Hva er du mest redd for?

[Gjest PandaMiranda]

Ja, det er det jeg pleier å si til meg selv. Men det er så utrolig VONDT å bli skremt, jeg faller jo omtrent i staver. Og selv om jeg stålsetter meg og det bare er noe uskyldig, kjennes det omtrent ut som jeg får hjerteinfarkt når jeg skvetter til.

Nei, det er ikke noe moro å bli skremt.

Men hvis det er ekstra plagsomt for deg, går det kanskje an å gå i terapi for å prøve å redusere plagene? Eller er det ikke så ille at det gjør noe?

[Gjest PandaMiranda]

Det har du sikkert rett i. Han er ikke mye for å innrømme at han ikke liker store dyr.

Og så hater de det når de blir gjennomskuet... Hi-hi...

[Gjest PandaMiranda]

Vi blir jo påmint både det ene og det andre.

Nå må jeg føye på lista: edderkopp, sommerfugl, innsekter forøvrig, høyde, grøssere, ballonger, fart...

Oj, det var ikke lite...

;-)

[Gjest Persille]

Akkurat sånn er er jeg også. Jeg har kontakt med henne hver eneste dag og jeg er veldig veldig knyttet til henne. I tillegg er vi kjempe gode venner og jeg kan fortelle henne nesten alt.

Jeg er enig i at det kan virke som om det er litt tabu å ha det sånn, man skal liksom klare seg helt selv nå til dags, ikke være avhengig av andre, og ihvertfal ikke foreldre. Jeg merker faktisk stor forskjell på forholdet mellom meg og mamma, og forholdet mellom mine venninner og deres mødre. Både jeg og mamma sier f.eks "jeg elsker deg" på telefon, noe de fleste synes er veldig rart. Og f.eks nå som jeg er syk så ringer og tekster mamma meg konstant, og har kjempe vondt på mine vegne. Det er hyggelig med omsorg

Jeg er også veldig knyttet til pappa og broren min.

Et liv uten dem er som sagt utenkelig, og jeg tuller ikke når jeg sier at hvis noe skulle skjedd en av dem så vil jeg ikke leve videre. Eneste grunnen til at jeg hadde levd videre var for de som var igjen.

Sånn har jeg det med mamma også, en uvurderlig støtte

Har ikke det forholdet til pappa, vi har nesten ikke kontakt.

Men; det er ingen jeg krangler så sterkt med som mamma heller, det går mye mer inn på meg enn noen andre diskusjoner!

Men vi har vært gjennom så mye sammen, og det fører til at vi alltid vil stå nærmere hverandre enn noen andre antagelig.

[Gjest majorita]

Akkurat sånn er er jeg også. Jeg har kontakt med henne hver eneste dag og jeg er veldig veldig knyttet til henne. I tillegg er vi kjempe gode venner og jeg kan fortelle henne nesten alt.

Jeg er enig i at det kan virke som om det er litt tabu å ha det sånn, man skal liksom klare seg helt selv nå til dags, ikke være avhengig av andre, og ihvertfal ikke foreldre. Jeg merker faktisk stor forskjell på forholdet mellom meg og mamma, og forholdet mellom mine venninner og deres mødre. Både jeg og mamma sier f.eks "jeg elsker deg" på telefon, noe de fleste synes er veldig rart. Og f.eks nå som jeg er syk så ringer og tekster mamma meg konstant, og har kjempe vondt på mine vegne. Det er hyggelig med omsorg

Jeg er også veldig knyttet til pappa og broren min.

Et liv uten dem er som sagt utenkelig, og jeg tuller ikke når jeg sier at hvis noe skulle skjedd en av dem så vil jeg ikke leve videre. Eneste grunnen til at jeg hadde levd videre var for de som var igjen.

Det er vel ikke så rart folk synes det blir over kanten rart når noen må snakke med mamma hver dag og sier elsker deg til henne? Det er i mitt liv forbeholdt kjæresten. Glad i venner og familie, elsker dem ikke.

Og mor holder det lenge å snakke med rn gang hver 14 dag, jeg er da voksen og har ikke noe behov for henne sånn. Kjæresten og vennene mine gir meg da det jeg trenger i det daglige.

Hvis du ikke kan leve uten dem får du et problem, for de dør vel sannsynligvis før deg...

[Mary Poppins]

Det er vel ikke så rart folk synes det blir over kanten rart når noen må snakke med mamma hver dag og sier elsker deg til henne? Det er i mitt liv forbeholdt kjæresten. Glad i venner og familie, elsker dem ikke.

Og mor holder det lenge å snakke med rn gang hver 14 dag, jeg er da voksen og har ikke noe behov for henne sånn. Kjæresten og vennene mine gir meg da det jeg trenger i det daglige.

Hvis du ikke kan leve uten dem får du et problem, for de dør vel sannsynligvis før deg...

Jeg skjønner ikke hvorfor noen må hakke ned på noe sånt? Misunnelse? Hva var vitsen med innlegget ditt egentlig?

[Gjest PandaMiranda]

Enig. Jeg hadde mareritt om dem i hele oppveksten.

Jeg har det ennå.

De og Hufsa. Men ikke dagens tegnefilm-hufsa, men den dokke-hufsa som rykket seg over isen.

Jeg syntes også Pompel og Pilt og Hufsa var skumle!!

Kanskje Hufsa også burde få sånn klubb som Pompel og Pilt har fått... "The Hufsa Generation", liksom...

:-D

[Gjest PandaMiranda]

Jeg skjønner ikke hvorfor noen må hakke ned på noe sånt? Misunnelse? Hva var vitsen med innlegget ditt egentlig?

Det er mulig det er sunt med selvstendighet osv, men jeg er enig med deg at man ikke trenger å hakke av den grunn.

Egentlig synes jeg du er heldig, for selv har jeg aldri hatt noe særlig ålreit forhold til moren min. Det er sikkert fint å kunne betro seg om ting og få forståelse og respekt for den man er.

Så hun er sikkert bare misunnelig på deg...

[Gjest majorita]

Jeg skjønner ikke hvorfor noen må hakke ned på noe sånt? Misunnelse? Hva var vitsen med innlegget ditt egentlig?

Jeg hakker da ikke, det virket som du stilte spørsmålstegn ved at folk reagerte når du fortsatt er så avhengig av mor adi, jeg prøvde å forklare det. Og misunnelse, det må i tilfellet være andre veien det da, du misunnelig på de som har andre støttespillere og som har løsrevet deg.

Hva gir mora di deg som ikke venner og kjæresten din kan gi deg? Morsmelk?

[Gjest majorita]

Det er mulig det er sunt med selvstendighet osv, men jeg er enig med deg at man ikke trenger å hakke av den grunn.

Egentlig synes jeg du er heldig, for selv har jeg aldri hatt noe særlig ålreit forhold til moren min. Det er sikkert fint å kunne betro seg om ting og få forståelse og respekt for den man er.

Så hun er sikkert bare misunnelig på deg...

Du vet like godt som meg at det ikke har med misunnleighet å gjøre, man er ikke misunnelig på dem som er litt avvikere da. Ve tom et par som er sånn at mora må kontaktes om alt, de må snakke hver dag og ingen avgjørelser kan tas uten henne. Kjærestene til disse holder på å gå på veggen og mangt et forhold har gått over styr pga dette. Folk må bli voknse, løsrive seg og bli selvstendige. Hva når mora dør, noe hun jo gjør lenge før ungene sine?

[Mary Poppins]

Jeg hakker da ikke, det virket som du stilte spørsmålstegn ved at folk reagerte når du fortsatt er så avhengig av mor adi, jeg prøvde å forklare det. Og misunnelse, det må i tilfellet være andre veien det da, du misunnelig på de som har andre støttespillere og som har løsrevet deg.

Hva gir mora di deg som ikke venner og kjæresten din kan gi deg? Morsmelk?

Jesus Christ..! Siden du ikke har et sånt forhold til moren din (og jeg mener ikke noe negativt med det) så vet du ikke hva jeg snakker om og derfor gidder jeg ikke diskutere dette noe mer.

Jeg stilte forøvrig ikke noe spørsmålstegn ved innlegget mitt. Og misunnelig på deg? Eh nei.

[Mary Poppins]

Du vet like godt som meg at det ikke har med misunnleighet å gjøre, man er ikke misunnelig på dem som er litt avvikere da. Ve tom et par som er sånn at mora må kontaktes om alt, de må snakke hver dag og ingen avgjørelser kan tas uten henne. Kjærestene til disse holder på å gå på veggen og mangt et forhold har gått over styr pga dette. Folk må bli voknse, løsrive seg og bli selvstendige. Hva når mora dør, noe hun jo gjør lenge før ungene sine?

"Vet om et par som er sånn at mora må kontaktes om alt, de må snakke hver dag og ingen avgjørelser kan tas uten henne. Kjærestene til disse holder på å gå på veggen og mangt et forhold har gått over styr pga dette."

Ingen av mine tidligere kjærester har noen gang klaget eller irritert seg over det. Det har ikke vært noe å snakke om engang.

At denne engasjerer deg så mye synes jeg er merkelig. Jeg kan fint ta avgjørelser uten å måtte snakke med mamma, jeg er veldig selvstendig, bor på den andre siden av landet fra henne og har løsrivet meg hjemmefra for lenge siden. Men jeg verdsetter veldig den gode kontakten hun og jeg har.

[Mary Poppins]

Det er mulig det er sunt med selvstendighet osv, men jeg er enig med deg at man ikke trenger å hakke av den grunn.

Egentlig synes jeg du er heldig, for selv har jeg aldri hatt noe særlig ålreit forhold til moren min. Det er sikkert fint å kunne betro seg om ting og få forståelse og respekt for den man er.

Så hun er sikkert bare misunnelig på deg...

Takk for støtte

Det provoserer meg veldig når andre skal komme og si hva som er riktig og ikke riktig for andre.

[Mary Poppins]

Sånn har jeg det med mamma også, en uvurderlig støtte

Har ikke det forholdet til pappa, vi har nesten ikke kontakt.

Men; det er ingen jeg krangler så sterkt med som mamma heller, det går mye mer inn på meg enn noen andre diskusjoner!

Men vi har vært gjennom så mye sammen, og det fører til at vi alltid vil stå nærmere hverandre enn noen andre antagelig.

Hehe akkurat som her, det er ingen andre som kan gjøre meg så sint som mamma. Jeg har et stort temperament men som regel klarer jeg å beherske meg, men ikke med henne. Jeg tror kanskje det har noe med at uansett hvor sint jeg blir, eller hva jeg sier, så vet jeg at vårt forhold ikke vil forandre seg av den grunn.

Forresten godt å høre at det er flere som har det som meg

[Gjest PandaMiranda]

Ja, man blir liksom dradd mot bunnen.

Jeg husker en gang vi var på fjelltur og hadde nådd en topp.

Vi hadde to unger da og mannen min holder begge ungene i hånden på kanten og skuer utover.

Jeg står i bakgrunnen og bæljer og skriker og er fullstendig hysterisk.

Jeg ser for meg det aller verste. At de slipper hånden hans, at de snubler og at de faller utenfor stupet.

En annen gang var vi på biltur i Monaco. Vi kjører opp på et fjell, trange, smale, svingete veier. Det er rett ned, og trollstigen er bare blåbær i forhold. Jeg sitter og gråter.

Vi hadde et sånn tåpelig lykketroll hengende i frontruta og plutselig løsner det og faller.

Da ble jeg helt sikker. Nå skulle vi dø.Det var slik det skulle ende. Jeg som aldri har vært overtroisk, ble veldig overtroisk akkurat da.

Mannen min sitter og ser ut av vinduet og babler om hvor en fantastisk utsikt det var og ber meg roe meg. Jeg gråter og har lyst til å krype ned i dørken, men merkelig nok greide å være årvåken. Jeg satt på vakt hele tiden, klar til å ta over rattet om han mistet konsentrasjonen et øyeblikk.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet natten etterpå. Datteren vår som da var bare to år våknet midt på natten og skrek: _ Vi faller ned, vi faller ned!

Gjett hvem hun hadde hørt det i fra?

Huff, det hørtes fælt ut...

[Gjest PandaMiranda]

Takk for støtte

Det provoserer meg veldig når andre skal komme og si hva som er riktig og ikke riktig for andre.

Ja, det kan jo ikke være nødvendig å tro at man sitter med fasiten på andres liv, da...

Og du stilte jo ikke spørsmålstegn ved din egen måte å leve på, du ga jo bare uttrykk for at andre mennesker har fordommer og at en god kontakt med moren gjerne er litt tabubelagt.

Tro meg: Det er altfor mange som har et dårlig forhold til moren sin. Og det er helt sikkert ikke noe bedre enn å være veldig knyttet til sin mor.

Man kan mene hva man vil om løsrivelse, men det må være din egen vurdering i hvilken grad det passer inn i livet ditt.

[Gjest majorita]

"Vet om et par som er sånn at mora må kontaktes om alt, de må snakke hver dag og ingen avgjørelser kan tas uten henne. Kjærestene til disse holder på å gå på veggen og mangt et forhold har gått over styr pga dette."

Ingen av mine tidligere kjærester har noen gang klaget eller irritert seg over det. Det har ikke vært noe å snakke om engang.

At denne engasjerer deg så mye synes jeg er merkelig. Jeg kan fint ta avgjørelser uten å måtte snakke med mamma, jeg er veldig selvstendig, bor på den andre siden av landet fra henne og har løsrivet meg hjemmefra for lenge siden. Men jeg verdsetter veldig den gode kontakten hun og jeg har.

Løsrivet, men MÅ snakke hver dag, og kan ikke leve lenger om de dør? øh.. riktig.

[Mary Poppins]

Løsrivet, men MÅ snakke hver dag, og kan ikke leve lenger om de dør? øh.. riktig.

Nå finner du bare på ting. Jeg skrev ikke at jeg MÅ snakke med henne hver dag, men at vi har kontakt hver dag, mange ganger bare på meldinger.

Mulig du tror du er veldig voksen men du er 14 i hodet så denne diskusjonen er over og ut for min del.

[Mary Poppins]

Ja, det kan jo ikke være nødvendig å tro at man sitter med fasiten på andres liv, da...

Og du stilte jo ikke spørsmålstegn ved din egen måte å leve på, du ga jo bare uttrykk for at andre mennesker har fordommer og at en god kontakt med moren gjerne er litt tabubelagt.

Tro meg: Det er altfor mange som har et dårlig forhold til moren sin. Og det er helt sikkert ikke noe bedre enn å være veldig knyttet til sin mor.

Man kan mene hva man vil om løsrivelse, men det må være din egen vurdering i hvilken grad det passer inn i livet ditt.

Kjempe bra innlegg! Jeg er så enig med deg!

Det morsomme er at i mitt opprinnelig innlegg indikerer jeg at mange har fordommer mot at andre har et godt forhold til familie og at det har blitt litt tabu og snakke om det. Og dette ble nettopp bevist her

[Gjest majorita]

Nå finner du bare på ting. Jeg skrev ikke at jeg MÅ snakke med henne hver dag, men at vi har kontakt hver dag, mange ganger bare på meldinger.

Mulig du tror du er veldig voksen men du er 14 i hodet så denne diskusjonen er over og ut for min del.

Hva vet du om jeg er 14 i hodet? Bare fordi jeg synes at mamma-dalter har et problem? Er du hårsår også?