posen nederst i søppelspannet, for at mannen hennes ikke skal se den....

Og et annet problem med overvektige, er at de ofte tror at man MÅÅÅÅÅ spise en stappfull tallerken med mat og spise til man er helt stinn og stappmett. Det må for all del aldri ligge en smule igjen på tallerkenen, det går liksom ikke an. Har man "noe å gå på" fra før, skader det ikke å droppe sausen, og ta en spade mindre med pommes frites til middagen....

Har du ingen forståelse for at det å "måtte spise" kan ha psykologiske årsaker, slik spisevegring har? Du er veldig sneversynt. Det er veldig lett å sitte der "slank og perfekt" og si at alle som ikke er det har dårlig viljestyrke.

[flisa]

Dette har med normal respekt og hensynfullhet overfor den du gifter deg med Taj Mahal.

Jeg vet de damer som har forlatt mannen sin fordi han har vært kategorisk uhygienisk, latt seg forfalle, ikke gjort noe husarbeide etc. Og jeg forstår dem godt!

Jeg kan ikke huske at dette er noe som ekteskapsløftet sier noe spesielt om heller.

Det har kun med normal respekt overfor den du er glad i å gjøre.

Stønnet ditt kan jeg kun tolke som om du innerst inne har svært dårlig samvittighet for hva du selv har gjort - eller latt være å gjøre.

Hvorfor blander man overvekt med å lukte vondt ? *æsj*

[Zirine]

Jeg tør påstå at ingen blir frivillig fet og stygg, -det ligger alltid noe bak....

Det gjør det helt sikkert, men ikke nødvendigvis sykdom.

Det endrer likevel ikke mitt syn.

[flisa]

Fedme kan være så mangt. Hvis jeg giftet meg med en aktiv mann som holdt seg i form, likte seg i naturen osv, og etter at vi giftet oss ble en skikkelig sofagris med tv som hovedinteresse, da hadde det vel skjedd litt mer enn akkurat det at han hadde lagt på seg?

Det der skjer vel med de fleste menn med årene....at brøstkassa får litt "heng" :-) Man slutter da ikke å elske dem for det? *s*

[Zirine]

Jeg tør påstå at ingen blir frivillig fet og stygg, -det ligger alltid noe bak....

Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom feit og stygg - jeg har sett uttalige store vakre mennesker. Det er derimot, nesten uten unntak, en sammenheng med likegyldig og stygg.

[Zirine]

Det der skjer vel med de fleste menn med årene....at brøstkassa får litt "heng" :-) Man slutter da ikke å elske dem for det? *s*

Men herregud da flisa - det er da ikke det vi snakker om. Les hovedinnlegget.

[flisa]

Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom feit og stygg - jeg har sett uttalige store vakre mennesker. Det er derimot, nesten uten unntak, en sammenheng med likegyldig og stygg.

Vel, jeg tenkte at fett og stygt hørte sammen, jeg syns i alle fall at mitt fett er heslig! - - -men det er reint! *s*

[flisa]

Men herregud da flisa - det er da ikke det vi snakker om. Les hovedinnlegget.

Jeg har lest hovedinnlegget. Folk som legger på seg sånn lider av noe - garantert. og man velger selv hva som er grunn nok til å gå fra partneren :-)

[flisa]

Din siste konklusjon er veldig fornuftig etter min mening, Taj!

Men husk, mange baserer forhold/ekteskap kun på sex, utseende etc. For disse blir slike situasjoner vi diskuterer her meget vanskelige!

Er det kjærligheten som er rettesnoren, tror jeg man ser igjennom de ytre kvalitenene.

Jeg er forøvrig imponert over at du virkelig kjemper for dine meninger, selv om argumentasjonsteknikken i noen tilfeller er betenkelig. Du lar ihvertfall ikke en tidligere benevnt meningsjunta "slå deg ihjel".

Imponerende!

Vennlig hilsen

enig! "det ska'a ha!" :-) - som Narvestad ville ha sagt det!

[kie]

Og jeg glemte en ting til - ikke minst er det viktig å få støtte og forståelse fra partneren!

Skal man gjøre noe slikt, så må også partneren yde sitt - og være med på kostholdsendringen og aktivitetene.

Hvis ikke så viser partneren like lite omtanke som den som ikke lenger bryr seg om hvordan den andre måtte oppleve de store endringer i eget utseende....hvis den setningen gav noen fornuft?:-)

Mvh

Det ga veldig mye fornuft!

"Heldigvis" er jeg den som har størst problem med overvekten min her hjemme.

Mannen min savner selvsagt kroppen min som den var før vekta føyk i været, men "ser" at det fortsatt er meg nå også. Dessuten vet han nå at jeg hadde bulimi dengang, så han er av de få som klarer å se at jeg faktisk har gjort fremskritt siden da, selv om veien gikk via kraftig overvekt.

Jeg følte meg forresten utrolig mye feitere da jeg veide under 50 kg og ikke åt enn nå som jeg er kraftig overvektig men frisk av sf'en. Det sier jo litt om hvor syk man kan bli.

En viktig del av det å bli bra igjen er faktisk å ta ansvar for hva man selv gjør også.

Det er tøft å "våkne opp" etter år med spiseforstyrrelser og se i speilet og se at "dette har jeg gjort. Ikke mannen min, ikke moren min, ikke overgriper osv. men JEG.Jeg "trengte" kanskje å gjøre det da, men det er mitt verk og bare jeg kan gjøre noe med det."

Jeg velger også å ta det med ro i forbindelse med vektnedgang. Mitt ønske for et normalt liv underveis gjør at jeg ikke nislanker meg.

Jeg tar en sjokolade nå og da og jeg spiser til jeg er mett. Kontakten mellom hode og kropp når det gjelder dette gjør at jeg nå registrerer metthetsfølelsen og handler utifra den.

Slankekurer som går ut på å ignorere sult/metthets følelse forstyrrer denne mekanismen og "kutter kontakten" mellom hode og kropp på den måten igjen.

Derfor er slanking i den forstand forverrende for meg.

Før prøvde jeg å dekke andre behov med mat. Selvsagt forsvant ikke behovene da.

Det er det å bevege seg som er cluet for meg. DET kunne jeg ha gjort mye tidligere, hadde det ikke vært for skamfølelsen som følger med overvekt. Nå presser jeg meg hver gang. De får le og kommentere de som vil (Som regel skjer jo ikke det. Jeg har faktisk blitt kjent med hyggelige folk på turer!), JEG skal ut på tur!

Men jeg ser at jeg muligvis har litt lett for å overidentifisere meg med alle overvektige i denne tråden her. Jeg var jo lenge hun som "ikke gadd" i manges øyne. Selv da jeg jobbet som hardest med å bli frisk.

:-)

Jeg tror det som er veldig viktig med ektefeller er at de også tåler endringer.

Her gjelder det f.eks. situasjoner jeg før ville stilletiende godtatt og heller "spist bort". Nå sier jeg ifra, og er kanskje litt mer "meggete" og "storforlangende". ;-)

Jeg tør å sette grenser for meg selv og for andre. Selv om jeg får høre noen si at de "likte meg bedre sånn jeg var før". Da var jeg nemlig dørmatte og "terapeut" for mange..

Jeg har begynt på ny utdanning osv. osv.

Og vekta minsker sakte men sikkert, uten at vi gjør et stort poeng utav det.

Det å innse at man har makt til å forandre og faktisk har et valg er stort.

Skremmende og stort.

:-)

[kie]

Og hvis det ikke er sykdom som ligger bak, så er grunnen helt enkel - mer mat inn og mindre forbruk av energi ut.

Man må kunne forvente av en partner at han/hun ikke sitter apatisk å ser på at det skjer, mener nå iallefall jeg. Selvfølgelig skal en partner støtte og være til hjelp, men den det gjelder må selv komme seg opp av sofaen og snu en ond sirkel.

Det er viktig for meg å poengtere - og det har jeg gjort i mange andre innlegg i ulike tråder - at man ikke skal strebe etter ulike idealer - det er ikke et poeng at alle må være slank og lekker. Det vakre kan være så mangt - og det er vanskelig å definere, men vi kjenner det igjen når vi ser det. Rynker er vakkert, det frodige kan være vakkert ... osv. Men vi snakker om en endring her ... en endring som skjer raskt, vi snakker ikke om en langsom aldringsprosess.

Det viktigste er imidlertid at man er fornøyd med seg selv, men også at man tenker på partneren sin - hva vil en vektøkning på 40 kilo (som ikke skyldes graviditet) på kort tid si for han.

Man kan ikke uten videre forlange at en partner finner dette helt greit.

"Selvfølgelig skal en partner støtte og være til hjelp, men den det gjelder må selv komme seg opp av sofaen og snu en ond sirkel."

Amen!

[kie]

jada - - - jeg kunne vært den venninnen din. og jeg tør påstå at alle som spiser på hennes måte - gjemmer poser etc. - de lider av tvangsspising. Det har gått opp for meg at jeg gjør.... Jeg sluttet sannelig å røyke for 3 år siden, og det å gå ned i vekt, er for meg 1000 ganger verre.

Jeg klarer å opparbeide meg det rette "gutset" - er flink lenge....så skal det bare en telefon til.....så er jeg i gang igjen.....mat/godteri etc. er som alkohol for meg. Jeg vet ikke hva "mett" er.

Jeg spøker med det, -for det er lettere enn å grine av det, -men jeg er så fortvilet at du aner ikke.

Jeg er ikke syk, jeg er tøff, sterk, full av selvtillit og elsker livet mitt - - likevel, jeg bruker maten helt feil. Og det har jeg alltid gjort - men det er først nå, fra midten av 30-årene, etter 3 barn og etter å ha sluttet å røyke, -at kroppen eser ut av det. Jeg har ALDRI levd anderledes, -fra jeg var liten jente. Jeg bevegde meg ikke da heller, -men var ikke fet for det.

Jeg tør påstå at for meg og mine like, så er det GRUSOMT å slake seg.

Å bli fet er en psykisk lidelse -om man ikke har valgt å bli fet.

Jeg vil være slank OG hive innpå uante mengder mat,.

kan du forstå sånt tullprat? :-)...men det er sant,

Og selvfølgelig kan jeg noe for at jeg er 30+, jeg har jo spist meg opp, -- - men jeg klarer ikke å gå ned noe særlig...

Søstera mi!

Har også sluttet å røyke. Det var ingenting i forhold!

[flisa]

Søstera mi!

Har også sluttet å røyke. Det var ingenting i forhold!

og det er skremmende! Hvordan klarte du å komme "på den andre siden av maten"? - - jeg tror jeg må gjøre noe drastisk snart....

[kie]

Jeg ble voldtatt som 8-åring, og jeg tenker som så, at hvis jeg er feit vil ingen ha meg.

Mannen min vet ikke om dette, og jeg vil ikke si det til han.

Sexlivet vårt er faktisk veldig bra, så vi har ingen problemer der.

Beklager at jeg tok dette opp, jeg vet hvordan fete mennesker blir sett (ned) på.

Jeg tror du trenger å få hjelp til å finne ut hvordan du selv kan overta den funksjonen fettet har for deg.

Jeg ble utsatt for overgrep som barn og voldtekt tidlig i tenårene og kjenner meg veldig igjen i det du sier. Det føles trygt å være feit på mange måter.

Jeg gikk i en periode ned en del uten å helt være klar over det. Da jeg "oppdaget" det fikk jeg panikk og åt og åt og åt...

Først senere så jeg grunnen.

Jeg tror du må finne en måte å gjøre fettet ditt overflødig på. Føle at du klarer å forsvare den lille 8-åringen uten alt fettet.

Først da kan du gi slipp på fettet.

Tror jeg.

*klem*

[flisa]

Det ga veldig mye fornuft!

"Heldigvis" er jeg den som har størst problem med overvekten min her hjemme.

Mannen min savner selvsagt kroppen min som den var før vekta føyk i været, men "ser" at det fortsatt er meg nå også. Dessuten vet han nå at jeg hadde bulimi dengang, så han er av de få som klarer å se at jeg faktisk har gjort fremskritt siden da, selv om veien gikk via kraftig overvekt.

Jeg følte meg forresten utrolig mye feitere da jeg veide under 50 kg og ikke åt enn nå som jeg er kraftig overvektig men frisk av sf'en. Det sier jo litt om hvor syk man kan bli.

En viktig del av det å bli bra igjen er faktisk å ta ansvar for hva man selv gjør også.

Det er tøft å "våkne opp" etter år med spiseforstyrrelser og se i speilet og se at "dette har jeg gjort. Ikke mannen min, ikke moren min, ikke overgriper osv. men JEG.Jeg "trengte" kanskje å gjøre det da, men det er mitt verk og bare jeg kan gjøre noe med det."

Jeg velger også å ta det med ro i forbindelse med vektnedgang. Mitt ønske for et normalt liv underveis gjør at jeg ikke nislanker meg.

Jeg tar en sjokolade nå og da og jeg spiser til jeg er mett. Kontakten mellom hode og kropp når det gjelder dette gjør at jeg nå registrerer metthetsfølelsen og handler utifra den.

Slankekurer som går ut på å ignorere sult/metthets følelse forstyrrer denne mekanismen og "kutter kontakten" mellom hode og kropp på den måten igjen.

Derfor er slanking i den forstand forverrende for meg.

Før prøvde jeg å dekke andre behov med mat. Selvsagt forsvant ikke behovene da.

Det er det å bevege seg som er cluet for meg. DET kunne jeg ha gjort mye tidligere, hadde det ikke vært for skamfølelsen som følger med overvekt. Nå presser jeg meg hver gang. De får le og kommentere de som vil (Som regel skjer jo ikke det. Jeg har faktisk blitt kjent med hyggelige folk på turer!), JEG skal ut på tur!

Men jeg ser at jeg muligvis har litt lett for å overidentifisere meg med alle overvektige i denne tråden her. Jeg var jo lenge hun som "ikke gadd" i manges øyne. Selv da jeg jobbet som hardest med å bli frisk.

:-)

Jeg tror det som er veldig viktig med ektefeller er at de også tåler endringer.

Her gjelder det f.eks. situasjoner jeg før ville stilletiende godtatt og heller "spist bort". Nå sier jeg ifra, og er kanskje litt mer "meggete" og "storforlangende". ;-)

Jeg tør å sette grenser for meg selv og for andre. Selv om jeg får høre noen si at de "likte meg bedre sånn jeg var før". Da var jeg nemlig dørmatte og "terapeut" for mange..

Jeg har begynt på ny utdanning osv. osv.

Og vekta minsker sakte men sikkert, uten at vi gjør et stort poeng utav det.

Det å innse at man har makt til å forandre og faktisk har et valg er stort.

Skremmende og stort.

:-)

*BEUNDRER* :-)))))

[flisa]

Ja, akkurat. Jeg kan ikke se at det er forskjell på å miste kontroll over mat ved å spise for lite eller å spise for mye. Begge to er jo tydelige tegn på at man har et unaturlig forhold til mat.

Helt enig - alt som ikke er normal er jo..............unormalt :-)

[kie]

og det er skremmende! Hvordan klarte du å komme "på den andre siden av maten"? - - jeg tror jeg må gjøre noe drastisk snart....

Jeg hadde veldig nytte av kurs her:

http://home.c2i.net/anker-nilssen/

Det kurset forandret mye!

Bl.a. var det i forbindelse med det at jeg fant ut at jeg skulle begynne på sykepl.skolen.

:-)