Hva er du mest redd for?

[musikeren]

Er du musiker i virkeligheten, eller er det et tilfeldig nick?

Er musiker, ja. Men lever ikke av det.

[Gjest Princess Peach]

Jeg liker ikke å være alene hjemme om natta når det blåser sterkt. Aner ikke hvorfor, men synes det er skikkelig guffent.

Jeg får ikke sove når det blåser ute, men det er fordi det er så slitsomt å høre på.

[Gjest Princess Peach]

Jeg er aller mest redd for stikk. Jeg nekter å ta biopsi uten bedøvelse og spinalprøver uten narkose.

Jeg synes det er merkelig at man ikke får skikkelig bedøvelse ved slike prøver.

Ellers liker jeg ikke fugler, kanskje jeg så "fuglene" av Hitchkock i for ung alder. Men døde fugler og fjær er pyton og jeg går lange omveier for å slippe å se.

Er ikke biopsi veldig vondt? Jeg har tatt det en gang, men da fikk jeg bedøvelse, heldigvis! Fikk helt fnatt da jeg så den nåla de skulle stikke i meg.

[Gjest Princess Peach]

På en mer irrasjonell plan så er jeg livredd for å ta blodprøve. Altså det kommer ikke på tale, det samme gjelder å få noe itravenøst, *grøss* orker ikke tenke tanken en gang. I tillegg orker jeg såvidt å høre ordet ryggmarg/ryggrad og en sprøyte i ryggen kommer heller ikke på tale (epidural er altså utelukket når den tid en gang kommer). Jeg så exorsisten for en del år tilbake der de måtte undersøke noe med ryggraden (spinal et eller annet) til jenta, og jeg får ikke det bilde ut av hodet, jeg måtte kaste opp etter den scenen.

Da jeg gikk på ungdomsskolen, ble jeg skikkelig kvalm i en naturfagstime en gang. Vi hadde om ledd, og det var så kvalmt med den leddvæska, synes jeg! Så jeg kan forstå deg.

[Gjest Princess Peach]

Vet du hva, av og til så tror jeg at de som opplever et husspøkelse er langt mer avslappet til det enn vi som bare går og er redd for å møte et...

Det er ikke sikkert det er så skummelt som vi tror. I hvert fall så lenge de er harmløse, og det sies at de fleste er det.

Hvis de nå virkelig finnes, da...

Men det kan jo godt være snakk om et metafysisk fenomen - som kanskje kan forklares på flere måter, fordi vi ikke riktig vet hva det er.

Kanskje mørkeredselen egentlig er en frykt for det ukjente og uforklarlige...?

Det er jo så klart en frykt for det ukjente. Hadde jeg visst hva det var, så var det jo ikke noe å være redd for.

[Gjest Princess Peach]

De er modige, de som tør... Vi andre får være glad så lenge vi slipper...

Jeg kan gjerne være på hytta, bare jeg får ha med meg en stor og sterk mann!

[NeaNoor]

Samme som kjæresten min, han er livredd frosker.

En venn av meg leide en sokkelleilighet for noen år siden. Første natta han skulle sove der, var det skikkelig vamrt ute, så han hadde vinduet på soverommet åpent. Dette vinduet var helt ved bakkeplan, ettersom selve rommet lå 'under jorda' i sokkelleiligheten.

Han våknet morgenen etter av et himla bråk. Da hadde det regnet i løpet av natten og et titalls frosker hadde funnet veien inn gjennom det åpne vinduet. Tror jeg hadde fått passelig panikk da..

Han fikk ut alle, trodde han, men et par uker etterpå fant han en død og inntørket frosk bak en kommode. Usj.

[Gjest mij]

En venn av meg leide en sokkelleilighet for noen år siden. Første natta han skulle sove der, var det skikkelig vamrt ute, så han hadde vinduet på soverommet åpent. Dette vinduet var helt ved bakkeplan, ettersom selve rommet lå 'under jorda' i sokkelleiligheten.

Han våknet morgenen etter av et himla bråk. Da hadde det regnet i løpet av natten og et titalls frosker hadde funnet veien inn gjennom det åpne vinduet. Tror jeg hadde fått passelig panikk da..

Han fikk ut alle, trodde han, men et par uker etterpå fant han en død og inntørket frosk bak en kommode. Usj.

En gang da jeg var liten var jeg på telttur med foreldrene mine, på Sørlandet en plass. En morgen ble vi vekket av masse små froskebarn som hoppet rundt oss inne i teltet. Oppå soveposene og rundt omkring.

Jeg gikk ut, og der satt froskemor sjøl med masse unger rundt seg.

Når jeg tenker etter var det sikkert padder, og opplevelsen var preget av skrekkblandet fryd, eller hva det heter :-)

[NeaNoor]

En gang da jeg var liten var jeg på telttur med foreldrene mine, på Sørlandet en plass. En morgen ble vi vekket av masse små froskebarn som hoppet rundt oss inne i teltet. Oppå soveposene og rundt omkring.

Jeg gikk ut, og der satt froskemor sjøl med masse unger rundt seg.

Når jeg tenker etter var det sikkert padder, og opplevelsen var preget av skrekkblandet fryd, eller hva det heter :-)

Wææææ.. Hadde dødd på flekken. I allefall med tanken på at man kanskje har rulla over, og klemt ihjel, noen froskebarn iløpet av natta.

Nei, takke meg til leilighet i femte etasje.

[Gjest mij]

Wææææ.. Hadde dødd på flekken. I allefall med tanken på at man kanskje har rulla over, og klemt ihjel, noen froskebarn iløpet av natta.

Nei, takke meg til leilighet i femte etasje.

He-he, ja, er noen fordeler med det også. :-)

[Gjest PandaMiranda]

Det er jo så klart en frykt for det ukjente. Hadde jeg visst hva det var, så var det jo ikke noe å være redd for.

Da er det kanskje lettere hvis man tror på snille husspøkelser. For da kan man jo bare tenke at det er det det er.

Ellers så pleier jeg å øve meg på å tenke at det "sikkert er en naturlig forklaring" hvis jeg hører en rar lyd eller noe sånt. Og som regel så er det jo det, også.

[Sofline]

Jeg tror egentlig at en del mannfolk er utrolig flinke til å skjule sine fobier...

Vi er mer åpne om det - fordelen er at da kan man snakke om det og kanskje få litt forståelse og oppmuntring. Ulempen er at vi risikerer å bli ertet for det...

Det har du sikkert rett i. Han er ikke mye for å innrømme at han ikke liker store dyr.

[Sofline]

Vet du hva, av og til så tror jeg at de som opplever et husspøkelse er langt mer avslappet til det enn vi som bare går og er redd for å møte et...

Det er ikke sikkert det er så skummelt som vi tror. I hvert fall så lenge de er harmløse, og det sies at de fleste er det.

Hvis de nå virkelig finnes, da...

Men det kan jo godt være snakk om et metafysisk fenomen - som kanskje kan forklares på flere måter, fordi vi ikke riktig vet hva det er.

Kanskje mørkeredselen egentlig er en frykt for det ukjente og uforklarlige...?

Jeg har engang opplevd et skipsspøkelse. Jeg ble ikke spesielt redd, til min store overraskelse, men de andre ombord som fikk historien fortalt, ble livredde.

[Gjest Persille]

Jeg er mest redd for at mine foreldre eller broren min skal dø. Akkurat nå tenker jeg at hvis en av dem dør må jeg også dø, for et liv uten dem er utenkelig.

Det er så godt å høre at flere enn meg er nært knyttet til foreldrene sine!

Det kan til tider virke som om det er litt tabu på et vis...

Jeg snakker med mamma hver dag, noen ganger flere ganger om dagen, og hun vet stort sett alt om meg.

Et liv uten henne ville faktisk vært nesten like utenkelig som et liv uten datteren min - selv om jeg innser at den dagen etterhvert MÅ komme...

[Gjest Persille]

[quote name=Angelica )' timestamp='1148590686' post='3131658]

Jeg er bare glad fuglene sover når det er mørkt.

Og ja, de er født onde! De er skapt kun for å plage oss mennesker. For tiden henger en gjeng utenfor her. Puler og styrer på. Stille sex, har de ikke hørt om det??

Stille sex? Hva er vitsen da? Nå er du kjedelig...

Du er bare misunnelig du

[Gjest Princess Peach]

Da er det kanskje lettere hvis man tror på snille husspøkelser. For da kan man jo bare tenke at det er det det er.

Ellers så pleier jeg å øve meg på å tenke at det "sikkert er en naturlig forklaring" hvis jeg hører en rar lyd eller noe sånt. Og som regel så er det jo det, også.

Ja, det er det jeg pleier å si til meg selv. Men det er så utrolig VONDT å bli skremt, jeg faller jo omtrent i staver. Og selv om jeg stålsetter meg og det bare er noe uskyldig, kjennes det omtrent ut som jeg får hjerteinfarkt når jeg skvetter til.

[Goliath]

Edderkopper!

Men jeg begynner å bli litt "flinkere" nå. og kan faktisk la de gå på hånden min hvis jeg "skjerper" meg.

Alt annet av slanger og annet "kryp" har jeg intet problem med...:-)

[Goliath]

Fugler, ja.

Jeg er ikke redd fugler, men jeg liker dem ikke. Jeg er overbevist om at de pønsker på noe. De har onde øyne.

Hvor faen er fugleinfluensaen de lovte oss? Jeg var sikker på at den ville sette en stopper for fuglene en gang for alle. Men den gang ei.

he-he....:-)

[Mary Poppins]

Det er så godt å høre at flere enn meg er nært knyttet til foreldrene sine!

Det kan til tider virke som om det er litt tabu på et vis...

Jeg snakker med mamma hver dag, noen ganger flere ganger om dagen, og hun vet stort sett alt om meg.

Et liv uten henne ville faktisk vært nesten like utenkelig som et liv uten datteren min - selv om jeg innser at den dagen etterhvert MÅ komme...

Akkurat sånn er er jeg også. Jeg har kontakt med henne hver eneste dag og jeg er veldig veldig knyttet til henne. I tillegg er vi kjempe gode venner og jeg kan fortelle henne nesten alt.

Jeg er enig i at det kan virke som om det er litt tabu å ha det sånn, man skal liksom klare seg helt selv nå til dags, ikke være avhengig av andre, og ihvertfal ikke foreldre. Jeg merker faktisk stor forskjell på forholdet mellom meg og mamma, og forholdet mellom mine venninner og deres mødre. Både jeg og mamma sier f.eks "jeg elsker deg" på telefon, noe de fleste synes er veldig rart. Og f.eks nå som jeg er syk så ringer og tekster mamma meg konstant, og har kjempe vondt på mine vegne. Det er hyggelig med omsorg

Jeg er også veldig knyttet til pappa og broren min.

Et liv uten dem er som sagt utenkelig, og jeg tuller ikke når jeg sier at hvis noe skulle skjedd en av dem så vil jeg ikke leve videre. Eneste grunnen til at jeg hadde levd videre var for de som var igjen.

[Gjest PandaMiranda]

Jeg har engang opplevd et skipsspøkelse. Jeg ble ikke spesielt redd, til min store overraskelse, men de andre ombord som fikk historien fortalt, ble livredde.

Virket det godlynt, da kanskje?