Svigermor..Aargh! Klageinnlegg!

[EnolaGay]

''Og da er siste utvei "familieterapeutens" råd i tråden faktisk ganske så gode!

''

Jeg mener at de rådene som ble gitt kun er egnet dersom man ønsker mer eller mindre fullstendig brudd med svigerfamilien. Det finnes så avgjort situasjoner hvor det kan være det beste, og i såfall finnes det også andre måter å få det til på.

Og noen ganger kommer bruddet i alle fall fordi man rett og slett ikke når inn. Hva skal laguna gjøre om dama bare lukker ørene, fortsetter å kjøre på?

[nitty-gritty]

Så laguna tror alle er ute etter henne? *forvirret*

Noe mennesker kan bare ikke snakkes med. Vi forsøkte med min svigermor. Hun allierte seg med hele familien og har nå ikke snakket med sønnen på flere år. Ikke familien heller, de tok seg ikke bryet med å sjekke vår versjon av historien.

Min mor vil sikkert omfavne deg i tanken om at det nok er MEG det er noe galt med også.

Er det helt umulig for deg å forstå at noen ganger er det bare ikke mulig å få ting til å fungere?

Jeg tror du misforstår hva jeg sier.

Grenser - JA!

Regler (nedskrevet) - NEI!

Samtaler om ens grenser som par/familie - JA!

Forlange nedskrevede regler som skal håndheves i forhold til den enes mor - NEI!

[Babette]

Jeg tror svigermorproblemer kan bli et stort problem hvis partneren enten holder med moren sin, eller står konfliktsky på sidelinja uten å mene noe som helst.

Hvis man derimot kan riste på hodet sammen over svigermors/mors oppførsel, blir det mye lettere å svelge kameler, overse og distansere seg.

Jeg er skilt etter et langt ekteskap og nå samboer på tiende året med ny mann. Og jeg pleier å fleipe med at denne gangen har jeg vært kjempeheldig med svigermor, siden hun ligger på kirkegården.

Men sannheten er at jeg savner min eks-svigermor. Hun blandet seg riktignok mye mere inn i vårt gjøren og laden enn min egen mor, men hun var real og grei og et veldig samfunnsengasjert og positivt menneske.

Som nygift boddde vi langt unna dem, og jeg kan huske en helg da hun var på besøk. Tidlig søndag morgen våknet jeg av ramling på kjøkkenet. Oppvasken ble tatt kvelden før, så jeg kunne først ikke skjønne hva hun holdt på med. Etter hvert våknet mannen min også, og vi skjønte ganske raskt at hun ommøblerte i kjøkkenskapene!

Mannen min så flau ut, men vi kunne ikke gjøre annet enn å le under dyna. Og som han sa, vi kunne jo bare flytte ting tilbake igjen etter at hun hadde reist, hvis vi ikke likte endringene.

Da vi sto opp, viste hun stolt fram resultatet av ryddinga, og vi måtte faktisk si oss enige i at hennes løsning utnyttet den trange skapplassen bedre enn vår.

Hvorfor forteller jeg dette?

Jo, for å få fram at samholdet mellom dere to er det eneste som er viktig. Og jeg håper du kan regne med at han sier fra til henne hvis det blir for ille.

[frosken]

Hvordan foreslår du at man setter grenser for en dominerende person som ikke ser ut til å ha antenner for andres grenser i det hele tatt. Foreksempel slik laguna fremstiller det?

Ved å ta små skritt av gangen. Ta opp konkrete ting som oppleves som klart krenkende, ignorere bagateller. Paret må diskutere seg i mellom hvordan de vil ha ting, og ofte vil det best kunne formidles av den som er er sønn eller datter til vedkommende.

Generelt sett mener jeg også at de fleste svigerdøtre som blir opphengt i svigermorkonflikter, kan ha nytte av å reflektere over hva dette egentlig handler om. Hvorfor er relasjonen så vanskelig, hvorfor vekker den så sterke følelser.

[frosken]

Jeg tror svigermorproblemer kan bli et stort problem hvis partneren enten holder med moren sin, eller står konfliktsky på sidelinja uten å mene noe som helst.

Hvis man derimot kan riste på hodet sammen over svigermors/mors oppførsel, blir det mye lettere å svelge kameler, overse og distansere seg.

Jeg er skilt etter et langt ekteskap og nå samboer på tiende året med ny mann. Og jeg pleier å fleipe med at denne gangen har jeg vært kjempeheldig med svigermor, siden hun ligger på kirkegården.

Men sannheten er at jeg savner min eks-svigermor. Hun blandet seg riktignok mye mere inn i vårt gjøren og laden enn min egen mor, men hun var real og grei og et veldig samfunnsengasjert og positivt menneske.

Som nygift boddde vi langt unna dem, og jeg kan huske en helg da hun var på besøk. Tidlig søndag morgen våknet jeg av ramling på kjøkkenet. Oppvasken ble tatt kvelden før, så jeg kunne først ikke skjønne hva hun holdt på med. Etter hvert våknet mannen min også, og vi skjønte ganske raskt at hun ommøblerte i kjøkkenskapene!

Mannen min så flau ut, men vi kunne ikke gjøre annet enn å le under dyna. Og som han sa, vi kunne jo bare flytte ting tilbake igjen etter at hun hadde reist, hvis vi ikke likte endringene.

Da vi sto opp, viste hun stolt fram resultatet av ryddinga, og vi måtte faktisk si oss enige i at hennes løsning utnyttet den trange skapplassen bedre enn vår.

Hvorfor forteller jeg dette?

Jo, for å få fram at samholdet mellom dere to er det eneste som er viktig. Og jeg håper du kan regne med at han sier fra til henne hvis det blir for ille.

Jeg synes historien din tydeliggjorde et svært vesentlig poeng. Også var den litt søt i tillegg...*s*

[EnolaGay]

Jeg tror du misforstår hva jeg sier.

Grenser - JA!

Regler (nedskrevet) - NEI!

Samtaler om ens grenser som par/familie - JA!

Forlange nedskrevede regler som skal håndheves i forhold til den enes mor - NEI!

Som metode er det helt ok. Må man vifte med arket og påpeke at man har diskutert det på forhånd og skrevet det ned?

Jeg tror ikke det var familieterapeutens mening at de skulle gni det inn på den måten.

[nitty-gritty]

Som metode er det helt ok. Må man vifte med arket og påpeke at man har diskutert det på forhånd og skrevet det ned?

Jeg tror ikke det var familieterapeutens mening at de skulle gni det inn på den måten.

''Deretter tar dere to et møte med svigermor og leser opp alle punktene for henne. Sett veldig tydelige og konkrete grenser for henne, men rolig, ikke sint. Forvent at hun vil protestere. Gjenta rolig alle punktene. Dette bør skje så tidlig som mulig, slik at dere markerer tydelig hvordan dere sammen vil ha det.''

Jeg tror ikke jeg misforsto.

[Babette]

Jeg synes historien din tydeliggjorde et svært vesentlig poeng. Også var den litt søt i tillegg...*s*

Ja, det var aldri noe vondt i min eks-svigermor. Hun kunne være svært geskjeftig og kanskje ikke så fintfølende, men alt ble gjort i beste mening.

På en måte savner jeg min nåværende svigermor også. Jeg ser av bøkene hun etterlot seg at vi ville hatt mye til felles. Men hun døde før jeg kom inn i bildet.

[Gjest dinne]

Ved å ta små skritt av gangen. Ta opp konkrete ting som oppleves som klart krenkende, ignorere bagateller. Paret må diskutere seg i mellom hvordan de vil ha ting, og ofte vil det best kunne formidles av den som er er sønn eller datter til vedkommende.

Generelt sett mener jeg også at de fleste svigerdøtre som blir opphengt i svigermorkonflikter, kan ha nytte av å reflektere over hva dette egentlig handler om. Hvorfor er relasjonen så vanskelig, hvorfor vekker den så sterke følelser.

Vi bare har en slik person i vår i familie. Baksnakker sine barn og sin mann. Oppfører seg på mange måter som et uskikkelig barn. Flere i familien har kommet med små drypp men også sagt fra i klar tale. Ingen hjelper. Hvis noen sier noe, blir man gjerne baksnakket til resten av familien, og man mister kontakten for en stund. Men aldri at det synker inn. Jeg tenker ofte at kanskje vi skulle samlet oss for mange år siden, og satt ned klare regler.

[EnolaGay]

''Deretter tar dere to et møte med svigermor og leser opp alle punktene for henne. Sett veldig tydelige og konkrete grenser for henne, men rolig, ikke sint. Forvent at hun vil protestere. Gjenta rolig alle punktene. Dette bør skje så tidlig som mulig, slik at dere markerer tydelig hvordan dere sammen vil ha det.''

Jeg tror ikke jeg misforsto.

Men tror du at dama tar det imot bedre om de sier at "vi har snakket om dette og blitt enige om at vi må ha noen kjøreregler.."?

Bare det at de har snakket om det, at de to viser seg samlet som en enhet kan føre til at dama, som min, går av skaftet og føler seg totalsviktet av sin sønn. Går fullstendig i vranglås og erklærer ham utakknemlig beist for alt hun har gjort for ham. Og at han er "forgiftet" av laguna.

[nitty-gritty]

Jeg tror svigermorproblemer kan bli et stort problem hvis partneren enten holder med moren sin, eller står konfliktsky på sidelinja uten å mene noe som helst.

Hvis man derimot kan riste på hodet sammen over svigermors/mors oppførsel, blir det mye lettere å svelge kameler, overse og distansere seg.

Jeg er skilt etter et langt ekteskap og nå samboer på tiende året med ny mann. Og jeg pleier å fleipe med at denne gangen har jeg vært kjempeheldig med svigermor, siden hun ligger på kirkegården.

Men sannheten er at jeg savner min eks-svigermor. Hun blandet seg riktignok mye mere inn i vårt gjøren og laden enn min egen mor, men hun var real og grei og et veldig samfunnsengasjert og positivt menneske.

Som nygift boddde vi langt unna dem, og jeg kan huske en helg da hun var på besøk. Tidlig søndag morgen våknet jeg av ramling på kjøkkenet. Oppvasken ble tatt kvelden før, så jeg kunne først ikke skjønne hva hun holdt på med. Etter hvert våknet mannen min også, og vi skjønte ganske raskt at hun ommøblerte i kjøkkenskapene!

Mannen min så flau ut, men vi kunne ikke gjøre annet enn å le under dyna. Og som han sa, vi kunne jo bare flytte ting tilbake igjen etter at hun hadde reist, hvis vi ikke likte endringene.

Da vi sto opp, viste hun stolt fram resultatet av ryddinga, og vi måtte faktisk si oss enige i at hennes løsning utnyttet den trange skapplassen bedre enn vår.

Hvorfor forteller jeg dette?

Jo, for å få fram at samholdet mellom dere to er det eneste som er viktig. Og jeg håper du kan regne med at han sier fra til henne hvis det blir for ille.

Enig med frosken, det var en fin historie. Jeg tror mange kan lære av å være mer generøse med hverandre, spesielt når det kommer til familie.

Ofte handler svarene her om hvordan man skal "fikse" den personen som forårsaker en problemer og det synes jeg er synd. Det viser et litt uheldig menneskesyn, i mine øyne.

[frosken]

Vi bare har en slik person i vår i familie. Baksnakker sine barn og sin mann. Oppfører seg på mange måter som et uskikkelig barn. Flere i familien har kommet med små drypp men også sagt fra i klar tale. Ingen hjelper. Hvis noen sier noe, blir man gjerne baksnakket til resten av familien, og man mister kontakten for en stund. Men aldri at det synker inn. Jeg tenker ofte at kanskje vi skulle samlet oss for mange år siden, og satt ned klare regler.

Jeg betviler ikke at slike tilfeller finnes, og har også i enkelte tilfeller tro på at en "samlet tilbakemelding" til vedkommende kan fungere. I mer vanlige svigermorkonflikter har jeg imidlertid ikke tro på denne typen fremgangsmåte, da de færreste relasjoner utvikler seg positivt gjennom "militant grensesetting".

[nitty-gritty]

Men tror du at dama tar det imot bedre om de sier at "vi har snakket om dette og blitt enige om at vi må ha noen kjøreregler.."?

Bare det at de har snakket om det, at de to viser seg samlet som en enhet kan føre til at dama, som min, går av skaftet og føler seg totalsviktet av sin sønn. Går fullstendig i vranglås og erklærer ham utakknemlig beist for alt hun har gjort for ham. Og at han er "forgiftet" av laguna.

''Går fullstendig i vranglås og erklærer ham utakknemlig beist for alt hun har gjort for ham. Og at han er "forgiftet" av laguna.''

Sjansen for at det skjer økes når man oppfører seg så konfliktorientert.

Men om dette skjer uavhengig av ens beste forsøk på å opprettholde en positiv kommunikasjon, så må laguna lære seg at svigermor kan mene og tenke hva hun vil - så får hun heller fokusere på de konkrete -handlingene- hun finner uakseptable.

[mariaflyfly]

Kanskje det er søstra til hun du vet...*s*

Jeg tenkte egentlig tanken på at det ER hun-du-vet. Jaddah.

[morsan]

''Deretter tar dere to et møte med svigermor og leser opp alle punktene for henne. Sett veldig tydelige og konkrete grenser for henne, men rolig, ikke sint. Forvent at hun vil protestere. Gjenta rolig alle punktene. Dette bør skje så tidlig som mulig, slik at dere markerer tydelig hvordan dere sammen vil ha det.''

Jeg tror at du knapt finner et normalt voksent menneske som finner seg i dette. Hvis man ønsker totalt brudd med svigerfamilien, så er fremgangsmåten god. De fleste vil jo holde seg langt unna mennesker som utsetter en for denne formen for diktat.

Jeg tror det kan være nyttig for laguna og kjæresten å diskutere seg i mellom hvordan de ser for seg at ting skal være fremover, men ditt forslag til hvordan kommunisere dette til svigerfamilien, synes jeg er oppsiktsvekkende dårlig.

''Om nødvendig bør dere søke råd hos en familieterapeut. Ta et par samtaler der, og deretter evt ha med svigermor til en samtaler der terapeuten kan støtte dere.

''

Hvis dette er i samsvar med etiske retningslinjer for familieterapeuter, så blir jeg uhyre betenkt. Man bør ikke kunne bestille fagpersoners støtte på den måten du skisserer. Vitsen med eventuelle fellessamtaler bør være at begge parter blir hørt, og at man kommer frem til kompromisser som kan være å leve med for alle parter.

''Jeg tror at du knapt finner et normalt voksent menneske som finner seg i dette. Hvis man ønsker totalt brudd med svigerfamilien, så er fremgangsmåten god. De fleste vil jo holde seg langt unna mennesker som utsetter en for denne formen for diktat.''

Enig

[Angustia]

Men vet du, med en svigermor som går inn på soverommet ditt og går igjennom undertøyet ditt. Så må du faktisk presisere at det ikke er akseptabelt.

Hva gjør du da når dama eksploderer og argumenterer for sin RETT til å gjøre det?

''Men vet du, med en svigermor som går inn på soverommet ditt og går igjennom undertøyet ditt. Så må du faktisk presisere at det ikke er akseptabelt.

Hva gjør du da når dama eksploderer og argumenterer for sin RETT til å gjøre det?''

Ouch, da hadde jeg nok eksplodert tilbake - hensiktsmessig eller ikke!

Men ville en liste med punkter som dere rolig leste opp TO ganger fungert, tror du? For dernest å hale henne med til en familieterapeut som evt støtter dere?

Jeg har større tro på å ta opp ting i en kontekst enn å la den andre parten føle seg degradert av det som kan minne om barneoppdragelse. Ubehagelig blir det uansett, men kan det komme kompromisser ut av det, er det verdt det.

[Gjest togli]

Takk!

Jeg kan prøve meg med en humoristisk vri, og se om det biter Det hender bare jeg mister litt av humøret mitt når ting skal være SÅ vanskelig, men jeg finner det stort sett fort igjen da.

Gode forslag, takk

Gudd løkk!!

[laguna1]

Nå hadde kjæresten min vært hjemme hos sine og tatt forsikitig opp noen av problemstillingene, og sagt at vi følte oss litt overkjørte hist og pist. Men at han, og jeg også, var veldig glad i dem, og for at de i utgangspunktet gidder og orker å styre sånn på for oss, og at vi skjønte at både detaljplanleggingen, og selv de økonomiske rådene var godt ment, men at det da føles både ganske overkjørende og formanende, og at vi får litt klaustrofobi.

Han sa også at det satte ut meg, fordi jeg er et selvstendig menneske som er veldig vant til å styre mine egne ting selv, samtidig som jeg gjerne kan ta i mot råd og diskutere, men at jeg liker særdeles dårlig å bli bestemt over. Han understreket at jeg også var takknemlig for bryllupshjelp & råd, men at enkelte ting var det viktig for _oss_ å få bestemme selv.

Han tok også opp hvor ufint det var å ringe mamma og si stygge ting om meg.

Desverrre ble dette ikke tatt nådig opp, og jeg fikk en illsint telefon der damemennesket faktisk LØY meg opp i ansiktet, og sa at det var JEG som detaljstyrte, at jeg hadde ropt og skreket (!!!..Jeg har ALDRI ropt og skreket borte hos noen (etter at jeg runda omtrent 5;)) og at det var moren min som hadde begynt med å baktale meg! (!!!!...Særlig;))

I steden for en liten beklager for at jeg var trist og følte meg utslitt og overkjørt.

Hun tok også en veldig martyr, og mente at jeg fikk ta meg av all snakking heretter da, siden det var så fælt å høre på henne, og sånne ting. Jeg svarte at jeg selvsagt ville synes det var leit, og at jeg hadde håpet på en kommunikasjon, og at jeg satte pris på råd, både om smått og stort, og både i den ene og andre sammenhengen, uten at det betød at jeg alltid kom til å følge dem, eller at jeg alltid ville være enig.

Hun sa at det var jeg ikke, jeg var et egenrådig menneske som ikke ville høre på mennesker med fornuft, og at da skulle jeg få ha det så godt etc... Hun fikk også sagt at på henne hørtes det ut som jeg bare prioriterte alkoholen til bryllupet (fordi jeg vil at folk skal få ha anledning, på en eller annen måte, til å få seg noen kaldebpils i et junibryllup!) og at sånne som meg viste hun ikke hva som skulle gjøres med uansett.

Jaja.

Så så veldig vellykket var vel ikke dette.

Jeg merker at jeg har second thoughts med hele flyttingen, men det kan jo hende jeg bare har en dårlig dag, og at ting løser seg litt opp etterhvert. Kjæresten min og jeg er heldigvis på linje, og han er lei seg og sint på vegne av oss, og særlig meg, som får hele bøtta.

Svigerfar har også ringt, og HAN beklaget at ting var som de er, og sa at kona kunne være vanskelig på sånne ting, og at hun likte å bestemme, men at han var enig med meg han også, at enkelte ting var det verken ønskelig eller forlangbart at hun skulle styre med mot vår vilje. Han sa at han håpet, og trodde, at hun ville ta til fornuft, og at hun likte meg godt, og var glad for alliansen, men bare utrykte ting dårlig. Det var jo koselig at han ringte da, det synes jeg

Men dette har blitt kompliserte greier, synes jeg, og håper ikke alt er beyond all rescue!

Tusen takk for de hyggelige svarene nedover i tråden her!

[laguna1]

Jeg støtter frosken. Du har ikke særlig respekt for svigermors tupperwareinteresse;-). Hva med å vise litt mer interesse for slike ting for å møte henne et sted?

Så det må jeg ha? Til etterretning har jeg dessuten prøvd, i langt større grad enn jeg egentlig er interessert, jeg har sett på katalogene, prøvekjørt de forskjellige dingsene, og til og med kjøpt en duppedings, bare for å være grei.

[mariaflyfly]

Nå hadde kjæresten min vært hjemme hos sine og tatt forsikitig opp noen av problemstillingene, og sagt at vi følte oss litt overkjørte hist og pist. Men at han, og jeg også, var veldig glad i dem, og for at de i utgangspunktet gidder og orker å styre sånn på for oss, og at vi skjønte at både detaljplanleggingen, og selv de økonomiske rådene var godt ment, men at det da føles både ganske overkjørende og formanende, og at vi får litt klaustrofobi.

Han sa også at det satte ut meg, fordi jeg er et selvstendig menneske som er veldig vant til å styre mine egne ting selv, samtidig som jeg gjerne kan ta i mot råd og diskutere, men at jeg liker særdeles dårlig å bli bestemt over. Han understreket at jeg også var takknemlig for bryllupshjelp & råd, men at enkelte ting var det viktig for _oss_ å få bestemme selv.

Han tok også opp hvor ufint det var å ringe mamma og si stygge ting om meg.

Desverrre ble dette ikke tatt nådig opp, og jeg fikk en illsint telefon der damemennesket faktisk LØY meg opp i ansiktet, og sa at det var JEG som detaljstyrte, at jeg hadde ropt og skreket (!!!..Jeg har ALDRI ropt og skreket borte hos noen (etter at jeg runda omtrent 5;)) og at det var moren min som hadde begynt med å baktale meg! (!!!!...Særlig;))

I steden for en liten beklager for at jeg var trist og følte meg utslitt og overkjørt.

Hun tok også en veldig martyr, og mente at jeg fikk ta meg av all snakking heretter da, siden det var så fælt å høre på henne, og sånne ting. Jeg svarte at jeg selvsagt ville synes det var leit, og at jeg hadde håpet på en kommunikasjon, og at jeg satte pris på råd, både om smått og stort, og både i den ene og andre sammenhengen, uten at det betød at jeg alltid kom til å følge dem, eller at jeg alltid ville være enig.

Hun sa at det var jeg ikke, jeg var et egenrådig menneske som ikke ville høre på mennesker med fornuft, og at da skulle jeg få ha det så godt etc... Hun fikk også sagt at på henne hørtes det ut som jeg bare prioriterte alkoholen til bryllupet (fordi jeg vil at folk skal få ha anledning, på en eller annen måte, til å få seg noen kaldebpils i et junibryllup!) og at sånne som meg viste hun ikke hva som skulle gjøres med uansett.

Jaja.

Så så veldig vellykket var vel ikke dette.

Jeg merker at jeg har second thoughts med hele flyttingen, men det kan jo hende jeg bare har en dårlig dag, og at ting løser seg litt opp etterhvert. Kjæresten min og jeg er heldigvis på linje, og han er lei seg og sint på vegne av oss, og særlig meg, som får hele bøtta.

Svigerfar har også ringt, og HAN beklaget at ting var som de er, og sa at kona kunne være vanskelig på sånne ting, og at hun likte å bestemme, men at han var enig med meg han også, at enkelte ting var det verken ønskelig eller forlangbart at hun skulle styre med mot vår vilje. Han sa at han håpet, og trodde, at hun ville ta til fornuft, og at hun likte meg godt, og var glad for alliansen, men bare utrykte ting dårlig. Det var jo koselig at han ringte da, det synes jeg

Men dette har blitt kompliserte greier, synes jeg, og håper ikke alt er beyond all rescue!

Tusen takk for de hyggelige svarene nedover i tråden her!

Gudbedre.

Med fare for å høres kjip ut (igjen): Det synes for meg som fullstendig galskap å flytte til en bitteliten plass der du blir sittende stuck med svigermor mens kjæresten din jobber utenbys. Du kommer til å kveles, og svigermor kommer til å være på pletten som kattepasser enten du liker det eller ikke. Hun virker jo helt og holdent rabiat når hun ikke får det som hun liker.

Hold deg i Oslo. Så lenge kjæresten din pendler, spiller det vel liten rolle for ham hvor dere bosetter dere uansett.