Å klare å kose seg uten alkohol.

[Gjest Melbilla]

Eller kanskje det er du som har problemer med å skjønne at det kan finnes ting i verden som du ikke har opplevd.

Jeg har sottet å trøstet min kjære nabo som var under kryssild for at noen barn/barnebarn så det som en ren majestetsfornærmelse at de skulle måtte avstå fra sine helt legitime drinker bare for at det var noen andre der som ville på det utrivelig eller risikere å ramle utpå i nytt missbruk.

Ser ikke helt hva slike situasjoner har å gjøre med en eller annen merkverdig sensitivitet du tillegger meg. Trodde slikt var kallt empati.

Og når jeg legger en del slike situasjoner til det gørr kjedelige tjafset jeg har smilt meg gjennom, eller man overhører dritten noen slenger om noen andre som ikke er sofistikerte nok i drikkevanene sine, så tror jeg kanskje dette foregår andre steder enn i mitt hode.

Ja, jeg blir frustrert over folk som setter sin vin, eller drink så høyt at de gir blanke det som normalt regnes for alminnelig høflighet og hensyn. Og jeg synes det er ganske svakt å skulle være så forbasket avhengig av den drinken for å kunne kose seg.

Jeg sier ikke at det gjelder alle som setter pris på en øl eller et glass vin.

Men du kan ikke på alvor mene at du ikke tror drikkepress/sosial utstøtelse av ikke alkoholdrikkere blant voksne eksisterer og at det ikke kan tidvis kan utføres på en ganske skjult og manipulativ måte.

Kanskje mobbing på arbeidsplasser ikke finnes det heller, om du ikke selv har sett det på nært hold.

mvh

Det jeg sa er at jeg ikke opplever dette. Ikke at det ikke finnes. Men iom at du opplever dette så ofte, mens flere her ikke gjør det så er det naturlig og lure på om du kan være mer var for andres meninger og dermed har et litt mer anstrengt forhold til det.

"Jeg har sottet å trøstet min kjære nabo som var under kryssild for at noen barn/barnebarn så det som en ren majestetsfornærmelse at de skulle måtte avstå fra sine helt legitime drinker bare for at det var noen andre der som ville på det utrivelig eller risikere å ramle utpå i nytt missbruk"

Det er selvfølgelig helt på trynet og jeg håper da virkelig ikke du har opplevd mye av den slags, for så veldig vanlig vet jeg ikke om det er.

"Ser ikke helt hva slike situasjoner har å gjøre med en eller annen merkverdig sensitivitet du tillegger meg. Trodde slikt var kallt empati"

Det er fordi du drar den ganske langt i tråden her og hele tråden handler om at du gjør det riktige. Vi andre gjør feil.

Jeg tror nordmenn har begynt endret vaner som følge av mer reising osv. Før var alkohol forbundet med fyll og fest og jeg får en følelse av at du gjør det litt. Mange andre som har svart deg prøver bare å fortelle deg at det ikke nødvendigvis er slik. At et glass vin til maten er helt ok, men at det er helt ok og takke nei også.

For min egen del ser jeg at min svigermor blir glad om jeg sier ja takk til et glass vin, men jeg sier nei akkurat når det passer meg og jeg føler ikke noe press. Hun får tenke det hun vil.

Jeg tror ikke jeg er avhengig av vin mer enn det du er. Forskjellen er vel bare at du synes det er greit at dine unger ser tomme, brukte vinglass. De er vel ikke dummere ungene dine at de skjønner at det har vært noe i de glassene. Hvis du har som vane og ta deg ett glass om kvelden etter at ungene er i seng, drikker du langt mer enn meg. Jeg drikker vann om kvelden jeg.

Om sommeren hender det at jeg nyter et glass på terassen. Til og med helt alene sammen med mannen min.

"Jeg sier ikke at det gjelder alle som setter pris på en øl eller et glass vin"

Du har vist en slags holdning her gjennom innlegget ditt som sier meg at vi andre ikke har like stor omsorg for ungene våre som det du har.

"Men du kan ikke på alvor mene at du ikke tror drikkepress/sosial utstøtelse av ikke alkoholdrikkere blant voksne eksisterer og at det ikke kan tidvis kan utføres på en ganske skjult og manipulativ måte"

Jeg må bare si: Jeg tror det kommer an på hvordan man tar det. Iom at du ser dette og jeg ikke ser det, må det vel ha noe med måten vi tenker på eller folkene vi omgås. Ikke vet jeg.

Mannen min kan si til meg at jeg drikker alt for lite. Han skulle nok ønske at jeg tok meg ett glass litt oftere enn det jeg gjør, men jeg velger å le av det. Føler det ikke som noe press nei.

"Kanskje mobbing på arbeidsplasser ikke finnes det heller, om du ikke selv har sett det på nært hold"

Du drar den ganske langt nå.

Svar på innlegg Nytt innlegg

[PieLill]

Her tror jeg du har et poeng. Jeg tror at det er forskjell på måten ting bli oppfattet som avgjør om det føles som press eller ikke. Du hadde tatt et valg angående flaksa på kvelden, og sto ved de valget. Dermed ble det ingen mer diskusjon rundt det. Det samme skjedde med meg (bare litt senere). Noen "svakere" (bekalger at jeg bruker den betegnelsen) vil bli usikre på sitt valg, mene at de MÅ stole på fagpersonen og vakle litt, helsesøster vil kanskje pushe litt mer på (det er udiskutabelt at det er sunt å amme) og moren føler dette som ammepress...

At man opplever noe som press har ikke nødvendigvis noe å gjøre med i hvilken grad man føler man kan motstå presset.

Jeg har aldri noen gang følt meg presset til å drikke alkohol på den måten at jeg har blitt usikker på om jeg har tatt den riktige avgjørelsen. Egentlig er det sjeldent noen har mast på meg over lengre tid _om_ å drikke fordi de raskt finner ut at jeg gjør som jeg vil uansett.

Derimot har jeg hatt mange samtaler med folk som har et enormt behov for å få snakke om hvorfor jeg ikke drikker alkohol. De trenger å vite om jeg aldri drikker alkohol. Hva jeg tenker om at de drikker alkohol. Om jeg synes det er greit om de drikker. Om jeg tilhører en sekt. Om jeg synes det er synd å drikke.

Det er jo ikke noe farlig å svare på de spørsmålene, bare fryktelig kjedelig. Særlig femte gangen på samme kveld. Og en smule merkelig å tenke på at det ville blitt skandale om jeg hadde snudd på flisa og stilt de sammen spørsmålene om deres drikking.

Så har man jo de som kommer for å sjekke hva man har i glasset og kommentere det i mest mulig nedlatende vendinger. Men det er jo et mindretall og de er som regel ikke særlig trivelige når de er edru heller.

Om en person står å dytter borti en annen, er det en helt objektiv observasjon. Om personen blir dyttet over ende vil ha med styrkeforholde disse to imellom og hvor forberedet den som blir dyttet var. Hvor irriterende dyttingen oppleves vil ha å gjøre med hvor mange ganger denne personen har blitt dyttet før og hvilken motvilje vedkommende har mot å bevege seg i den rettningen h*n blir dyttet.

Men dytting er dytting, intoleranse for alkoholavhold er intoleranse, mas er mas, press er press. Det kommer fra utsiden og ikke fra inni hodet på den som blir presset.

mvh

[PieLill]

''Mange får langt større problemer av et nei takk eller et ønske om et glass vann, enn en forespørsel om RoseThee.''

det nekter jeg å tro er særlig utbredt!

Jeg har ingen statistikk og det var spissformulert.

Men en del vertinner har vanskeligere for å takle en enkelforspørsel en en krevende. Noe med å miste muligheten til å levere et flott produkt.

mvh

[Gjest Melbilla]

At man opplever noe som press har ikke nødvendigvis noe å gjøre med i hvilken grad man føler man kan motstå presset.

Jeg har aldri noen gang følt meg presset til å drikke alkohol på den måten at jeg har blitt usikker på om jeg har tatt den riktige avgjørelsen. Egentlig er det sjeldent noen har mast på meg over lengre tid _om_ å drikke fordi de raskt finner ut at jeg gjør som jeg vil uansett.

Derimot har jeg hatt mange samtaler med folk som har et enormt behov for å få snakke om hvorfor jeg ikke drikker alkohol. De trenger å vite om jeg aldri drikker alkohol. Hva jeg tenker om at de drikker alkohol. Om jeg synes det er greit om de drikker. Om jeg tilhører en sekt. Om jeg synes det er synd å drikke.

Det er jo ikke noe farlig å svare på de spørsmålene, bare fryktelig kjedelig. Særlig femte gangen på samme kveld. Og en smule merkelig å tenke på at det ville blitt skandale om jeg hadde snudd på flisa og stilt de sammen spørsmålene om deres drikking.

Så har man jo de som kommer for å sjekke hva man har i glasset og kommentere det i mest mulig nedlatende vendinger. Men det er jo et mindretall og de er som regel ikke særlig trivelige når de er edru heller.

Om en person står å dytter borti en annen, er det en helt objektiv observasjon. Om personen blir dyttet over ende vil ha med styrkeforholde disse to imellom og hvor forberedet den som blir dyttet var. Hvor irriterende dyttingen oppleves vil ha å gjøre med hvor mange ganger denne personen har blitt dyttet før og hvilken motvilje vedkommende har mot å bevege seg i den rettningen h*n blir dyttet.

Men dytting er dytting, intoleranse for alkoholavhold er intoleranse, mas er mas, press er press. Det kommer fra utsiden og ikke fra inni hodet på den som blir presset.

mvh

Du kan ta deg ett glass vin hjemme om kvelden etter at ungene er i seng, men du drikker ikke i hyggelige lag med venner?

Var det slik å forstå?

[PieLill]

Det jeg sa er at jeg ikke opplever dette. Ikke at det ikke finnes. Men iom at du opplever dette så ofte, mens flere her ikke gjør det så er det naturlig og lure på om du kan være mer var for andres meninger og dermed har et litt mer anstrengt forhold til det.

"Jeg har sottet å trøstet min kjære nabo som var under kryssild for at noen barn/barnebarn så det som en ren majestetsfornærmelse at de skulle måtte avstå fra sine helt legitime drinker bare for at det var noen andre der som ville på det utrivelig eller risikere å ramle utpå i nytt missbruk"

Det er selvfølgelig helt på trynet og jeg håper da virkelig ikke du har opplevd mye av den slags, for så veldig vanlig vet jeg ikke om det er.

"Ser ikke helt hva slike situasjoner har å gjøre med en eller annen merkverdig sensitivitet du tillegger meg. Trodde slikt var kallt empati"

Det er fordi du drar den ganske langt i tråden her og hele tråden handler om at du gjør det riktige. Vi andre gjør feil.

Jeg tror nordmenn har begynt endret vaner som følge av mer reising osv. Før var alkohol forbundet med fyll og fest og jeg får en følelse av at du gjør det litt. Mange andre som har svart deg prøver bare å fortelle deg at det ikke nødvendigvis er slik. At et glass vin til maten er helt ok, men at det er helt ok og takke nei også.

For min egen del ser jeg at min svigermor blir glad om jeg sier ja takk til et glass vin, men jeg sier nei akkurat når det passer meg og jeg føler ikke noe press. Hun får tenke det hun vil.

Jeg tror ikke jeg er avhengig av vin mer enn det du er. Forskjellen er vel bare at du synes det er greit at dine unger ser tomme, brukte vinglass. De er vel ikke dummere ungene dine at de skjønner at det har vært noe i de glassene. Hvis du har som vane og ta deg ett glass om kvelden etter at ungene er i seng, drikker du langt mer enn meg. Jeg drikker vann om kvelden jeg.

Om sommeren hender det at jeg nyter et glass på terassen. Til og med helt alene sammen med mannen min.

"Jeg sier ikke at det gjelder alle som setter pris på en øl eller et glass vin"

Du har vist en slags holdning her gjennom innlegget ditt som sier meg at vi andre ikke har like stor omsorg for ungene våre som det du har.

"Men du kan ikke på alvor mene at du ikke tror drikkepress/sosial utstøtelse av ikke alkoholdrikkere blant voksne eksisterer og at det ikke kan tidvis kan utføres på en ganske skjult og manipulativ måte"

Jeg må bare si: Jeg tror det kommer an på hvordan man tar det. Iom at du ser dette og jeg ikke ser det, må det vel ha noe med måten vi tenker på eller folkene vi omgås. Ikke vet jeg.

Mannen min kan si til meg at jeg drikker alt for lite. Han skulle nok ønske at jeg tok meg ett glass litt oftere enn det jeg gjør, men jeg velger å le av det. Føler det ikke som noe press nei.

"Kanskje mobbing på arbeidsplasser ikke finnes det heller, om du ikke selv har sett det på nært hold"

Du drar den ganske langt nå.

Svar på innlegg Nytt innlegg

''Det er fordi du drar den ganske langt i tråden her og hele tråden handler om at du gjør det riktige. Vi andre gjør feil.''

Tja. Du hevder at drikkepress ikke finnes annet enn om man er dum nok til å oppleve det slik. Jeg påpeker altså et problem. Du hevder at det er jeg som er et problem som ser det.

Jeg sier at drikkepress finnes, både i en del ungdomsmiljø og voksne miljø, men at de ofte kommer ulikt til uttrykk. I voksne miljø har det ofte en mer indirekte karrakter.

Jeg har ikke sagt noe om hvor hyppig det er. Kun at jeg har opplevd det oftere i jobb og studiesammenheng der man ikke så lett kan velge hvem man er sammen med.

Jeg har ikke noen plass sagt at ingen burde drikke foran sine barn. Eller at barna blir alvorlig alkoholskadd om man gjør det. Bare at jeg har valg å ikke gjøre det fordi det fungerer best for oss.

Jeg har sagt at jeg ikke skjuler for mine barn at jeg av og til drikker vin, men at jeg ikke drikker det med dem til stedet.

Og ja, jeg har for vane å ta meg et halvt til et glass vin om kvelden - to, tre ganger om året. Min man gjør det kanskje 12 ganger i året.

Ingen i denne tråden har snakket pent om flatfyll med barn til stedet.

Jeg ville sette et fokus på drikkepress, mas og tjas om alkohol og om problemene som oppstår når enkelte ser på alkohol som et absolutt must.

Jeg vet om mange familier og sosiale settinger der det ikke er slik. Det er sikker derfor det er vanskelig for deg å forestille deg hvordan det kan være. Om du aldri har sett det.

Men etter som det ikke mangler muligheter og sosiale settinger for dem som ønsker å nyte et glass vin eller to og heller ikke for dem som måtte ønske å drikke seg sørpe full, har jeg valgt at mitt hjem konsekvent skal være et sted man har det hyggelig sammen uten alkhol.

Jeg er overrasket over hvor vanskelig det kan være å svelge.

[PieLill]

Du kan ta deg ett glass vin hjemme om kvelden etter at ungene er i seng, men du drikker ikke i hyggelige lag med venner?

Var det slik å forstå?

Jo, jeg kan drikke i hyggelig lag med venner. Men vanligvis har jeg ikke lyst på vin eller øl. Og likør serveres ikke så ofte. Om vi kjører, lar jeg som regel min mann nyte godsakene etter som det ikke betyr så mye for meg.

;-)

Jeg drikker aldri om jeg ikke er helt sikker på at dem jeg drikker sammen med kan styre sitt alkoholforbruk og/eller er bekvemme med at det drikkes alkohol.

Å avstå fra alkohol er ikke noe offer for meg, og ofte det mest praktiske og bekvemme.

Jeg kan si ja til et glass vin av høflighet, litt avhengig av situasjon.

I jobb- og studiesammenhenger har jeg alltid foretrukket å være helt edru, selv i mer uformelle settinger.

Min mann koser seg iblant med et glass vin om kvelden og da hender det at jeg også tar et. Om ikke han hadde hentet vinflasken, ville den blitt stående uåpnet. Eller aldri blitt kjøpt.

;-)

mvh

[PieLill]

'Enkelte coladrikkere kan ha ganske bestemte meninger.''

Det finnes bare én cola:-)

Jo, selvfølgelig.... Dumt sagt av meg.

;-)

mvh

[PieLill]

Av og til er det bare så utrolig enkelt å kunne si "Kan jeg få et glass vann - jeg går på Grete Roede-kurs, skjønner du". :-)

Ja, der har vi vannunnskyldningen.

;-)

Men hva med de stakkarne som er skikkelig tynne?

mvh

[PieLill]

''og er veldig diskret med hva jeg ikke putter i munnen. ''

;-)

Minner meg om at jeg har lest som et tips til slike jeg-skal-bare-ha-et-salatblad-med-pepper-på-takk-fotomodeller at de skyver maten rundt på tallerkenen, og så legger ikke folk merke til at man faktisk ikke spiser....;-)

Slike kamuflasjeoperasjoner er omtrent like diskre og upåfallende som en levende rosa elefant på Karl Johan...

;-)

mvh

[PieLill]

Akkurat som Zelda77 skriver, er det nettopp akseptabelt å si nei takk til alkohol hvis man er gravid eller kjører bil. Da stiller man seg ikke med vilje utenfor fellesskapet, men har en grunn.

Og jeg tror heller ikke folk ville reagert like kraftig dersom du istedet for å avvise alkohol helt hadde sagt at du ikke ville bli beruset, og tatt bare et glass. Det er ingen like stor sosial tvang om å bli beruset (stort sett..).

Men hvor kommer da dette kravet om en begrunnelse fra?

Jeg kunne være gravid uten å ønske å si det.

Jeg kunne ha alkhol helt opp i vranghalsen pga tidligere negative erfaringer.

Jeg kunne være en tørrlagt alkoholiker.

Jeg kunne komme fra en slekt jeg visste svært var genetisk disponert for alkoholisme.

Jeg kunne bruke medisiner som var uforenelige med alkohol.

Jeg kunne ha en sykdom som var uforenelig med alkohol.

Jeg kunne være allergisk.

Jeg kunne vite at om jeg først fikk et glass innabors, ble jeg ikke til å stoppe og for øvrig utrivelig å ha med å gjøre.

Eller jeg kunne rett og slett ha mer lyst på den Soloen som sto rett ved siden av ølflaska.

Jeg ville aldri måtte stå til regnskap for hvorfor jeg valgt fisk fremfor kjøtt.

Men om jeg ikke drikker alkohol skal jeg altså måtte stå skolerett, for det er bare lov om man er gravid eller kjøre bil?

Mener du virkelig det.

Men om jeg setter meg utenfor felleskapet ved å velge bort alkohol, da er det jo alkoholen/rusen som er kjernen i dette fellesskapet. Det viktigste er altså ikke om man er hyggelig og givende å ha med å gjøre, men om man intar alkohol.

mvh

[Gjest Bangen]

Jo, jeg kan drikke i hyggelig lag med venner. Men vanligvis har jeg ikke lyst på vin eller øl. Og likør serveres ikke så ofte. Om vi kjører, lar jeg som regel min mann nyte godsakene etter som det ikke betyr så mye for meg.

;-)

Jeg drikker aldri om jeg ikke er helt sikker på at dem jeg drikker sammen med kan styre sitt alkoholforbruk og/eller er bekvemme med at det drikkes alkohol.

Å avstå fra alkohol er ikke noe offer for meg, og ofte det mest praktiske og bekvemme.

Jeg kan si ja til et glass vin av høflighet, litt avhengig av situasjon.

I jobb- og studiesammenhenger har jeg alltid foretrukket å være helt edru, selv i mer uformelle settinger.

Min mann koser seg iblant med et glass vin om kvelden og da hender det at jeg også tar et. Om ikke han hadde hentet vinflasken, ville den blitt stående uåpnet. Eller aldri blitt kjøpt.

;-)

mvh

''Min mann koser seg iblant med et glass vin om kvelden og da hender det at jeg også tar et. Om ikke han hadde hentet vinflasken, ville den blitt stående uåpnet. Eller aldri blitt kjøpt.''

Så på en indirekte måte "presser" faktisk din mann deg til å drikke?

[PieLill]

Det er altså ikke at man ikke vil ruse seg og være en festbrems man reagerer på, men at man med vilje stiller seg utenfor fellesskapet.

Det stemmer ikke.

Om det hadde vært riktig ville det vært like sosialt ekskluderende å ikke drikke alkohol pga at man er gravid eller kjører bil som at man heller vil ha en eplemost.

Er man gravid eller kjører bil stiller enn seg ikke frivilig utenfor fellesskapet. Dette er sosiale aksepterte grunner til å la være å drikke.

Selv har jeg ikke opplevd drikke press, men de gangene jeg har valgt å ikke drikke har jeg alltid fått mye spørsmål om hvorfor.

Nå er det ikke så rent få som kan gi uttrykk for at de synes det er kiip når noen ikke kan drikke fordi de kjører bil eller har blitt gravide. De vil aller helst at alle har ca samme alkoholprosent i blodet.

Men om kravet om å drikke alkohol i en eller annen sosial sammenheng er så kraftig at folk ubevisst reagerer om noen bryter mot denne kodeksen, er jo drikkepresset enormt. Og folk vedstår seg kanskje ikke en gang at de utøver drikkepress.

Den som velger å ikke drikke har ikke med dette valgt å sette seg selv utenfor det sosiale fellesskapet med mindre man er på et vinkurs el.l. Det er felleskapet som er så skjørt og intolerant at det setter den som uten gyldig grunn (baby/gravid) ikke oppfyller drikkekravet utenfor.

mvh

[Gjest tjosann]

Men hvor kommer da dette kravet om en begrunnelse fra?

Jeg kunne være gravid uten å ønske å si det.

Jeg kunne ha alkhol helt opp i vranghalsen pga tidligere negative erfaringer.

Jeg kunne være en tørrlagt alkoholiker.

Jeg kunne komme fra en slekt jeg visste svært var genetisk disponert for alkoholisme.

Jeg kunne bruke medisiner som var uforenelige med alkohol.

Jeg kunne ha en sykdom som var uforenelig med alkohol.

Jeg kunne være allergisk.

Jeg kunne vite at om jeg først fikk et glass innabors, ble jeg ikke til å stoppe og for øvrig utrivelig å ha med å gjøre.

Eller jeg kunne rett og slett ha mer lyst på den Soloen som sto rett ved siden av ølflaska.

Jeg ville aldri måtte stå til regnskap for hvorfor jeg valgt fisk fremfor kjøtt.

Men om jeg ikke drikker alkohol skal jeg altså måtte stå skolerett, for det er bare lov om man er gravid eller kjøre bil?

Mener du virkelig det.

Men om jeg setter meg utenfor felleskapet ved å velge bort alkohol, da er det jo alkoholen/rusen som er kjernen i dette fellesskapet. Det viktigste er altså ikke om man er hyggelig og givende å ha med å gjøre, men om man intar alkohol.

mvh

''Jeg ville aldri måtte stå til regnskap for hvorfor jeg valgt fisk fremfor kjøtt.''

Hah! De som ikke spiser fisk må da stadig gi forklaring på hvorfor de ikke spiser det. Og svarer du liker ikke, er det spørsmål om hvorfor du ikke liker det, har du smakt det etcetc. Jeg har ikke tall på alle ganger jeg må forklare at jeg ikke spiser reker og skalldyr, jeg er allergisk. Enda kan folk si at det er så godt etter at jeg har forklart det, stakkars deg som ikke kan spise det. Vel, det er mer synd på meg hvis jeg faktisk skulle få det i meg.

Vi står alle i fare for å måtte forklare hvorfor vi gjør "datt" når andre gjør "ditt".

Se på sushitrenden som herjer, du står i stor fare for å bli "sett rart" på hvis du ikke liker sushi. Da er du en merkelig skapning. Det går tross alt ikke an å ikke like sushi - det er jo så godt

Det finnes haugevis av eksempler på hvor man kan føle seg "presset", fordi man må avgi svar på hvorfor man tar de valgene man gjør. Og alkohol/ikke alkohol/hvordan drikke/nyte alkohol er et av mange områder.

Sex er også et slikt område. Det er feks ikke enkelt å forklare hvorfor man fortsatt er jomfru i 20-årene. Hvorfor skal man egentlig behove å forklare det? Det er et valg man har tatt, som andre finner merkelig og da må de selvsagt vite grunnen. Vi mennesker er sånn. Det er ikke nødvendigvis ment å være press i de ulike situasjonene heller, det er kanskje av ren skjær nysgjerrighet at man spørr.

Det går forresten ikke an å ikke like kaker heller Det er min erfaring

[skal]

''Jeg ville aldri måtte stå til regnskap for hvorfor jeg valgt fisk fremfor kjøtt.''

Hah! De som ikke spiser fisk må da stadig gi forklaring på hvorfor de ikke spiser det. Og svarer du liker ikke, er det spørsmål om hvorfor du ikke liker det, har du smakt det etcetc. Jeg har ikke tall på alle ganger jeg må forklare at jeg ikke spiser reker og skalldyr, jeg er allergisk. Enda kan folk si at det er så godt etter at jeg har forklart det, stakkars deg som ikke kan spise det. Vel, det er mer synd på meg hvis jeg faktisk skulle få det i meg.

Vi står alle i fare for å måtte forklare hvorfor vi gjør "datt" når andre gjør "ditt".

Se på sushitrenden som herjer, du står i stor fare for å bli "sett rart" på hvis du ikke liker sushi. Da er du en merkelig skapning. Det går tross alt ikke an å ikke like sushi - det er jo så godt

Det finnes haugevis av eksempler på hvor man kan føle seg "presset", fordi man må avgi svar på hvorfor man tar de valgene man gjør. Og alkohol/ikke alkohol/hvordan drikke/nyte alkohol er et av mange områder.

Sex er også et slikt område. Det er feks ikke enkelt å forklare hvorfor man fortsatt er jomfru i 20-årene. Hvorfor skal man egentlig behove å forklare det? Det er et valg man har tatt, som andre finner merkelig og da må de selvsagt vite grunnen. Vi mennesker er sånn. Det er ikke nødvendigvis ment å være press i de ulike situasjonene heller, det er kanskje av ren skjær nysgjerrighet at man spørr.

Det går forresten ikke an å ikke like kaker heller Det er min erfaring

For ikke å snakke om å ikke like å danse! Da er man sær da!

[Gjest tjosann]

For ikke å snakke om å ikke like å danse! Da er man sær da!

Jøss! Går vel ikke an å ikke like det? Det er jo såååååååååå gøy

[PieLill]

''Min mann koser seg iblant med et glass vin om kvelden og da hender det at jeg også tar et. Om ikke han hadde hentet vinflasken, ville den blitt stående uåpnet. Eller aldri blitt kjøpt.''

Så på en indirekte måte "presser" faktisk din mann deg til å drikke?

Det var jo en fasinerende måte å vri det på.

Drikkepress er da ikke å bli tilbudt noe. Det er når noen lager komers av et høflig nei-takk.

Nei, han presser meg ikke mer til å drikke enn jeg presser ham til å ta et kakestykke om jeg tar fram en kake til meg selv. Men det kan hende at han ikke hadde kommet på at den kaken var der. Og jeg er selvsagt høflig nok til å by ham også. Spiser jeg noe jeg vet han ikke liker, byr jeg ham selvsagt ikke dette, men kan spørre om han vil ha noe annet.

Om jeg sier ja-takk eller nei-takk til det glasset med vin, har ingen ting å si for vår relasjon. Han uttrykker ingen missnøye eller skuffelse om jeg sier nei-takk. Han spør om jeg har lyst på fordi jeg noen ganger har det. Jeg synes det er hyggelig å få det valget selv om jeg som regel takker nei.

Men det kunne aldri falt meg inn å hente vinflasken når om jeg var alene en kveld. Jeg ville rett og slett ikke kommet på det. Vin sitter ikke i mine kosereflekser. Og så synes jeg det blir stuslig å drikke vin alene. Men når han tar fram vinflasken kan jeg også få lyst på et glass vin.

Hadde han vært mer glad i likør, hadde jeg sikkert joinet ham oftere. Det frister som regel mer på kvelden.

Kan hende at jeg om noen år når jeg har blitt mer vant til hans alkoholvaner, vil komme på å hente vinflasken selv. Eller selv sørge for å ha en likør jeg liker.

mvh

[PieLill]

Ja er man "virkelig" sær på dette, er det best å ha med selv:-)

Min mormor måtte alltid ha sukkerbiter i kaffen, men ettersom mine foreldre ikke brukte å kjøpe dette, hadde hun alltid noen småpakker fra kafeer i veska;-)

Denne Thee-venninnen fikk forresten åpnet øynene og ganen min for flere av teens fortreffeligheter. Men jeg blir nok aldri så bevandret i teens verden som henne.

;-)

mvh

[Gjest bangen]

Ja, der har vi vannunnskyldningen.

;-)

Men hva med de stakkarne som er skikkelig tynne?

mvh

Vi blir selvsagt forklart inngående at vi er altfor tynne og burde spise og drikke mer av alt. Deretter fyller de opp tallerken med det største kakestykket du kan forestille deg og heller brus i glasset ditt - da snakker vi faktisk press!

[PieLill]

''Jeg ville aldri måtte stå til regnskap for hvorfor jeg valgt fisk fremfor kjøtt.''

Hah! De som ikke spiser fisk må da stadig gi forklaring på hvorfor de ikke spiser det. Og svarer du liker ikke, er det spørsmål om hvorfor du ikke liker det, har du smakt det etcetc. Jeg har ikke tall på alle ganger jeg må forklare at jeg ikke spiser reker og skalldyr, jeg er allergisk. Enda kan folk si at det er så godt etter at jeg har forklart det, stakkars deg som ikke kan spise det. Vel, det er mer synd på meg hvis jeg faktisk skulle få det i meg.

Vi står alle i fare for å måtte forklare hvorfor vi gjør "datt" når andre gjør "ditt".

Se på sushitrenden som herjer, du står i stor fare for å bli "sett rart" på hvis du ikke liker sushi. Da er du en merkelig skapning. Det går tross alt ikke an å ikke like sushi - det er jo så godt

Det finnes haugevis av eksempler på hvor man kan føle seg "presset", fordi man må avgi svar på hvorfor man tar de valgene man gjør. Og alkohol/ikke alkohol/hvordan drikke/nyte alkohol er et av mange områder.

Sex er også et slikt område. Det er feks ikke enkelt å forklare hvorfor man fortsatt er jomfru i 20-årene. Hvorfor skal man egentlig behove å forklare det? Det er et valg man har tatt, som andre finner merkelig og da må de selvsagt vite grunnen. Vi mennesker er sånn. Det er ikke nødvendigvis ment å være press i de ulike situasjonene heller, det er kanskje av ren skjær nysgjerrighet at man spørr.

Det går forresten ikke an å ikke like kaker heller Det er min erfaring

''Hah! De som ikke spiser fisk må da stadig gi forklaring på hvorfor de ikke spiser det. Og svarer du liker ikke, er det spørsmål om hvorfor du ikke liker det, har du smakt det etcetc.''

Slike forhør synes jeg er både tåpelige og unødvendige. (Og jeg er en svoren fiskeelsker.) Hva de enn dreier seg om. Det hender at jeg spør noen om hva de ikke liker ved noe, for å forstå deres smak bedre. I forhold til mine barn kan det jo være nyttig å vite om det er fargen, lukten, konsistensen eller hele greia de ikke orker.

''Jeg har ikke tall på alle ganger jeg må forklare at jeg ikke spiser reker og skalldyr, jeg er allergisk. Enda kan folk si at det er så godt etter at jeg har forklart det, stakkars deg som ikke kan spise det. Vel, det er mer synd på meg hvis jeg faktisk skulle få det i meg.''''

Vi har også en hel del slike kraftige allergier i familien. Det festligste rådet synes jeg er "Bare lur det maten..." Det ville jo være drapsforsøk som fort kunne lykkes...

Den forskjellen jeg opplever på disse matforhørene etc. i forhold til alkoholforhørene, er at matforhørene som oftes kommer fra enkeltpersoner, mens det i forhold til alkohol langt oftere er en gruppeting og en sterkere del av en sosial kodeks.

Man kan i visse sammenhenger virkelig bli sosialt utstøtt for noe så banalt som å ikke drikke alkohol. (Men jeg sier altså ikke at alle grupper som kan nyte alkohol har det som et krav for å være en del av fellesskapet. Akkurat som ikke alle fiskeelskere kaster fisk etter kreti og pleti.)

Jeg har sjeldent sett store bølger av indignasjon på gruppeplan over noen som ikke spiser fisk. Men er blitt ganske vant med synet av dette når det gjelder alkohol.

I forhold til sushi er jeg nok i et atl for lite hippt miljø til at det gjør noen større forskjell.

;-)

mvh

[PieLill]

Vi blir selvsagt forklart inngående at vi er altfor tynne og burde spise og drikke mer av alt. Deretter fyller de opp tallerken med det største kakestykket du kan forestille deg og heller brus i glasset ditt - da snakker vi faktisk press!

Spisepress er minst like ille som drikkepress. Særlig den formanende nå-skal-vi-få-skikk-på-deg-typen. Det er en fryktelig uskikk å skulle fortelle folk hva og hvor mye de skal spise.

Drikkepress handler jo ofte om at noen vil ha uskikk på en.

;-)

mvh