Når man uten å vite det har kjøpt mye fisk

[Savannah]

Jøss da ble tråd om fiskekjøp på forum om psykiatri snudd til å handle om styring av privat økonomi.  Kunne vi ikke ha fortsatt med å bo sammen flere generasjoner for da hadde det ikke blitt så mye mangel på boliger, ikke så mye boliglån og kanskje mindre ensomhet og bruk av psykiatriske medisiner.

[Gjest Xtra]

Jøss da ble tråd om fiskekjøp på forum om psykiatri snudd til å handle om styring av privat økonomi. Kunne vi ikke ha fortsatt med å bo sammen flere generasjoner for da hadde det ikke blitt så mye mangel på boliger, ikke så mye boliglån og kanskje mindre ensomhet og bruk av psykiatriske medisiner.

Snakker bare for meg selv, men tror neppe mitt behov for medikamenter, mindfulness eller timeouts ville blitt mindre ved å bo i generasjonsbolig! ?

Mulig de som er vokst opp slik, f.eks. på gård, føler det annerledes? Vet ikke.

[Savannah]

Jeg hadde mer i tankene de som bor i andre verdensdeler hvor generasjonene gjerne bor sammen pga. økonomi.  De krangler ofte mye, men lurer på om ikke de løsner om litt følelser med det.  Samtidig er det fare for at noen må bite mye i seg som sikkert kan være skadelig for sjelslivet.

 

Jeg tror ikke jeg hadde overlevd som ung svigerdatter i et arabisk hjem.

[mariaflyfly]

Snakker bare for meg selv, men tror neppe mitt behov for medikamenter, mindfulness eller timeouts ville blitt mindre ved å bo i generasjonsbolig! ?

Amen.

[Lillemus]

Jøss da ble tråd om fiskekjøp på forum om psykiatri snudd til å handle om styring av privat økonomi.  Kunne vi ikke ha fortsatt med å bo sammen flere generasjoner for da hadde det ikke blitt så mye mangel på boliger, ikke så mye boliglån og kanskje mindre ensomhet og bruk av psykiatriske medisiner.

Skulle jeg bodd sammen med enten min far eller min kjæres foreldre ville garantert behovet for psykiatriske medisiner for min del kommet! Og jeg liker godt å være alene eller bare sammen med min kjære. Har overhodet ikke noe stort behov for et veldig sosialt liv. Har kjæreste, barn og mine søstre + noen få venner og det holder i lange baner.

 

Generasjonsbolig passer helt sikkert for en del, men definitivt ikke for meg.

[Savannah]

Generasjonsbolig er et norsk uttrykk og betyr at det er flere generasjoner i samme hus, men har hver sin leilighet.  Jeg kunne veldig godt ha tenkt meg noe slikt fremfør å bo alene. 

 

Jeg er vokst opp i et samfunn hvor generasjonene bodde sammen, og jeg vet om problemene som følger.  Naboene var fire generasjoner i samme hus med et kjøkken og et baderom.  Et av barna sov i samme rom som oldefaren og hjalp ham om natta hvis han trengte.  Bedre mennesker enn de finnes ikke.  Jeg aner ingenting om deres bruk av piller.

 

En venninne av meg i Midtøsten fikk 15 barn og 13 lever.  Hun har en hel haug med barnebarn og svigerbarn, men hvis jeg husker riktig er to yngste døtrene fremdeles ugifte hjemme.  Hun er aldri og har aldri vært en eneste gang alene og hun ville heller dø enn å bo som meg.  Hun er heldig med fantastisk flotte kjekke barn og de er en lykkelig familie.  Jeg kan ikke synes synd på henne selv om jeg grøsser ved tanken på at en kvinne føder 15 barn.  Hun har vist meg hva gjestfrihet og vennskap er langt utover alle landegrenser og sosiale grenser.  Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre og hennes favn har plass for alle.  Omsorgen hennes er bedre enn medisiner;)  Jeg tviler på at det er mangel på psykiatriske medisiner som er største problemet i Midtøsten.

[Madelenemie]

Generasjonsbolig er et norsk uttrykk og betyr at det er flere generasjoner i samme hus, men har hver sin leilighet.  Jeg kunne veldig godt ha tenkt meg noe slikt fremfør å bo alene. 

 

Jeg er vokst opp i et samfunn hvor generasjonene bodde sammen, og jeg vet om problemene som følger.  Naboene var fire generasjoner i samme hus med et kjøkken og et baderom.  Et av barna sov i samme rom som oldefaren og hjalp ham om natta hvis han trengte.  Bedre mennesker enn de finnes ikke.  Jeg aner ingenting om deres bruk av piller.

 

En venninne av meg i Midtøsten fikk 15 barn og 13 lever.  Hun har en hel haug med barnebarn og svigerbarn, men hvis jeg husker riktig er to yngste døtrene fremdeles ugifte hjemme.  Hun er aldri og har aldri vært en eneste gang alene og hun ville heller dø enn å bo som meg.  Hun er heldig med fantastisk flotte kjekke barn og de er en lykkelig familie.  Jeg kan ikke synes synd på henne selv om jeg grøsser ved tanken på at en kvinne føder 15 barn.  Hun har vist meg hva gjestfrihet og vennskap er langt utover alle landegrenser og sosiale grenser.  Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre og hennes favn har plass for alle.  Omsorgen hennes er bedre enn medisiner;)  Jeg tviler på at det er mangel på psykiatriske medisiner som er største problemet i Midtøsten.

Hei!

 

Da har du opplevd litt det samme som meg:-)

 

Jeg har jobbet i krigsområder og katastrofeområder i deler av mitt liv, der møtte jeg mennesker som endret hva jeg ser på som forutsetningen for å være lykkelig og fornøyd.

 

De hadde veldig lite materielt, i tillegg usikkerhet, men de hadde hverandre, og en evne til å sette pris på hverandre.

[Savannah]

Ja jeg har opplevd mennesker som har endret mye av mitt syn på mennesker og hva betyr noe;).  Jeg har reist rundt i spesielle områder og besøkt mange som ikke har noe annet enn satellit tv, mobiltlf., og madrasser til å sitte og sove på.  Jeg har overnattet sammen med dem på gulvet i et roms leilighet og hjalp til med å rydde om morgenen for å dekke gulvet for frokost.

[Kayia]

Generasjonsbolig er et norsk uttrykk og betyr at det er flere generasjoner i samme hus, men har hver sin leilighet. Jeg kunne veldig godt ha tenkt meg noe slikt fremfør å bo alene.

Jeg er vokst opp i et samfunn hvor generasjonene bodde sammen, og jeg vet om problemene som følger. Naboene var fire generasjoner i samme hus med et kjøkken og et baderom. Et av barna sov i samme rom som oldefaren og hjalp ham om natta hvis han trengte. Bedre mennesker enn de finnes ikke. Jeg aner ingenting om deres bruk av piller.

En venninne av meg i Midtøsten fikk 15 barn og 13 lever. Hun har en hel haug med barnebarn og svigerbarn, men hvis jeg husker riktig er to yngste døtrene fremdeles ugifte hjemme. Hun er aldri og har aldri vært en eneste gang alene og hun ville heller dø enn å bo som meg. Hun er heldig med fantastisk flotte kjekke barn og de er en lykkelig familie. Jeg kan ikke synes synd på henne selv om jeg grøsser ved tanken på at en kvinne føder 15 barn. Hun har vist meg hva gjestfrihet og vennskap er langt utover alle landegrenser og sosiale grenser. Vi snakker ikke samme språk, men vi forstår hverandre og hennes favn har plass for alle. Omsorgen hennes er bedre enn medisiner;) Jeg tviler på at det er mangel på psykiatriske medisiner som er største problemet i Midtøsten.

Jeg tenker nok som deg at dette med generasjonsbolig kan passe fint for mange, og at det ville kunne bidra positivt både i forhold til omsorgs- og ensomhetsutfordringer vi ser i Nord-Europa. Etter krigen har vi i Norge hatt en demografisk og strukturell utvikling som gjør dette både vrient og "unaturlig" for mange, i og med at utdanningsrevolusjonen har spredt svært mange familier. Denne avstanden har nok skapt en stor kløft mellom foreldre og besteforeldregenerasjonen, og man føler nok på en stor avstand rent "forståelsesmessig" tror jeg. Det blir mindre "styr" om man holder verdenene separat, a kind of...

Mine søsken og jeg flyttet selv hjemmefra for å utdanne oss, og bor i dag i hver vår større by, mens mamma fremdeles bor i barndomshjemmet vårt i en mindre by. Da pappa ble alvorlig syk merket jeg imidlertid hvor veldig langt unna vi var det hverdagslige, selv om det bare er noen times kjøring fra der jeg bor. Jeg bistod ikke mamma nok syns jeg, og jeg var for langt unna pappa. Slik tror jeg mange opplever det, og om vi skulle bodd nærmere måtte det bli de som flyttet, ikke vi. Det er rett og slett ikke et arbeidsmarked for oss der mamma bor. Mine søsken er like lite mobile som oss tror jeg, så de ville i såfall bare bo med ett av barna om de flyttet

I motsetning til andre er jeg ikke like negativ til å tenke at vi kunne bodd sammen, spesielt da jr var liten, men jeg ville hatt klare regler på når og hvordan man kom og gikk hos hverandre. Det tror jeg imidlertid hadde gått greit , vi har jo hatt mindre runder på slike ting feks i forbindelse med livsstil, prioriteringer og barneoppdragelse selv om vi bor hver for oss også I valget mellom mine og min manns familie ville jeg imidlertid valgt mamma, slik at jeg slapp svigermors non-verbale men likevel tydelige kroppsspråk når hun er uenig i noe vi gjør hehe

Endret 16. juli 2015 av Kayia

[Madelenemie]

Ja jeg har opplevd mennesker som har endret mye av mitt syn på mennesker og hva betyr noe;).  Jeg har reist rundt i spesielle områder og besøkt mange som ikke har noe annet enn satellit tv, mobiltlf., og madrasser til å sitte og sove på.  Jeg har overnattet sammen med dem på gulvet i et roms leilighet og hjalp til med å rydde om morgenen for å dekke gulvet for frokost.

:-)

 

Da har vi noen felles erfaringer.

 

Jeg ble intervjuet av en del aviser ...og jeg fikk i vertfall frem at jeg syntes nøden her hjemme var vondere.

 

Du vet den indre smerten, i menneskehjertet, den av å ikke være trengt eller bety noe for noen.

 

Jeg tenker på de som virkelig var fattige med et litt lunt smil, de lærte og ga meg mye, men når jeg tenker på de ensomme eldre jeg besøkte ukentlig i Oslo, da smiler ikke munnen lenger, fordi jeg kjente en nød jeg ikke kunne gjøre noe med, som en offentlig ansatt vaske og omsorgshjelper. Jeg husker jeg lagde små ting til dem, men ensomheten hadde gjort dem så triste at de ikke så kjærligheten i sånne små ting lenger, jeg tror de var slitne, veldig,  de hadde det virkelig vondt, disse gamle menneskene i min egen by.

[Savannah]

Jeg tror jeg for min del avslutter denne diskusjonen i hvert fall denne tråden.  Det er mange som har det vondt av forskjellige grunner.  Det å være mye eller lite sosial er ikke temaet, men det å være ensom og ikke ha noen.  Det er det mange av i vestlige land og mange flere enn i andre verdensdeler på tross av vår velstand.

[Madelenemie]

Jeg tror jeg for min del avslutter denne diskusjonen i hvert fall denne tråden.  Det er mange som har det vondt av forskjellige grunner.  Det å være mye eller lite sosial er ikke temaet, men det å være ensom og ikke ha noen.  Det er det mange av i vestlige land og mange flere enn i andre verdensdeler på tross av vår velstand.

Det syns jeg var en grei oppsummerig for min del også

[Kalevaala]

Kunne vi ikke ha fortsatt med å bo sammen flere generasjoner for da hadde det ikke blitt så mye mangel på boliger, ikke så mye boliglån og kanskje mindre ensomhet og bruk av psykiatriske medisiner.

 

Men for en nedtur det ville vært for oss introverte, som i vår tid endelig kan leve lykkelig i vår egen bolig uten folk hvor man enn snur seg. 

[Savannah]

Levde dere ulykkelig i tiden før?  Det handler om valgfrihet og muligheter og ikke enten eller.  Det å leve alene er belastende for veldig mange uansett lykke i egen bolig.  Ensomhet er et av vår tids største problem og psykiske problemer er økende.  Det tyder på at mange ikke er så lykkelige. Jeg snakker ikke om enten eller.

 

Jeg har hørt historier om ektepar fra gamle dager som ikke skiltes, men snakket aldri med hverandre. Kommunikasjon gikk gjennom andre i hjemmet.  Jeg vet også at min oldemor snakket aldri til min bestemor selv om de bodde i samme hjem.  Dette var enorm belastning for barna i hjemmet.  Jeg kan ikke svare på om oldemor hadde hatt det bra alene i en leilighet hvor antageligvis ingen hadde besøkt henne uten å gjøre det av plikt.  Hadde de andre vært lykkligere hvis de bare hadde blitt kvitt henne?  Jeg vet ikke svaret og tror ikke noen vet det.