Gruer meg til resten av livet.

[DenNorskeElg]

De aller fleste trygdede kan jobbe. 

 

Og de aller fleste kan overleve årevis med tortur.

 

Men de fleste vil velge bort torturen dersom de har ett valg

 

Så kan man si at de som velger bort torturen er egoistiske late snyltere misbruker systemet etc

 

Jeg vil heller kalle dem menneskelige

 

Så kan elite-menneskene få godte seg videre og se ned på dem hvis det gjør at de føler seg bedre

 

Sånn er det med den saken

 

 

Jeg tror jeg skal logge ut for godt i løpet av dagen. Jeg avskyr de som driver her. Jeg kjenner jeg blir rasende og ødelegger med vilje.

 

Drar du så drar jeg også, bare så det er sagt. Håper du blir

[Trine]

De aller fleste trygdede kan jobbe. 

 

Og de aller fleste kan overleve årevis med tortur.

 

Men de fleste vil velge bort torturen dersom de har ett valg

 

Så kan man si at de som velger bort torturen er egoistiske late snyltere misbruker systemet etc

 

Jeg vil heller kalle dem menneskelige

 

Så kan elite-menneskene få godte seg videre og se ned på dem hvis det gjør at de føler seg bedre

 

Sånn er det med den saken

 

 

 

Drar du så drar jeg også, bare så det er sagt. Håper du blir

 

Tusen takk, jeg ble egentlig litt lei meg av det nicklausheletida skrev. Jeg forstår at det ikke er så lett for andre å forstå, men du forklarer det bra. Tortur er ikke førstevalget her ihvertfall.

[DenNorskeElg]

Tusen takk, jeg ble egentlig litt lei meg av det nicklausheletida skrev. Jeg forstår at det ikke er så lett for andre å forstå, men du forklarer det bra. Tortur er ikke førstevalget her ihvertfall.

 

Nesten 100% av aspergere kan jobbe. Men 90% av dem gjør det ikke fordi torturen blir for ille. Jeg synes ikke man skal stemple disse 90%. Men det er min mening. Så får andre mene sitt. Så enkelt er det

Endret 25. mars 2015 av DenNorskeElg

[Nicklusheletida]

Det er nok mange som føler at livet bare består av jobbing til tider. I hvert fall når en har barn i tillegg. Det er jo derfor alle gleder seg til helga.

 

Men jeg vet ikke hvordan du har det. Synes bare det oser av vil ikke, vil ikke, vil ikke .

 

Du får først vente å se om du får noen diagnose nå da og får du ikke det, så må du nok belage deg på å jobbe.

[slabbedask]

Nesten 100% av aspergere kan jobbe. Men 90% av dem gjør det ikke fordi torturen blir for ille. Jeg synes ikke man skal stemple disse 90%. Men det er min mening. Så får andre mene sitt. Så enkelt er det

 

Men får man jobb selv om man kan jobbe? Med den høye arbeidsinnvandringen vi nå har er det ikke lett å få jobb hvis man ikke fungerer 100% (hvis man da ikke har etterspurt spesialkompetanse, eller bekjente man kan få jobb igjennom). En arbeidsgiver vil normalt heller foretrekke en 100% frisk og rask svenske, enn en nordmann med store hull på CV'en. 

 

Sånn er det bare.

Endret 25. mars 2015 av slabbedask

[DenNorskeElg]

Men får man jobb selv om man kan jobbe? Med den høye arbeidsinnvandringen vi nå har er det ikke lett å få jobb hvis man ikke fungerer 100% (hvis man da ikke har etterspurt spesialkompetanse). En arbeidsgiver vil normalt heller foretrekke en 100% frisk og rask svenske. (noe sånt).

 

 

Bare å konkurrere på lønn det. Er jo ikke minstelønn i Norge. Så det er ikke noe problem sånn sett. Men det kan jo være en uutholdelig situasjon uansett etter at du har fått jobben da.

Endret 25. mars 2015 av DenNorskeElg

[slabbedask]

Bare å konkurrere på lønn det (hvis du har nok "vilje" eller "egostyrke" da). Er jo ikke minstelønn i Norge. Så det er ikke noe problem sånn sett. Men det kan jo være en uutholdelig situasjon uansett etter at du har fått jobben da.

 

Da er det bedre å ta repern enn å jobbe som slave for 25 kr timen. Og i tillegg bli syk.

 

Men for moralistene her på forumet står det vel bare på vilja.

Endret 25. mars 2015 av slabbedask

[DenNorskeElg]

Da er det bedre å ta repern enn å jobbe som slave for 25 kr timen. Og i tillegg bli syk.

 

Men for moralistene her på forumet står det vel bare på vilja.

 

jupp

[slabbedask]

Det er nok mange som føler at livet bare består av jobbing til tider. I hvert fall når en har barn i tillegg. Det er jo derfor alle gleder seg til helga.

 

Du kan jo prøve å gå hjemme alene uten å ha noe å gjøre år ut og år inn. Så kan du se hvor morsomt du syntes det er.

[Gjest Ladytron]

Du kan jo prøve å gå hjemme alene uten å ha noe å gjøre år ut og år inn. Så kan du se hvor morsomt du syntes det er.

Hvem er det som betaler for at du går hjemme alene i år etter år? De som jobber og betaler skatt... Hvis alle bare kunne bestemt seg for at de ville heller bli forsørget av NAV enn å jobbe så hadde vi ikke hatt en velferdsstat mer.

 

Det er ingen som har sagt at du må ha det kjipt når du sitter hjemme alene. Aktiviser deg selv litt da, gjør noe kjekt.

 

Det er ikke rart at de av oss som er innstilt på å jobbe og betale skatt reagerer på at andre, som har klart å jobbe fulltid i mange år, plutselig finner ut at nå er det nok og de skal aldri mer jobbe. Hvem tror du det er som må betale for det? Igjen, skattebetalerne...

 

For all del, er man for syk til å jobbe (noe jeg har forstått at du er slabbedask), så er man for syk til å jobbe. Men hvis man har klart å jobbe fulltid i mange år, så mener jeg at man bør kunne vurdere andre alternativer (f.eks. redusert eller tilrettelagt arbeid) og lytte til helsepersonell sin vurdering, før man selv klart og tydelig slår fast at man er 100% arbeidsufør.

[Nicklusheletida]

Slabbedask: Jeg tror ikke det er morsomt i det hele tatt. Ikke tro noe annet enn at jeg har prøvd ufrivillig. Det hender jeg har noen dager innimellom hvor jeg ikke får oppdrag og det er ikke bra for min psyke i det hele tatt. Jeg får en ekkel følelse og panikk bare det har gått et par dager.

 

For meg er det sunt å jobbe, men for det kan man jo innimellom føle at livet bare består av jobbing. Jeg føler det ikke slik nå, men det hendte jeg gjorde da ungene var små.

[Mrs D]

Nå har jeg fått aap i over et år. Jeg kan ikke fortsette i jobben jeg hadde pga skade. Det er ingenting annet jeg vil drive med. Jeg vil bare være hjemme med hundene mine. Jeg klarer ikke sitte på et kontor for jeg klarer ikke konsentrere meg, jeg er dårlig på pc, elendig på å lese, får vondt i kroppen av å sitte stille, vondt i bena av å gå/stå (kan gå litt i terreng). Nå gruer jeg meg til resten av livet. Alle forventer at man skal jobbe og jeg forstår jo det, men jeg er ekstremt stressensitiv, har problemer med konsentrasjon, orker ikke forholde meg til andre mennesker lenge av gangen o.s.v. Jeg har en følelse av at jeg ikke blir forstått for jeg har jo vært i jobb. Men nå er det akkurat som at begeret rant over, jeg orker ikke mer. Men jeg kan jo ikke si til lege eller nav at jeg ikke orker mer. Kan ikke si det til venner/familie heller for de forstår ikke hvor mye mer energi jeg bruker på alt enn det normale mennesker gjør. Så da blir jeg stressa for hva de kan finne på at jeg skal bruke resten av livet til. Så nå gruer jeg meg til resten av livet.

 

 

Problemet mitt er vel at jeg ikke kjeder meg, jeg vil ikke ha noe mer å gjøre. Det er nærmest umulig for andre å forstå. De mener man blir gal av å ikke omgås andre, men jeg blir mer stabil av det.

 

 

Det er nå en gang sånn at noen av oss faktisk har mer enn nok med å få det som er hjemme til å gå rundt. På dårlige dager bruker jeg utrolig mye energi på å få gjort de mest selvsagte ting. Er nok få som egentlig vet hvordan jeg har det, hvor mye smerter jeg sliter med i hverdagen, det er rett og slett ikke noe jeg snakker om uten at folk direkte spør. Og selv de som spør skjønner det nok ikke helt.

 

Jeg prøvde i alt for mange år å greie både jobb og familie, tok mer utdanning via NAV, og gikk etter hvert på smell eller smell. Hadde ikke trodd det, men den dagen jeg fikk innvilget varig ufør var det som om en bør ble løftet fra skuldrene mine. Det tok 12 år med prøving og feiling før jeg kom så langt at jeg tenkte at det var det rette for meg. Fra den dagen har jeg ikke kjent på et eneste nederlag, og jeg har funnet ting å holde på med som jeg faktisk makter. Mye man kan gjøre innen frivillig arbeid f.eks.

[Mrs D]

Hva er poenget med å leve hvis man er så sliten etter jobb at man bruker all fritid på å sove? Da kan man likegodt ta repern, for det er ikke noe liv.

Mye sant i det. var det både fastlegen min og saksbehandleren hos NAV sa; Det er meningen at du skal ha et liv utenom jobb også. Men det tar tid å komme så langt at man innser det selv.

[Trine]

Det er nok mange som føler at livet bare består av jobbing til tider. I hvert fall når en har barn i tillegg. Det er jo derfor alle gleder seg til helga.

 

Men jeg vet ikke hvordan du har det. Synes bare det oser av vil ikke, vil ikke, vil ikke .

 

Du får først vente å se om du får noen diagnose nå da og får du ikke det, så må du nok belage deg på å jobbe.

 

Bare jobbing til tider ja, stor forskjell på det og hele tiden. Les første innlegg, så vet du ihvertfall litt hvordan jeg har det. Jeg er ikke noe mer frisk selv om jeg ikke får diagnosen asperger, da blir det bare nye utredninger til de finner ut hva det er. Dessuten er det ikke bare det psykiske som stopper meg, kroniske smerter gjør ikke ting lettere. Og uansett så belager jeg meg på at jeg må jobbe, så får jeg bare se hvor lenge jeg holder ut før jeg ikke orker mer og tar natta for godt. Neppe særlig lenge.

[Trine]

Det er ikke rart at de av oss som er innstilt på å jobbe og betale skatt reagerer på at andre, som har klart å jobbe fulltid i mange år, plutselig finner ut at nå er det nok og de skal aldri mer jobbe. Hvem tror du det er som må betale for det? Igjen, skattebetalerne...

 

For all del, er man for syk til å jobbe (noe jeg har forstått at du er slabbedask), så er man for syk til å jobbe. Men hvis man har klart å jobbe fulltid i mange år, så mener jeg at man bør kunne vurdere andre alternativer (f.eks. redusert eller tilrettelagt arbeid) og lytte til helsepersonell sin vurdering, før man selv klart og tydelig slår fast at man er 100% arbeidsufør.

 

Du har ikke tenkt på at disse menneskene har slitt ekstremt hardt i alle disse årene og virkelig prøvd å få det til, men at de til slutt har måtte innse at det ikke går? Man finner ikke plutselig ut at man ikke skal jobbe mer, men det kommer til et punkt hvor man ikke klarer mer. Slabbedask har jobbet fullt, men du skriver jo at du forstår at han er for dårlig. Det er heller ikke sånn at man velger selv om man vil bli uføretrygdet eller ikke. Det er NAV og nettopp helsepersonell som bestemmer.

 

Grunnen til at jeg har jobbet i så mange år er fordi jeg ikke har blitt hørt av legene, jeg har bedt om hjelp, men har ikke fått det. Da er det faktisk ikke annet man kan gjøre enn å gå igjennom den samme torturen dag ut og dag inn. Etter å i tillegg ha gått på jobb i 3 år hvor hvert skritt har vært som et hammerslag mot hælen orket jeg ikke lenger, jeg var så frustrert at jeg begynte å gråte hos legen, først da fikk jeg litt hjelp, men legen syns det var greit med hammerslag 4 timer hver dag. Nå har jeg en lege som forstår og først da blir det tatt tak i ting. Både de psykiske og de fysiske. Men du mener kanskje at om man har klart tortur i 10 år så kan man klare det i de neste 40 også?

[Mrs D]

Men hvis man har klart å jobbe fulltid i mange år, så mener jeg at man bør kunne vurdere andre alternativer (f.eks. redusert eller tilrettelagt arbeid) og lytte til helsepersonell sin vurdering, før man selv klart og tydelig slår fast at man er 100% arbeidsufør.

 

Folk som aldri har feilet noe i hele sitt liv kan bli syke. Det er ikke sånn at de som har jobbet full tid klarer gjøre det hele livet.

 

Jeg jobbet full tid, dagpendlet og tok fulltidsstudier ved siden av uten problem. Riktignok hadde jeg ikke barn da, men likevel. Så ble jeg syk, og måtte etter mange år innse at jeg hadde svært begrenset (og ustabil) arbeidsevne. Som saksbehandleren min hos NAV sa: Du hadde nok kunnet jobbe på sykdommens premisser, men det er ingen arbeidsgivere som vil ha deg på de premissene. Arbeidsgivere må ha stabil arbeidskraft.

 

I mitt tilfelle slo både fastlegen, spesialister og saksbehandler hos NAV fast at jeg var 100% arbeidsufør flere år før jeg ville innrømme det selv. Og jeg tror ikke jeg er SÅ unik.

[Trine]

Mye sant i det. var det både fastlegen min og saksbehandleren hos NAV sa; Det er meningen at du skal ha et liv utenom jobb også. Men det tar tid å komme så langt at man innser det selv.

 

Det er slik jeg har forstått det også. Takk for at du deler din historie, det gir meg en form for trygghet å vite at noen forstår.

[Madelenemie]

Nå har jeg fått aap i over et år. Jeg kan ikke fortsette i jobben jeg hadde pga skade. Det er ingenting annet jeg vil drive med. Jeg vil bare være hjemme med hundene mine. Jeg klarer ikke sitte på et kontor for jeg klarer ikke konsentrere meg, jeg er dårlig på pc, elendig på å lese, får vondt i kroppen av å sitte stille, vondt i bena av å gå/stå (kan gå litt i terreng). Nå gruer jeg meg til resten av livet. Alle forventer at man skal jobbe og jeg forstår jo det, men jeg er ekstremt stressensitiv, har problemer med konsentrasjon, orker ikke forholde meg til andre mennesker lenge av gangen o.s.v. Jeg har en følelse av at jeg ikke blir forstått for jeg har jo vært i jobb. Men nå er det akkurat som at begeret rant over, jeg orker ikke mer. Men jeg kan jo ikke si til lege eller nav at jeg ikke orker mer. Kan ikke si det til venner/familie heller for de forstår ikke hvor mye mer energi jeg bruker på alt enn det normale mennesker gjør. Så da blir jeg stressa for hva de kan finne på at jeg skal bruke resten av livet til. Så nå gruer jeg meg til resten av livet.

Hei!

 

Prøv å avvente og ta det litt med ro til du får utredningsresultatet.

 

Da blir det lettere for deg tror jeg, da har du noe konkret å forklare situasjonen med.

 

Mange og de aller fleste med asperger jobber ikke, de "koser" seg hjemme og de kjeder seg ikke!

 

Jeg liker lese, men fordi jeg MÅ andre enda viktigere ting og fikk perspektiv på livet så gjør jeg det som kreves av meg, du er langt mer fri, til å nyte livet!! du som ikke har barn. Jeg MÅ sette barna foran feks mitt eget ønske om å studere og lese.

Nå som jeg har kunnskapen jeg ikke hadde før, er det ikke noe valg jeg har, jeg elsker barna mer enn mitt eget, og jeg vet at autisme stiller større krav til tettere oppfølging av foreldre.

 

Men til deg, : Prøv slappe litt av til du ser hva de konkluderer med, veldig mange med autisme sliter jo med det du beskriver, så jeg tror du vil få en helt annen og bedre ro i deg, når du får svar.

[Madelenemie]

Folk som aldri har feilet noe i hele sitt liv kan bli syke. Det er ikke sånn at de som har jobbet full tid klarer gjøre det hele livet.

 

Jeg jobbet full tid, dagpendlet og tok fulltidsstudier ved siden av uten problem. Riktignok hadde jeg ikke barn da, men likevel. Så ble jeg syk, og måtte etter mange år innse at jeg hadde svært begrenset (og ustabil) arbeidsevne. Som saksbehandleren min hos NAV sa: Du hadde nok kunnet jobbe på sykdommens premisser, men det er ingen arbeidsgivere som vil ha deg på de premissene. Arbeidsgivere må ha stabil arbeidskraft.

 

I mitt tilfelle slo både fastlegen, spesialister og saksbehandler hos NAV fast at jeg var 100% arbeidsufør flere år før jeg ville innrømme det selv. Og jeg tror ikke jeg er SÅ unik.

Hei!

 

Du har nok rett i dette!

 

Smitt meg gjerne med tryggheten din:-)

 

Jeg føler aldri at jeg gjør nok, jeg har barn, og jeg kjemper for dem, de lykkes og klarer seg kjempebra.

(Nordvoll og barnehabiliteringen bekrefter dette)

 

Men jeg tror ikke de hadde klart seg uten en sånn oppfølging, det er min mann enig i, så på en måte gjør jeg mer enn god jobb og fulltidsjobb, men jeg krever og uroer meg selv ustanselig, jeg er min egen plageånd.

 

Men kanskje er det mer interessene mine, mine egne ting, som brenner begjærlig under overflaten?

Jeg vet ikke, men jeg kjenner det som en sorg inni meg, en sorg jeg ikke på dagtid rekker kjenne på.

 

Jeg skulle ønske jeg klarte det Bella Dotte klarer:

 

Være den beste utgaven av seg selv som man klarer!

[Trine]

Hei!

 

Prøv å avvente og ta det litt med ro til du får utredningsresultatet.

 

Da blir det lettere for deg tror jeg, da har du noe konkret å forklare situasjonen med.

 

Mange og de aller fleste med asperger jobber ikke, de "koser" seg hjemme og de kjeder seg ikke!

 

Jeg liker lese, men fordi jeg MÅ andre enda viktigere ting og fikk perspektiv på livet så gjør jeg det som kreves av meg, du er langt mer fri, til å nyte livet!! du som ikke har barn. Jeg MÅ sette barna foran feks mitt eget ønske om å studere og lese.

Nå som jeg har kunnskapen jeg ikke hadde før, er det ikke noe valg jeg har, jeg elsker barna mer enn mitt eget, og jeg vet at autisme stiller større krav til tettere oppfølging av foreldre.

 

Men til deg, : Prøv slappe litt av til du ser hva de konkluderer med, veldig mange med autisme sliter jo med det du beskriver, så jeg tror du vil få en helt annen og bedre ro i deg, når du får svar.

 

Takk, jeg skal prøve å ikke tenke så mye. Spesielt når jeg er ekstra sliten så begynner jeg å tenke. Men selv når jeg bare er normalt sliten så er helt dagligdagse ting veldig tiltak å få gjort. Det er bare så vidt jeg får gjort ting man må gjøre for å overleve selv og for å unngå at boligen forfaller.