Introvert - intet handicap

[Gjest]

Trine: mener du å si at du er så sterkt introvert at utfordringene det å være det byr på over lang tid og til slutt har gjort deg utslitt og/eller syk/deprimert?

Akkurat det samme kan skje med helt friske folk også - uansett om de er introvert eller ekstrovert.

Det er ikke bare introverte som har utfordringer. Ekstroverte har også utfordringer (kanskje også utfordringer som introverte ikke har igjen). Ingen er like og vi er bare skapt slik.

Selv tror jeg at jeg er noe midt imellom, og jeg har utfordringer på begge sider som følge av det, men jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg samfunnet.

Ønsker deg alt godt.

[gullfisk]

 

Hvorfor skal samfunnet ta hensyn til de deprimerte, de med angst, personlighetsforstyrrelser eller asperger?

Anonymous poster hash: 55679...aa4

 

Hvorfor? Fordi de plages? Fordi de er en del av samfunnet? Trine her plages, og ber om forståelse. Spørsmålet er vel hvordan? Hun sier det ikke blir tatt hensyn, men sier ingenting om hva slags hensyn hun trenger. NHD pleier å spørre her: Hva skulle vi/behandler/familien/andre gjort for at du skal føle deg forstått? Det er det jeg lurer på i dette tilfellet, hva er det hun mener alle andre gjør feil?

[Trine]

Jeg har stor forståelse for at du synes situasjonen din er svært vanskelig, og at du opplever at det å være introvert er et digert problem for deg. Som en person som selv ikke klarer gjøre noe annet etter jobb enn å stort sett ligge i fosterstilling og forsøke å få pusten normal og få hodet klart, har jeg forståelse. Som en person som sitter på do på jobb og tar tiden på hvor lenge jeg kan være på do alene før jeg må ut til folk igjen, har jeg forståelse. Jeg synes selv det er veldig utfordrende. Hvorvidt dette kun er introversjon eller også andre ting vet jeg ikke (og jeg aner i vertfall ikke rekkefølgen i så fall, om jeg har blitt syk fordi jeg er introvert eller om sykdommen var der fra før helt uavhengig av at jeg er introvert).

 

Jeg vet at det er vondt å kjempe hver dag. Men jeg vet også at det er minst like vondt å gi opp, slutte, ikke møte mennesker. De gangene jeg har "gitt opp" har også samvittigheten min, frykten min og redselen for andre mennesker økt til nye høyder, og det har ikke vært bra. Men det er en kamp hver dag. Jeg prøver å tenke at det er mange som kjemper hver dag, mange som sliter, mange som har det vondt hele livet. Jeg er sånn sett ganske normal på det området

 

Et lite ps: Jeg tror ikke de som skriver at de klarer seg ok tross sin introversjon mener noe vondt med det de skriver overhodet. Jeg personlig tror de ønsker å motivere og vise at det kan være mulig. Det er det vanskelige med å si at man har tro på folk, at det da av og til forstås som at man forventer at de lykkes. Jeg prøver å være bevisst selv på å ikke få det til å høres ut som forventninger og krav, men som håp og at man har troen på personen, men av og til blir det feil formulert dessverre.

 

Dette er ikke et innlegg mot at det kan gjøres visse tiltak på arbeidsplasser for personer som trenger litt ro, for eksempel ved at det ikke blir sett ned på dersom man tar lunsjen for seg selv noen dager, og at man kan sitte på eget kontor, ikke kontorlandskap. Dessverre er det ikke alltid så mye som kan gjøres. Jeg har forståelse for at bedrifter har behov for effektive medarbeidere, men merker selvsagt at det sliter på meg å skulle jobbe på den måten det gjøres mange steder.

 

Jeg møter mennesker, jeg har en hobby som forutsetter at jeg må omgås andre mennesker. Jeg har ikke noe imot folk, men de sliter meg ut. I går pratet jeg i 30 min med en jeg ikke kjenner og jeg gikk i min egen boble resten av dagen. Klarte ikke konsentrere meg om noe fordi hodet mitt var utslitt. Personen var veldig hyggelig så det har ikke noe med det å gjøre, jeg trenger bare ekstremt mye tid for meg selv. Nå er jeg sykemeldt pga en skade som endte med kroniske smerter fordi legene ikke brøy seg om smertene jeg hadde av og til og nå har hele tiden. Hadde jeg ikke hatt denne fysiske skaden tror jeg at jeg kunne fått en jobb jeg kunne klart uten å knekke helt. Jeg kunne jobbet på et verksted istedefor å fly rundt til forskjellige kunder. Men det hadde vært avgjørende at arbeidsgiveren hadde tatt hensyn til at jeg ikke klarer være like rask som andre, at jeg blir stressa om jeg ikke får tid til å gjøre ting ordentlig. Min forrige arbeidsgiver kunne jeg prate med, fortelle problemet og han sa jeg skulle jobbe i mitt tempo og så fikk han heller ta seg av eventuelle klager på tidsbruken. Denne sjefen var opptatt av kvalitet. Det er lettere å slite seg ut for noen som setter pris på å ha deg som ansatt og jeg fikk jobber for en prosjektleder som regnet priser fornuftig og som var opptatt av at ting ble gjort riktig. Han verdsatte mine egenskaper. Men så flyttet jeg og måtte bytte jobb. De aller fleste firmaer i min bransje driver med texasvirksomhet og det sliter utrolig mye på meg. Dårlig samvittighet for å ikke jobbe fort nok og ikke ta risikable sjanser og konstant stress for om jeg faktisk har gjort ting riktig. Det settes ikke av tid for kvalitetskontroll. Hadde jeg nå ikke vært så introvert som jeg er så kunne jeg kanskje jobbet som selger, det er det eneste innen mitt fag som jeg kan jobbe med om jeg skal ta hensyn til det fysiske, men jeg kan ikke jobbe som selger, for det blir for stor påkjenning mentalt.

 

Andre snakker om drømmejobber som de klarer selv om de er introverte, min drøm er å bo på fjellet og kunne leve av naturen. Det sier seg jo selv at jeg ikke kan følge den drømmen. Det setter nok ekstra kjepper i hjula at jeg har denne fysiske skaden i tillegg, men dersom jeg hadde vært mer ekstrovert så hadde det ikke vært et så stort problem som det er fordi jeg er introvert.

[Trine]

Trine: mener du å si at du er så sterkt introvert at utfordringene det å være det byr på over lang tid og til slutt har gjort deg utslitt og/eller syk/deprimert?

Akkurat det samme kan skje med helt friske folk også - uansett om de er introvert eller ekstrovert.

Det er ikke bare introverte som har utfordringer. Ekstroverte har også utfordringer (kanskje også utfordringer som introverte ikke har igjen). Ingen er like og vi er bare skapt slik.

Selv tror jeg at jeg er noe midt imellom, og jeg har utfordringer på begge sider som følge av det, men jeg prøver så godt jeg kan å tilpasse meg samfunnet.

Ønsker deg alt godt.

 

Ja, det mener jeg. Jeg kjenner ekstroverte mennesker og de er mye flinkere til å ta utfordringer på strak arm og ser ikke på forandringer som et problem, men som noe spennende. Selvfølgelig er det ikke bare fordeler med å være ekstrovert heller, men det er da ikke en hemmelighet at samfunnet er mer tilpasset dem enn de som er introvert. Å være et sted midt i mellom er det beste. Da blir ikke utfordringene like store fordi man ikke er så ekstremt det ene eller det andre.

[frosken]

Jeg har stor forståelse for at du synes situasjonen din er svært vanskelig, og at du opplever at det å være introvert er et digert problem for deg. Som en person som selv ikke klarer gjøre noe annet etter jobb enn å stort sett ligge i fosterstilling og forsøke å få pusten normal og få hodet klart, har jeg forståelse. Som en person som sitter på do på jobb og tar tiden på hvor lenge jeg kan være på do alene før jeg må ut til folk igjen, har jeg forståelse. Jeg synes selv det er veldig utfordrende. Hvorvidt dette kun er introversjon eller også andre ting vet jeg ikke (og jeg aner i vertfall ikke rekkefølgen i så fall, om jeg har blitt syk fordi jeg er introvert eller om sykdommen var der fra før helt uavhengig av at jeg er introvert).

 

Jeg vet at det er vondt å kjempe hver dag. Men jeg vet også at det er minst like vondt å gi opp, slutte, ikke møte mennesker. De gangene jeg har "gitt opp" har også samvittigheten min, frykten min og redselen for andre mennesker økt til nye høyder, og det har ikke vært bra. Men det er en kamp hver dag. Jeg prøver å tenke at det er mange som kjemper hver dag, mange som sliter, mange som har det vondt hele livet. Jeg er sånn sett ganske normal på det området

 

 

 

Jeg mener du beskriver problemer som ikke er direkte relatert til å være introvert. Redsel for andre mennesker handler om noe annet.

[frosken]

. Det spiller jo ingen rolle mener jeg, hvordan folk har det, det er ihvertfall det som uttrykkes her.

Nei, det er ikke det som uttrykkes i denne tråden. Tråden handler om personlighetstrekket introverthet, ikke ulike psykiske problemer mennesker med og uten dette personlighetstrekket kan ha. Du insisterer på å definere introverthet på din egen måte; sett utenifra beskriver du psykiske vansker i tillegg til personlighetstrekket introverthet.

[Trine]

Hvorfor? Fordi de plages? Fordi de er en del av samfunnet? Trine her plages, og ber om forståelse. Spørsmålet er vel hvordan? Hun sier det ikke blir tatt hensyn, men sier ingenting om hva slags hensyn hun trenger. NHD pleier å spørre her: Hva skulle vi/behandler/familien/andre gjort for at du skal føle deg forstått? Det er det jeg lurer på i dette tilfellet, hva er det hun mener alle andre gjør feil?

 

Første feil var vel at jeg ble født. Det var ikke en feil samfunnet gjorde, men en feil mine foreldre gjorde. Det er ikke alle andre som gjør feil, det er jeg som er feil skrudd sammen. Så da kan jeg vel heller ikke forvente at noen skal gjøre noe som helst, men man kan vel fortsatt få ha et ønske om å bli akseptert for den man er og et ønske om å bli forstått samme hvor rar og anderledes man er. Det blir jeg ikke. Jeg valgte ikke selv å bli født, jeg valgte ikke selv å bli sånn som jeg er. Det eneste jeg vil er å få være meg, men det er det ikke rom for.

[frosken]

Første feil var vel at jeg ble født. Det var ikke en feil samfunnet gjorde, men en feil mine foreldre gjorde. Det er ikke alle andre som gjør feil, det er jeg som er feil skrudd sammen. Så da kan jeg vel heller ikke forvente at noen skal gjøre noe som helst, men man kan vel fortsatt få ha et ønske om å bli akseptert for den man er og et ønske om å bli forstått samme hvor rar og anderledes man er. Det blir jeg ikke. Jeg valgte ikke selv å bli født, jeg valgte ikke selv å bli sånn som jeg er. Det eneste jeg vil er å få være meg, men det er det ikke rom for.

 

Det blir vanskelig å ta deg på alvor når du velger denne måten å argumentere på. Argumentet "jeg skulle ikke ha vært født" synes jeg er lite passende for folk som er over tenårene.

 

Hvorfor er du ikke mer nysgjerrig på hva det er andre mennesker som også er introverte gjør for å ha et godt liv? Det er jo mange her på dol som beskriver seg selv som introverte, og de fleste ser ut til å være i jobb og ha en hverdag de verdsetter. Kanskje du kan få noen gode tips? Tilsvarende kan du finne mange her inne som har vært gjennom lange sykemeldinger for så gradvis å ha funnet veien ut i arbeidslivet igjen. Også de kan kanskje ha noen gode råd til deg.

[Trine]

Nei, det er ikke det som uttrykkes i denne tråden. Tråden handler om personlighetstrekket introverthet, ikke ulike psykiske problemer mennesker med og uten dette personlighetstrekket kan ha. Du insisterer på å definere introverthet på din egen måte; sett utenifra beskriver du psykiske vansker i tillegg til personlighetstrekket introverthet.

 

Jeg definerer det ikke på min egen måte, jeg siterer eksperters definisjon. Jeg prøver å si at psykiske vansker kan komme av introversjon. Nå gidder jeg ikke gjenta det flere ganger. Du vil ikke forstå det og det er helt greit.

[Gjest]

Første feil var vel at jeg ble født. Det var ikke en feil samfunnet gjorde, men en feil mine foreldre gjorde. Det er ikke alle andre som gjør feil, det er jeg som er feil skrudd sammen. Så da kan jeg vel heller ikke forvente at noen skal gjøre noe som helst, men man kan vel fortsatt få ha et ønske om å bli akseptert for den man er og et ønske om å bli forstått samme hvor rar og anderledes man er. Det blir jeg ikke. Jeg valgte ikke selv å bli født, jeg valgte ikke selv å bli sånn som jeg er. Det eneste jeg vil er å få være meg, men det er det ikke rom for.

Mulig jeg bommer fullstendig her - men for meg virker det som at du tillegger samfunnet meninger vi ikke har.

Du har jo allerede vist oss på dol at du kan feiltolke oss også. Har du tenkt på dette?

Jeg er enig med frosk som sier at du sett utenfra beskriver både psykiske vansker og introverthet.

[Solemnity]

Jeg definerer det ikke på min egen måte, jeg siterer eksperters definisjon. Jeg prøver å si at psykiske vansker kan komme av introversjon. Nå gidder jeg ikke gjenta det flere ganger. Du vil ikke forstå det og det er helt greit.

 

Kan du gi kilde på denne påstanden slik at jeg kan lese meg fram til hva ekspertene mener?

[Trine]

Det blir vanskelig å ta deg på alvor når du velger denne måten å argumentere på. Argumentet "jeg skulle ikke ha vært født" synes jeg er lite passende for folk som er over tenårene.

 

Hvorfor er du ikke mer nysgjerrig på hva det er andre mennesker som også er introverte gjør for å ha et godt liv? Det er jo mange her på dol som beskriver seg selv som introverte, og de fleste ser ut til å være i jobb og ha en hverdag de verdsetter. Kanskje du kan få noen gode tips? Tilsvarende kan du finne mange her inne som har vært gjennom lange sykemeldinger for så gradvis å ha funnet veien ut i arbeidslivet igjen. Også de kan kanskje ha noen gode råd til deg.

 

Jeg har lest hvert eneste innlegg i denne tråden, men det har ikke kommet et eneste tips om noe jeg ikke allerede har forsøkt. Vet ikke hvor du har fått den idéen om at jeg ikke gidder prøve fra. Jeg har vært i jobb fra jeg gikk på videregående. Jeg har prøvd forskjellige jobber. Jeg har forsøkt å tenke andreledes, forsøkt å forandre meg. Forsøkt å tilpasse meg samfunnet. Kommer det et råd jeg kan ta nytte av så gjør jeg det. Jeg jobber hardt for å klare å fungere. Jeg utsetter meg for situasjoner jeg er ukomfortabel med i et forsøk på å venne meg til det. Men faktum er at for hver gang jeg gjør det så blir jeg bare dårligere.

[umakenverdt]

Jeg mener du beskriver problemer som ikke er direkte relatert til å være introvert. Redsel for andre mennesker handler om noe annet.

 

Det kan være jeg har forstått begrepet feil, men enkelte av de utfordringene jeg har er at jeg blir utslitt av å være sammen med andre mennesker, trenger mye tid for meg selv for å sortere tankene mine, er nøyaktig og ikke alltid klarer å være effektiv fordi jeg må kontrollere at alt er riktig, og jeg tror og mener at dette knytter seg til introversjon. Andre ting kommer nok kanskje i tillegg, men jeg opplever likevel at jeg kan uttale meg om at det kan være utfordrende å være veldig introvert.

 

Hvorvidt det er "lettere" å få andre psykiske plager dersom man er introvert, kan jeg ikke si jeg vet noe særlig om. Jeg registrerer at det er en del mennesker som mener det, og det høres forsåvidt ut som det kan stemme for enkelte. 

[mariaflyfly]

Første feil var vel at jeg ble født. Det var ikke en feil samfunnet gjorde, men en feil mine foreldre gjorde. Det er ikke alle andre som gjør feil, det er jeg som er feil skrudd sammen. Så da kan jeg vel heller ikke forvente at noen skal gjøre noe som helst, men man kan vel fortsatt få ha et ønske om å bli akseptert for den man er og et ønske om å bli forstått samme hvor rar og anderledes man er. Det blir jeg ikke. Jeg valgte ikke selv å bli født, jeg valgte ikke selv å bli sånn som jeg er. Det eneste jeg vil er å få være meg, men det er det ikke rom for.

 

Martyrrollen er det ingen som kler.

[Trine]

Kan du gi kilde på denne påstanden slik at jeg kan lese meg fram til hva ekspertene mener?

 

Jeg har allerede lagt ut en link her, men jeg kan legge den ut en gang til.

 

http://klinikk5.no/?Mode=Meny&HovedMenyId=4&UnderMenyId1=16&UnderMenyId2=183&ThisMenyId=183

[Trine]

Jeg innser at mine meninger ikke er akseptert her og det er greit. Jeg takker for at noen klarer å tenke utenfor sin egen boks og se at det kan være et problem for noen å være introvert. Når det gjelder resten får jeg heller bare prøve å tenke at det ikke er så lett for andre å sette seg inn i en situasjon de ikke kjenner. Jeg er ikke alltid så god på det selv heller, så jeg skal ikke forvente at andre kan klare det.

[Gjest]

Jeg har lest hvert eneste innlegg i denne tråden, men det har ikke kommet et eneste tips om noe jeg ikke allerede har forsøkt. Vet ikke hvor du har fått den idéen om at jeg ikke gidder prøve fra. Jeg har vært i jobb fra jeg gikk på videregående. Jeg har prøvd forskjellige jobber. Jeg har forsøkt å tenke andreledes, forsøkt å forandre meg. Forsøkt å tilpasse meg samfunnet. Kommer det et råd jeg kan ta nytte av så gjør jeg det. Jeg jobber hardt for å klare å fungere. Jeg utsetter meg for situasjoner jeg er ukomfortabel med i et forsøk på å venne meg til det. Men faktum er at for hver gang jeg gjør det så blir jeg bare dårligere.

Jeg er en av de som har prøvd å gi deg råd ifm jobb. Jeg har selv vært langtidssykemeldt. Men du tolket mitt råd i en helt annen bane enn det det var ment som.

Jeg tror at du ved å få profesjonell hjelp kan fungere bedre enn du gjør i dag.

[Solemnity]

Jeg har allerede lagt ut en link her, men jeg kan legge den ut en gang til.

 

http://klinikk5.no/?Mode=Meny&HovedMenyId=4&UnderMenyId1=16&UnderMenyId2=183&ThisMenyId=183

 

Jeg leste ingenting der som sier at introverte ikke klarer seg i samfunnet eller har psykiatriske problemer.

 

Jeg innser at mine meninger ikke er akseptert her og det er greit. Jeg takker for at noen klarer å tenke utenfor sin egen boks og se at det kan være et problem for noen å være introvert. Når det gjelder resten får jeg heller bare prøve å tenke at det ikke er så lett for andre å sette seg inn i en situasjon de ikke kjenner. Jeg er ikke alltid så god på det selv heller, så jeg skal ikke forvente at andre kan klare det.

 

Det meste kan være et problem om man ønsker det. Vi har alle svakheter og vansker vi må manøvrere her i livet. At det er så mye verre for deg å være introvert enn for andre er ikke noe man kan diskutere objektivt, da din subjektive mening tydeligvis er at de problemene du har stammer fra denne disposjonen.

 

Ingen mener at du ikke har det vanskelig. Sier du at du har det, så er det slik, men det er de psykiatriske sykdommene (angst, depresjon) som må behandles, ikke introvertheten. 

 

Hvordan ville du følt deg hjulpet?

Endret 30. desember 2014 av Solemnity

[Caylee]

Det blir vanskelig å ta deg på alvor når du velger denne måten å argumentere på. Argumentet "jeg skulle ikke ha vært født" synes jeg er lite passende for folk som er over tenårene.

 

Hvorfor er du ikke mer nysgjerrig på hva det er andre mennesker som også er introverte gjør for å ha et godt liv? Det er jo mange her på dol som beskriver seg selv som introverte, og de fleste ser ut til å være i jobb og ha en hverdag de verdsetter. Kanskje du kan få noen gode tips? Tilsvarende kan du finne mange her inne som har vært gjennom lange sykemeldinger for så gradvis å ha funnet veien ut i arbeidslivet igjen. Også de kan kanskje ha noen gode råd til deg.

Så du mener den dagen man fyller 20 så er man plutselig en helt annen person enn da man var 19?

[Caylee]

Jeg har lest hvert eneste innlegg i denne tråden, men det har ikke kommet et eneste tips om noe jeg ikke allerede har forsøkt. Vet ikke hvor du har fått den idéen om at jeg ikke gidder prøve fra. Jeg har vært i jobb fra jeg gikk på videregående. Jeg har prøvd forskjellige jobber. Jeg har forsøkt å tenke andreledes, forsøkt å forandre meg. Forsøkt å tilpasse meg samfunnet. Kommer det et råd jeg kan ta nytte av så gjør jeg det. Jeg jobber hardt for å klare å fungere. Jeg utsetter meg for situasjoner jeg er ukomfortabel med i et forsøk på å venne meg til det. Men faktum er at for hver gang jeg gjør det så blir jeg bare dårligere.

Det jeg vet ut fra hva du har skrevet på dol er at du virkelig har prøvd. Du er ferdig med vgs, det burde du være utrolig stolt av! Det virker som du har prøvd det meste du kan prøve løse på egenhånd, og siden det ikke fungerer trenger du noen som kan hjelpe deg utenifra. Det skal ikke være sånn at man føler man ikke takler jobben og blir syk av det.

Det er dumt du føler du ikke burde være født. Men jeg tror det er fordi du føler du har prøvd alt og at du ikke kan få hjelp. Men det kan du. Håpet er ikke ute enda. Jeg vet du kan få det bedre.