Svigermor..Aargh! Klageinnlegg!

[Gjest Nickløsheletiden]

Det er ingen som sier (tror jeg) at du ikke skal ha grenser og framsette disse grensene med den "styrken" som behøves.

Jeg har forøvrig all mulig empati med at det er vanskelig å bli baksnakket og generelt å svelge andres negative karakteristikker av en selv. Men hold fast ved at dette er en mening og den skader ikke deg.

''Men hold fast ved at dette er en mening og den skader ikke deg''

Som en klok psykolog som også har skrevet en bok, også sier. Jeg har boka, men jeg husker ikke navnet hans nå. Colette vet hvem jeg mener. En klok fyr.

[Gjest Elextra]

Åduverden, du har virkelig fått en drage å slåss med, ja... :-(

Vel, nå er katta ute av sekken, og det er kanskje greit det også. La henne få frese noen dager, hun får neppe støtte verken hos sin sønn eller sin mann, og når hun har frest ferdig _kan_ det jo hende at hun ser at hun har tråkket feil. Hvis ikke, så er det jo ikke noe dere kan gjøre fra eller til, skapet er reist og satt på plass - og der står det.

Hva bryllupet angår, så er det kanskje ikke for sent å gjøre om på ting slik at det blir slik dere ønsker. Kanskje dere tar en helt annen variant, for hvis jeg husker riktig så er ikke dette store, tradisjonelle bryllupet helt deres hovedønske? (Her kan jeg ta feil, altså, hvis så beklager jeg.) Start planleggingen på nytt, ikke involvèr henne, bare send henne en invitasjon som de andre.

Og flyttingen - den høres kanskje litt mer skummel ut... Er dere helt sikre på at det er riktig å flytte dit? Dere skal ikke ta en periode i Oslo først, som "ordentlige" samboere/ektefolk og så se det hele an? Jeg tror kanskje ikke det nødvendigvis blir så greit for deg å sitte alene på en ny plass når du vet at dragen drar rundt i gatene.

Kjenner at jeg har massevis av sympati for deg, laguna1, det var jo ikke slik du tenkte det skulle bli... Samtidig så tror jeg du er typen som "står 'an av", på en eller annen måte.

Lykke til!

''Jeg tror kanskje ikke det nødvendigvis blir så greit for deg å sitte alene på en ny plass når du vet at dragen drar rundt i gatene.''

LOL - du kan få sagt det

[morsan]

Nå hadde kjæresten min vært hjemme hos sine og tatt forsikitig opp noen av problemstillingene, og sagt at vi følte oss litt overkjørte hist og pist. Men at han, og jeg også, var veldig glad i dem, og for at de i utgangspunktet gidder og orker å styre sånn på for oss, og at vi skjønte at både detaljplanleggingen, og selv de økonomiske rådene var godt ment, men at det da føles både ganske overkjørende og formanende, og at vi får litt klaustrofobi.

Han sa også at det satte ut meg, fordi jeg er et selvstendig menneske som er veldig vant til å styre mine egne ting selv, samtidig som jeg gjerne kan ta i mot råd og diskutere, men at jeg liker særdeles dårlig å bli bestemt over. Han understreket at jeg også var takknemlig for bryllupshjelp & råd, men at enkelte ting var det viktig for _oss_ å få bestemme selv.

Han tok også opp hvor ufint det var å ringe mamma og si stygge ting om meg.

Desverrre ble dette ikke tatt nådig opp, og jeg fikk en illsint telefon der damemennesket faktisk LØY meg opp i ansiktet, og sa at det var JEG som detaljstyrte, at jeg hadde ropt og skreket (!!!..Jeg har ALDRI ropt og skreket borte hos noen (etter at jeg runda omtrent 5;)) og at det var moren min som hadde begynt med å baktale meg! (!!!!...Særlig;))

I steden for en liten beklager for at jeg var trist og følte meg utslitt og overkjørt.

Hun tok også en veldig martyr, og mente at jeg fikk ta meg av all snakking heretter da, siden det var så fælt å høre på henne, og sånne ting. Jeg svarte at jeg selvsagt ville synes det var leit, og at jeg hadde håpet på en kommunikasjon, og at jeg satte pris på råd, både om smått og stort, og både i den ene og andre sammenhengen, uten at det betød at jeg alltid kom til å følge dem, eller at jeg alltid ville være enig.

Hun sa at det var jeg ikke, jeg var et egenrådig menneske som ikke ville høre på mennesker med fornuft, og at da skulle jeg få ha det så godt etc... Hun fikk også sagt at på henne hørtes det ut som jeg bare prioriterte alkoholen til bryllupet (fordi jeg vil at folk skal få ha anledning, på en eller annen måte, til å få seg noen kaldebpils i et junibryllup!) og at sånne som meg viste hun ikke hva som skulle gjøres med uansett.

Jaja.

Så så veldig vellykket var vel ikke dette.

Jeg merker at jeg har second thoughts med hele flyttingen, men det kan jo hende jeg bare har en dårlig dag, og at ting løser seg litt opp etterhvert. Kjæresten min og jeg er heldigvis på linje, og han er lei seg og sint på vegne av oss, og særlig meg, som får hele bøtta.

Svigerfar har også ringt, og HAN beklaget at ting var som de er, og sa at kona kunne være vanskelig på sånne ting, og at hun likte å bestemme, men at han var enig med meg han også, at enkelte ting var det verken ønskelig eller forlangbart at hun skulle styre med mot vår vilje. Han sa at han håpet, og trodde, at hun ville ta til fornuft, og at hun likte meg godt, og var glad for alliansen, men bare utrykte ting dårlig. Det var jo koselig at han ringte da, det synes jeg

Men dette har blitt kompliserte greier, synes jeg, og håper ikke alt er beyond all rescue!

Tusen takk for de hyggelige svarene nedover i tråden her!

Det er lett for oss alle å komme i forsvarsposisjon når man blir motsagt på noe som man hadde ventet full støtte for, og så sier man ting som man ikke burde sagt.

Vi får håpe det vettuge synker inn etter at røret var lagt på, men jeg frykter at denne dama ikke vil la det synke inn...

Jeg hadde heller ikke fått med meg det at du skulle bo der alene med borte-arbeidende mann, og selv med veldig grei svigermor (eller fraværende sådan) så hadde jeg vært skeptisk til å forlate det livet jeg lever for å bo på en ny plass alene uten annet enn en helgemann. Med svigermoren fra helvete blir det ikke akkurat lettere.

[laguna1]

Ved å ta små skritt av gangen. Ta opp konkrete ting som oppleves som klart krenkende, ignorere bagateller. Paret må diskutere seg i mellom hvordan de vil ha ting, og ofte vil det best kunne formidles av den som er er sønn eller datter til vedkommende.

Generelt sett mener jeg også at de fleste svigerdøtre som blir opphengt i svigermorkonflikter, kan ha nytte av å reflektere over hva dette egentlig handler om. Hvorfor er relasjonen så vanskelig, hvorfor vekker den så sterke følelser.

Det der bekrefter ting jeg har mistenkt når jeg har lest de andre svarene dine også..Nemlig at du tror det er jeg som er et problem, ellerr i bestefall, at problemet med svigermor er lite, eller overdrevent.

Takk for den, jeg pleier absolutt ofte å ljuge på andre dårlige egenskaper når det er jeg som har problemer og "må forandre meg".

Jeg ser absolutt at det er mange svigerdøtre der ute som er bortskjemte, krangler for ikkno, lager sørgelige dramahistorier der besteforeldre ikke får se sine barn på grunn av noe som vel egentlig burde kunne kalles bagateller etc, men det betyr faktisk ikke at det ikke finnes vanskelige svigermødre der ute fra tid til annen.

Jeg synes du har "rådet" meg på grunnløsee antagelser, (eller i bestefall løsrevne antagelser fra tidligere tråder om helt andre ting på doktoronline) og på gyngende bakgrunn av at jeg er en av disse svigerdøtrene.

Det er jeg faktisk ikke, det VET jeg, og jeg finner rådende dine dermed ganske patroniserende, ikke bare på vegne av meg, med på vegne av alle der du har tegnet deg en mal over hvordan slike situasjoner vanligvis er..:S

Jeg beklager harde ord, men jeg synes ikke om den sukkersøte tonen til å dekke over at man egentlig er veldig forutinntatt, og har alle svarene på hvordan de fleste mellommenneskelige relasjoner fungerer i følge en eller annen bok (Selvom det ofte er tilfellet!)

Jeg er litt vantro og SUR over at det ser ut til at du faktisk mener at jeg skal gå i meg selv for å forandre situasjonen. Skal jeg gå io meg selv om jeg blir, for eksempel, rana også?

Noen ganger ER en part jævligere enn den andre, og burde skjerpe seg. Spørsmålet er hvordan å få det til, uten å skape mere gruff.

I dette tilfellet er det foreksempel åpenbart hvem som innvaderer og overkjører og lager livet verre for den andre enn strengt talt nødvendig, og dermed også åpenbart hvem som bør beskytte seg.

Jeg skal selvsagt forsøke å se stort på det, være raus, og tenke på de fine egenskapene hun _også_ har, men dine stadige oppfordringer til å "ta sjølkritikk" og gjennomgå personlighetsforandringer for å tekkes svigermor i større grad enn jeg gjør, velger jeg, for å bruke et penere utrykk enn det jeg først hadde i hodet, å drite langt å lysegult i. Det er provoserende!

[laguna1]

Min mann forsøkte etter alle kunstens regler (og samtlige diplomatiske måter nevnt nedover her av oppegående folk) Og fikk beskjed om at dersom ting ikke ble som hun ville, så ville hun bli likegyldig å slutte å bry seg.. pluss pluss pluss. Og siden har vi ikke sett henne.

Jeg skjønner at folk i tråden er "reasonable" som de sier. De tar bare ikke høyde for at noen ganger er bare ikke motparten det samme! Og da er siste utvei "familieterapeutens" råd i tråden faktisk ganske så gode!

Takk & nettopp. Det er mange her som ser ut til å tro at en klager bare for å være jævlig.

Hadde motparten faktisk vært "reasonable" hadde man jo ikke hatt disse absurde situasjonene i utgangspunktet!

Hvis noen hadde fortalt meg i fjor at jeg skulle ha en dranmatisk uenighet om _en brudeveske_ hadde jeg ikke trodd mine egne ører og ment at vedkommende var psykotisk..

[frosken]

Det der bekrefter ting jeg har mistenkt når jeg har lest de andre svarene dine også..Nemlig at du tror det er jeg som er et problem, ellerr i bestefall, at problemet med svigermor er lite, eller overdrevent.

Takk for den, jeg pleier absolutt ofte å ljuge på andre dårlige egenskaper når det er jeg som har problemer og "må forandre meg".

Jeg ser absolutt at det er mange svigerdøtre der ute som er bortskjemte, krangler for ikkno, lager sørgelige dramahistorier der besteforeldre ikke får se sine barn på grunn av noe som vel egentlig burde kunne kalles bagateller etc, men det betyr faktisk ikke at det ikke finnes vanskelige svigermødre der ute fra tid til annen.

Jeg synes du har "rådet" meg på grunnløsee antagelser, (eller i bestefall løsrevne antagelser fra tidligere tråder om helt andre ting på doktoronline) og på gyngende bakgrunn av at jeg er en av disse svigerdøtrene.

Det er jeg faktisk ikke, det VET jeg, og jeg finner rådende dine dermed ganske patroniserende, ikke bare på vegne av meg, med på vegne av alle der du har tegnet deg en mal over hvordan slike situasjoner vanligvis er..:S

Jeg beklager harde ord, men jeg synes ikke om den sukkersøte tonen til å dekke over at man egentlig er veldig forutinntatt, og har alle svarene på hvordan de fleste mellommenneskelige relasjoner fungerer i følge en eller annen bok (Selvom det ofte er tilfellet!)

Jeg er litt vantro og SUR over at det ser ut til at du faktisk mener at jeg skal gå i meg selv for å forandre situasjonen. Skal jeg gå io meg selv om jeg blir, for eksempel, rana også?

Noen ganger ER en part jævligere enn den andre, og burde skjerpe seg. Spørsmålet er hvordan å få det til, uten å skape mere gruff.

I dette tilfellet er det foreksempel åpenbart hvem som innvaderer og overkjører og lager livet verre for den andre enn strengt talt nødvendig, og dermed også åpenbart hvem som bør beskytte seg.

Jeg skal selvsagt forsøke å se stort på det, være raus, og tenke på de fine egenskapene hun _også_ har, men dine stadige oppfordringer til å "ta sjølkritikk" og gjennomgå personlighetsforandringer for å tekkes svigermor i større grad enn jeg gjør, velger jeg, for å bruke et penere utrykk enn det jeg først hadde i hodet, å drite langt å lysegult i. Det er provoserende!

Det var da voldsomt...

[laguna1]

Det var da voldsomt...

Akkurat,det synes jeg også, nemlig..

[laguna1]

Åduverden, du har virkelig fått en drage å slåss med, ja... :-(

Vel, nå er katta ute av sekken, og det er kanskje greit det også. La henne få frese noen dager, hun får neppe støtte verken hos sin sønn eller sin mann, og når hun har frest ferdig _kan_ det jo hende at hun ser at hun har tråkket feil. Hvis ikke, så er det jo ikke noe dere kan gjøre fra eller til, skapet er reist og satt på plass - og der står det.

Hva bryllupet angår, så er det kanskje ikke for sent å gjøre om på ting slik at det blir slik dere ønsker. Kanskje dere tar en helt annen variant, for hvis jeg husker riktig så er ikke dette store, tradisjonelle bryllupet helt deres hovedønske? (Her kan jeg ta feil, altså, hvis så beklager jeg.) Start planleggingen på nytt, ikke involvèr henne, bare send henne en invitasjon som de andre.

Og flyttingen - den høres kanskje litt mer skummel ut... Er dere helt sikre på at det er riktig å flytte dit? Dere skal ikke ta en periode i Oslo først, som "ordentlige" samboere/ektefolk og så se det hele an? Jeg tror kanskje ikke det nødvendigvis blir så greit for deg å sitte alene på en ny plass når du vet at dragen drar rundt i gatene.

Kjenner at jeg har massevis av sympati for deg, laguna1, det var jo ikke slik du tenkte det skulle bli... Samtidig så tror jeg du er typen som "står 'an av", på en eller annen måte.

Lykke til!

Vi ordner brylluppet siden det allerde er så mange som vet sted/dato etc..Og det blir sikkert fint uansett om jeg ikke har fått se på menyen..;p Det BLIR bar, og veske har jeg nå pokker meg kjøpt, enten svigermor synes om eller ei..;p

Flytting må det også bli, hvis ikke setter jeg kjæresten i trøbbel, han betsler allerde leie og har flyttet inn tingene sine, og venter i grunnen bare på at jeg er ferdig med mine bo og jobbforpliktelser i Oslo til mai.

Vi får forsøke å gjøre det aller beste ut av det,men jeg er litt kald på tærne rundt den flyttinga, altså..;p

[laguna1]

Hva var det jeg sa... *gnukker negler*

Du har gammer`n på din side. Da er det håp. La dragen kjøle seg ned, så vil det kanskje gå seg til med tiden. Og la sønnen hennes ta seg av kommunikasjonen en stund..

*Krysse fingre og håpe det går rett vei*

Takk! Håper hun kjølner!

Og kjæresten har lovet å ta seg av en del grensesetting og kommunikasjon, så jeg slipper, i størts mulig grad, å komme så veldig i skuddlinja som nykomling og provokatør! ;p

[laban]

Det der bekrefter ting jeg har mistenkt når jeg har lest de andre svarene dine også..Nemlig at du tror det er jeg som er et problem, ellerr i bestefall, at problemet med svigermor er lite, eller overdrevent.

Takk for den, jeg pleier absolutt ofte å ljuge på andre dårlige egenskaper når det er jeg som har problemer og "må forandre meg".

Jeg ser absolutt at det er mange svigerdøtre der ute som er bortskjemte, krangler for ikkno, lager sørgelige dramahistorier der besteforeldre ikke får se sine barn på grunn av noe som vel egentlig burde kunne kalles bagateller etc, men det betyr faktisk ikke at det ikke finnes vanskelige svigermødre der ute fra tid til annen.

Jeg synes du har "rådet" meg på grunnløsee antagelser, (eller i bestefall løsrevne antagelser fra tidligere tråder om helt andre ting på doktoronline) og på gyngende bakgrunn av at jeg er en av disse svigerdøtrene.

Det er jeg faktisk ikke, det VET jeg, og jeg finner rådende dine dermed ganske patroniserende, ikke bare på vegne av meg, med på vegne av alle der du har tegnet deg en mal over hvordan slike situasjoner vanligvis er..:S

Jeg beklager harde ord, men jeg synes ikke om den sukkersøte tonen til å dekke over at man egentlig er veldig forutinntatt, og har alle svarene på hvordan de fleste mellommenneskelige relasjoner fungerer i følge en eller annen bok (Selvom det ofte er tilfellet!)

Jeg er litt vantro og SUR over at det ser ut til at du faktisk mener at jeg skal gå i meg selv for å forandre situasjonen. Skal jeg gå io meg selv om jeg blir, for eksempel, rana også?

Noen ganger ER en part jævligere enn den andre, og burde skjerpe seg. Spørsmålet er hvordan å få det til, uten å skape mere gruff.

I dette tilfellet er det foreksempel åpenbart hvem som innvaderer og overkjører og lager livet verre for den andre enn strengt talt nødvendig, og dermed også åpenbart hvem som bør beskytte seg.

Jeg skal selvsagt forsøke å se stort på det, være raus, og tenke på de fine egenskapene hun _også_ har, men dine stadige oppfordringer til å "ta sjølkritikk" og gjennomgå personlighetsforandringer for å tekkes svigermor i større grad enn jeg gjør, velger jeg, for å bruke et penere utrykk enn det jeg først hadde i hodet, å drite langt å lysegult i. Det er provoserende!

Jo mer du freser tilbake på den måten, desto mer bensin på bålet for de som er litt forutinntatt, kanskje?

Jeg tror ingen er uenig i at svigermoren din går over ganske mange streker og at det egentlig er hun som burde forandre seg. Men nå er det vel slik at det er vanskelig å forandre folk, kanskje spesielt de som er godt voksne og "alltid har vært sånn", ref. din sønn og svigerfars "filtrering" av det verste.

Derfor er det flere her som kommer med råd om hvordan du skal takle situasjonen _uten at_ hun forandrer seg nevneverdig. Ikke fordi hun ikke burde det eller fordi det hennes gnål er berettiget, men fordi det faktisk er lite sannsynlig at hun kommer til å gjøre det.

Jeg tror det er der - i hvordan du skal kunne leve med situasjonen - at du har noe å hente ved å forandre innstilling. Ikke ved å slutte å være deg selv når det gjelder penger, øl eller interessefelt, men ved å la være å tolke angrepene som kritikk av personligheten din og omdefinere det til støy.

Gitt at hun ikke kommer til å skjerpe seg noe særlig, kommer det til å bli veldig slitsomt med en evig konfrontasjon dere to imellom. Klarer du å ufarliggjøre angrepene, f.eks. ved noen av de avvæpnende teknikkene andre har beskrevet her, er sjansen mye større for at dere finner en tone dere kan leve med

tror

[tonie]

Vi ordner brylluppet siden det allerde er så mange som vet sted/dato etc..Og det blir sikkert fint uansett om jeg ikke har fått se på menyen..;p Det BLIR bar, og veske har jeg nå pokker meg kjøpt, enten svigermor synes om eller ei..;p

Flytting må det også bli, hvis ikke setter jeg kjæresten i trøbbel, han betsler allerde leie og har flyttet inn tingene sine, og venter i grunnen bare på at jeg er ferdig med mine bo og jobbforpliktelser i Oslo til mai.

Vi får forsøke å gjøre det aller beste ut av det,men jeg er litt kald på tærne rundt den flyttinga, altså..;p

Med god grunn. Jeg håper du bare leier ut leiligheten din i første omgang, så ikke alle broer er brent. Dere skal ikke bo i samme hus, eller på samme tun som svigersene? Her tror jeg det er greit å bo på hver sin kant av byen;)

[laguna1]

Det er lett for oss alle å komme i forsvarsposisjon når man blir motsagt på noe som man hadde ventet full støtte for, og så sier man ting som man ikke burde sagt.

Vi får håpe det vettuge synker inn etter at røret var lagt på, men jeg frykter at denne dama ikke vil la det synke inn...

Jeg hadde heller ikke fått med meg det at du skulle bo der alene med borte-arbeidende mann, og selv med veldig grei svigermor (eller fraværende sådan) så hadde jeg vært skeptisk til å forlate det livet jeg lever for å bo på en ny plass alene uten annet enn en helgemann. Med svigermoren fra helvete blir det ikke akkurat lettere.

Det kan hende hun kom i forsvar eller hadde en eller annen rage-fit, og roer seg. Håper det .

Det er jo litt lett å snakke seg sintere når hun allerede var ute og sykla litt i utgangspunktet...

Joda, vi flytter, og han pendler. Det var nå ikke helt sånn det var planlagt, men vi sa ja til en leilighet, FØR han fikk tilbud om en kulere jobb (som da medfører pendling 14 dager ute- 9 dager hjemme) Det er ikke noen drømmesituasjon, synes jeg, men jeg ville jo heller det enn å prøve å legge føringer på at han ikke skulle ta en god jobb han så gjerne ville ha. Men når det er sagt, skulle jeg GJERNE vært i Oslo istedet, med venner,miljø og alt som er kjent, kjekt og fint, så lenge han knapt er hjemme uansett.

[Gjest Elextra]

Jo mer du freser tilbake på den måten, desto mer bensin på bålet for de som er litt forutinntatt, kanskje?

Jeg tror ingen er uenig i at svigermoren din går over ganske mange streker og at det egentlig er hun som burde forandre seg. Men nå er det vel slik at det er vanskelig å forandre folk, kanskje spesielt de som er godt voksne og "alltid har vært sånn", ref. din sønn og svigerfars "filtrering" av det verste.

Derfor er det flere her som kommer med råd om hvordan du skal takle situasjonen _uten at_ hun forandrer seg nevneverdig. Ikke fordi hun ikke burde det eller fordi det hennes gnål er berettiget, men fordi det faktisk er lite sannsynlig at hun kommer til å gjøre det.

Jeg tror det er der - i hvordan du skal kunne leve med situasjonen - at du har noe å hente ved å forandre innstilling. Ikke ved å slutte å være deg selv når det gjelder penger, øl eller interessefelt, men ved å la være å tolke angrepene som kritikk av personligheten din og omdefinere det til støy.

Gitt at hun ikke kommer til å skjerpe seg noe særlig, kommer det til å bli veldig slitsomt med en evig konfrontasjon dere to imellom. Klarer du å ufarliggjøre angrepene, f.eks. ved noen av de avvæpnende teknikkene andre har beskrevet her, er sjansen mye større for at dere finner en tone dere kan leve med

tror

''Jeg tror det er der - i hvordan du skal kunne leve med situasjonen - at du har noe å hente ved å forandre innstilling. Ikke ved å slutte å være deg selv når det gjelder penger, øl eller interessefelt, men ved å la være å tolke angrepene som kritikk av personligheten din og omdefinere det til støy.

''

Nettopp, godt råd!

[Gjest Nickløsheletiden]

Takk & nettopp. Det er mange her som ser ut til å tro at en klager bare for å være jævlig.

Hadde motparten faktisk vært "reasonable" hadde man jo ikke hatt disse absurde situasjonene i utgangspunktet!

Hvis noen hadde fortalt meg i fjor at jeg skulle ha en dranmatisk uenighet om _en brudeveske_ hadde jeg ikke trodd mine egne ører og ment at vedkommende var psykotisk..

''Hvis noen hadde fortalt meg i fjor at jeg skulle ha en dranmatisk uenighet om _en brudeveske_ hadde jeg ikke trodd mine egne ører og ment at vedkommende var psykotisk..;)''

Enig! Svigermoren din er ikke god! Jeg hater å bli overkjørt og dominert selv, så jeg skjønner deg.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor slike ting blir et diskusjonstema og til en dramatisk uenighet.

Greit nok at hun skal hjelpe til med bryluppforberedelser, men hun skal vel ikke kle på deg?

Hvorfor vet hun at du har tenkt å ha veske? Du trenger jo ikke å fortelle slikt, men bare la henne oppdage det når dagen kommer?

[Mammantil3]

Jo mer du freser tilbake på den måten, desto mer bensin på bålet for de som er litt forutinntatt, kanskje?

Jeg tror ingen er uenig i at svigermoren din går over ganske mange streker og at det egentlig er hun som burde forandre seg. Men nå er det vel slik at det er vanskelig å forandre folk, kanskje spesielt de som er godt voksne og "alltid har vært sånn", ref. din sønn og svigerfars "filtrering" av det verste.

Derfor er det flere her som kommer med råd om hvordan du skal takle situasjonen _uten at_ hun forandrer seg nevneverdig. Ikke fordi hun ikke burde det eller fordi det hennes gnål er berettiget, men fordi det faktisk er lite sannsynlig at hun kommer til å gjøre det.

Jeg tror det er der - i hvordan du skal kunne leve med situasjonen - at du har noe å hente ved å forandre innstilling. Ikke ved å slutte å være deg selv når det gjelder penger, øl eller interessefelt, men ved å la være å tolke angrepene som kritikk av personligheten din og omdefinere det til støy.

Gitt at hun ikke kommer til å skjerpe seg noe særlig, kommer det til å bli veldig slitsomt med en evig konfrontasjon dere to imellom. Klarer du å ufarliggjøre angrepene, f.eks. ved noen av de avvæpnende teknikkene andre har beskrevet her, er sjansen mye større for at dere finner en tone dere kan leve med

tror

Du har helt klart rett i at det er vanskeligere og vanskeligere å forandre folk ettersom de blir eldre, men samtidig får de jo en lett reise siden ingen tar igjen...

Å blir svigermor/svigerdatter når begge er selvstendige, trygge mennesker tror jeg er vanskeligere enn når begge er yngre og kanskje mer "formbare". Min svigermor kom inn i livet mitt når jeg var 27, og det var vanskelig nok. Heldigvis bodde vi laaaaangt unna hverandre de første 10 årene, det gjorde det lettere for meg å få mine kanter slipt. :-)

[laguna1]

Med god grunn. Jeg håper du bare leier ut leiligheten din i første omgang, så ikke alle broer er brent. Dere skal ikke bo i samme hus, eller på samme tun som svigersene? Her tror jeg det er greit å bo på hver sin kant av byen;)

Pappa eier leiligheten jeg bor i i Oslo, så den står der! (Men den er jævlig liten til to!)

Og vi leier i ny by, så vi kan alltids flytte tilbake til byen hvis det blir helt forjævlig.. :)

(Nå håper jeg jo at det funker, men det er VELDIG greit å ikke ha brent alle Oslo-bruer!)

Vi bor på hver vår kant av ny-by, problemet er at ny-by er liten..;p Men, allikevel, det er vel kjøreavstand, selvom den til nød kan gåes.

[Mammantil3]

Vi ordner brylluppet siden det allerde er så mange som vet sted/dato etc..Og det blir sikkert fint uansett om jeg ikke har fått se på menyen..;p Det BLIR bar, og veske har jeg nå pokker meg kjøpt, enten svigermor synes om eller ei..;p

Flytting må det også bli, hvis ikke setter jeg kjæresten i trøbbel, han betsler allerde leie og har flyttet inn tingene sine, og venter i grunnen bare på at jeg er ferdig med mine bo og jobbforpliktelser i Oslo til mai.

Vi får forsøke å gjøre det aller beste ut av det,men jeg er litt kald på tærne rundt den flyttinga, altså..;p

Godt at du har leiligheten i Oslo som et "nødhi", og om alt er dritt så vet du i alle fall hva du går til nå, da.

[laban]

Du har helt klart rett i at det er vanskeligere og vanskeligere å forandre folk ettersom de blir eldre, men samtidig får de jo en lett reise siden ingen tar igjen...

Å blir svigermor/svigerdatter når begge er selvstendige, trygge mennesker tror jeg er vanskeligere enn når begge er yngre og kanskje mer "formbare". Min svigermor kom inn i livet mitt når jeg var 27, og det var vanskelig nok. Heldigvis bodde vi laaaaangt unna hverandre de første 10 årene, det gjorde det lettere for meg å få mine kanter slipt. :-)

Det har vel to sider det også - er man voksen og trygg på seg selv, burde det være lettere å ikke ta alt som et angrep på ens dypeste sjel. Jeg var i hvert fall glad jeg var nesten 30 år og ferdig med å glefse tilbake, da jeg ble kjent med min egen svigerfamilie. Nå var vel svigerinnene mine og min manns barnløse tanter mer negative til meg enn svigermor, men det var en veldig annerledes tone i den familien enn det jeg var vant med fra min egen.

Som svært mange her har nevnt - det beste er om svigermors barn (sønn i dette tilfellet) klarer å formidle grensene. Men et visst mottakerapparat må være påslått for å få det til.

[laguna1]

Du har helt klart rett i at det er vanskeligere og vanskeligere å forandre folk ettersom de blir eldre, men samtidig får de jo en lett reise siden ingen tar igjen...

Å blir svigermor/svigerdatter når begge er selvstendige, trygge mennesker tror jeg er vanskeligere enn når begge er yngre og kanskje mer "formbare". Min svigermor kom inn i livet mitt når jeg var 27, og det var vanskelig nok. Heldigvis bodde vi laaaaangt unna hverandre de første 10 årene, det gjorde det lettere for meg å få mine kanter slipt. :-)

Nettopp, det blir jo veldig lett å bare fortsette å ture på om ingen skal ta igjen og bare finne seg i alt, og la "folk være som de er" også når de ER i overkant, og hele tiden, og hjemme hos meg og på telefonen med min mor. For eksempel..;p

På den annen side er det jo selvsagt lurt å oversette mye til støy,og å ignorere endel mas, for å ikke blli gal i hodet.

Men jeg tror ikke det gagner NOEN at visse skal få gjøre helt som de vil, uten korrektiv eller grenser, bare av gammel vane og for å beholde ferniss av husfred og enighet.

[laguna1]

Jo mer du freser tilbake på den måten, desto mer bensin på bålet for de som er litt forutinntatt, kanskje?

Jeg tror ingen er uenig i at svigermoren din går over ganske mange streker og at det egentlig er hun som burde forandre seg. Men nå er det vel slik at det er vanskelig å forandre folk, kanskje spesielt de som er godt voksne og "alltid har vært sånn", ref. din sønn og svigerfars "filtrering" av det verste.

Derfor er det flere her som kommer med råd om hvordan du skal takle situasjonen _uten at_ hun forandrer seg nevneverdig. Ikke fordi hun ikke burde det eller fordi det hennes gnål er berettiget, men fordi det faktisk er lite sannsynlig at hun kommer til å gjøre det.

Jeg tror det er der - i hvordan du skal kunne leve med situasjonen - at du har noe å hente ved å forandre innstilling. Ikke ved å slutte å være deg selv når det gjelder penger, øl eller interessefelt, men ved å la være å tolke angrepene som kritikk av personligheten din og omdefinere det til støy.

Gitt at hun ikke kommer til å skjerpe seg noe særlig, kommer det til å bli veldig slitsomt med en evig konfrontasjon dere to imellom. Klarer du å ufarliggjøre angrepene, f.eks. ved noen av de avvæpnende teknikkene andre har beskrevet her, er sjansen mye større for at dere finner en tone dere kan leve med

tror

Takk for hyggelig innlegg og gode råd der jeg skriver meg mange lure ting bak øret!