Fra voksenmunn

[jubalong70]

Hos oss fungerer det som regel slik:

Han: Da er det vel på tide å bytte dekk igjen. Tenker vi gjør det i helga som kommer.

Hun: Ja, det høres nok lurt ut.

Så kommer helga, og den blir travel. Han som kjører 50 mil midt på natta mandag morgen bytter dekk på sin store og tunge bil ved første anledning som er fredag ettermiddag.

Lørdag er han på jakt. Før han drar sier han:

Skifter dekk på bilen din når jeg kommer hjem.

Mens han er borte skifter hun dekk på bilen sin. Når han kommer hjem sier hun:

Da har jeg skiftet dekk på bilen.

Og så har man sammen en koselig og avslappet lørdagskveld der begge to er tilfredse.

Og slik er man lykkelig sammen 15 år etter at man ble et par

[jubalong70]

''Han: skal jeg bytte dekkene dine?''

''Joda, kjærringa var irritabel til å begynne med hun. Pga situasjoner akkurat lik denne.''

Hadde han dristet seg til å skape flere slike situasjoner tidligere? Hva sa han da? Skal jeg lage middag? Skal jeg kjøre ungene på trening? Skal jeg kjøpe roser til deg?

Fnis

[jubalong70]

''En annen ting er at her skriver vi. Og DOLklanen leser ikke mellom linjene. De skal ha hele fulle sannheten i første innlegget for det er det du blir dømt etter ;)''

Men når du har et nytt nick og man derfor ikke vet noe som hekst mer enn akkurat det du skriver, i motsetning til "gjengangerhistorier"/"føljetonger", så kan man jo ikke gjøre noe annet enn å lese det som står _i_ innlegget.

Den som skriver kjenner den fulle og hele historie, og skjønner ikke alltid at andre ikke kan fylle inn det som mangler på akkurat samme måte som trådstarter kan.

Et eksempel fra et eget innlegg: Jeg skrev en gang om at sønnen min hadde prompekonsert på senga til Trond Viggos sang "Det var en gang en X og X en søt liten X og en kjempestor X". Da jeg trykket "send" tenkte jeg overhodet ikke på at det her var absolutt nødvendig for en riktig forståelse av historien at jeg også skrev at det var slik "under-armen-promping" det var snakk om! Jeg stusset derfor over de første tilbakemeldingene som antydet dårlig fordøyelse...;-)

LOL!!!

[Ysah]

Ut fra nicket ditt å dømme er du konen i denne situasjonen og da sier jeg - "Hva for et svar var det å komme med da???" Hadde min kjære spurt om jeg ville han skulle skifte til vinterdekk på bilen min hadde jeg gitt ham et stort kyss og takket ham varmt.

Det hadde ogsà vaert min förste reaksjon!

[jubalong70]

Skrev nok ikke godt nok

Poenget mitt var. Er det veldig vanlig at mannen i et flere år langt forhold SPØR om han skal bytte til vinterdekk når kona skal ut og kjøre flere mil tidlig på morgenen og han har fått beskjed at en venn at det er fryktelig glatt ute.

Når jeg spurte hvorfor han spurte om noe sånt så svarer han at det kunne jo hende jeg ikke ville bytte.

Poenget mitt var av mannen ville sendt meg avgårde på glatta med sommerdekker tidlig på morgenen, med to barn ventende hjemme.

Tar ikke menn det ansvaret av seg selv på noe tidspunkt at de helt enkelt vet at nå er det glatt, nå er det farlig for kona mi, nå skifter jeg dekker?

Jeg spør ikke ham om jeg skal lage til middag til hans mor, om jeg skal hente verktøyet som er til reperasjon et sted jeg kjører forbi fra jobb, om han vil jeg skal hjelpe til med ting på pc som jeg vet han ikke klarer ol.

Det som ikke syntes i innlegget er at jeg har levd med en mann i flere år som sitter på sidelinjen og ser jeg stuper i grusen, så lenge jeg ikke er flink og sier hva jeg vil ha gjort eller ber om noe eller dikterer hva han skal gjøre i den situasjonen.

Noen ganger blir jeg bare så oppgitt.

Og til informasjon, det er jeg som vil ut av forholdet, og han som tviholder på det.

Poenget for oss som kritiserer er at det ikke skulle være noen selvfølge at han skifter dekkene. Det kan jo konen godt gjøre selv også!

I tillegg anser jeg det som en selvfølge at når noen stiller et høflig spørsmål, så svarer man høflig tilbake.

Jeg hadde blitt utrolig glad om mannen min hadde spurt om han skulle skifte dekkene på bilen min, samtidig som han blir veldig glad når jeg vasker klærne hans.

Mitt inntrykk, uten at jeg kjenner noen forhistorie, er at kona er utrolig surmaget og utakknemlig.

[....AV]

Elegant!

Regner med at samme mann vasker sine egne truser og lager sin egen mat også.

Og da har vi kommet til det stadiet at jeg faktisk ikke skjønner hvorfor en er to når det er like greit å være en

For min del liker jeg å være to fordi jeg er glad i mannen min, liker å dele hverdagen og fritiden med han, liker å være sammen med han.

Jeg bor ikke først og fremst sammen med mannen min fordi jeg ønsker en å dele arbeidsoppgavene i hjemmet med.

[Gjest Konen]

For min del liker jeg å være to fordi jeg er glad i mannen min, liker å dele hverdagen og fritiden med han, liker å være sammen med han.

Jeg bor ikke først og fremst sammen med mannen min fordi jeg ønsker en å dele arbeidsoppgavene i hjemmet med.

Jeg er i forhold først og fremst for å få til som to det man ikke får til som en.

Jeg klarer å mekke bil alene, ordne fleste ting i huset alene, ordne med ungene alene, styre en god og harmonisk hverddag alene.

Dessuten kan jeg få kaffekos, selskap, sex etc etc av venner og bekjente

Derfor må en partner for meg være det jeg ikke får som singel og det er tryggheten om at det er en der når jeg svikter, gleden over å kunne være noe for noen andre enn en selv.

Skal jeg styre meg som jeg bodde alene så bor jeg heller alene.

[bustebeisa]

Ja, okey. Da er det nok jeg som er utafore da skjønner jeg.

Jeg får gjøre som Hidi sier her og spørre min mann hver dag om jeg skal smøre nistepakke, vaske arbeidstøy, ordne med ting på pc jeg vet han ikke kan, om jeg skal hente det verktøyet nå som ligger rett ved arbeidsplassen min som jeg vet er ferdig til å hentes osv osv

Ja, og spørre om han vil ha middag hver dag og sånn også

Da får vi vel verdens mest hyggelige forhold skulle en tro

Nå har jeg lest tråden ned hit.

Min første tanke da jeg leste hovedinnlegget, var at dette var ei kranglete og sær kjerring...Intrykket har ikke blitt noe bedre etterpå. Men i ditt forsvar, kan jeg se at dere ikke passer sammen og at dere aldri burde blitt et par.

For jeg forstår ikke problemene dine.

Her i gården spør vi begge to. Både om dekkskifte og om å lage middag, eller hjelpe hverandre med pc eller linende. Ikke hver gang,men samtidig setter vi begge pris på jobben den andre gjør, pluss at vi begge takker den andre.

Og ja, vi har det faktiskveldig hyggelig sammen. Og slipper hvertfall slike krangler og prolemstillinger som du skisserer.

Vet at enkelte synes det er unødvendig å spørre om slike ting og finner det unødvendig å takke for at partneren har gjort noe... En slik mann burde du finne deg.

[Gjest nei og nei!]

Jeg er i forhold først og fremst for å få til som to det man ikke får til som en.

Jeg klarer å mekke bil alene, ordne fleste ting i huset alene, ordne med ungene alene, styre en god og harmonisk hverddag alene.

Dessuten kan jeg få kaffekos, selskap, sex etc etc av venner og bekjente

Derfor må en partner for meg være det jeg ikke får som singel og det er tryggheten om at det er en der når jeg svikter, gleden over å kunne være noe for noen andre enn en selv.

Skal jeg styre meg som jeg bodde alene så bor jeg heller alene.

Jeg tror du er for kravstor i forhold til hva du kan forvente av en partner. Er du sur og tverr i tillegg, vil ingen ha deg.

[Gjest Konen]

Jeg tror du er for kravstor i forhold til hva du kan forvente av en partner. Er du sur og tverr i tillegg, vil ingen ha deg.

Noe må jeg ha, for jeg har beilere så det holder i lange baner

[Gjest herre min!]

Skrev nok ikke godt nok

Poenget mitt var. Er det veldig vanlig at mannen i et flere år langt forhold SPØR om han skal bytte til vinterdekk når kona skal ut og kjøre flere mil tidlig på morgenen og han har fått beskjed at en venn at det er fryktelig glatt ute.

Når jeg spurte hvorfor han spurte om noe sånt så svarer han at det kunne jo hende jeg ikke ville bytte.

Poenget mitt var av mannen ville sendt meg avgårde på glatta med sommerdekker tidlig på morgenen, med to barn ventende hjemme.

Tar ikke menn det ansvaret av seg selv på noe tidspunkt at de helt enkelt vet at nå er det glatt, nå er det farlig for kona mi, nå skifter jeg dekker?

Jeg spør ikke ham om jeg skal lage til middag til hans mor, om jeg skal hente verktøyet som er til reperasjon et sted jeg kjører forbi fra jobb, om han vil jeg skal hjelpe til med ting på pc som jeg vet han ikke klarer ol.

Det som ikke syntes i innlegget er at jeg har levd med en mann i flere år som sitter på sidelinjen og ser jeg stuper i grusen, så lenge jeg ikke er flink og sier hva jeg vil ha gjort eller ber om noe eller dikterer hva han skal gjøre i den situasjonen.

Noen ganger blir jeg bare så oppgitt.

Og til informasjon, det er jeg som vil ut av forholdet, og han som tviholder på det.

''Tar ikke menn det ansvaret av seg selv på noe tidspunkt at de helt enkelt vet at nå er det glatt, nå er det farlig for kona mi, nå skifter jeg dekker?''

Her snakker vi om ei kone som tar mannen sin for gitt! Dette er helt sikkert en sånt forhold der mannen spør "Hva er det som er galt?" Kona: "ingenting". Hun forventer -selvsagt- at han skal være tankeleser. En sånn kone vil aldri bli fornøyd med noen mann. Hvis Konen virkelig vil ut av forholdet kan jeg ikke skjønne hva du venter etter. Mannen fortjener virkelig noe bedre enn å få kjeft for å ville hjelpe kona si.

[Gjest herre min!]

Noe må jeg ha, for jeg har beilere så det holder i lange baner

¨Foreløbig har ingen av dem bodd sammen med deg...

[Gjest Ulvinnen]

Skrev nok ikke godt nok

Poenget mitt var. Er det veldig vanlig at mannen i et flere år langt forhold SPØR om han skal bytte til vinterdekk når kona skal ut og kjøre flere mil tidlig på morgenen og han har fått beskjed at en venn at det er fryktelig glatt ute.

Når jeg spurte hvorfor han spurte om noe sånt så svarer han at det kunne jo hende jeg ikke ville bytte.

Poenget mitt var av mannen ville sendt meg avgårde på glatta med sommerdekker tidlig på morgenen, med to barn ventende hjemme.

Tar ikke menn det ansvaret av seg selv på noe tidspunkt at de helt enkelt vet at nå er det glatt, nå er det farlig for kona mi, nå skifter jeg dekker?

Jeg spør ikke ham om jeg skal lage til middag til hans mor, om jeg skal hente verktøyet som er til reperasjon et sted jeg kjører forbi fra jobb, om han vil jeg skal hjelpe til med ting på pc som jeg vet han ikke klarer ol.

Det som ikke syntes i innlegget er at jeg har levd med en mann i flere år som sitter på sidelinjen og ser jeg stuper i grusen, så lenge jeg ikke er flink og sier hva jeg vil ha gjort eller ber om noe eller dikterer hva han skal gjøre i den situasjonen.

Noen ganger blir jeg bare så oppgitt.

Og til informasjon, det er jeg som vil ut av forholdet, og han som tviholder på det.

Det var jammen godt du kom med en forklaring, for etter hovedinnlegget skjønte jeg ikke hvorfor du forventet at sympatien skulle komme deg til gode.

Jeg bytter ikke lenger hjul på bilen min, fordi jeg nå har en rygg som ikke klarer det. Men jeg takker mannen min pent når han bytter hjulene for meg. På samme måte som han takker meg hvis jeg vasker skjortene hans.

Vi deler på mye av det arbeidet som skal gjøres, men en del ting faller på min mann nå fordi jeg ikke lenger klarer å gjøre det selv. Derfor har også en større andel av tradisjonelt kvinnearbeid falt på meg, vi skal tross alt begge bidra. Men den dagen en av oss begynner å ta det den andre gjør for gitt uten å takke, da er ikke ekteskapet lenger liv laget.

Det virker som om dere har et trasig ekteskap, og av den grunn synes jeg synd på dere begge. På tide å gjøre en forandring?

[Gjest Konen]

¨Foreløbig har ingen av dem bodd sammen med deg...

Nei, men det er jeg som har brutt først

Og fler enn en mann har spurt meg om giftemål. Så noe bra bør jeg nok ha

[hidi, the scorpion]

Hos oss fungerer det som regel slik:

Han: Da er det vel på tide å bytte dekk igjen. Tenker vi gjør det i helga som kommer.

Hun: Ja, det høres nok lurt ut.

Så kommer helga, og den blir travel. Han som kjører 50 mil midt på natta mandag morgen bytter dekk på sin store og tunge bil ved første anledning som er fredag ettermiddag.

Lørdag er han på jakt. Før han drar sier han:

Skifter dekk på bilen din når jeg kommer hjem.

Mens han er borte skifter hun dekk på bilen sin. Når han kommer hjem sier hun:

Da har jeg skiftet dekk på bilen.

Og så har man sammen en koselig og avslappet lørdagskveld der begge to er tilfredse.

Og slik er man lykkelig sammen 15 år etter at man ble et par

Eller slik;)

Han: Da er det vel på tide å bytte dekk igjen. Tenker vi gjør det i helga som kommer.

Hun: Ja, det høres nok lurt ut.

Så kommer helga, og den blir travel. Han som kjører 50 mil midt på natta mandag morgen bytter dekk på sin store og tunge bil ved første anledning som er fredag ettermiddag.

Lørdag er han på jakt. Før han drar sier han: Skifter dekk på bilen din når jeg kommer hjem.

Mens han er borte skifter hun dekk på bilen sin.

Når han kommer hjem sier HAN: Da har jeg skiftet dekk på bilen.

"Ånei, shoot!" roper hun fortvilet

Og så må man skifte dekk igjen...)))

[jubalong70]

Eller slik;)

Han: Da er det vel på tide å bytte dekk igjen. Tenker vi gjør det i helga som kommer.

Hun: Ja, det høres nok lurt ut.

Så kommer helga, og den blir travel. Han som kjører 50 mil midt på natta mandag morgen bytter dekk på sin store og tunge bil ved første anledning som er fredag ettermiddag.

Lørdag er han på jakt. Før han drar sier han: Skifter dekk på bilen din når jeg kommer hjem.

Mens han er borte skifter hun dekk på bilen sin.

Når han kommer hjem sier HAN: Da har jeg skiftet dekk på bilen.

"Ånei, shoot!" roper hun fortvilet

Og så må man skifte dekk igjen...)))

Hi, hi

Kommunikasjon er stikkordet, kommunikasjon, hidi

[Gjest Ulvinnen]

Nå tror jeg at jeg omsider kjenner deg igjen. Det var vel du som etterlyste forbilder som skulle gjøre sønnen din til en helt?

[Gjest Konen]

Det var jammen godt du kom med en forklaring, for etter hovedinnlegget skjønte jeg ikke hvorfor du forventet at sympatien skulle komme deg til gode.

Jeg bytter ikke lenger hjul på bilen min, fordi jeg nå har en rygg som ikke klarer det. Men jeg takker mannen min pent når han bytter hjulene for meg. På samme måte som han takker meg hvis jeg vasker skjortene hans.

Vi deler på mye av det arbeidet som skal gjøres, men en del ting faller på min mann nå fordi jeg ikke lenger klarer å gjøre det selv. Derfor har også en større andel av tradisjonelt kvinnearbeid falt på meg, vi skal tross alt begge bidra. Men den dagen en av oss begynner å ta det den andre gjør for gitt uten å takke, da er ikke ekteskapet lenger liv laget.

Det virker som om dere har et trasig ekteskap, og av den grunn synes jeg synd på dere begge. På tide å gjøre en forandring?

Det er ikke at det IKKE skal være lov å spørre om en skal hjelpe, det er IKKE det at en ikke skal takke.

Dette går på å noen ganger bare helt enkelt gjøre ting, av lyst, forde det er behov, for eget ønske, etter eget hode. At man som et voksent menneske og partner skal sitte på sidelinjen til partneren spør.

Om alle ting!

Hva med en gylden middelveg?

Synes ikke du det kan virke "kaldt" hvis du skulle måtte spørre mannen din til envher tid, at ingen ting skjedde fra hans side på noen områder hvis ikke du først satte i gang noe?

Hvilken skjevfordeling blir det da hvis mannen skal få sitte i ro på sidelinjen til enhver tid og vente på beskjeder og kona hele tiden skal passe sine saker, del av hans saker, en god del fellessaker, saker om ungene. Det blir faktisk feil det også.

Det er koselig og nødvendig å være gode mot hverandre, si kan du være så snill, si takk osv.

Men det som kjennetegner kjærlighet for meg er også at han som mann tar noe ansvar, akkurat som jeg som kvinne og mor gjør det.

Som skrevet før her, jeg kan gå i grusen med et brak jeg uten at han kommer frem og tar armene rundt meg og sier, kjære deg nå må vi sette oss ned og finne en løsning.

Jeg må spørre! Alltid.

Jeg kan ikke forestille meg å gjøre det samme, er det noe jeg kan gjøre for mannen min så gjør jeg det, vet jeg at jeg kan ordne opp der han har problemer så gjør jeg det, kan han spare ti tusen på å ordne opp i papirer og han ikke har peiling på det så står jeg på døgnet rundt.

Han trenger da ikke spørre meg om det. Jeg gjør det jo gledelig og av kjærlighet, og av selvfølge.

[Gjest Konen]

Nå tror jeg at jeg omsider kjenner deg igjen. Det var vel du som etterlyste forbilder som skulle gjøre sønnen din til en helt?

Nei, det kjenner jeg ikke igjen. Har ingen sønn som trenger forbilder så det er nok feil

[Gjest Ulvinnen]

Nei, det kjenner jeg ikke igjen. Har ingen sønn som trenger forbilder så det er nok feil

Ok, jeg syntes bare dere hadde samme skrivestil.