Når homofile får barn....

[trollemor;o)]

 

Det gjelder visst å stemple alle som egoister for at homofile ikke skal komme unna mer med "skyld" enn andre.

 

Det er i hvert fall langt større grad av egoisme å få barn når man i utgangspunktet vet at man ikke kan gi barna alt de burde få ut fra naturlig foreldreskap. Og der kan aldri homofile i utgangspunktet klare det samme som biologiske foreldre. Det er kun er politisk korrekt dogme at homofile kan gi samme identitetsopplevelse, opplevelse av egenverdi og trygghet som biologiske foreldre. Barn har rett til å kjenne sitt biologiske opphav, en selvfølgelig menneskerett som homofile egoistiske pressgrupper har ranet fra de minste og svakeste, fraranet dem retten til tilhørighet for all framtid.

Anonymous poster hash: 90eaf...b3d

 

Sier du at mine barn, som jeg har adoptert, ikke har det like bra hos oss som de ville hatt hos sine biologiske foreldre? Hva har biologi med kjærlighet å gjøre? Dette er en fryktelig gammeldags holdning og du bør snarest børste støv av holdningene dine. 

[AnonymBruker]

Å være kristen handler om å tro, ikke om å følge regler. 

 

Den kristne tro er basert på Bibelen. Følger du ikke den er du ikke kristen.

Anonymous poster hash: 90a71...313

[Lillemus]

Å være kristen handler om å tro, ikke om å følge regler. 

Enig. Bibelen er skrevet av menn (stort sett i alle fall) som har sittet og forestilt seg fra gud kan ha tenkt og ment. I dag er det ytterst få (om noen) som lever 100% etter bibelen. Og ingen kan vel si at "jeg er en bedre kristen enn deg så!" om den ene følger bibelen litt mer bokstavtro enn den andre.

[ecbole]

Å være kristen handler om å tro, ikke om å følge regler. 

 

Jeg tenkte ikke på det å være kristen som et liv i slavisk etterfølging av regler uten toleranse for å feile innimellom. I denne sammenheng tenkte jeg på regler som en god hjelp og veiledning, en livsstil man etterstreber uten å legge noe mer vekt på det, og ikke noe til å "slå andre i hodet med" eller noe "paragrafrytteri". Er det ikke sånn for deg?

 

Hvordan definerer du tro generelt, da? Er en tro ekte og dyp hvis handlinger ofte er grundig på tvers av troen og gjennomført med overlegg?

 

Ville du trodd på en selger som anbefalte produkter han/hun selv aldri kunne tenke seg om de så var gratis og heller brukte konkurrentenes? Er det ikke litt tilsvarende med livssyn og mange andre sider av livet? At overbevisning og handling er to sider av samme sak?

[ecbole]

Følger du ikke den er du ikke kristen.

Anonymous poster hash: 90a71...313

 

Sikker på at der ikke finnes et snev av antydning til anklage i det utsagnet? Noen som strever med livet sitt, kan jo stusse på hvor du vil. Hvis du i stedet hadde brukt ordet "etterstebe", tror jeg der hadde vært mindre rom for misforståelse.

[trollemor;o)]

Jeg tenkte ikke på det å være kristen som et liv i slavisk etterfølging av regler uten toleranse for å feile innimellom. I denne sammenheng tenkte jeg på regler som en god hjelp og veiledning, en livsstil man etterstreber uten å legge noe mer vekt på det, og ikke noe til å "slå andre i hodet med" eller noe "paragrafrytteri". Er det ikke sånn for deg?

 

Hvordan definerer du tro generelt, da? Er en tro ekte og dyp hvis handlinger ofte er grundig på tvers av troen og gjennomført med overlegg?

 

Ville du trodd på en selger som anbefalte produkter han/hun selv aldri kunne tenke seg om de så var gratis og heller brukte konkurrentenes? Er det ikke litt tilsvarende med livssyn og mange andre sider av livet? At overbevisning og handling er to sider av samme sak?

Jeg er kanskje litt teit, men jeg greide ikke å henge helt med her.... Jeg tror, men prøver ikke å være noen andre enn den jeg er, på godt og vondt. Innimellom tviler jeg også. 

[trollemor;o)]

 

Den kristne tro er basert på Bibelen. Følger du ikke den er du ikke kristen.

Anonymous poster hash: 90a71...313

 

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv. Det står ingenting om at dersom du ikke følger de ti bud så er du ikke kristen.

[AnonymBruker]

Enig. Bibelen er skrevet av menn (stort sett i alle fall) som har sittet og forestilt seg fra gud kan ha tenkt og ment. I dag er det ytterst få (om noen) som lever 100% etter bibelen. Og ingen kan vel si at "jeg er en bedre kristen enn deg så!" om den ene følger bibelen litt mer bokstavtro enn den andre.

 

Det er da fullt mulig å tro på en "gud" uten å kalle seg kristen.

Anonymous poster hash: 90a71...313

[AnonymBruker]

Sikker på at der ikke finnes et snev av antydning til anklage i det utsagnet? Noen som strever med livet sitt, kan jo stusse på hvor du vil. Hvis du i stedet hadde brukt ordet "etterstebe", tror jeg der hadde vært mindre rom for misforståelse.

 

OK, etterstreber du ikke Bibelen er du ikke kristen. 

Anonymous poster hash: 90a71...313

[AnonymBruker]

For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham skal ha evig liv. Det står ingenting om at dersom du ikke følger de ti bud så er du ikke kristen.

 

Hvis du ikke tror på resten av Bibelen, hvorfor tror du på akkurat dette?

Anonymous poster hash: 90a71...313

[AnonymBruker]

Med dette sier du at vi som har adoptert barn ikke er gode nok for barna våre... Kjenner at du gjør meg mektig irritert!! 

 

I prinsippet vil et ektepar av ulike kjønn kunne gi samme eller bedre omsorg for et adoptivbarn som de biologiske foreldre. De kan også lagt på vei gi barnet et god opplevelse av tilhørighet og identitet (medregnet kjønnsidentitet). I mange tilfelle tror jeg barna har det bedre av å bli adoptert enn å vokse opp på barnehjem. For på barnehjem får de ikke den samme tilknytningen til vanlige foreldre. Og det kan bli et dypt savn til mange.

 

Når barnet kommer i ungdomsårene/blir voksen kommer ofte trangen til å kjenne sitt virkelige opphav. Det har med å kjenne sin egen identitet. Få bekreftet en tilhørighet til en voksen som har vært villig til å bruke mye tid og anstrengelser for å gi kjærlighet.

 

Et homofilt par kan nok gi et adoptert barn mye god omsorg. Men to kvinner kan aldri makte å gi barn  den samme opplevelsen av en far og kjønnsidentitet som barnet ville hatt med begge heterofile foreldre. Og tilsvarende at for to menn ikke kunne gitt opplevelsen av morstilknytning og kjønnsidentitet for et barn som et heterofilt par kunne gjort..

 

Det har altså ikke med å være gode eller ikke gode nok foreldre, men at barna burde fått den beste opplevelsen av å danne sin egen identitet, kjønnsidentiet og tilknytning til foreldre. Gode rollemodeller er viktig for at de selv skal kunne gå inn i et mest mulig harmonisk parforhold senere.

 

Der det har vært mye ufred mellom foreldre eller der en eller begge foreldre har blitt borte, vil livet for barnet bli vanskeligere også. De aller fleste ungedommer og unge voksne jeg har sett slite i livet sitt mangler begge nærværende foreldre, særlig har far vært borte eller sviktet.

Anonymous poster hash: 90eaf...b3d

[AnonymBruker]

Et homofilt par kan nok gi et adoptert barn mye god omsorg. Men to kvinner kan aldri makte å gi barn  den samme opplevelsen av en far og kjønnsidentitet som barnet ville hatt med begge heterofile foreldre. Og tilsvarende at for to menn ikke kunne gitt opplevelsen av morstilknytning og kjønnsidentitet for et barn som et heterofilt par kunne gjort..

 

 

Kan du hoste opp noen linker som bekrefter at det "går dårligere" med barn med homofile foreldre?

Anonymous poster hash: 90a71...313

[trollemor;o)]

 

Hvis du ikke tror på resten av Bibelen, hvorfor tror du på akkurat dette?

Anonymous poster hash: 90a71...313

 

Dette kalles "den lille bibel" og er vel essensen i bibelen slik jeg ser det. Jeg har ikke sjans å leve et perfekt liv, jeg kan bare være meg selv. Har søskenbarn som i dag har psykiske problemer fordi de vokste opp i ekstremt strenge kristne hjem. Ikke gjør slik, ikke gjør sånn, nei fysj det der er synd, slikt tolererer vi ikke osv.... Jeg har heller ikke en trang til å kalle meg kristen om du syns det blir feil. Jeg tror på Gud og Jesus.

[trollemor;o)]

 

I prinsippet vil et ektepar av ulike kjønn kunne gi samme eller bedre omsorg for et adoptivbarn som de biologiske foreldre. De kan også lagt på vei gi barnet et god opplevelse av tilhørighet og identitet (medregnet kjønnsidentitet). I mange tilfelle tror jeg barna har det bedre av å bli adoptert enn å vokse opp på barnehjem. For på barnehjem får de ikke den samme tilknytningen til vanlige foreldre. Og det kan bli et dypt savn til mange.

 

Når barnet kommer i ungdomsårene/blir voksen kommer ofte trangen til å kjenne sitt virkelige opphav. Det har med å kjenne sin egen identitet. Få bekreftet en tilhørighet til en voksen som har vært villig til å bruke mye tid og anstrengelser for å gi kjærlighet.

 

Et homofilt par kan nok gi et adoptert barn mye god omsorg. Men to kvinner kan aldri makte å gi barn  den samme opplevelsen av en far og kjønnsidentitet som barnet ville hatt med begge heterofile foreldre. Og tilsvarende at for to menn ikke kunne gitt opplevelsen av morstilknytning og kjønnsidentitet for et barn som et heterofilt par kunne gjort..

 

Det har altså ikke med å være gode eller ikke gode nok foreldre, men at barna burde fått den beste opplevelsen av å danne sin egen identitet, kjønnsidentiet og tilknytning til foreldre. Gode rollemodeller er viktig for at de selv skal kunne gå inn i et mest mulig harmonisk parforhold senere.

 

Der det har vært mye ufred mellom foreldre eller der en eller begge foreldre har blitt borte, vil livet for barnet bli vanskeligere også. De aller fleste ungedommer og unge voksne jeg har sett slite i livet sitt mangler begge nærværende foreldre, særlig har far vært borte eller sviktet.

Anonymous poster hash: 90eaf...b3d

Jeg vet om hetrofile par som absolutt ikke er gode foreldre, jeg vet at det finnes mange barn som sliter fordi foreldrene ikke er gode foreldre. Jeg klarer ikke å se at DET skal være bedre å vokse opp i slike familier enn i familier  med foreldre av samme kjønn. Barna får jo helt sikkert kontakt med begge kjønn på ett eeller annet vis, onkelr, tanter, besteforeldre osv....

[trollemor;o)]

 

OK, etterstreber du ikke Bibelen er du ikke kristen. 

Anonymous poster hash: 90a71...313

 

det står i bibelen at vi ikke skal dømme hverandre.... ergo er ikke du en god kristen... You see?

[AnonymBruker]

det står i bibelen at vi ikke skal dømme hverandre.... ergo er ikke du en god kristen... You see?

 

Hvem har sagt at jeg er kristen?

Anonymous poster hash: 90a71...313

[AnonymBruker]

Dette kalles "den lille bibel" og er vel essensen i bibelen slik jeg ser det. Jeg har ikke sjans å leve et perfekt liv, jeg kan bare være meg selv. Har søskenbarn som i dag har psykiske problemer fordi de vokste opp i ekstremt strenge kristne hjem. Ikke gjør slik, ikke gjør sånn, nei fysj det der er synd, slikt tolererer vi ikke osv.... Jeg har heller ikke en trang til å kalle meg kristen om du syns det blir feil. Jeg tror på Gud og Jesus.

 

Det er litt merkelig med kristne som trekker du akkurat det de ønsker å følge i Bibelen, mens de ignorer alt annet. Hva med å være litt konsekvent?

Anonymous poster hash: 90a71...313

[tonie]

Lesbiske og homofile foreldre er ofte veldig bevisste på dette med kjønnsidentitet og rollemodeller. Jeg vil tro mange av de lesbiskes unger faktisk har bedre mannlige rollemodeller enn mange barn av heterofile foreldre som må ta til takke med uengasjerte og fraværende fedre.

[AnonymBruker]

Jeg vet om hetrofile par som absolutt ikke er gode foreldre, jeg vet at det finnes mange barn som sliter fordi foreldrene ikke er gode foreldre. Jeg klarer ikke å se at DET skal være bedre å vokse opp i slike familier enn i familier  med foreldre av samme kjønn. Barna får jo helt sikkert kontakt med begge kjønn på ett eeller annet vis, onkelr, tanter, besteforeldre osv....

 

Noen ganger god kontakt med voksne av begge kjønn, i andre tilfeller ikke. Kontakt med slektninger av begge kjønn er sjelden nok.

 

Barn bruker normalt foreldre som rollemodeller i begynnelsen av livet. Etter hvert som deres selvstendiget identitet blir bygget, trenger de foreldrenes støtte gjennom en ofte turbulent pubertet og til å etablere et selvstendig liv.

 

Jeg har sett en del tilfeller der gutter vokser opp hos mor. Ofte fordi faren har hatt et rusproblem eller er død eller sviktet sin sønn. Det har ofte vært katastrofalt. Jeg har hatt noe kontakt med kriminelle og utslåtte mennesker, sånne som livet har gått i knas for.

 

Og i alle tilfellene har de mistet kontakten med faren. Ta et eksempel. Hvis du tenker på drapsmannen på Akslafjellet i Ålesund, så var det en som vokste opp uten far fordi han døde før gutten ble født. Et eksempel til. ABB ble sviktet av sin far da ha trengte det mest. Tenk hvilken forskjell det kunne gjort om faren virkelig brydde seg om ham og brukt mye tid på ham. Kriminalitet er ikke den eneste forskjellen på oppvekst. Gutter faller veldig ofte ut av videregående skole. Og det er gjerne de guttene som har manglet en god far. Og sånn kan du fortsette.

 

Jenter trenger også en god far. De skal løsrive seg fra moren (som de oftest var mest knyttet til de første leveårene) og lære å forholde seg til en voksen med et annet tenkesett. Og det trenger de når de selv etablerer seg i et vanlig parforhold.

 

Har du/dere egne barn av begge kjønn i et heterofilt forhold, er slike ting så tydelige og opplagte at det ville vært underlig om det hadde gått deg forbi. Da skulle du ikke behøve å få det forklart. Men så klart, noen benekter jo det andre ser.

 

For å ta våre egne barn som eksempler. Jentene har helt tydelig som mor som rollemodell og identifiert seg med henne. De har lært mye av henne, ter seg mye som henne og valgt utdanning i samme retning som henne. Jeg hadde aldri klart å gjøre det samme for våre døtre som min kone har gjort. Og hun kunne aldri klart det samme som meg for vår sønn. Sønnen vår har sett hvordan jeg har gjort ting og gjort mange valg slik som jeg gjør og typisk for menn. Nå vil han ta utdanning i samme retning som meg. Tanker og forestillinger har han gjort seg opp mye på selvstendig grunnlag, selv om jeg har veiledet mye. Mange ganger har han kommet tilbake og sagt at han heller skulle fulgt mine råd. Mange ganger har vi sett at barna våre har identifisert seg med oss, døtrene våre med moren, sønnen vår med meg. Slik sett var det begynnelsen på å bygge opp en god og trygg selvstendig identitet før de løsrev seg fra oss og ble mer selvstendige.

 

Jeg tror ikke den identifikasjonen hadde vært så sterk om ikke vi hadde vært der fra begynnelsen av og vært bevisst på at vi skulle være best mulige eksempler for dem. Og det går dem veldig bra i livet, mens venner som ikke vokste opp med begge foreldre, har slitt mye.

 

I Norge er denne likhetstenkningen et nærmest religiøst dogme og sosial katastrofe. For her tror noen at begge kjønn kan erstatte hverandre fullt ut. Og det til tross for at forskjellene i atferd, tenkemåte, emosjoner og interessesfære vanligvis er nokså ulike. Helt åpenbare kjønnsforskjeller vil noen ikke anerkjenne, og gjør sine valg ut fra den nevnte likhetstenkningen. Det er trist og ødeleggende for barna.

 

Jeg har vel mine teorier om hvorfor det er slik. Veldig ofte har jeg sett at slik argumentasjon som du bruker, kommer fra mennesker som selv har blitt sviktet av sin far og opphøyer ukritisk feminisme til et rettferdighetsideal.

 

 

Anonymous poster hash: 90eaf...b3d

[AnonymBruker]

 

Jeg har vel mine teorier om hvorfor det er slik. Veldig ofte har jeg sett at slik argumentasjon som du bruker, kommer fra mennesker som selv har blitt sviktet av sin far og opphøyer ukritisk feminisme til et rettferdighetsideal.

 

 

Men har du noen liker til relevant forskning som kan støtte opp om dine teorier? Eller er det bare "teorier"?

Anonymous poster hash: 90a71...313