Standpunkt på nrk i kveld. Ang adopsjon.

[Logitechmusa]

Beklager - men jeg kjenner landet bedre enn du tror Så ikke kom og tro du vet bedre !

Nå er vi spent på å få vite hva du vet om det colombianske barnevernet og måten det arbeider på! Såpass vet jeg om adopsjon gjennom adopsjonsforeningene i Norge, og det er at om det hadde vært betalt såpass som en hundrelapp under bordet for å smøre noen i Colombia underveis i en adopsjonsprosess, så hadde adopsjoner fra Colombia vært historie for lengst. Dette har skjedd i noen land, og adopsjoner fra disse landene er stoppet.

[Logitechmusa]

Jo, all ære til Tore

Å nå kan du gjerne være kjepphøy, men tar jeg ikke mye feil kommer du ikke til å dokumentere f.eks påstandene dine angående det mafiastyrte colombianske barnevernet det aller minste, da blir du nok taus.

[Gjest hønemor2]

Hvor var Columbia, nei Colombia var det vel sa du?

Hvilken stat i USA?

Jeg venter spent, for nå har det gått opp for meg at jeg ikke fulgte godt nok med i geografitimene.

Herregud, må jeg fortelle deg alt, eller? Columbia er en nylig opprettet stat rett sør for nord for en av de andre litt mindre statene. Følger du ikke med eller?! Bare spør Bush. Men du må holde boka opp-ned for å se det.

[Gjest sandex]

Å nå kan du gjerne være kjepphøy, men tar jeg ikke mye feil kommer du ikke til å dokumentere f.eks påstandene dine angående det mafiastyrte colombianske barnevernet det aller minste, da blir du nok taus.

[Snorkfrøken]

Nei, jeg tror ikke at min 6-åring hadde fått spørsmål om det om programmet ble sendt en tirsdagskveld. Fordi barnehageunger flest ikke ser på tv på tirsdagskvelder. Men de ser på lørdagsunderholdningen. At større barn hadde sett det på tirsdagskvdlden er helt ok. Da hadde mitt barn også vært større og bedre i stand til å svare for seg. Og ja, ungen ER sånn. Og vi lærer barna våre å takle spørsmål - men alt til sin tid! Barnet mitt har lært å takle spørsmål om hudfarge. H*n har lært (ja, det måtte læres!) at det er fint å være brun. Likevel må jeg nå gripe inn fordi noen unger fordi et par unger trekker den litt langt. Og det er ok. Jeg regner med mange av den. Og det hadde sikkert kommet om jeg hadde en egenfødt også. Unger er flinke til å finne svake punkt hos hverandre. Så jeg er veldig, veldig opptatt av at mitt barn ikke skal ha noen svake punkt. Og med det mener jeg ting h*n blir såret av.

Og jo, dette handler om Tore på sporet og det faktum at programmet gjør lørdagsunderholdning ut av noe som er et veldig sårt og alvorlig tema for våre barn. Som vi bruker lang tid på å snakke om, og som våre barn faktisk synes er veldig privat. Det handler om at små barn får servert dette alvorlige temaet som underholdning. Og at de etterpå sitter igjen med masse spørsmål. Som de selvfølgelig spør de det vet er adopterte om. Som i mange tilfeller er alt for små til selv å kunne svare. Slik som mitt barn. Og da nytter det ikke hvor mye man forklarer, når begrepene man har til rådighet er laget for eldre barn. Begrepene magemor og hjertemor klarer h*n å forstå. H*n har vokst i magen til magemor og i hjertet mitt. "Biologisk mor" og tilsvarende begrep blir for abstrakte for små barn.

Og ja, mange barn blir utsatt for ubehagelige hendelser. Og oppegående foreldre gjør det de kan for å skjerme og herde! Forskjellen er at adoptivforeldre- i alle fall her inne - blir kalt for hårsåre når de gjør det....

Så det er ikke noe problem med at programmet sendes, bare hvilken dag det sendes?

[Gjest vioola]

Ja jeg er helt sikker på at engasjerte mødre er bedre mødre. Har hørt at jo mer hårsår, jo bedre ;-)

jeg har lest alle innleggene og skjønner godt at dere blir frustrert over at disse programmene skaper spørsmål til barna og gir folk feil oppfattninger om adopsjon, Men det gjelder jo mange andre ting også. feks oppfattninger om overvekt. Uansett hvor mye du vil overbevise verden om at alle er like fine uansett om de er tykke eller tynne , og at når folk skal finne seg en partner så er innsiden kjempeviktig. Det kommer man aldri til å klare. Det kommer alltid til å være mennesker som har sånne syn på adopsjon som du misliker så sterkt. Når man ikke kan forandre verden er det kanskje best å tilpasse seg den.

Jeg kan gjerne sitte og være illsint og klage på at alle er så utseeendefiksert og at det er galt og at jeg ikke får sjansen på så mange gutter og lignende. Men det nytter ikke. Det å være adoptert eller hudfarge kan man selvfølge ikke forandre på. Men kanskje man bare gjør barna trygge på hvordan det er med adopsjon , slik at de ikke føler seg truet av spørsmål fra teite andre barn eller fremmede voksne som ikke har skjønt noenting om hva adopsjon dreier seg om.

Og tror kritikken til mange adoptivforeldre har tross alt nådd fram , det har vært mange avisartikler og til og med en debatt på standpunkt om det. Og jeg tror selv de som liker søtsuppehistoriene til tore på sporet ikke er så dumme at de tror de fleste som blir adoptert vil oppsøke biologiske foreldre og lignende. Tror dere undervurderer de som dere så hånlig sier både leser se og hør og ser på tore på sporet , er faktisk mulig å gjøre begge deler og samtidig lese the economist. Og de aller fleste er jo i kontakt med temaet adopsjon på en eller annen måte i nærmiljøet , man kjenner noen som kjenner noen etc.. så man tror ikke at tore på sporet gir et nyansert bilde

[Reg@l]

Jotakk. Mitt barn har også fått beskjed om å si til de ungene som plager at de er dumme. Og hva skjer? H*N får kjeft - det er ikke lov til å si at noen er dumme....Jeg er helt 100% enig i at det er vår viktigste rolle å gjøre våre barn sterke og gi dem rygg til å klare motstand. Men jeg tror ikke at det alene er nok.

Ærlig talt! Du snakker om respekt, men lærer barnet ditt å fortelle andre barn at de er dumme?

[Gjest hønemor2]

Ærlig talt! Du snakker om respekt, men lærer barnet ditt å fortelle andre barn at de er dumme?

Vel, jeg er faktisk av den oppfatning at respekt er noe man skal gjøre seg fortjent til, og har ingen intensjoner om å lære barna mine at de skal respektere folk som mobber. Jeg synes folk som mobber er slemme, og synes ikke det gjør noe at de får høre det. Kanskje det er det som er problemet? At de aldri får høre det, mener jeg. Men jeg har innsett at det politisk korrekte er å si "jeg liker deg ikke når du sier dumme ting", og det er det barnet mitt sier nå. Men som sagt, mitt barn har fått klar beskjed om at unger som mobber skal man rett og slett ikke bry seg om, at det er DE som har et problem, ikke de som blir ertet. Som sagt, respekt er ikke noe man har krav på, men noe man gjør seg fortjent til. DET lærer jeg mine barn.

[Gjest hønemor2]

jeg har lest alle innleggene og skjønner godt at dere blir frustrert over at disse programmene skaper spørsmål til barna og gir folk feil oppfattninger om adopsjon, Men det gjelder jo mange andre ting også. feks oppfattninger om overvekt. Uansett hvor mye du vil overbevise verden om at alle er like fine uansett om de er tykke eller tynne , og at når folk skal finne seg en partner så er innsiden kjempeviktig. Det kommer man aldri til å klare. Det kommer alltid til å være mennesker som har sånne syn på adopsjon som du misliker så sterkt. Når man ikke kan forandre verden er det kanskje best å tilpasse seg den.

Jeg kan gjerne sitte og være illsint og klage på at alle er så utseeendefiksert og at det er galt og at jeg ikke får sjansen på så mange gutter og lignende. Men det nytter ikke. Det å være adoptert eller hudfarge kan man selvfølge ikke forandre på. Men kanskje man bare gjør barna trygge på hvordan det er med adopsjon , slik at de ikke føler seg truet av spørsmål fra teite andre barn eller fremmede voksne som ikke har skjønt noenting om hva adopsjon dreier seg om.

Og tror kritikken til mange adoptivforeldre har tross alt nådd fram , det har vært mange avisartikler og til og med en debatt på standpunkt om det. Og jeg tror selv de som liker søtsuppehistoriene til tore på sporet ikke er så dumme at de tror de fleste som blir adoptert vil oppsøke biologiske foreldre og lignende. Tror dere undervurderer de som dere så hånlig sier både leser se og hør og ser på tore på sporet , er faktisk mulig å gjøre begge deler og samtidig lese the economist. Og de aller fleste er jo i kontakt med temaet adopsjon på en eller annen måte i nærmiljøet , man kjenner noen som kjenner noen etc.. så man tror ikke at tore på sporet gir et nyansert bilde

Jeg er enig i mye av det du sier, men har dessverre møtt mange nok mennesker til å vite at alle dessverre ikke er like reflekterte som det du skulle ønske at de var. Og som jeg skrev tidligere så er det ikke programmet i seg selv jeg har størst problemer med, men formatet det serveres i. Familieunderholdning, som selv ganske små barn ser. Og en ting er sikkert, de er ikke i stand til å tenke på den måten du skisserer.

[Gjest hønemor2]

Så det er ikke noe problem med at programmet sendes, bare hvilken dag det sendes?

Jeg synes også at programmene er noe dritt i seg selv, og synes det er kjempetrist at folk må selge sine mest private øyeblikk til tv, for å få oppleve det de opplever. Men jeg respekterer at noen har så sterke ønsker om dette, og at dette blir deres eneste mulighet. Og det ville aldri falle meg inn å fordømme noen av dem som leter opp sin tapte slekt. Jeg har full forståelse for at noen føler et sterkt behov for det. Like stor forståelse for dem, som for dem som ikke har det.

Så ja, hovedankepunktet mitt er at Tore Strømøy sier at han lager dokumentar. Og om alvorlige tema. Som han pakker inn som familieunderholdning og sender i beste sendetid på lørdager. Da blir det pornografi og vemmelig. Ta i stedet dokumentaren om de to narkomane. Den er også nærgående og gripende. Men den presenteres ikke som familieunderholdning, men som en dokumentarserie. Det blir rett og slett noe helt annet. Jeg hadde reagert om den også ble pakket inn i et familieformat og servert som underholdning for massene.

Og når alt det er sagt så vil jeg gjenta enda en gang at historien om Alexander og hans biologiske mor ikke skulle vært sendt som dokumentar en gang. Der ble det gjort for mange feil. Noe til og med Tore Strømøy måtte innrømme til slutt i Standpunkt, selv om det satt langt inne.

[Gjest hønemor2]

Jeg har lest en del av innleggene her inne, og ser at det er flere ulike syn på det med å ta kontakt med biofamilier.

Jet er selv sammen med en som er adoptert. Han sier han overhode ikke har interesse av å møte noen biofamilie. Han sier at mamma og pappa er de som har tatt på seg oppgaven å være mamma og pappa.

Vi har barn som vet at det finnes en genetisk forbindelse i et annet land. Men de har sine besteforeldre, og den plassen kunne ingen andre tatt fra dem.

Fotsett med å være en god mamma:) Det å ha et godt hjem, og mennesker som bryr seg om deg, er det som gjør en hel.

Jeg har ofte lurt på hvorfor ikke mannen min er nyskjerrig på opphavet sitt. Men når jeg tenker litt lenger, så er det jo grunner for at barn blir adoptert vekk. Da tenker jeg at de aller fleste har fått mye større mulighet til et bedre liv her i landet.

Takk! Jeg tror bare vi må konkludere med at folk er forskjellige, og har forskjellige behov. Selv tror jeg at jeg har et barn som kommer til å ha behov for å finne ut mer om bakgrunnen sin. Det virker i alle fall slik nå, selv om det kan endre seg over tid. Vi som foreldre er innstilt på å yte det vi kan for at h*n skal få møte sin magemor når h*n blir moden for det. Men det betyr ikke at mitt andre barn trenger å gjøre det samme.Det som er viktigst, og det virker det som om mannen din har forstått, er å gjør det som passer best for seg, ikke det alle andre mener man skal gjøre. Og det er også frustrerende når andre har meninger om hva man burde gjøre (og det gjelder jo ikke bare for adopterte...).

[Gjest enig i det]

Så hårsår-begrepet er direkte knyttet til adopsjon da? Hårsåre mennesker er mennesker som prøver å fortrenge at ungen er adoptert? Og jeg har nettopp her fått kjeft av andre for å være hårsår fordi jeg vil ta opp problemer knyttet til at barnet mitt er adoptert. Nå må dere nesten se til å komme til enighet her! Eller er det rett og slett bare slik at vi adoptivforeldre er hårsåre uansett hva vi gjør og ikke gjør....?

Basert på graden av furting, aggresjon og sutring her så ja, du er tydeligvis hårsår uansett og ikke rent lite dum.

Selvsagt gjelder ikke hårsårhet bare adoptivmødre, hold deg til saken, du forsterker jo bare ytterligere hvor håpløst sære adoptivforeldre er.

[Gjest enig i det]

Klart man skal sette søkelyset på det gale aom eventuelt skjer innen adopsjon, men man skal ikke sette søkelyset på det ved å blottlegge enkeltindivider. Og du må gjerne påstå jeg har skylapper, men i så fall er det neppe andre enn deg som ser dem.

De som er med i Tore på sporet har vel ikke akkurat blitt kidnappa og ført inn i programmet med en pistol mot hodet vel? De har jo lov å si nei.

[Gjest hønemor2]

Basert på graden av furting, aggresjon og sutring her så ja, du er tydeligvis hårsår uansett og ikke rent lite dum.

Selvsagt gjelder ikke hårsårhet bare adoptivmødre, hold deg til saken, du forsterker jo bare ytterligere hvor håpløst sære adoptivforeldre er.

Nei, adoptivforeldre er kronisk hårsåre, kjerringaktige, sutrete, sære og fullstendig ute av stand til å holde seg til saken. Trodde det var allment kjent, jeg. Og du har tydeligvis helt ikke fått med deg at dol er et diskusjonsforum som hadde vært siiiiinsykt kjedelig om alle satt og var enige og klappet hverandre på skuldrene. Av oss to så virker du helt klart som den som er sur og kjerringaktig. Du legger alt for mye i en ordveksling på dol. Og jeg for min del hopper og spretter så mye jeg vil når jeg diskuterer. Og legger til og trekker fra akkurat så mye som jeg vil. Synes det er gøy å diskutere, og gjør det med et smil. Kan anbefales, forresten.

Så smil, kjære deg, det gjør livet mye lysere og lettere ;-)

[Gjest neofix]

Viser hvor mye du vet om meg og mine barn. Nei, jeg oppdrar ingen hårsår og sutrete pjokk. Jeg oppdrar en unge som lærer seg å snu ruggen til de som sier dumme ting, og til å forstå at ikke alt folk sier er sant. Jeg oppdrar en unge med respekt for andre mennesker, en som ikke slenger dritt for å hevde seg. Og jeg oppdrar en unge som er i stand til å si i fra når nok er nok. Som ikke finner seg i å bli tråkket på. En unge som klarer seg godt på egenhånd, men som innser at av og til trenger man hjelp av andre.

Hvordan mener du at jeg skal kunne lære barna mine forsksjellen på rett og galt, om jeg samtidig ber dem gjøre det som er galt? "Det er stygt å stjele, men andre gjør det, så gjør det du og"? "Det er galt å slå, men om andre slår deg, så slå tilbake"?. "Det er like fint å være brun som hvit, om noen sier at du er stygg og brun, så si til dem at de er stygge og hvite"? Snakk om inkonsekvent oppdragelse! Vet ikke hva slags barnehage dine unger går i, men i vår barnehage lærer de faktisk at de ikke skal akseptere dritt og si i fra til de voksne om erting.

Du lærer kanskje dine unger at ord bare er ord, men der tar du skammelig feil. Ord er er makt, har du makt over ordene har du makt over mennesker. Og du får ikke makt over ordene ved å være en apekatt som kopierer andres tullete utsagn!

Det er fullstendig feil at unger som ikke går inn i en hver verbal slåsskamp blir sutrete tapere. Faktisk er det ingenting som er så effektivt mot erting som å snu og gå. Tar man igjen på den måten som du sier så blir det jo straks mye mer interessant å erte denne personen. Dessuten er det fullstendig feilstlått å lære unger at de aldri skal klage, aldri skal si i fra. Man skal si i fra når ting blir for tungt. Og det er da vi voksne skal tre støttende til.

Ungene dine lærer aldri konfliktløsning, men du lærer dem en veldig fin måte fyre opp under konflikter. Du lærer dem heller ikke noe som helst om respekt for andre mennesker, og du lærer dem at det er helt ok å erte andre - de kan jo bare ta igjen med samme mynt. Sa du at du ikke oppdrar bøller? Det høres vitterlig ut som om du gjør det for meg.

Jeg kunne trodd på deg hvis det ikke var for at du tidligere i tråden har fortalt om ditt stakkars barn som ikke greier å hevde seg og blir så lei seg fordi andre stiller spørsmålstegn ved hans opphav og hudfarge. Ditt barn er ikke så selvstendig og flink til å snu ryggen til. Han snur og går, men han er såret.

Nei, jeg oppdrar ikke en bølle. Jeg holder fast ved "ikke slå først". Men ja, blir du slått så skal du da ikke bare stå og ta i mot, da er det lov å ta igjen. Den regelen praktiserer de til og med i barnehagen. Ikke ert først, men ta igjen. Ikke la deg tråkke på.

Dette har selvsagt to målsetninger. Det ene er å bygge barnets selvtillit, vite med seg selv at "dette takler jeg", og det andre er å ta igjen med "bøller" som ellers får ture fram akkurat som de vil fordi ingen tør motsi dem eller ta igjen.

Mine barn trenger derfor ikke at jeg kommer i barnehagen og forteller om deres følelser og reaksjoner foran alle e andre barna. De hevder seg bra selv.

[Gjest enig i det]

Nei, adoptivforeldre er kronisk hårsåre, kjerringaktige, sutrete, sære og fullstendig ute av stand til å holde seg til saken. Trodde det var allment kjent, jeg. Og du har tydeligvis helt ikke fått med deg at dol er et diskusjonsforum som hadde vært siiiiinsykt kjedelig om alle satt og var enige og klappet hverandre på skuldrene. Av oss to så virker du helt klart som den som er sur og kjerringaktig. Du legger alt for mye i en ordveksling på dol. Og jeg for min del hopper og spretter så mye jeg vil når jeg diskuterer. Og legger til og trekker fra akkurat så mye som jeg vil. Synes det er gøy å diskutere, og gjør det med et smil. Kan anbefales, forresten.

Så smil, kjære deg, det gjør livet mye lysere og lettere ;-)

Jeg smiler stadig vekk jeg, men det virker ikke som du vet hva et smil er for noe engang. Du er jo nettopp prototypen på bitch som har adoptert. Og det er slike som deg som setter adoptivforeldre i et dårlig lys. Det finnes noen få adoptivforeldre her inne som virker normale, men de er i mindretall. Hvorfor er det så viktig for deg at adoptivforeldre framstår som sære? Dere er vel ikke noe annet enn foreldre dere heller når det kommer til stykket?

[Gjest hønemor2]

Jeg smiler stadig vekk jeg, men det virker ikke som du vet hva et smil er for noe engang. Du er jo nettopp prototypen på bitch som har adoptert. Og det er slike som deg som setter adoptivforeldre i et dårlig lys. Det finnes noen få adoptivforeldre her inne som virker normale, men de er i mindretall. Hvorfor er det så viktig for deg at adoptivforeldre framstår som sære? Dere er vel ikke noe annet enn foreldre dere heller når det kommer til stykket?

Det virker i grunnen på meg som om du tar denne diskusjonen hakket mer seriøst enn meg. Og at du tar dol hakket mer seriøst enn meg. Skulle jeg tatt alt jeg leser på dol som god fisk så hadde jeg sittet igjen med en oppfatning om at foreldre er fullstendig feilfrie, de drikker ALDRI så mye som en slurk alkohol hvis barna er innenfor fem mils radius. De kjefter aldri på ungene sine, men snakker pent til dem og forklarer alt på en veldig pedagogisk måte. De kjøper kun det beste av klær, de pusser alle tennene til ungene i minst 10 minutt. Barna spiser aldri godteri, unntatt på lørdager. Osv, osv. Men rart nok kjenner jeg ingen slike perfekte foreldre i virkeligheten. Så da kan vi konkludere med a)mødre på dol er veldig spesielle eller b)her inne får man ikke den hele, fulle sannheten. Og så kan du gjette hva som er sant.

Og så har vi dol adopsjon. Hvor vi ikke har behov for å pjatte om klær og pussing av tennene. DET gjør vi på dol-foreldreforum. Sammen med de andre vanlige foreldrene. Og kanskje til og med under helt andre nick. Men på dol-adopsjon tar vi opp adopsjonsrelaterte spørsmål. Som - tro det eller ei - kan være litt problemfokusert. Ja, vi er vanlige foreldre, til vanlige barn. Men barna være opplever av og til en del ting som andre barn ikke gjør. For selv om de er ytterst vanlige barn har de også en ytterst uvanlig bakgrunn og historie. Som kan være traumatisk, og som kan gi utslag som vanlige barn ikke opplever. Tro det eller ei. Men man har jo etter hvert forstått at dol-adopsjon ikke lengre er et sånn forum hvor man kan ta opp disse spesielle problemene, fordi det på dol, som i resten av verden, er en haug med trangsynte besservissere med sterke meninger om alt og ingenting. Og som synes å være fullstendig uten empati og forståelse for ting de ikke evner å sette seg inn i. Så da blir man gjerne oppfattet som hårsår og sutrete når man tar opp ting. Noe som nødvendigvis ikke betyr at det er vi som er hårsår, men like gjerne kan skyldes at du og dine like rett og slett ikke har kapasitet til å ta problemstillingen innover deg. Og det er jo mye lettere å si at problemet er hos meg, eller å innrømme at din egen forestillingsevne ikke strekker til.

Mitt helt vanlige barn har en helt uvanlig historie. Og jeg skulle gjerne like å si at det at du ikke evner å ta inn over deg at adopterte barn kan være såre over å skille seg ut, og kan ha identitetsproblemer knyttet til det at de har mistet sine biologiske foreldre (som de kanskje til og med husker!) ikke var et problem for meg. Men dessverre så blir det det, når du er en av dem som synes at det er i din fulle rett og grave i detaljene rundt mitt barn, og gjerne mens mitt barn hører på.

Som sagt, jeg tar det som en hedersbetegnelse å bli kalt for hårsår når jeg beskytter mitt barn mot sånne som deg.

Og jeg tror fremdeles ikke at du er i stand til å smile, jeg tror du er en av dem som tror at dol reflekterer virkeligheten. Synd for deg.

[Gjest hønemor2]

Jeg kunne trodd på deg hvis det ikke var for at du tidligere i tråden har fortalt om ditt stakkars barn som ikke greier å hevde seg og blir så lei seg fordi andre stiller spørsmålstegn ved hans opphav og hudfarge. Ditt barn er ikke så selvstendig og flink til å snu ryggen til. Han snur og går, men han er såret.

Nei, jeg oppdrar ikke en bølle. Jeg holder fast ved "ikke slå først". Men ja, blir du slått så skal du da ikke bare stå og ta i mot, da er det lov å ta igjen. Den regelen praktiserer de til og med i barnehagen. Ikke ert først, men ta igjen. Ikke la deg tråkke på.

Dette har selvsagt to målsetninger. Det ene er å bygge barnets selvtillit, vite med seg selv at "dette takler jeg", og det andre er å ta igjen med "bøller" som ellers får ture fram akkurat som de vil fordi ingen tør motsi dem eller ta igjen.

Mine barn trenger derfor ikke at jeg kommer i barnehagen og forteller om deres følelser og reaksjoner foran alle e andre barna. De hevder seg bra selv.

Jeg tror vi skal være enige om å være uenige. Mitt barn hevder seg helt fint og er en ener i barnehagen, med venner i søkk og kav. H*n har ingen uvenner, men har noen venner som ikke forstår at det de sier sårer og gjør vondt. De er små!! Mitt barn ønsker ikke å slenge dritt tilbake til disse barna - de leker kjemepfint sammen i det store og det hele. H*n ønsker bare at disse barna skal slutte å si ting som gjør barnet trist.

Jeg er stolt over at mitt barn ikke er noen rambo ute av stand til å vise følelser, jeg er stolt over at mitt barn kommer til meg og forteller om det h*n synes er trist og leit. Det er ingen svakhet å bli lei når man blir ertet, det er faktisk helt naturlig.

Og her er det ikke snakk om at jeg skal ta for meg ungene og kjefte dem opp. Her er det snakk om å ta saken opp med de voksne og få dem til å ta barnets bekymringer på alvor. Og så er det snakk om at jeg skal komme i barnehagen og snakke om adopsjon og det landet mitt barn er født i - og som h*n er stolt av. På samme måte som de har presentert landene til de andre barna som er i barnehagen. Vi skal servere mat, vise bilder, og åpne for alle de spørsmålene ungene har. Jeg er fumdamentalt uenig i en oppdragelse hvor unger lærer å takle alt selv. Der er fullt mulig å gjøre dem til trygge, selvstendige og oppegående vesener samtidig som man lærer dem at de ikke trenger å bære alt selv. Barn som føler seg mobbet skal tas alvorlig, det skal ikke føyses bort med "ta igjen, dette takler du". Og særlig når det er helt klart at barnet ikke takler det. Og mener du da at man skal gjøre det til barnets problem og si at det er h*n som er problemet, som tar seg nær av ertingen? Erting er aldri barnets feil!

Jeg har et trygt og selvsikkert barn 99% av tiden. Og er stolt over at barnet mitt har forstått at det h*n ikke takler, det får man hjelp til å takle.

[Gjest enig i det]

Det virker i grunnen på meg som om du tar denne diskusjonen hakket mer seriøst enn meg. Og at du tar dol hakket mer seriøst enn meg. Skulle jeg tatt alt jeg leser på dol som god fisk så hadde jeg sittet igjen med en oppfatning om at foreldre er fullstendig feilfrie, de drikker ALDRI så mye som en slurk alkohol hvis barna er innenfor fem mils radius. De kjefter aldri på ungene sine, men snakker pent til dem og forklarer alt på en veldig pedagogisk måte. De kjøper kun det beste av klær, de pusser alle tennene til ungene i minst 10 minutt. Barna spiser aldri godteri, unntatt på lørdager. Osv, osv. Men rart nok kjenner jeg ingen slike perfekte foreldre i virkeligheten. Så da kan vi konkludere med a)mødre på dol er veldig spesielle eller b)her inne får man ikke den hele, fulle sannheten. Og så kan du gjette hva som er sant.

Og så har vi dol adopsjon. Hvor vi ikke har behov for å pjatte om klær og pussing av tennene. DET gjør vi på dol-foreldreforum. Sammen med de andre vanlige foreldrene. Og kanskje til og med under helt andre nick. Men på dol-adopsjon tar vi opp adopsjonsrelaterte spørsmål. Som - tro det eller ei - kan være litt problemfokusert. Ja, vi er vanlige foreldre, til vanlige barn. Men barna være opplever av og til en del ting som andre barn ikke gjør. For selv om de er ytterst vanlige barn har de også en ytterst uvanlig bakgrunn og historie. Som kan være traumatisk, og som kan gi utslag som vanlige barn ikke opplever. Tro det eller ei. Men man har jo etter hvert forstått at dol-adopsjon ikke lengre er et sånn forum hvor man kan ta opp disse spesielle problemene, fordi det på dol, som i resten av verden, er en haug med trangsynte besservissere med sterke meninger om alt og ingenting. Og som synes å være fullstendig uten empati og forståelse for ting de ikke evner å sette seg inn i. Så da blir man gjerne oppfattet som hårsår og sutrete når man tar opp ting. Noe som nødvendigvis ikke betyr at det er vi som er hårsår, men like gjerne kan skyldes at du og dine like rett og slett ikke har kapasitet til å ta problemstillingen innover deg. Og det er jo mye lettere å si at problemet er hos meg, eller å innrømme at din egen forestillingsevne ikke strekker til.

Mitt helt vanlige barn har en helt uvanlig historie. Og jeg skulle gjerne like å si at det at du ikke evner å ta inn over deg at adopterte barn kan være såre over å skille seg ut, og kan ha identitetsproblemer knyttet til det at de har mistet sine biologiske foreldre (som de kanskje til og med husker!) ikke var et problem for meg. Men dessverre så blir det det, når du er en av dem som synes at det er i din fulle rett og grave i detaljene rundt mitt barn, og gjerne mens mitt barn hører på.

Som sagt, jeg tar det som en hedersbetegnelse å bli kalt for hårsår når jeg beskytter mitt barn mot sånne som deg.

Og jeg tror fremdeles ikke at du er i stand til å smile, jeg tror du er en av dem som tror at dol reflekterer virkeligheten. Synd for deg.

Sorry, jeg gadd ikke lese den milelange tråden jeg, så viktig er ikke dette for meg. Jeg har uansett min mening om adoptivforeldre og uheldigvis for adopterte barn er ikke det særlig bra. Ungene er jo helt vanlige barn, men foreldrene er ikke helt vanlige foreldre, merkelignok. Det burde ikke være mer komplisert enn så.

[Gjest hønemor2]

Sorry, jeg gadd ikke lese den milelange tråden jeg, så viktig er ikke dette for meg. Jeg har uansett min mening om adoptivforeldre og uheldigvis for adopterte barn er ikke det særlig bra. Ungene er jo helt vanlige barn, men foreldrene er ikke helt vanlige foreldre, merkelignok. Det burde ikke være mer komplisert enn så.

Huffda, gikk du tom for argumenter?