Gå til innhold

Standpunkt på nrk i kveld. Ang adopsjon.


Snorkfrøken

Anbefalte innlegg

Gjest hønemor2

Og det er selvfølgelig ingenting med Colombia som er korrupt?! Mafian styrer jo alt.. Så vi kan absolutt stole på rettsdokumenter derfra ja!!

Mafia? Du forveksler ikke Italia og Colombia nå? Kjekt å treffe på en ekspert på Colombia. Er det noe mer du føler for å fortelle oss om det landet? For at det skal være grunnlag for korrupsjon så må noen tjene på adopsjonene. Man betaler ikke så mye som en eneste krone for å adoptere barn gjennom barnevernet i Colombia. Hvorfor skal noen da "stjele" barn, hvis de ikke kan selges etterpå? Du er synlig stappfull av fordommer mot et land du ikke kjenner mer til enn det du har lest i avisene og det du har hørt Tore Strømøy si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 271
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • flisa

    44

  • muriel

    28

  • Logitechmusa

    7

  • mil1365380270

    6

Gjest Lalalalalalalla

Etter å ha lest hva enkelte her inne definerer som hårsår så må jeg bare si at jeg her etter kommer til å ta det som en hedersbetegnelse om noen kaller meg det. Jeg er rett og slett stolt over å være en hårsår mor! Og jeg lover på tro og ære å være like hårsår i framtiden også. Barnet mitt ba senest i da om jeg ikke kunne komme og snakke i barnehagen om adopsjon og det å være brun. For h*n er lei av å stadig måtte svare på vanskelige spørsmål. Jeg forstår jo at enkelte her inne mener at jeg bare burde føyset barnet vekk og bedt det om å ha litt ryggrad eller noe sånn, men jeg er jammen glad for at jeg er så hårsår at jeg tar barnet mitt alvorlig.

Jeg kommer også til å fortsette med å trøste barnet mitt når det gråter og er lei seg. Og jeg kommer til å fortsette å kjempe mot de fordommene h*n møter. Så kan dere kalle meg hårsår så mye dere vil - jeg er som sagt stolt av å være det ;-)

For h*n er lei av å stadig måtte svare på vanskelige spørsmål

Slike spørsmål vil barnet få uansett! Det er vel dette du bør forberede barnet på ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest sandex

Mafia? Du forveksler ikke Italia og Colombia nå? Kjekt å treffe på en ekspert på Colombia. Er det noe mer du føler for å fortelle oss om det landet? For at det skal være grunnlag for korrupsjon så må noen tjene på adopsjonene. Man betaler ikke så mye som en eneste krone for å adoptere barn gjennom barnevernet i Colombia. Hvorfor skal noen da "stjele" barn, hvis de ikke kan selges etterpå? Du er synlig stappfull av fordommer mot et land du ikke kjenner mer til enn det du har lest i avisene og det du har hørt Tore Strømøy si.

Beklager - men jeg kjenner landet bedre enn du tror :) Så ikke kom og tro du vet bedre !

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste er jo at de som stiller opp VIL - og det stoler jeg på at de vil. Som Tore sa - de klager jo disse reportasjene over tid - og folk kan trekke seg når som helst. Tore er ingen kynisk person.

Det er slik jeg tenker om det også. Så lenge det er en frivillig sak, så ser jeg ikke problemet. Folk må få gjøre som de selv ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OK - vi tar det med teskje:

Her følger en rekke refleksjonsspørsmål, som det ikke er meningen at du må svare på her, men kun for deg selv:

1. Har du barn (ja/nei)

2. Er noen av disse adoptert? (ja/nei)

3. Er noen av disse i skolealder? (ja/nei)

4. Er noen av disse i en alder der det kan være vanskelig for dem å stå alene mot en mengde? (ja/nei)

5. Er noen av disse i en alder der det kan være vanskelig for dem å argumentere foran en mengde? (ja(nei)

6. Hvis du har barn, og noen av disse fyller noen av ovenstående kriterier, eller du kan forestilledeg at du har barn i en/flere av de nevnte kategoriene, hadde du da blitt glad hvis

barnet ikke fikk sove om kvelden fordi det opplevde stadioge konfrontasjoner i forhold til utseende, opprinnelse, familie e.l? (ja/nei)

7. Hadde du blitt glad dersom (det tenkte) barnet ditt stadig hadde måttet forsvare det faktum at barnet regnet deg som sin ordentlige forelder? (ja/nei)

8. Hadde du syntes det var koselig dersom noen av kameratene stadig fortalte barnet at foreldrene til barnet var døde eller at barnet var kidnappet og plassert hos deg? (ja/nei)

9. Hadde du ment at såpass måtte barnet tåle den dagen du forsto at årsaken til at barnet hadde begynt å grue seg til å gå på skolen, var at det opplevde noen av de her nevnte situasjonene? (ja/nei)

10. Dersom du mot formodning IKKE hadde syntes at dette var i sin skjønneste orden, ville du prøvd å gjøre noe med det? (ja/nei)

11. Ville du (dersom "ja" på forrige) prøvd å holde deg til saken, dvs. hvis barnets biologiske opphav var det som førte til stadige konfrontasjoner, prøve å unngå å trekke inn rødt hår og fortenner og slikt i diskusjonen? (ja/nei)

12. Hvis noen stilte deg et HYPOTETISK spørsmål om dine HYPOTETISKE barn i en eventuell diskusjon, ville du sett forskjellen på at vedkommende prøver å få deg til å forstå at det handler om å ta vare på barna sine, ikke å demonstrere hvor mye vedkommende vet om barna dine?

(ja/nei)

Vi kan jo like godt ta det her:

1. Har du barn (ja, egne og andre)

2. Er noen av disse adoptert? (nei, hvorfor nevner du ikke andre ting? - fosterbarn, utviklingshemmet, adferdsproblemer, tykke, tynne, bleke, små, etc. etc. )

3. Er noen av disse i skolealder? (ja, og/eller har vært)

4. Er noen av disse i en alder der det kan være vanskelig for dem å stå alene mot en mengde? (ja - og/eller har vært)

5. Er noen av disse i en alder der det kan være vanskelig for dem å argumentere foran en mengde? (ja- VELDIG)

6. Hvis du har barn, og noen av disse fyller noen av ovenstående kriterier, eller du kan forestilledeg at du har barn i en/flere av de nevnte kategoriene, hadde du da blitt glad hvis

barnet ikke fikk sove om kvelden fordi det opplevde stadioge konfrontasjoner i forhold til utseende, opprinnelse, familie e.l? (nei)

7. Hadde du blitt glad dersom (det tenkte) barnet ditt stadig hadde måttet forsvare det faktum at barnet regnet deg som sin ordentlige forelder? (nei, men jeg hadde forstått hvorfor de lurte)

8. Hadde du syntes det var koselig dersom noen av kameratene stadig fortalte barnet at foreldrene til barnet var døde eller at barnet var kidnappet og plassert hos deg? (nei, men jeg hadde forstått hvorfor -og hadde derfor tatt det opp i klassen)

9. Hadde du ment at såpass måtte barnet tåle den dagen du forsto at årsaken til at barnet hadde begynt å grue seg til å gå på skolen, var at det opplevde noen av de her nevnte situasjonene? (nei, vi snakker om sånne ting - og vi gjør noe med det.)

10. Dersom du mot formodning IKKE hadde syntes at dette var i sin skjønneste orden, ville du prøvd å gjøre noe med det? (ja, selvsagt)

11. Ville du (dersom "ja" på forrige) prøvd å holde deg til saken, dvs. hvis barnets biologiske opphav var det som førte til stadige konfrontasjoner, prøve å unngå å trekke inn rødt hår og fortenner og slikt i diskusjonen? (nei, det kan også handle om "horemammaer, narkomammaer, gærne pappaer etc.)

12. Hvis noen stilte deg et HYPOTETISK spørsmål om dine HYPOTETISKE barn i en eventuell diskusjon, ville du sett forskjellen på at vedkommende prøver å få deg til å forstå at det handler om å ta vare på barna sine, ikke å demonstrere hvor mye vedkommende vet om barna dine? (nei, jeg tror mange foreldre sliter med tilsvarende paralelle ting og hadde aldri trodd at mitt ståested var enstående - noe som BARE folk som hadde det AKKURAT som meg kunne forstå)

og jeg hadde ALDRI gitt et tv-program skylden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke se på folk at de har mistet en mor, far, bestefar eller annen slektning på andre siden av kloden, og lurer på hva som skjedde og om det går an å finne noen gravsten eller annet etter dem.

Du kan heller ikke se på folk hvorvidt de har tysk eller russisk far.

Men i de aller, aller fleste tilfellene vil det gå opp for deg ganske så raskt at den personen du snakker med, er adoptert fra utlandet. Det er som regel ikke så enkelt å stikke under en stol.

Og ganske mange av de som kun kjenner til gjenforening mellom adoptivbarn og bioforeldre gjennom TV eller ukeblader, ser det som sin helt naturlige og soleklare rett å starte en heller personlig utspørring av vedkommende (for ikke å snakke om SYNSING her)

De før nevnte som kun kjenner til dette temaet gjennom media, syns gjerne det er søtt, rørende, hjerteskjærende sentimentalt når Det Store Møtet skjer i beste sendetid. Og de har ingen betenkeligheter med å la ungene kose seg sammen med dem, det er jo så fantastisk når de endelig finner foreldrene sine!

I skolegården på mandag er dessverre hverken dere, jeg eller de andre foreldrene til stede når 7-åringen min selv skal stå ansikt til ansikt med Sakkunnskapen som TPS formidler. Hvordan skal hun kunne forklare at hun faktisk har det aldeles utmerket med bare meg som mamma, at hun føler seg akkurat like norsk som de andre, og at hun ikke føler seg berøvet for noe som helst?

Det er faen meg ikke enkelt, til og med jeg som voksen blir satt ut fra tid til annen når jeg blir konfrontert med myter som at barnet mitt først ble stjålet, siden solgt.

For enten vi liker det eller ikke: Det som formidles via TV,er selvfølgelig sant. Det er regelen i skolegården, og det er fullt forståelig sett i lys av diskusjonen på DOL den siste tida.

Helt ærlig, hvordan kan noen se på noen at de er adoptert? Her jeg bor er det barn i alle fargenyanser og jeg vet stort sett hvem som er mora til hvem. Men om barnet er adoptert eller har fått barn med en ikke etnisk nordmann er da helt umulig å se. Det er da ikke noe man tenker på i det hele tatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

09.04.06 skrev du dette innlegget:

"Hurra for Bernander som holder søpla unna."

Makan til sutrete "humorfolk" skal en lete lenge etter - tror de at de har patent på humor for Norge?

Jeg syns det er fint med en sjef som viser makt jeg - og enda sier de at han ikke har baller - neivel?

Jeg tror jeg hater Otto Jespersen. Det er ikke humor å høre han på alle mulige måter må fortelle om kroppen til Erna. Lytehumor og utdriting av folk er ikke humor -det er mobbing og stygt!.

KLM-gutta drev ikke med slikt - og Melonas-jenten har humor med selvironi det er noe helt annet.

At OJ tror han har et vettugt politisk budskap er jo det eneste ved han som er latterlig.

Synes vel egentlig at du ikke bør snakke så høyt om at andre ønsker å styre hva som sendes på TV........

Otto Jespersen mobber folk og får betalt for det. Det gjør ikke Tore Strømøy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Glemmer vi ikke her at det er mitt eget ansvar å gjøre barnet mitt opplyst, trygt, identitetsbevisst og glad individ?

Uansett om jeg er adoptivmamma eller biomamma, er det MITT ansvar.

Jeg er helt forundret over at man ikke forstår det er helt irrelevant hva som foregår i Tore på sporet. Han løser noen viktige gåter for enkeltmennesker, og det rører oss.

I min rolle som mor, har det ikke vært en tanke på å spare barnet mitt for diskusjoner eller kunnskap.

Min mann er fra UK, og vi bodde der når barna var små.

Skulle jeg beskytte de når de sleit med språket? Eller skulle vi ta del i de tankene de hadde, diskutere dem og gi de greie svar så de hadde en egen oppfatning?

Den hårsårheten som oppleves her, er nesten så jeg blir redd for motiver.

Please, ikke legg ansvaret for ditt barns trygghet på samfunnet.

Helt enig med deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den store misoppfatningen ikke-adoptanter gjør seg, er at vi som adoptivforelde er redde for at barna skal forlate oss hvis de får kontakt med sine biologiske foreldre. Det finnes ikke jeg redd for, i alle fall. Og det er en grov undervurdering av det unike, sterke mor-barn-forholdet som oppstår mellom adoptivbarn og adoptivforeldre. Det finnes ingen forskjell på det og på biologisk foreldre - barn-forhold. Jeg er både adoptiv- og biomamma, og vet hva jeg snakker om.

Det er helt urealistisk at barnet vårt skulle oppgi oss for to, for det, fremmede mennesker som det oppsøker, eller blir oppsøkt av etter 20 - 30 år som en fullstendig del av vår familie. Kanskje ville det oppleve å få en "familie til", men det kan aldri erstatte den familien barnet har vokst opp i.

Men jeg registrerer jo at en del som ikke har adoptert mener det motsatte.

Det er natuligvis heller ikke sånn at vi som har adoptert glemmer at barnet har andre bioforeldre, og helst ikke vil snakke om dem. I vår familie snakker vi allerede om dem, og kommer til å¨gjøre det bestanding. Biologiske foreldre var så viktige for barnet vårt en gang, livsviktige, faktisk :) Jeg har kun varme følelser for dem, og er evig takknemlig for at de bar frem barnet, og for at de valgte å gi barnet et bedre liv. Det ble jo vår lykke.

Jeg tror at mitt adopterte barn har 4 foreldre som tenker på og elsker det, men bare to av oss kunne ta vare på barnet. Heldigvis ble det oss!

Men det er ikke sånn bestandig. En del bioforeldre verken vil eller er fullstendig uskikket til å ta vare på barna sine. Og da utgjør de i alle fall ikke noen trussel for adoptivforeldrene, det sier seg selv. Derimot kan det utgjøre en alvorlig trusse for adoptivbarnet, dersom det blir oppsøkt av disse, feks ved hjelp av et useriøst program som TPS.

Jeg tror aldri et adoptivbarn velger sine biologiske foreldre framfor sine egne foreldre. Det kan du være trygg på :-)

I kjølvannet av Tore-på-sporet-"bråket" har jeg bare tenkt litt på om det kanskje kan være sårt for _noen_ foreldre å oppleve at barna deres har et ønske om å treffe de biologiske foreldrene?

Jeg har to adopterte i egen slekt (min mormor og min svigerfar). De to har helt ulike tanker omkring dette. Mormor ønsket hele tiden å treffe de biologiske foreldrene og klarte tilslutt å finne søsken. Svigerfar har aldri hatt ønsker om det samme. Begge bør respekteres for sine ønsker. Jeg savner derfor et litt mer nyansert syn på innholdet i "Tore på sporet". Det som passer for noen, passer ikke for andre og alt må skje på frivillig basis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hønemor2

Jeg syns det er feil av deg å oppsøke barnehagen. Dersom det forekommer mobbing, erting eller lignende i barnehagen mener jeg at det primært er de ansattes oppgave å løse det.

Hvis det nå er sånn at noen av barna i barnehagen har sett Tore på sporet, eller fått med seg noe i den duren, hva forventer du å få ut av besøket i barnehagen? Tror du virkelig det holder å snakke om magemor og hjertemor?

For de aller fleste barn er det sånn at mamma og pappa er noen som alltid er der. Foreldre gir ikke fra seg ungene sine, og ville gått gjennom ild og vann for å beskytte barna sine. Hvis nå denne "magemor" er akkurat like mye mamma som "hjertemor" - hvordan har det seg at magemor ikke ville ha lille Tore og ga han bort?

Begreper som magemor og hjertemor er etter min målestokk vannvittig barnslige og fjollete, og i hvertfall blant de "store gutta" i barnehagen kan slikt gjøre vondt verre, for ikke å snakke om på skolen.

Hvis mitt barn blir såret av noen, så ville det ikke falle meg inn å ta de andre ungene for meg og fortelle dem at "han blir så lei seg, skjønner dere". Fordi DET ville gjøre han til mobbeoffer. Stakkars sarte lille guttebassen som blir så "lei seg" for alt. Unger er brutale, og de sårer mange ganger helt bevisst.

Prøv heller å bygge ditt eget barns selvtillit, slik at han ikke BLIR lei seg for slengkommentarer, enten de er bevisste eller ubevisste. Du kan ikke forandre verden eller alle andres holdninger og meninger, du kan bare påvirke ditt eget barns reaksjoner. Hvorfor ikke heller jobbe med det, enn å be hele verden behandle ditt lille barn som en porselensdukke?

Og når de ansatte da ikke griper fatt i det, skal man da bare tenke at ja, ja, ingenting jeg kan gjøre? Og så toe mine hender og se på at mitt barn er trist? Kanskje klappe barnet lett på skulderen og si, "det som ikke knuser deg gjør deg sterk"?

Og kjære deg, magemor og hjertemor er vanvittig barnslige for meg også. Men så er jeg voksen. Og ungene i barnehagen er små og har en helt annen målestokk enn deg og meg.

Og jeg registerer at du har en helt annen holdning til hvordan man takler mobbing enn det jeg har. Vi kan ikke alle være like. Heldigvis. Og for å gjenta meg selv. Vi bygger selvtillitt for harde livet. Barnet mitt som tidligere syntes alle brune mennesker (inkludert seg selv) var stygge, synes nå at det er fint å være brunt. H*n kan se brune mennesker på tv og si "H*n var fin". Men selv for en med selvtilliten i behold er det slitsomt å få høre gang på gang den samme leksa. Og å registrere at ingen av de voksne bryr seg om det. Det blir slått ned på at man erter for andre ting. Og det opplever barnet mitt som blodig urettferdig. Kanskje barnehagepersonalet har samme holdning som mange her inne: adopterte bør tåle litt mobbing og ikke være så hårsåre...?

Det handler ikke om å behandle barnet mitt som en porselesdukke. Det handler om at mitt barn har samme krav på respekt som andre barn har. Og at når mitt barn kommer til meg og ber om hjelp og støtte, da gir jeg den hjelpen og støtten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, men det er to parter i enhver Tore-historie, og den ene parten har ikke noe valg. Han eller hun kan la være å delta i programmet, men bare det å bli kontaktet kan utløse reaksjoner og tanker hos noen.

I det siste tilfellet, ble det mindreårige adoptivbarnet oppsøkt av biomor. Det strider mot alt jeg vet om adopsjon, og alt jeg vet om Norges lovgivning i forhold til adopsjon. Har et søskenbarn som ble bortadoptert for en del år siden, og reglene har hele tiden vært at biologiske foreldre ikke skal kunne få tilgang til opplysninger om det bortadopterte barnet.

Når det gjelder voksne, så har jeg ikke like sterke meninger, bortsett fra at realityshow ikke akkurat er min favoritt, og jeg synes det er usmakelig å utsette mennesker for noe de ikke har mulighet til å skjønne hva innebærer. Men - det er jo sånn at jeg kjenner meg selv på andre, jeg vet at jeg IKKE ville taklet en slik fremstilling på TV, verken i forhold til adopsjon, samlivsproblemer, eller reality som Robinson for den del....

Ang. den siste "Tore-på-sporet-saken" du nevner er jeg helt enig med deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Otto Jespersen mobber folk og får betalt for det. Det gjør ikke Tore Strømøy.

Poenget er at du tydeligvis mener at et TV-program skal taes av skjermen fordi DU mener det er støtende og krenkende for grupper som du gjør deg til talsmann for, og fordi DU ikke liker humoren. Men når andre misliker et TV-program fordi de mener at det faktisk får konsekvenser for ungene deres -DA er de bare hårsåre. Hvor er logikken? Kanskje at Flisa skal avgjøre hva som er godt og dårlig tv, hva som er berettiget hårsårhet og dermed hva som bør sendes??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hønemor2

Vi har to sønner, født med ett års mellomrom. Den ene lys og blåøyd, den ene mørk og brunøyd (ingen av dem er adoptert). De får stadig høre fra venner og klassekamerater at 'dere kan ikke være søsken'. Og ja, det sårer dem, for de vet jo at de er det og er utrolig glad i hverandre.

Mener du da at jeg som mor skal dra på skolen deres og holde et foredrag om at de faktisk ER søsken? Og hvorfor kan ikke ansatte i barnehagen ta dette opp med barna og forklare dem, og ikke du?

Aha! jeg ser at det store problemet er at jeg, den hårsåre adoptivmoren, skal snakke til andres barn. Det er ikke det at det blir sagt som er problemet, men at jeg som mor gjør det. Interessant! Så det er helt ok at pedagogisk leder forklarer hva adopsjon er? Da lurer jeg bare på hvorfor.

Og ja, hvis ungene dine daglig ble plaget med påstander om at de ikke var ordentlige søsken og gråt seg i søvn kveld etter kveld pga det, så mener jeg faktisk at det er ditt ansvar å finne en løsning på det. Og at om dine barn hadde spurt deg om ikke du kunne bekrefte det de selv sa, uten å bli trodd, så burde du gjøre det, på en eller annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Poenget er at du tydeligvis mener at et TV-program skal taes av skjermen fordi DU mener det er støtende og krenkende for grupper som du gjør deg til talsmann for, og fordi DU ikke liker humoren. Men når andre misliker et TV-program fordi de mener at det faktisk får konsekvenser for ungene deres -DA er de bare hårsåre. Hvor er logikken? Kanskje at Flisa skal avgjøre hva som er godt og dårlig tv, hva som er berettiget hårsårhet og dermed hva som bør sendes??

Logikken er at vi mener ulikt. Jeg syns Bernander handler riktig.

Jeg hadde ikke likt at han tok vekk Tore på Sporet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest nåmortilto

Så da skal han få den gode erfaringen at tryggheten mamma gir, er å forklare alt sammen for de andre, det han ikke klarer selv?

Eller skal han få hjelp til å forstå hvorfor de andre spør, og at det er helt naturlige spørsmål?

Og kanskje forstå at det ikke spiller noen rolle for han, for mamma er ordentli' og glad i han uansett om hun ikke har født han?

Ja takk begge deler, sier jeg. Her er det ikke enten eller, men både og. Jeg forklarer alt for mitt barn. Og barnet ber meg om å fortelle det samme til vennene. Og mitt barn er ikke det minste i tvil om vår kjærlighet. Det som gjør barnet lei er at andre setter denne kjærligheten i tvil.

Og nei, jeg har ikke tenkt å være streng og formanende mor overfor barnets venner, jeg skal bare fortelle et eventyr og vise noen bilder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest og får ro i sjela

Ja, jeg synes også det er rart at de som adopeterer er en helt egen rase av hårsåre og sære folk.

Det positive som skjer med de som endelig får adoptere, er at de kvitter seg med alle kattene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest neofix

Og når de ansatte da ikke griper fatt i det, skal man da bare tenke at ja, ja, ingenting jeg kan gjøre? Og så toe mine hender og se på at mitt barn er trist? Kanskje klappe barnet lett på skulderen og si, "det som ikke knuser deg gjør deg sterk"?

Og kjære deg, magemor og hjertemor er vanvittig barnslige for meg også. Men så er jeg voksen. Og ungene i barnehagen er små og har en helt annen målestokk enn deg og meg.

Og jeg registerer at du har en helt annen holdning til hvordan man takler mobbing enn det jeg har. Vi kan ikke alle være like. Heldigvis. Og for å gjenta meg selv. Vi bygger selvtillitt for harde livet. Barnet mitt som tidligere syntes alle brune mennesker (inkludert seg selv) var stygge, synes nå at det er fint å være brunt. H*n kan se brune mennesker på tv og si "H*n var fin". Men selv for en med selvtilliten i behold er det slitsomt å få høre gang på gang den samme leksa. Og å registrere at ingen av de voksne bryr seg om det. Det blir slått ned på at man erter for andre ting. Og det opplever barnet mitt som blodig urettferdig. Kanskje barnehagepersonalet har samme holdning som mange her inne: adopterte bør tåle litt mobbing og ikke være så hårsåre...?

Det handler ikke om å behandle barnet mitt som en porselesdukke. Det handler om at mitt barn har samme krav på respekt som andre barn har. Og at når mitt barn kommer til meg og ber om hjelp og støtte, da gir jeg den hjelpen og støtten.

Du snakker tull. Hvilken respekt mener du at barn i barnehage får, eller viser hverandre? Min erfaring er: svært lite! Barn er egosentriske, og ser ting ut i fra seg selv. Kommer en unge i barnehagen med en ny genser, og noen andre syns den er stygg - så sier de det. Krangler eller slåss de så hater de hverandre eller så er de andre idioter eller noe annet skikkelig hyggelig.

Ett av mine barn opplevde en periode barnehagen som svært vanskelig. Det var mange som var tøffere enn han, og han følte seg alene og liten. Han opplevde det som ubehagelig å bli ekskludert. Han fikk ikke være med, han ble dyttet, osv. Og det var bittert for han. Og for oss! Vi sa i fra til de voksne i barnehagen, for tross alt skal de jo jobbe med å inkludere og hvordan man snakker med hverandre.

Men parallelt jobbet vi med gutten vår. Terpet og terpet på hvordan man tar igjen. På hva man kan si. I starten tok han seg jo nær av "dumming". Men når han lærte "dumming sjøl, for du sa det først" så hjalp det. Og hva er forandret? I barnehagen? Ingenting. Ungene knuffer og krangler om leker, veksler mellom å være bestevenner og hate hverandre, danner klikker og gråter sine modige tårer fordi de ikke fikk være med. Men MITT BARN har det ikke vondt lengre, for han har lært hvordan han skal takle det.

Og det er det jeg mener adoptivforeldre også må gjøre, lære barna hvordan de skal takle det. Kommentarer om hudfarge og opprinnelse vil aldri bli borte. Aldri! Derfor er det så naivt dette pjattet om magemor og hjertemor og at egentlig er alle like gode. For det er ikke det det handler om.

Mobbing handler om å finne andres svake punkter. Og hvis de andre barna oppdager at ditt barns svake punkt er at han ikke kan snakke om familien sin uten å begynne å gråte, og må ha mamma til å snakke for seg, da kan du banne på at du har et fremtidig mobbeoffer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hønemor2

Har gjort det - og gjør det.. Beklager at jeg skrev litt fort, så det ble skrivefeil :) huff og huff...

Ja du skal ikke komme her og komme her og skrive feil på dol! Har du ikke vært her lenge nok til å få med deg det ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest alekjo

Otto Jespersen mobber folk og får betalt for det. Det gjør ikke Tore Strømøy.

Jo, i følge hylekoret på adopsjon, så får han det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hønemor2

Du snakker tull. Hvilken respekt mener du at barn i barnehage får, eller viser hverandre? Min erfaring er: svært lite! Barn er egosentriske, og ser ting ut i fra seg selv. Kommer en unge i barnehagen med en ny genser, og noen andre syns den er stygg - så sier de det. Krangler eller slåss de så hater de hverandre eller så er de andre idioter eller noe annet skikkelig hyggelig.

Ett av mine barn opplevde en periode barnehagen som svært vanskelig. Det var mange som var tøffere enn han, og han følte seg alene og liten. Han opplevde det som ubehagelig å bli ekskludert. Han fikk ikke være med, han ble dyttet, osv. Og det var bittert for han. Og for oss! Vi sa i fra til de voksne i barnehagen, for tross alt skal de jo jobbe med å inkludere og hvordan man snakker med hverandre.

Men parallelt jobbet vi med gutten vår. Terpet og terpet på hvordan man tar igjen. På hva man kan si. I starten tok han seg jo nær av "dumming". Men når han lærte "dumming sjøl, for du sa det først" så hjalp det. Og hva er forandret? I barnehagen? Ingenting. Ungene knuffer og krangler om leker, veksler mellom å være bestevenner og hate hverandre, danner klikker og gråter sine modige tårer fordi de ikke fikk være med. Men MITT BARN har det ikke vondt lengre, for han har lært hvordan han skal takle det.

Og det er det jeg mener adoptivforeldre også må gjøre, lære barna hvordan de skal takle det. Kommentarer om hudfarge og opprinnelse vil aldri bli borte. Aldri! Derfor er det så naivt dette pjattet om magemor og hjertemor og at egentlig er alle like gode. For det er ikke det det handler om.

Mobbing handler om å finne andres svake punkter. Og hvis de andre barna oppdager at ditt barns svake punkt er at han ikke kan snakke om familien sin uten å begynne å gråte, og må ha mamma til å snakke for seg, da kan du banne på at du har et fremtidig mobbeoffer.

Jotakk. Mitt barn har også fått beskjed om å si til de ungene som plager at de er dumme. Og hva skjer? H*N får kjeft - det er ikke lov til å si at noen er dumme....Jeg er helt 100% enig i at det er vår viktigste rolle å gjøre våre barn sterke og gi dem rygg til å klare motstand. Men jeg tror ikke at det alene er nok.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...