Pedofili-diagnose

[Gjest Mattiasen]

Det er klart at du skal ha skryt for å oppsøke hjelp. Det er meget positivt.

Jeg "forstår" også dine ønsker om et "normalt liv", men jeg tror at realiteten dessverre er slik at det vil ta lang tid før det bør bli aktuelt, om noensinne. Jeg forstår også at du synes det er dypt urettferdig, men jeg håper også at du forstår at det ikke er verd å utsette et barn for en slik risiko, selv om du ikke har en eneste intensjon om overgrep i hodet.

I stedet for å tenke på "det du ikke kan/bør få", så bør du kanskje tenke på alt det andre du kan gjøre. Det er titusenvis av mennesker som ikke har barn (og det er ikke fordi de hater dem), for den ene eller andre årsaken.

Det er faktisk veldig få pedofile som tør oppsøke hjelp, så setter pris på at dere synes det er bra.

Hadde jeg merket at jeg begynte å miste kontrollen så hadde jeg bedt om å bli lagt inn et sted. Virkelig. Jeg ville aldri utsatt et barn for risikoen.

[Dorthe]

Men hvorfor er det så mange som slår sine barn da? Det er langt mer fysisk vold enn seksuelle overgrep i familier.

Jeg tar ansvar, og jeg har oppsøkt behandling, og jeg holder meg også unna barn. Ikke fordi jeg ikke tror jeg har kontroll, men fordi det er emosjonelt vanskelig.

Det er ikke mange som slår ungene sine lenger, det er mer vanlig med seksuelle overgrep. Man regner med at 1 av 5 jenter og 1 av 10 gutter har vært utsatt for seksuelle overgrep på en eller annen måte.

Det er de siste tallene jeg har fått med meg, kanskje andre har nyere tall enn meg.

[Dorthe]

Det er faktisk veldig få pedofile som tør oppsøke hjelp, så setter pris på at dere synes det er bra.

Hadde jeg merket at jeg begynte å miste kontrollen så hadde jeg bedt om å bli lagt inn et sted. Virkelig. Jeg ville aldri utsatt et barn for risikoen.

Jeg kjenner folk som har gått til behandling og likevel utsatt barn for overgrep etterpå. Jeg ville aldri stolt på deg i forhold til unger.

[Gjest Kayia]

Men hvorfor er det så mange som slår sine barn da? Det er langt mer fysisk vold enn seksuelle overgrep i familier.

Jeg tar ansvar, og jeg har oppsøkt behandling, og jeg holder meg også unna barn. Ikke fordi jeg ikke tror jeg har kontroll, men fordi det er emosjonelt vanskelig.

''Men hvorfor er det så mange som slår sine barn da? Det er langt mer fysisk vold enn seksuelle overgrep i familier'' Dette har Dorthe svart deg på. ''Jeg tar ansvar, og jeg har oppsøkt behandling, og jeg holder meg også unna barn. Ikke fordi jeg ikke tror jeg har kontroll, men fordi det er emosjonelt vanskelig'' Bra, det mener jeg du skal fortsette med.

[Gjest Mattiasen]

Det er ikke mange som slår ungene sine lenger, det er mer vanlig med seksuelle overgrep. Man regner med at 1 av 5 jenter og 1 av 10 gutter har vært utsatt for seksuelle overgrep på en eller annen måte.

Det er de siste tallene jeg har fått med meg, kanskje andre har nyere tall enn meg.

Jo de fleste overgrep mot barn er fysiske, vold. Den typen overgrep som skjer minst er seksuelle.

[Gjest Mattiasen]

Jeg kjenner folk som har gått til behandling og likevel utsatt barn for overgrep etterpå. Jeg ville aldri stolt på deg i forhold til unger.

Det respekterer jeg. Selv om jeg aldri kunne gjort de noe.

[Gjest Kayia]

Nei, det er ikke forbudt å være homofil, men det er sykelig uansett.

''Nei, det er ikke forbudt å være homofil, men det er sykelig uansett'' Dette er vranglære, homofili er ingen sykdom, men en seksuell preferanse. Homofil praksis foregår mellom to likeverdige parter (dersom ikke er det voldtekt) med likt tenningsmønster, mens pedofil praksis er overgrep og kriminellt. Pedofili har ingen som helst likeverdighet i relasjonen - hverken når det kommer til makt eller tenning.

[Gjest Kayia]

Det blir jo umulig å stå frem og be om hjelp, når reaksjonene blir slik de blir. Det er derfor nesten ingen våger det.

Det skjønner jeg, men det er likevel det eneste riktige og ansvarlige å gjøre.

[Gjest Kayia]

''Samtidig er jeg klar over at min holdning her vil redusere sjansen for at personer som er like ærlige og modige som trådstarter (for jeg syns også h*n er modig her) vil holde sin legning skjult siden konsekvensene for å diagnostiseres blir så store. Jeg skjønner at det oppleves urettferdig å straffes før man har begått en kriminell handling, og jeg skjønner også at man kan tro at man _aldri_ vil kunne gå over streken, og at man derfor både straffes som uskyldig og unødig. Men igjen, livet har lært meg å aldri si aldri. Jeg kjenner alt for mange som har snakket svært nedsettende om utroskap foreksempel, som har blitt nødt til å svelge sine aldri'er...

''

Det er ganske mange mennesker som av ulike grunner verken kan få egne barn (ei heller gjennom adopsjon) eller få jobbe med barn. Ulike former for sykdom eller funksjonsnedsettelser kan være eksempler på årsaker som ikke kan sies å være selvforskyldte, og i tillegg kommer mange av de menneskene som sliter med rusmiddelavhengighet. Samme hvor uskyldige enkeltindivider er, så kan det være slik at samfunnet av hensyn til barns ve og vel griper inn for å beskytte dem mot fremtidig risiko.

Dette innlegget skulle kanskje heller vært postet til trådstarter, men det var ditt innlegg som "inspirerte" meg, så derfor havner det her:-)

Jeg er helt enig med deg: Det er mange som ikke burde ha (få) ansvar for barn.

[Gjest Mattiasen]

Jeg er helt enig med deg: Det er mange som ikke burde ha (få) ansvar for barn.

Ja, men hvilke følelser folk har er ikke grunn nok til det. Det står i EUs menneskerettigheter.

[Gjest Kayia]

''Og selv da er det veldig vanlig å ha en sykepleier (vanligvis kvinne) tilstede som "anstand".''

Dette har jeg aldri opplevd.

Det har mine venninner og jeg, men ikke hos fastlege. Min gyn.spes derimot praksiserer dette, og da jeg spurte hvorfor sa han at det fra tid til annen kommer beskyldninger han ønsker å alliere seg mot.

[Gjest hold deg unna barn]

Jeg spurte deg om :

''Tror du at det er nøytralt for et barn å bli utsatt for en voksens seksuelle begjær, selv om den voksne ikke gjør noe annet enn å se og fantasere?

''

Til det svarer du "selvfølgelig!".

Dette er jeg helt uenig med deg i, og jeg blir ganske forskrekket over at du tenker slik. Da er det nærliggende å lure på om ditt intense ønske om å både ha egne barn og jobbe med barn, handler om at du vil ha en form for tilgang til barn som seksuelle objekter - men at du har til hensikt å ikke utføre "fysiske" handlinger i forhold til dem. Dessverre er det fortsatt slik at din argumentasjon i denne tråden, gjør meg mer og mer overbevist om at du på nåværende tidspunkt er _langt_ unna å være en egnet omsorgsperson for barn.

Da jeg var barn ble jeg utsatt for lange blikk, og noe jeg fornemmet var noe "mer" enn vanlig voksenomsorg, fra en onkel.. Jeg husker at dette gjorde noe med meg i lang, lang tid etterpå. Jeg følte meg seksualisert, uten å vite "hva det var". Dette bidro sterkt til skammen jeg har hatt ift kroppen min og min seksualitet. Barn merker sånt, tro meg. Så derfor mener jeg trådstarter bør holde seg unna barn. Det er ikke alle signaler (kroppspråk, blikk, osv) vi mennesker hele tiden kan kontrollere. Det onkelen min gjorde mot meg, føltes som et overgrep, selv om det ikke skjedde noe fysisk.

Jeg har ingen tro på at du har den selvinnsikt som trengs for å være i nærheten av barn. Slik jeg ser det gjennom denne tråden, så narrer du deg selv til å tro at du har kontroll. Men HVA er kontroll, kan du svare meg på det? Og kan du svare på HVORFOR du er så opptatt av å være i nærheten av barn? Hva er den EGENTLIGE grunnen? Det er jo tydelig at du elsker barn, men hvorfor i all verden utsetter du barn for deg selv? Poenget som mange kommer med her, er at man aldri kan vite om man kan komme til å gjøre noe galt. Er du ekte og oppriktig glad i barn, så utsetter du de ikke for ditt nærvær, men holder deg unna.

[Gjest hold deg unna barn]

Fortell meg hvordan en tanke eller en følelse kan skade noen da?

Se det jeg skrev ovenfor til deg. Barn er ikke dumme, de fornemmer at "noe er galt" enten du vil det eller ei. Derfor bør du beskytte barn mot din samvær.

[Gjest hold deg unna barn]

Men jeg er jo ingen overgriper. Skjønner dere ikke at det skal noe til for å forgripe seg? Mer enn bare begjær?

Jeg synes det er trist at folk tror så dårlig om et menneske, at de ville vært redd for sine barn med meg rundt.

Da jeg var barn ble jeg utsatt for lange blikk, og noe jeg fornemmet var noe "mer" enn vanlig voksenomsorg, fra en onkel.. Jeg husker at dette gjorde noe med meg i lang, lang tid etterpå. Jeg følte meg seksualisert, uten å vite "hva det var". Dette bidro sterkt til skammen jeg har hatt ift kroppen min og min seksualitet. Barn merker sånt, tro meg. Så derfor mener jeg trådstarter bør holde seg unna barn. Det er ikke alle signaler (kroppspråk, blikk, osv) vi mennesker hele tiden kan kontrollere. Det onkelen min gjorde mot meg, føltes som et overgrep, selv om det ikke skjedde noe fysisk.

Jeg har ingen tro på at du har den selvinnsikt som trengs for å være i nærheten av barn. Slik jeg ser det gjennom denne tråden, så narrer du deg selv til å tro at du har kontroll. Men HVA er kontroll, kan du svare meg på det? Og kan du svare på HVORFOR du er så opptatt av å være i nærheten av barn? Hva er den EGENTLIGE grunnen? Det er jo tydelig at du elsker barn, men hvorfor i all verden utsetter du barn for deg selv? Poenget som mange kommer med her, er at man aldri kan vite om man kan komme til å gjøre noe galt. Er du ekte og oppriktig glad i barn, så utsetter du de ikke for ditt nærvær, men holder deg unna.

[Gjest hold deg unna barn]

Har du forsøkt å omgås en bekjent eller kollega som er forelsket i deg? Noe i samhandlingen blir fort komplisert, og det vil også gjelde for barn. Barn merker blikk og stemninger, uten nødvendigvis ha forutsetninger for å tolke det som skjer.

Barn skal slippe å omgås omsorgspersoner som bruker dem som objekter for sine seksuelle fantasier.

Støttes!!!

[Gjest hold deg unna barn]

''Har du forsøkt å omgås en bekjent eller kollega som er forelsket i deg?''

Ja og jeg har aldri tatt skade av det.

'' Noe i samhandlingen blir fort komplisert, og det vil også gjelde for barn. Barn merker blikk og stemninger, uten nødvendigvis ha forutsetninger for å tolke det som skjer.''

Selvsagt, men hvilken skade tar de av det?

''Barn skal slippe å omgås omsorgspersoner som bruker dem som objekter for sine seksuelle fantasier.''

Men det er vel ikke slik at pedofile har seksuelle fantasier om ethvert barn det møter på sin vei?

Du kan også lese mitt innlegg om hvordan det opplevdes for meg å ha en onkel som var forelska i meg.

[frosken]

Da jeg var barn ble jeg utsatt for lange blikk, og noe jeg fornemmet var noe "mer" enn vanlig voksenomsorg, fra en onkel.. Jeg husker at dette gjorde noe med meg i lang, lang tid etterpå. Jeg følte meg seksualisert, uten å vite "hva det var". Dette bidro sterkt til skammen jeg har hatt ift kroppen min og min seksualitet. Barn merker sånt, tro meg. Så derfor mener jeg trådstarter bør holde seg unna barn. Det er ikke alle signaler (kroppspråk, blikk, osv) vi mennesker hele tiden kan kontrollere. Det onkelen min gjorde mot meg, føltes som et overgrep, selv om det ikke skjedde noe fysisk.

Jeg har ingen tro på at du har den selvinnsikt som trengs for å være i nærheten av barn. Slik jeg ser det gjennom denne tråden, så narrer du deg selv til å tro at du har kontroll. Men HVA er kontroll, kan du svare meg på det? Og kan du svare på HVORFOR du er så opptatt av å være i nærheten av barn? Hva er den EGENTLIGE grunnen? Det er jo tydelig at du elsker barn, men hvorfor i all verden utsetter du barn for deg selv? Poenget som mange kommer med her, er at man aldri kan vite om man kan komme til å gjøre noe galt. Er du ekte og oppriktig glad i barn, så utsetter du de ikke for ditt nærvær, men holder deg unna.

''Da jeg var barn ble jeg utsatt for lange blikk, og noe jeg fornemmet var noe "mer" enn vanlig voksenomsorg, fra en onkel.. Jeg husker at dette gjorde noe med meg i lang, lang tid etterpå. Jeg følte meg seksualisert, uten å vite "hva det var". Dette bidro sterkt til skammen jeg har hatt ift kroppen min og min seksualitet. Barn merker sånt, tro meg. Så derfor mener jeg trådstarter bør holde seg unna barn. Det er ikke alle signaler (kroppspråk, blikk, osv) vi mennesker hele tiden kan kontrollere. Det onkelen min gjorde mot meg, føltes som et overgrep, selv om det ikke skjedde noe fysisk.

''

Dette synes jeg er en svært god beskrivelse av hvordan selv relativt "små" krenkelser og invadering kan få store konsekvenser for et barns utvikling.

[Gjest harikkenickfortiden]

Jeg spurte ikke om råd, jeg spurte om en pedofili-diagnose vil få konsekvenser.

selvfølgelig vil en sånn diagnose på konsekvenser! Du vil aldri få jobbe med barn, det er iallefall sikkert. Og det bør du heller ikke.

[Gjest Mattiasen]

Da jeg var barn ble jeg utsatt for lange blikk, og noe jeg fornemmet var noe "mer" enn vanlig voksenomsorg, fra en onkel.. Jeg husker at dette gjorde noe med meg i lang, lang tid etterpå. Jeg følte meg seksualisert, uten å vite "hva det var". Dette bidro sterkt til skammen jeg har hatt ift kroppen min og min seksualitet. Barn merker sånt, tro meg. Så derfor mener jeg trådstarter bør holde seg unna barn. Det er ikke alle signaler (kroppspråk, blikk, osv) vi mennesker hele tiden kan kontrollere. Det onkelen min gjorde mot meg, føltes som et overgrep, selv om det ikke skjedde noe fysisk.

Jeg har ingen tro på at du har den selvinnsikt som trengs for å være i nærheten av barn. Slik jeg ser det gjennom denne tråden, så narrer du deg selv til å tro at du har kontroll. Men HVA er kontroll, kan du svare meg på det? Og kan du svare på HVORFOR du er så opptatt av å være i nærheten av barn? Hva er den EGENTLIGE grunnen? Det er jo tydelig at du elsker barn, men hvorfor i all verden utsetter du barn for deg selv? Poenget som mange kommer med her, er at man aldri kan vite om man kan komme til å gjøre noe galt. Er du ekte og oppriktig glad i barn, så utsetter du de ikke for ditt nærvær, men holder deg unna.

Hei, det er fullt mulig for meg å være i nærheten av barn uten å gi de noen spesielle blikk, så det er ikke noe problem for hverken meg eller de. Jeg er like flink med barn som alle andre her antakeligvis er, og kan være en like bra ressursperson her for barn som alle andre.

[Gjest Mattiasen]

selvfølgelig vil en sånn diagnose på konsekvenser! Du vil aldri få jobbe med barn, det er iallefall sikkert. Og det bør du heller ikke.

Har sjekket spørsmålet mitt med en psykolog, og en slik diagnose vil ikke få noen konsekvenser.